Totalt antall sidevisninger

søndag 22. januar 2017

Hva livet har lært meg


Det er livet selv som er min viktigste læremester. Hvordan jeg forholder meg til det som skjer i livet er avgjørende for om jeg lærer noe. Livet har lært meg at jeg ikke kan rømme unna de følelsene som oppstår i meg i forhold til det som skjer i livet mitt. Hvis jeg forsøker å rømme unna, så får jeg det jeg vil betegne som strafferunder.

At jeg i en alder av 59 år måtte gjennomleve et psykisk smertehelvete kom som en overraskelse. Hendelser i livet det ikke er mulig å forutse eller å forberede seg på, har de aller fleste erfaring med. Detaljer i det som skjedde med meg skal jeg ikke komme nærmere inn på her, men det førte til at jeg måtte takke for meg i arbeidslivet.

Alt jeg hadde opparbeidet av kompetanse føltes bortkastet. Det er først nå, 2 ½ år etterpå, at jeg kjenner at jeg har fått mot nok til igjen å ta i bruk deler av den kompetansen og kunnskapen jeg har. Riktignok ikke i lønnet arbeid, men gjennom frivillig arbeid der jeg kan bruke den kompetansen jeg har.

Hendelser høsten 2014 førte til at det ble en lang sorgprosess jeg bare måtte gå igjennom. Heldigvis har jeg hatt noen få, men veldig gode venner, som har kjent til det som skjedde. De har støttet meg så mye de har hatt muligheter for å støtte meg i prosessen. Men med denne prosessen, som med andre prosesser der livssmerten har vært fremtredende, så er det mye av sorgprosessen bare jeg selv kan ta. Jeg har ikke rømt unna smertehelvetet. Det er det viktigste for meg.

Hva har jeg gjort for å komme meg igjennom sorgprosessen? I tillegg til hjelp fra psykolog hos Rask psykisk helsehjelp, og en traumeterapeut som har utdanning var IOPT – Institutt for traumearbeid, så har jeg brukt prinsipper fra selvorganisert selvhjelp. For meg ble det en god kombinasjon.

Det jeg for noen år siden lærte gjennom selvorganisert selvhjelp er at det er viktig å våge å kjenne på og å sette ord på livssmerten. Jeg later ikke som at jeg glad og lykkelig, når sannheten er at jeg er dypt ulykkelig. I den lange sorgprosessen har det selvfølgelig også vært spontan glede og latter, men det er først nå at jeg våger meg ut i verden igjen med å tilby min kompetanse. Ikke i form av lønnet arbeid, men gjennom frivillighet.

En person svarte konkret på mitt «blindkast» ut i verden gjennom Facebook om det går an å bidra med «seniorkompetanse». Vi to arbeider med en plan for sammen å arbeide med et frivillighetsprosjekt. Vi har allerede fått et oppdrag på en landskonferanse. Mer om det kommer senere.

At jeg kaller det jeg har erfart fra høsten 2014 for en sorgprosess har å gjøre med at jeg når ser den tiden i revy, så ser jeg forskjellige stadier, som beskrives i forbindelse med sorgprosesser:

I følge Oslo-psykologene er de fem stadiene:

1. Benektelse – ”Dette kan ikke skje med meg”.
2. Sinne – ”Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?”
3. Forhandling – ”Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…”
4. Depresjon – ”Jeg er for trist til å gjøre noe som helst”
5. Aksept – ”Jeg har forsonet meg med det som har skjedd”

Om alt kom i den rekkefølgen som beskrives over? Nei, men jeg har nok vært innom stadiene som beskrives, dog litt frem og tilbake. Noe som har vært fremtredende hos meg har vært at jeg har måttet ta tak i mitt eget selvbilde. Selvtilliten bygger på hva slags selvbilde jeg har. Identiteten min måtte reforhandles. Identitetsbryting kaller jeg det. Det er smertefullt, men nødvendig når det som er helt grunnleggende i livet rokkes ved. Når det jeg hadde gitt mitt liv til ble tatt i fra meg på en brutal måte, så var det nødvendig med reorganisering. Først og fremst har jeg forhandlet med meg selv. Endelig har jeg tatt tilbake en plass i samfunnet der jeg kan bruke min kompetanse. Den kompetansen, som ikke bare har kostet rent økonomisk, men den har også kostet meg mange tårer. Den kunne jeg ikke bare kaste på havet. Noen har spurt meg underveis om å bidra i ulike sammenhenger og noen har sagt, men du kommer vel tilbake. Stort sett har jeg svart nei til alle forslag. Jeg trengte den tiden det har tatt på reorientering.

Det viktigste var den endelige aksepten. Før jeg kunne akseptere fullt ut det som hadde skjedd, så visste jeg at jeg måtte godta at det gjør vondt. Det gjorde noe så inn i hampen vondt at jeg av og stilte meg spørsmålet om livet var verdt å leve. At det aldri var noen fare for at jeg skulle forlate dette livet, har å gjøre med at jeg tross alt har noen få gode og nære venner, og jeg har også slektninger som støtter meg. Det har antagelig vært viktigst av alt. At noen innimellom ble lei av meg har jeg stor forståelse for. Andres livssmerte kan være vanskeligere å forholde seg til enn ens egen.

Læringen fra denne lange perioden er blant annet at jeg håper at jeg greier å være en god venn selv, at kan greie å lytte til andres livssmerte uten å komme med «gode råd», hvis jeg ikke spesifikt blir bedt om det. Det at jeg tross alt har «stått han av», har styrket min integritet. Nå føler jeg at den integriteten jeg har skal det mye til for å rokke ved. At jeg hadde integritet når det «forferdelige skjedde» er en av årsakene til at det skjedde.

Jeg har følt at jeg har blitt brukt i et skittent spill, men jeg kan gå med rak rygg og jeg kan se hvem som helst inn i øynene. Det som skjedde er ikke min skam. Det er andres skam. Dessverre er det mange skamløse mennesker i denne verden. De som skulle vært bærere av skammen, bærer den ikke. Ondskap finnes. Skamløse mennesker finnes. Jeg har forhåpentligvis fått en bedre luktesans for å greie å skille på de skamløse og de som blir påført skam. Hvorfor de skamløse blir som de blir er en annen historie. Alt har sin grunn.


Nå ser jeg fram til igjen å bidra med min kompetanse som jeg vil gi det psykiske helsefeltet i form av frivillighet. Noe har jeg bidratt med ved å bruke min kompetanse det siste året, men jeg har ikke villet ha mitt navn nevnt i det offentlige rom. Kompetansen min består av en kombinasjon av egenerfaring og kunnskap om fag & forskning. Endelig føler jeg meg sterk nok igjen til å gi av meg selv. Det å kunne gi av meg selv gir meg en god følelse. Det å være den som bare tar i mot fra andre er ganske vondt. 


Siv Helen Rydheim  
22.01.2017