Totalt antall sidevisninger

søndag 2. oktober 2016

Å komme på banen igjen



Det å komme på banen igjen etter å ha vært satt ut er ikke bare enkelt, men nå er jeg på vei tilbake. Det er to år siden jeg måtte tre til side. Trappa på bildet kan symbolisere veien tilbake. Det går an å hvile på hvert trappetrinn... og det går an å gå ned igjen når det blir for tungt.
Å bli "satt ut" har ikke bydd på gode sider. Noe har manglet når jeg ikke har vært til stede i samfunnet på den måten jeg var tidligere. Nå er jeg på vei tilbake igjen, men ikke helt på samme måte som før. Noen gir uttrykk for at de ønsker å høre og se meg. Det er godt å vite. Hvorfor jeg ble satt ut skal jeg ikke komme nærmere inn på nå. Det forrige blogginnlegget  En øde øy sier noe om det. Det absolutt gjenkjennelige i det å bli satt ut har sammenheng med erfaringer fra barndommen, og den sårbarheten jeg bærer med meg på grunn av de traumene jeg lever med, traumer som har kommet mer og mer fram i lyset. Noe av problematikken jeg har levd med er avvisning, og det gir seg ulike utslag. Et av utslagene er tilbaketrekking.

Er det mulig å finne en styrke i det å bli satt ut? Kanskje. Jeg har ikke funnet den ennå. Jeg synes heller ikke uttrykket, "Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere", er et særlig godt uttrykk, og hvorfor er det så viktig å være "sterk"? Kan hende er det å omfavne den sårbarheten som ligger i meg viktigere enn å dele inn livserfaringer i om disse gjør meg "sterkere" eller "svakere". Jeg googlet uttrykket "Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere"og fant en interessant bokanmeldelse, som avslutter med: "Tilbake til tittelen på anmeldelsen: Den er en løgn. Det som nesten dreper oss, gjør oss ikke sterke. Tvert imot kan det gjøre oss veldig, veldig syke, ute av stand til å jobbe og være sosiale, kanskje til og med ute av stand til å leve. Og til tross for psykologifagets mange nyanser, kontroverser og polariseringer er dette et faktum vi er nødt til å ta på alvor." Hele anmeldelsen kan du lese i psykologtidsskriftet her.

Temamessig kommer jeg til å fortsette omtrent der jeg slapp i 2014, og det er å jobbe med følgende saker:

1) Komplekse traumer og hva det fører til
Jeg driver ei gruppe på facebook om komplekse traumer - forskning. Der deles det fag- og forskningssaker. Det skal jeg fortsette med. I tillegg har jeg laget en egen blogg om traumeinformasjon. Den må enten omformes/oppdateres eller legges ned.

2) Tvang i psykisk helsevern
Min egenerfaring på tvang skriver seg fra 90-tallet, men den er fortsatt like "levende" i meg. Jeg har forsøkt "unngåelsesstrategien", men den fungerer dårlig. Det fungerer ikke for meg å snu meg bort fra alle de som daglig er utsatt for tvang. Jeg kjenner det så altfor godt igjen. Deler i den forbindelsen en sak jeg skrev på bloggen psykose.erfaringer. Gjenbruk på blogginnlegg er også mulig. Dette innlegget skrev jeg etter at Paulsrudutvalget torpederte fjerning av lov om psykisk helsevern.

3) Psykose
Med min egenerfaring samt annen type kompetanse kan jeg ennå bidra i ulike sammenhenger. Mine erfaringer fra å være i "aktiv psykose" var tilbake på 90-tallet, men ettervirkningene må jeg alltid leve med. Det aller viktigste for meg har blitt å se sammenhengene mellom traumer og utvikling av psykose. Hvordan få til gode mestringstrategier? Hva slags hjelp er det mulig å få? Hvorfor er det ikke større forståelse og kunnskap om at sammenhengene i livet eller mangel på sammenheng er så viktig som den er. Hvorfor ikke spørre "Hva har skjedd, hva kan jeg hjelpe deg med" og ikke bare se etter "symptomer" som kan underbygge en diagnose og så videre tvangsbehandling med medikamenter? Jeg etterlyser en genuin nysgjerrighet på enkeltmenneskers historie og sammenheng. Jeg etterlyser i tillegg at enkeltmennesket blir sett i sammenheng med det samfunnet vi lever i. Kan det være noe i samfunnet som trigger flukten? (Forenklet, så ser jeg på psykose bl a som en flukt fra virkeligheten fordi virkeligheten kan bli for komplisert å forholde seg til.)

4) Medikamentfri behandling
En av de sakene jeg har jobbet for å få til via organisasjoner og som enkeltperson. Endelig har alle helseforetak blitt pålagt å starte opp egne enheter med tilbud om medikamentfri behandling. Det er nødvendig å følge opp hvordan helseforetakene velger å svare på Helse- og omsorgsministerens bestilling. Jeg vil særlig følge med på det som skjer i Helse Nord. Det er mulig å følge denne nettsiden http://medisinfri.no/ som drives på frivillig basis, og hvor det legges ut informasjon om medikamentfri behandling.

5) Språkbruk
Hvilke ord bruker vi når vi snakker om institusjoner, systemer, om oss selv og om andre? Jeg er f eks takknemlig for psykologspesialist og forsker Dag Ø. Nordangers kronikk om begrepet "atferd". (Atferdsbegrepet i barnevernet er utdatert, se heller bak det! Ærlig talt,ville vi sagt at en kollega har atferdsproblemer? Det er ikke en likeverdigmåte å omtale andre på.)


6) Selvorganisert selvhjelp 
Selvhjelp i den formen jeg har lært, som blant annet vil si å våge å kjenne på den livssmerten jeg bærer på, inngår i alt som er nevnt over. -Våge å være sårbar og det innebærer å våge å være ærlig i sær med meg selv.

26-27 oktober 2016 som er datoene for den 5. nasjonale konferansen for omsorgsforskning, bidrar jeg en av dagene med et innlegg. Her er et videointervju som ble laget i den forbindelsen. Program for konferansen finner du her.

Avslutningsvis kan jeg fortelle at noe av det som gir meg mye er dikt, og det er mange dikt som faktisk betyr mye for meg, og i dag mottok jeg et av Inger Hagerups dikt. Det igjen førte til at jeg fant dette:

VÆR UTÅLMODIG MENNESKE!
Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,
og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil.
Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men dette vet vi, at vi er med på å skape
det evige livet, skape det ondt eller godt.
Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi en gang har fått.
Mange var veiene. Det bar galt avsted.
Styrken ble makt og makten vold. Og mennesker
trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet.
Langsomt blir allting til.
Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva er det vi vil?
Drømmer og utopier sier de kloke menn,
de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!
Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,
alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.
Det haster, det haster i dag!
Vær utålmodig, menneske!
Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige korte liv.
Det gjelder vår jord.

- Inger Hagerup -

Dan-Elias Brevig på YouTube med Vær utålmodig menneske!

Flere dikt av Inger Hagerup

Diktet, Forleden dag, som jeg fikk i dag, vil jeg også dele videre med deg som leser denne bloggen.




Skrevet 02.10.2016 av Siv Helen Rydheim


Mine øvrige blogger, som jeg sporadisk skriver på er:

Kjærligheten spør ikke, den bare er

Psykose.erfaringer

Traumeinformasjon

Writing to understand trauma

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar