Totalt antall sidevisninger

lørdag 22. desember 2012

Vintersolverv - en sinnsstemning?


Tja, det tenker jeg er et bilde som passer for meg akkurat i år. Etter en lang høst i 2012 passer det fordi jeg har hatt noen en indre rystelser, var sliten og hadde mange tanker i forhold til om det ble en vei videre for meg i arbeidslivet. Jeg har vært delvis sykemeldt fra august til begynnelsen av desember.

Jeg fikk påminnelser fra flere kanter på hva som kunne bidra til at jeg kunne komme videre. Jeg har ikke hatt overskudd til å skrive noe særlig om opplevelsene, men nå er det naturlig med en oppsummering.

LIP-helga 19-21 oktober (Life integration process) hos Hellinger ga meg noe å tygge på underveis i prosessen.  Å se det som har vært uten "medynk" men rett og slett anerkjenne det...

Det er ingen tvil om at jeg har brukt den fornuftsbaserte intellektuelle delen i meg i for stor grad (overlevelsesmekanismene er mange...) og en god anbefaling var å begynne å danse magedans. Et eksempel jeg ble tipset om på youtube er fra en av Saâdia Souyah sine opptredener.

Før det opplevde jeg å se magedans i Porsgrunn i september, og jeg ble veldig dratt mot det. Der var jeg sammen med Gunn Helen Kristiansen, for å fortelle om vårt felles bokprosjekt. Tittelen på foredraget var "Vi drømte stort" -bokprosjekt om psykose. I den sammenhengen ser vi at "Symptomet som ressurs" og "Den nye tilbakereisen" av Eva Dalsgaard Axelsen/Sissel Bakke er viktige fagbøker. Likedan vil jeg trekke fram familiekonstellasjoner som en mulig vei å se i forhold til å få tak i det flergenerasjonelle feltet. Det har vært en av mine viktige tilskudd til all egenterapi jeg har hatt gjennom årene. Vi håper selvsagt at også vår bok "Drøm i våken tilstand", som skal ut på Abstrakt Forlag neste år blir en fagbok.

Porsgrunnkonferansen var et nydelig eksempel på å mikse kunst, kultur og rus- og psykisk helseinnlegg. Er du interessert i kunst- og uttrykksterapi, så ta en titt på filmen "Mitt hjerte banker for" som ble presentert der. Tipser samtidig om en artikkel om kunst- og uttrykksterapeut Dora Schmidt Stendal - "Faglig fyrlykt".

I artikkelen fikk jeg anledning å bruke fortellingen om tårnet, og foto av Dora sitt eget bilde av tårnet.


Om sitt maleri ”Det alkymiske tårn”, sier Dora følgende: 
 - Tårnet er det tårn vi alle ønsker å komme opp i, der har vi utsyn, bevissthet og overblikk. På siden av tårnet forsøker en person å komme opp ved å klatre rett opp. Han kommer sannsynligvis til å falle ned. Til høyre står en vis mann og peker på grunnen tårnet står på. Han forteller at det er haugen av erfaringer, opplevelser og "dritt" vi har med oss. Han sier at hvis vi bearbeider haugen av dritt kan vi bruke det til å bygge en trapp og komme oss trygt opp i tårnet, som han der går på trappen rundt tårnet. Jeg synes at det geniale er at jo større haug med dritt vi har med oss, jo høyere trapp kan vi bygge, ved å bearbeide det. På den måte tenker jeg at gullet ligger i våre erfaringer, men dritten må bearbeides for å hente ut gullet. Sånn forstår jeg alkymien kort fortalt, og det bilde har hatt stor betydning for meg og min forståelse av meg selv og andre.

Teksten og bildet fikk jeg fordi jeg ved en anledning la ut et spørsmål om alkymi i Facebookgruppa Erfaringsnettverket, og for meg er det et kjempegodt bilde på hvordan man kan forstå alkymi. Igjen en stor takk til Dora :)

For å ta vare på meg selv i høst deltok jeg også på et femdagers kurs i november, og det var det siste for å fullføre grunnutdanningen ved Hellinger Instituttet i Norge. Da har jeg i løpet av de to siste årene hatt mer enn 25 dager til sammen innen flergenerasjonell psykotraumatologi/Familiekonstellasjoner. For meg har det vært en spennende reise å være med på, som først og fremst er for selvutvikling. For å bli sertifisert konstellatør krever det mye mer og videre utdanning, noe jeg ikke tenker å ta nå. Kanskje senere. I tillegg har jeg valgt systemiske konstellasjoner, noe jeg også fant svært nyttig. Hågen Haugrønningen er av de sertifiserte konstellatørene som tilbyr det. Gjennom det fikk jeg også større klarhet i hvordan jeg skulle legge opp veien videre.

Det som har fungert for meg i høst er: Konstellasjoner og Kunst- og uttrykksterapi. Ikke noe av dette ligger som en mulighet eller tilbud fra det offentlige med unntak av få steder det tilbys gruppebehandling med kunst- og uttrykksterapi. Før det har jeg lært meg å bruke noen viktige selvhjelpsprinsipper. Selvorganiserte selvhjelpsgrupper drives flere og flere steder i landet, og det er gratis å delta og gis som en mulighet. Gjennom det fikk jeg tak i noe i meg selv som var viktig for å komme videre, for å finne fram til og å be om akkurat den type hjelp som var nødvendig for meg.

Når det gjelder Familiekonstellasjoner og kunst- og uttrykksterapi er det mulig å søke NAV om støtte, og jeg vil anbefale det, hvis du som leser tenker at dette kanskje kan være noe for deg. Oversikt over sertifiserte konstellatører finner du i Konstellatørforeningen.

Kunst- og uttrykksterapi er noe jeg fikk muligheten til å jobbe med i Spania på en tur jeg hadde dit i november. Her vil jeg dele noen bilder og forsøksvis sette ord på noen av opplevelsene rundt det.


Det første jeg gjorde var å begynne "å leke med farger". Ut av det ble hjertene (over) resultatet. Av og til kan det være godt å bare la det flyte, og det kommer alltids noe ut av det. Dette "noe" er for meg som oftest noe jeg tenker at underbevisstheten forteller meg. Det jeg ser i bildet etter at jeg kommer hjem er det lille gule hjertet som ikke er helt midtstilt... kanskje er det mitt lille barnehjerte som krever sin plass i midten? Jeg vet ikke, men det er nærliggende å tenke den tanken.

Min reisevenninne, som også er kunst- og uttrykksterapeut, var åpen for å jobbe også i ferien. Det er ikke annet å si om det enn at det ga meg mer å få hennes veiledning enn om jeg selv bare skulle jobbet på egenhånd. Hjertelig takk!


Det neste jeg gjorde var å ta tak i "Hva var det som gjorde det så vanskelig å være innlagt på tvang?" (1992)
Resultatet ligger i bildet over og i prosessen videre som kan sees videre nedover.
Jeg klipte bort de firkantede og fastlåste situasjonene. "Reimseng, stengt dør, og firkanten utenfor gjerdet var fra min opplevelse på glattcelle."






Dagen etter tok jeg med meg de bitene jeg hadde klipt ut, og fant en plass på stranda hvor jeg kunne brenne det opp. Der hadde jeg ikke planlagt å lage et kors, men det ble til et kors underveis, og mine tanker rundt det ble: Jeg la det vondeste ved det å oppleve tvang i Jesus sitt hjerte og der blir det tatt vare på. Mine tanker ble til takknemlighet for at jeg i dag kan bidra med min egenerfaring om tvang i ulike sammenhenger, og at jeg kan være en av de røstene som taler i mot dagens tvangspraksis.




Etter å ha tatt prosessen med brenning og tankene som oppsto rundt det gikk jeg videre bortover stranda. Der kom det fram den ene steinen etter den andre. Jeg plukket med meg det jeg så, og når jeg kom tilbake til leiligheten sorterte jeg og fotograferte. Der var hele chakrasystemets farger, så symbolikken rundt det ble tydelig... Alt jeg trenger ligger åpent for meg. Jeg skal ikke streve mer for å få ut budskapet om at tvangsbehandling er hjerteskjærende vondt og at det er svært uklokt av myndighetene å la psykiatrien fortsette på samme måte... Det jobbes fra mange hold for å få snudd behandlingsfilosofien og behandlingspraksisen som har rådet så altfor lenge, og en dag vil vi seire! Det er mange gode krefter som jobber for å endre systemene som holder fast både personalet og oss som er/har vært avhengig av det rådende.






Ja, da var det er bare å løfte blikket og se ut over igjen... 


Noe av det som fantes i mitt bilde var det godt å ta tak for å jobbe videre med... Noe som ikke var fastlåst, men som representerte friheten utenfor den stengte døra. Nedenfor er det som opprinnelig var inne i bildet.


Og neste bilde er det som kom ut av det, hvor fargene flyter sammen... og blir til et livskraftig tre (?), hvor konturene ikke er like tydelige. 




Bildet nedenfor er fra en nydelig solnedgang. Livet er vekslende, og skulle jeg få muligheten til å oppleve flere nyanser, så tror jeg det var nødvendig å dukke ned i det gamle smerten igjen, få den omdannet, og så gå videre... Veien blir til mens vi går, men vi må faktisk gå... Av og til blir jeg stående uten å greie å gå.




Det er til tider tøft "å stå i tvangsfeltet" - å være med, lytte til andre som har ulike tvangserfaringer, kjenne på egne gamle erfaringer hvor fastlåstheten var total... Det er en form for retraumatisering å pirke borti erfaringene, men jeg tror jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg skal fortsette å stå i feltet en stund til. Det gjør jeg fordi jeg tror mine erfaringer er viktige. Ikke fordi de er så spesielle, men fordi jeg har greid å bearbeide erfaringene på en sånn måte at jeg kan presentere dem. Erfaringene blir aldri helt borte, men det finnes metoder jeg har presentert her som har fungert for meg. Andre finner kanskje andre måter å bearbeide sine traumer på. Det er viktig å få bearbeidet det som har skjedd, og som holder tilbake selve livet.

Først og fremst er det viktig at flere og flere forstår at tvangsbehandlingen i Norge er uverdig og helt meningsløs. Den er retraumatiserende og i Norge ligger vi også på topp i verden i forhold til reinnleggelser. 


Bildet er hentet fra NAPHAs rapport Suksesshistorier om samhandling. Dessverre skal det mer til enn å presentere suksesshistoriene. For å få de som ikke har suksess å vise til, til å gjøre endringer til det positive, skal det som oftest mer til. Men det kan være en begynnelse til en snuoperasjon. Det er også et viktig bidrag i rapporten nettopp å belyse manglende samhandling, som jeg leser som en viktig årsak ut av statistikken over, som dreier seg om antall reinnleggelser. Norge ligger på en ubehagelig side av statistikken. Helt på topp!

Jeg vil påstå at svært mange mangler gode rehabiliteringstilbud etter en tvangsinnleggelse. Forebygging er også et område som er svært mangelfullt mange steder. Min erfaring fra å ha vært psykose- og tvangsutsatt ligger tilbake i tid, men dessverre har det ikke skjedd veldig store endringer. Hvorfor ikke lytte mer til oss som har egenerfaring med tvang og med bedringsprosesser? Hvor mye forskning på akkurat det skal presenteres før vi som har egenerfaringen i Norge virkelig blir tatt på alvor? Det er på grensen til det komiske av og til å lese hva som blir holdt fram som "gyldig kunnskap" når vi vet at vår egenerfaring ofte blir nedvurdert som enkelthistorier. Men, det går framover, ganske enkelt fordi det kan ikke fortsette på samme måte. 

Det er noe "alle" vet! Hvordan kan Regjering og Storting være seg bekjent at det er slik? Det har jeg problemer med å forstå! Og hvorfor avsettes ikke flere midler til prosjekter og til forskning på tvangsfeltet? Det er ubegripelig siden det er den mest inngripende "behandling" som foregår. Det er også helt ubegripelig at forskning fortsatt foregår uten at det er medforskere med egenerfaring med i ulike forskningsprosjekter. Det tvinger seg fram, og derfor tror jeg på endringer! 

Et eksempel hvor medforsker(e) er tiltenkt en plass er prosjektet "Skal forske på hva som hjelper". Min påstand for de mange som har vært utsatt for tvang er at det blant annet hjelper å møte andre som har lignende erfaringer, og at det er mulig å snakke med de som har blitt håpsbærere fordi de kan fortelle en del om hva som ikke fungerer og hva som faktisk fungerer. Hadde jeg møtt en håpsbærer tidlig i min rehabiliteringsfase, ville jeg helt sikkert kommet tilbake til livet og til arbeidslivet på et tidligere tidspunkt. Jeg var under rehabilitering i 17 år. Kanskje kunne den tiden blitt redusert til 1/4? Hva det betyr for det enkelte menneske kan ikke måles i kroner og øre, men for stat og kommune kan dette, om ønskelig, måles i kroner og øre. Det er svært lønnsomt å sette inn tiltak som fører til tilfriskning! 

Så må jeg allikevel si at det jeg først og fremst kjenner på i denne sammenhengen er takknemlighet for at jeg har fått muligheten til å bidra inn i prosjektet "Alternativer til tvang" gjennom Erfaringskompetanse.no, som er et prosjekt finansiert av Helsedirektoratet. 

For egen regning vil jeg si: For å få reinnleggelsene og tvangstallene ned må det en lengre periode bevilges mer penger til prosjekter som får prøve ut ulike måter å jobbe på med medisifrie tilbud/alternativer til tvang i praksis. Flere prosjekter, som per i dag ledes fra Erfaringskompetanse.no, samt mer midler til prosjekter som kan sluses gjennom Tvangsforskningsnettverket

Jeg ser for meg et ennå sterkere Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse og et styrket Tvangsforskningsnettverk, som begge kan bidra til å få de faktiske forhold opp i lyset og til å peke på hvordan endringer kan skje. 

Det er en god ide å presentere suksesshistorier, men det er ikke nok. I verste fall vil jeg sammenligne det med strutsen som stikker hodet i sanda, selv om jeg ser at også suksesshistoriene skal fram. Balanse mellom å få fram det som ikke skal skje, men som allikevel skjer og suksesshistoriene? Det er faktisk helt nødvendig. Det er nødvendig at fagfeltet ser i hvitøyet hva de ikke bør fortsette med og så gå over til måter å jobbe på som faktisk fungerer. Mange ser det, og ønsker å gjøre noe for å endre systemet, men systemene i seg selv er fortsatt altfor konserverende. Rus- og psykisk helsefeltet er fortsatt utsatt for stemoderlig tankegang fra både myndigheter og ulike aktører innen helsesektoren, og hva kan du og jeg gjøre for at det ikke skal forbli slik? Kanskje et upassende spørsmål dagen før lille juleaften? Da skal vi nemlig lade opp til "Å være glad i hverandre og alle sammen skal kose seg..."




GOD JUL OG GODT NYTT ÅR 

- I særdeleshet til alle dere som kjemper på ulike fronter, enten det er en kamp dere har i deres eget indre, eller det er en utadrettet kamp for rettferdighet! 

Til alle dere som IKKE er likegyldige når andre utsettes for umenneskelig behandling, enten det skjer i vårt eget land eller andre steder i verden. 

Jeg har forståelse for at noen har nok med å holde det som skjer innenfor eget hode og/eller familie/vennekrets i sjakk. 

Til dere som har kapasitet til å bry dere ut over deres eget univers, vil jeg si: 
-La ikke likegyldigheten ta makta i ditt liv. Gjør noe. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Finn ut hva ditt hjerte banker mest for, og gjør noe med det! Du vil få mye energi tilbake... fordi det blir en god sirkulasjon :)

Arnulf Øverland - 1937

Et utdrag av diktet 


-Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

I tillegg vil jeg gi dere et annet dikt av Andre Bjerke, som betyr mye for meg. 

Du skal være tro av Andre Bjerke

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske

som i gold grådighet

henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal

som svulmer i store bokstaver

uten å røre ved ditt hjerte.


Ikke mot noe bud

som gjør deg til en utlending

i ditt eget legeme.


Ikke mot noen drøm

du ikke selv har drømt … 

Når var du tro?

Var du tro

når du knelte i skyggen

av andres avgudsbilder?

Var du tro

når din handling overdøvet

lyden av ditt eget hjerteslag?

Var du tro

når du ikke bedrog

den du ikke elsket?

Var du tro

når din feighet forkledde seg

og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg

gav tone.

Når din egen puls

gav rytme til handling.

Når du var ett med det

som sitret i deg

da var du tro!



Her er foto fra gårsdagen, 21.12.2012 - og vi kan skimte at sola befinner seg under horisonten. Nå går det "rette veien" mot lysere dager. 


Jeg har jobbet som prosjektleder for Finnmarksnettverket, psykisk helse og rus (2009-2012) og det vil bli videreført gjennom mitt eget firma Psykogsunn AS.
Fra 1. januar 2013 har jeg fått et engasjement i 50 % stilling, foreløpig med varighet ut juni 2013, i Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Jeg ser fram til å være en del av teamet i Erfaringskompetanse.no, som jeg har vært fra høsten 2011, men nå i større stillingsandel og med litt andre oppgaver enn tidligere. I tillegg har jeg kommet inn på videreutdanning i samarbeidsbasert forskning i psykisk helsearbeid, noe jeg også ser fram til. Utgangspunktet for 2013 er dermed veldig bra!

Takk til alle samarbeidspartnere i året som har gått, og en spesiell takk til de jeg har jobbet sammen med i ulike sammenhenger i:
Selvhjelp Norge,
LINK Lyngen,
Bikuben,
Erfaringskompetanse.no,
NAPHA,
Veiledningssenteret for pårørende i Nord-Norge,
Kultursenteret Sisa,
Kafé Blå,
Mental Helse Sør-Varanger,
SANKS,
NAV Finnmark,
Fylkesmannen i Finnmark

og mange flere kunne jeg nevnt...

Via Finnmarksnettverkets nettside finnes mange saker, og noe av det fineste jeg var med på i siste halvår i år i Finnmark var å være i Kautokeino på Selvhjelpsseminar 28. august 2012 , Lakselv på Nettverksseminaret 4. desember og på Erfaringsseminaret HÅPSBÆRERNE 5. desember 2012, så takk til alle som bidro til å få det til!