Det er
mange former for ensomhet, og det har vært nødvendig for meg å være som en øde
øy en stund for å se meg rundt på nytt. Kanskje finner jeg meg til rette i en annen
øygruppe?
Det er
mange gode råd jeg kan lese om, noen er det mulig å omsette til mitt eget liv.
Å fokusere på det positive for en hver pris er ikke et av de rådene jeg følger.
Min erfaring er at det som roter til livet mitt må bearbeides før jeg kan velge
å fokusere på det positive. Det er blant annet fordi jeg ønsker å lære noe av
de feilvalgene jeg har gjort. Hvordan håndterer jeg problemet? Hvilken rolle
har jeg i problemet? Har jeg hovedrollen? Er jeg en del av et større problem?
Er problemet egentlig mitt? Er det et felles problem? Er det et problem jeg skal
være med på løse fordi jeg har blitt en del av det? Kan det løses, eller må det
bare bli liggende?
En av
mine måter å håndtere problemer på er å skrive. Hva annet gjør jeg? Jeg leter
bakover i kunnskap jeg har tilegnet meg, og jeg ser om igjen på det som dukker
opp. Jeg snakker med noen få mennesker. Hva lar jeg problemet gjøre med meg?
Jeg greier ikke å legge det i fra meg. Situasjonen gjør at jeg isolerer meg, og
jeg usikker på om det er en god strategi. Telefonen ringer, men jeg tar den
stort sett ikke. Jeg vil ikke utsette meg selv for å si noe jeg etterpå kjenner
kan bli vanskelig, og jeg ønsker heller ikke å lytte til flere meningsløse
forslag. Derfor består min kontakt kun med de få nære jeg kan fortelle om
hvordan jeg faktisk har det. De jeg fra før bare kjenner litt er det vanskelig
å forholde meg til. Jeg kan ikke røpe problemet fordi det må hemmeligholdes. Derfor
isolerer jeg meg.
Problemene
jeg har kan jeg ikke fortelle om uten å røpe hemmeligheten. Jeg kan sammenligne
det jeg opplever med noe som er skamfullt og som skal holdes innenfor slekta.
Kanskje jeg kan bruke eksempelet overgrep?
Hvis et overgrep er begått av en slektning, er det mye vanskeligere å melde
den enn om den ble begått av en helt ukjent person. Jeg har tidligere delt mye
av det jeg har opplevd i møte med tvang i psykisk helsevern. Da er det et
system jeg kritiserer offentlig. Dette er noe annet. Jeg har selv automatisk
hemmeligstemplet det. Hvem skal beskyttes? For meg er det som å sitte her og ha
vært utsatt for et overgrep av en nær slektning, og det er så skamfullt at jeg
ikke kan fortelle det, og langt i fra anmelde det. Jeg vil jo helst fremstille ”slektningene
mine” på en positiv måte. Når jeg ikke kan det, hva gjør jeg da? Jo, jeg holder
på hemmeligheten, isolerer meg og holder meg borte fra de som har begått overgrepet.
Jeg
bærer på kunnskap om at denne type problemer kan løses. Ingen er som en ensom
øy, alle er en del av noe større som virker inn på måten vi møter hverandre på.
Hemmeligheter kan gjøre sitt til at kommunikasjon ikke flyter fritt. Noen blir
bundet opp i fortielse uten selv å forstå at de er viklet inn i en hemmelighet.
De trenger ikke selv å kjenne til hemmeligheten, men kan allikevel utøve en
form for undertrykkelse som har sin bakgrunn i hemmeligheten. Dette kan
dessverre føre til at det ser ut for at kommunikasjonsproblemer bare oppstår av
seg selv og av andre grunner enn det som har med hemmeligheten å gjøre.
Dette er
det mulig å jobbe med gjennom systemisk arbeid. Jeg vet det, og en større
systemisk forståelse kan føre meg ut av isolasjonen. Systemisk forståelse og
håndtering av konflikter kan løse opp i hemmeligheter som alle til slutt kan
bli viklet inn i.
Jeg trenger ikke lenger å være en øde øy langt ut i havet, men jeg må
vende meg bort fra de som er involvert i hemmeligheten for å finne andre
fellesskap. Når en dør lukkes, åpnes det en annen… og i kveld er det noen rosa nyanser på himmelen.
Skrevet av: Siv Helen Rydheim, 07.05.2015
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar