Kan smertefulle erfaringer omdannes til gull?

Hvordan kan det eventuelt gjøres?

Det jeg ønsker neste gang jeg blir kontaktet av media er at de også gir plass det aller viktigste: Tiltak som ikke krenker slik som tvang og beltelegging gjør.  

Det finnes tilstrekkelig med forskning som har konstatert sammenhengen mellom det å ha vært utsatt for det som går under betegnelsen komplekse traumer og senere rus- og psykiske helseproblemer. Det kan gi seg utslag i ulike problemer, symptomer eller uttrykk, som igjen dessverre altfor lett blir til diagnoser, og diagnosene utløser som oftest medikamenter. Spørsmålet er om det er hensiktsmessig å fortsette med samme løsning når den så lenge har vist seg å fungere så dårlig for så mange. Stillheten etterpå er et blogginnlegg jeg skrev etter saken som sto i Nordlys som hadde overskriften "Tvang gjorde meg mer syk", hvor jeg fortalte om egen erfaring med tvangsinnleggelse og reiming.

Underskriftskampanje

I forbindelse med alle sakene det har stått om overgrep i form av tvang og reiming har jeg startet en underskriftskampanje for at det skal bevilges midler til pilotprosjekter.. Jeg vil be deg som leser dette om å slutte deg til underskriftskampanjen for at det skal bli reduksjon av tvang i psykisk helsevern NÅ: http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?kampanje=4640&side=1

Gi rom for pilotprosjekter

Hvis de som mener de kan tilby metoder som ikke innebærer tvang skal få muligheter til å vise at det er mulig, så må det også penger på bordet til det. Myndighetens vilje vil vise seg i form av penger som bevilges til pilotprosjekter som har til hensikt å redusere tvangen. Det er ikke nok at det står i oppdragsdokumentene at tvangen skal reduseres med fem prosent. Det må også midler på bordet som kan stimulere til gode tiltak. Det må komme midler til pilotprosjekter både til enheter i psykisk helsevern og prosjekter som startes utenfor psykisk helsevern. Følgeforskning må til på alt.

Det er dessuten svært merkelig at det sies en generell reduksjon av tvang i alle helseforetak når vi vet at det er store forskjeller på bruk av tvang fra sted til sted. 

Stor klasseforskjell i Norge

Fattige legges inn på tvang i mye større grad enn mennesker med god økonomi. Aftenposten skrev om dette, og da uttalte helsedirektøren at han var overrasket og bekymret. Dette er noe som det ikke skjer noe mer med. Det blir ingen pressgruppe ut av de som utsettes for tvang. Den kampen må faktisk andre ta. Jeg kan være med fordi jeg har egenerfaring med tvang som har skapt det engasjementet jeg har, og fordi jeg ikke lenger står i fare for å bli innlagt på tvang.

Recovery (bedringsprosesser)

Vi må i framtida få mye større fokus på hva som faktisk fører fram til bedringsprosesser, og det finnes mange veier fram til det. Hvorfor ikke vri fokus over på hva som faktisk virker slik at vi kan slutte med det som forverrer folks helse? Et paradigmeskifte er underveis, og i forbindelse med det er det også mange brytninger som skjer. Maktkampen har vært i gang lenge, og til slutt vil det nye bli helt åpenbart mer riktig. Ny praksis i henhold til ny kunnskap komme på plass. Den egenerfaringen vi sitter med kan ikke lenger neglisjeres og bortforklares som enkelthistorier. Les "Den gale ble hjelperen". Jeg etterlyste i et blogginnlegg "Erfaringskonsulenter på akutten" i januar 2011, og jeg etterlyser det fortsatt. Det gjelder å lytte til hva vi opplever å ha utbytte av.

Det er nok forskning som sier at det er relasjonen mellom terapeut og klient som er viktigst, og ikke nødvendigvis type terapi. Jeg har mye god erfaring med ulike former for egenterapi vekselvis med møte med mennesker med egenerfaring med psykose. Selv har jeg ikke hørt stemmer, slik andre kan gjøre i forbindelse med psykose eller som en del av en mestringsstrategi uavhengig av psykose. Det var svært lærerikt å lytte til Olga Runciman - Hearing Voices Network Denmark -  En video på YouTube om det å høre stemmer.

Lytt og lær. Her kommer det tydelig fram at det som oftest er en sammenheng mellom traumatiske opplevelser og senere psykisk krise. Det arbeidet som gjøres utenfor psykiatrien, som f eks gjennom Hearing Voices, er svært viktig. Det må gi grunnlag for endringer innenfor psykiatrien. Som det framkommer i hennes innlegg fører bruk antipsykotisk medisinering til at det blir vanskelig å jobbe med seg selv. Om den eksisterende psykiatrien er åpen for å lære av de erfaringene som blir gjort av de som er med i denne type selvhjelpsgrupper, må endringer skje. Det må stimuleres til å få igang selvhjelpsgrupper.

  

Det enkle 

Mange etterlyser et sted å komme til når livsflokene blir trøblete. En seng å sove i og et miljø hvor det er aksept for annerledeshet med muligheter for å ha noen å snakke med om det som det er for slitsomt å være alene om. 

Dugnad for frihet etterlyser: Muligheten for å etablere et døgnåpent helse- og mestringssenter for mennesker som møter livskriser og psykiske problemer. Dette skal være et helhetlig psykisk helsetilbud med fokus på individuelle behov, valgfrihet og et positivt menneskesyn. Et senter kombinert med en modell hvor man får hjelp der man bor, enten i egen familie eller i vertsfamilier, inspirert av Familievårdstiftelsen i Gøteborg.

http://www.familjevardsstiftelsen.se/

Se for øvrig her hvor du finner linker til informasjon og inspirasjon på nettsiden til Dugnad for frihet.

Som Dugnad for frihet skriver på nettsiden: Noen vil trenge langvarig oppfølging, for eksempel ved nedtrapping av psykofarmaka. Det finnes en veileder for nedtrapping, og den finner du her. Selv hadde jeg brukt samme blanding av medikamenter i over ti år. Hver gang jeg tok det opp med lege at jeg ønsker å trappe ned, fikk jeg svaret at det ikke var å anbefale. For ca tre år siden begynte jeg på nedtrapping av antidepressiva (to ulike medikamenter). Jeg brukte ca 1 1/2 år på nedtrappingen og har nå snart vært uten disse medikamentene like lenge. Rask nedtrapping er ikke å anbefale. I fjor stanset jeg nedtrappingen på de stemningsstabiliserende medikamentene når jeg var på 6/8 av opprinnelig dose, og har ikke kommet videre med nedtrapping. Livet mitt må være helt i vater for at jeg skal fortsette nedtrappingen. Jeg vil si at det jeg har merket stor forskjell på er følsomhet. Jeg ler mer, gråter lettere og ikke minst har jeg kommet inn i en bedre rytme i forhold til søvn. Mer og mer forskning viser at antidepressiva ikke har den virkningen man trodde, og ingen skal fortelle at man ikke blir avhengig av medikamentene. Min erfaring er at det var en tøff prosess å trappe ned og slutte med antidepressiva, og mange andre bekrefter det. 

Når livskrisene er der

Ideellt sett burde alt forebygges, og jo mer man kan forebygge jo bedre er det. Når livskrisene oppstår kan det være meningsfullt er å sjekke ut er hvilke psykososiale forhold mennesker lever under, og prøve å få et større bilde av det som skaper problemer. Likedan kan det for noen være hensiktsmessig å få sjekket ut om det f eks kan ligge mye i den hjelpetrengendes bagasje i form av tidlig omsorgssvikt og traumer. Det er noe som kan gi seg utslag i psykiske helseproblemer senere i livet.

Håpsbærere

Det er mange håpsbærere som kan bidra i ulike sammenhenger. Mange har greid seg på tross av mange tøffe tak. Og folk kan fortelle om ulike former for hjelp som har ført fram. Jeg skulle ønske at håpsbærerne får større plass på ulike konferanser fordi jeg tror mange har nytte av å høre på mennesker som har reist seg på tross av svært dårlige odds. Kanskje er det like viktig som oppsummert forskning av historier om oss som er fortolket av andre. La oss i det minste få en kombinasjon!

Psykose som potensial for utvikling

Man kan tenke på psykose som et potensial for utvikling på lik linje med at det er mulig å nærme seg egen angst med nysgjerrighet og spørre: Hva er det i meg og/eller rundt meg som gjør meg urolig? Fortsatt blir de aller fleste sykeliggjort, diagnostisert og medisinert når de opplever psykose. Angst kan også bli til en diagnose og utløse antidepressiv medikasjon, men angsten kan også sees på som en ressurs. Alt er avhengig av hvordan vi blir møtt og hva vi lærer om å ta i bruk ulike gode mestringsstrategier. Selvsagt er det smertefullt å oppleve angst. Selvsagt er det komplisert å erfare en psykose. Selvsagt er vondt å blir møtt med å bli sykeliggjort og fratatt muligheten for å bestemme om jeg vil ta medisiner eller ikke. Det å bli møtt med respekt og ydmykhet for hva som skjer, hjelp til å finne ut hvordan det er mulig å få gode strategier for å leve med eller vikle seg ut av de livsflokene som har ført til problemene, er det som skal til. Det finnes ulike måter å lære seg å håndtere det på en god måte.

Ingen forherligelse av psykose

Jeg vil på ingen måte forherlige psykose, men jeg mener helt bestemt at jeg ville kommet mye raskere inn i gode bedringsprosesser, hvis noen også kunne fortalt meg at jeg selv har noen svar i forhold til hva jeg opplever, og hvordan jeg evt. kunne fått hjelp til å se på hvilke sammenhenger som førte meg inn i psykose. Siden jeg selv har hatt stort utbytte av å få innblikk i den betydningen den flergenerasjonelle sammenhengen har, er det noe jeg tenker at en del andre også kan ha utbytte av.  Det viktigste er å understreke at vi alle er unike mennesker og det finnes ikke en oppskrift som passer for alle, og alle må få ta dette i eget tempo. Det jeg er helt overbevist om er at alle kan oppleve å komme inn i bedringsprosesser uansett hvor vanskelig det kan se ut. For noen tar det lang tid, for andre går det forholdsmessig fort å komme seg. For meg tok det uforholdsmessig lang tid å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg var fra 1994 til 2009 100 % ufør. Fra juni 2009 kom jeg over i en delt ordning med gradert uførepensjon og arbeidsinntekt. Aktivitet og/eller arbeid er i seg selv godt for helsa. 

Hvordan omskape smertefulle erfaringer til gull?

Hvis jeg skal trekke fram noe av det som har viktigst for meg så er det antagelig skriving som egenterapi, ulike kunstuttrykk, selvorganisert selvhjelp og så fikk jeg delta på grunnutdanning i  Flergenerasjonelt traumearbeid og konstellasjoner. Det var det siste som virkelig gjorde at jeg fikk et kjempeløft. Jeg er derfor svært takknemlig for det arbeidet Marta Thorsheim har gjort i Norge på dette området. Jeg er også spent på hvordan det kan utvikle seg videre. I helga har jeg deltatt på Nordisk kongress, og jeg føler meg som en av de virkelig heldige som fikk muligheten til det. Det var flott å lytte til Odd Einar Dørum som hadde åpningsinnlegg på lørdag, og svært fint å høre Marta Thorsheims oppsummering av arbeid innenfor dette feltet fra det startet for en del tiår siden, og hvordan og hvorfor hun startet arbeidet med dette i Norge. Interessen for denne måten å møte mennesker på blir større og større, og det er fordi vi er mange som kan fortelle om at vi har stort utbytte av det. 

Psykiater Ingeborg Snilsberg hadde en work-shop på lørdag, og hun har valgt å starte privatpraksis fordi hun reagerer på at det innenfor i psykisk helsevern er nesten helt ensidig fokusert på rask diagnostisering og medisinering. Godt det finnes modige psykiatere som bryter ut, og som kan si hvilke tanker de gjør seg om dagens system. 

Å kunne publisere en sak på Erfaringskompetanse.no etter et intervju med Dora Schmidt Stendal om kunst- og uttrykksterapi, var også noe jeg gledet meg over. Jeg har stor tro på kunst- og uttrykksterapi, og jeg håper det kan bli tilgjengelig i hele landet. For meg fungerte det med kreativ egenterapi, men jeg er overbevist om jeg ville komme raskere fram om jeg hadde hatt muligheten til å delta i en kunst- og uttrykksterpigruppe. Kjærlig veiledning fra en kunst- og uttrykksterapeut er et gode. Likedan her jeg tro på at Nettverksmøter og relasjonskompetanse er noe som kan fungere godt. Det er fortsatt slik at det nettverket vi har i form av familie og venner i liten grad trekkes inn og ønskes velkommen inn sammen med oss når vi har behov for hjelp. Sammenvevde liv, en master av Bente M. Weimand, om å være pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse, viser at det er mye å gå på. Jeg kan nevne flere tiltak jeg vet har virket for andre. Det viktigste er å bli møtt som et unikt menneske og med en tanke om at alle kan komme inn i bedringsprosesser. 

Kneblingen av ansatte

Mange ansatte reagerer mot det bestående system, men blir kneblet. I årene som kommer håper jeg ledere og ansatte i psykisk helsevern får større rom for å møte oss som enkeltmennesker med ulike behov. Jeg håper at den medisinske modellen taper terreng, og at psykososiale forhold blir mer vektlagt. Vi er ikke mennesker med hjernesykdommer som skal kureres med medikamenter. Det kan være hensiktsmessig med medikamenter i noen sammenhenger, men vi som ikke ønsker å bruke medikamenter må få muligheten til å velge det bort. 

Se gjerne WSOs leder Mette Ellingsdalen hvor hun forteller hva det legges i medisinfrie alternativer. Det skal være en valgmulighet, og hvordan kan vi få det til?

Relaterte saker:

Aksjon for medisinfrie tilbud

Antidepressive legemidler – klinisk praksis må endres

Antidepressiverskaber afhængighed

BAT-studie v/Reidun Norvoll

Beathes livsglede

Bruker spør bruker

Dør du på innsiden av sykehusveggene, er det som om ingen bryr seg

sivhelenrydheim.blogspot.com

Erfaringskonsulenter på akutten 

Etterlyser mer forpliktende satsing på samarbeidsbasert forskning

Facebookgruppa Erfaringsnettverket

Fattige legges inn med tvang

Fikk aldri beskjed om at broren døde fastbundet med reimer 

Finnmarksnettverket.no 

Flergenerasjonelt traumearbeid og konstellasjoner 

Har du en helårsparole? Jeg har skrevet om min. 

Helsetilsynet ser ingen grunn til å granske 

Håpsbærere

Komplekse traumer - sammenheng med psykisk helse- og rusproblematikk?

Kraften i egen sårbarhet

Menneskerettigheter i psykisk helsevern

Motiverende intervju

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse

Nettverksmøter og relasjonskompetanse

Nordisk kongress

Omsorgssvikt like skadelig som overgrep

Psykose som potensial for utvikling

Psykose.erfaringer

Sammenvevde liv

Silje Benedikte-stiftelsen

Stillheten etterpå

Terapeuter bør gå i seg selv

The trauma of loss

Tvang gjorde meg mer syk

Tvangsinnleggelser som praksis kan ikke fortsette

Tvangsmedisinering som permanent unntakstilstand 

– Erfaringer fra feltarbeid 

Toril Borch Terkelsen og Inger Beate Larsen

Underskriftskampanjen

UNN reimet pasienter 108 ganger i fjor

Veileder for nedtrapping av psykofarmaka

Viktige stemmer

WSO i FNs torturkomite

WSOs høringssvar til Paulsrudutvalget

Vintersolverv - en sinnsstemning?

Tja, det tenker jeg er et bilde som passer for meg akkurat i år. Etter en lang høst i 2012 passer det fordi jeg har hatt noen en indre rystelser, var sliten og hadde mange tanker i forhold til om det ble en vei videre for meg i arbeidslivet. Jeg har vært delvis sykemeldt fra august til begynnelsen av desember.

Jeg fikk påminnelser fra flere kanter på hva som kunne bidra til at jeg kunne komme videre. Jeg har ikke hatt overskudd til å skrive noe særlig om opplevelsene, men nå er det naturlig med en oppsummering.

LIP-helga 19-21 oktober (Life integration process) hos Hellinger ga meg noe å tygge på underveis i prosessen.  Å se det som har vært uten "medynk" men rett og slett anerkjenne det...

Det er ingen tvil om at jeg har brukt den fornuftsbaserte intellektuelle delen i meg i for stor grad (overlevelsesmekanismene er mange...) og en god anbefaling var å begynne å danse magedans. Et eksempel jeg ble tipset om på youtube er fra en av Saâdia Souyah sine opptredener.

Før det opplevde jeg å se magedans i Porsgrunn i september, og jeg ble veldig dratt mot det. Der var jeg sammen med Gunn Helen Kristiansen, for å fortelle om vårt felles bokprosjekt. Tittelen på foredraget var "Vi drømte stort" -bokprosjekt om psykose. I den sammenhengen ser vi at "Symptomet som ressurs" og "Den nye tilbakereisen" av Eva Dalsgaard Axelsen/Sissel Bakke er viktige fagbøker. Likedan vil jeg trekke fram familiekonstellasjoner som en mulig vei å se i forhold til å få tak i det flergenerasjonelle feltet. Det har vært en av mine viktige tilskudd til all egenterapi jeg har hatt gjennom årene. Vi håper selvsagt at også vår bok "Drøm i våken tilstand", som skal ut på Abstrakt Forlag neste år blir en fagbok.

Porsgrunnkonferansen var et nydelig eksempel på å mikse kunst, kultur og rus- og psykisk helseinnlegg. Er du interessert i kunst- og uttrykksterapi, så ta en titt på filmen "Mitt hjerte banker for" som ble presentert der. Tipser samtidig om en artikkel om kunst- og uttrykksterapeut Dora Schmidt Stendal - "Faglig fyrlykt".

I artikkelen fikk jeg anledning å bruke fortellingen om tårnet, og foto av Dora sitt eget bilde av tårnet.

Om sitt maleri ”Det alkymiske tårn”, sier Dora følgende: 
 - Tårnet er det tårn vi alle ønsker å komme opp i, der har vi utsyn, bevissthet og overblikk. På siden av tårnet forsøker en person å komme opp ved å klatre rett opp. Han kommer sannsynligvis til å falle ned. Til høyre står en vis mann og peker på grunnen tårnet står på. Han forteller at det er haugen av erfaringer, opplevelser og "dritt" vi har med oss. Han sier at hvis vi bearbeider haugen av dritt kan vi bruke det til å bygge en trapp og komme oss trygt opp i tårnet, som han der går på trappen rundt tårnet. Jeg synes at det geniale er at jo større haug med dritt vi har med oss, jo høyere trapp kan vi bygge, ved å bearbeide det. På den måte tenker jeg at gullet ligger i våre erfaringer, men dritten må bearbeides for å hente ut gullet. Sånn forstår jeg alkymien kort fortalt, og det bilde har hatt stor betydning for meg og min forståelse av meg selv og andre.

Teksten og bildet fikk jeg fordi jeg ved en anledning la ut et spørsmål om alkymi i Facebookgruppa Erfaringsnettverket, og for meg er det et kjempegodt bilde på hvordan man kan forstå alkymi. Igjen en stor takk til Dora :)

For å ta vare på meg selv i høst deltok jeg også på et femdagers kurs i november, og det var det siste for å fullføre grunnutdanningen ved Hellinger Instituttet i Norge. Da har jeg i løpet av de to siste årene hatt mer enn 25 dager til sammen innen flergenerasjonell psykotraumatologi/Familiekonstellasjoner. For meg har det vært en spennende reise å være med på, som først og fremst er for selvutvikling. For å bli sertifisert konstellatør krever det mye mer og videre utdanning, noe jeg ikke tenker å ta nå. Kanskje senere. I tillegg har jeg valgt systemiske konstellasjoner, noe jeg også fant svært nyttig. Hågen Haugrønningen er av de sertifiserte konstellatørene som tilbyr det. Gjennom det fikk jeg også større klarhet i hvordan jeg skulle legge opp veien videre.

Det som har fungert for meg i høst er: Konstellasjoner og Kunst- og uttrykksterapi. Ikke noe av dette ligger som en mulighet eller tilbud fra det offentlige med unntak av få steder det tilbys gruppebehandling med kunst- og uttrykksterapi. Før det har jeg lært meg å bruke noen viktige selvhjelpsprinsipper. Selvorganiserte selvhjelpsgrupper drives flere og flere steder i landet, og det er gratis å delta og gis som en mulighet. Gjennom det fikk jeg tak i noe i meg selv som var viktig for å komme videre, for å finne fram til og å be om akkurat den type hjelp som var nødvendig for meg.

Når det gjelder Familiekonstellasjoner og kunst- og uttrykksterapi er det mulig å søke NAV om støtte, og jeg vil anbefale det, hvis du som leser tenker at dette kanskje kan være noe for deg. Oversikt over sertifiserte konstellatører finner du i Konstellatørforeningen.

Kunst- og uttrykksterapi er noe jeg fikk muligheten til å jobbe med i Spania på en tur jeg hadde dit i november. Her vil jeg dele noen bilder og forsøksvis sette ord på noen av opplevelsene rundt det.

Det første jeg gjorde var å begynne "å leke med farger". Ut av det ble hjertene (over) resultatet. Av og til kan det være godt å bare la det flyte, og det kommer alltids noe ut av det. Dette "noe" er for meg som oftest noe jeg tenker at underbevisstheten forteller meg. Det jeg ser i bildet etter at jeg kommer hjem er det lille gule hjertet som ikke er helt midtstilt... kanskje er det mitt lille barnehjerte som krever sin plass i midten? Jeg vet ikke, men det er nærliggende å tenke den tanken.

Min reisevenninne, som også er kunst- og uttrykksterapeut, var åpen for å jobbe også i ferien. Det er ikke annet å si om det enn at det ga meg mer å få hennes veiledning enn om jeg selv bare skulle jobbet på egenhånd. Hjertelig takk!

Det neste jeg gjorde var å ta tak i "Hva var det som gjorde det så vanskelig å være innlagt på tvang?" (1992)

Resultatet ligger i bildet over og i prosessen videre som kan sees videre nedover.

Jeg klipte bort de firkantede og fastlåste situasjonene. "Reimseng, stengt dør, og firkanten utenfor gjerdet var fra min opplevelse på glattcelle."

Dagen etter tok jeg med meg de bitene jeg hadde klipt ut, og fant en plass på stranda hvor jeg kunne brenne det opp. Der hadde jeg ikke planlagt å lage et kors, men det ble til et kors underveis, og mine tanker rundt det ble: Jeg la det vondeste ved det å oppleve tvang i Jesus sitt hjerte og der blir det tatt vare på. Mine tanker ble til takknemlighet for at jeg i dag kan bidra med min egenerfaring om tvang i ulike sammenhenger, og at jeg kan være en av de røstene som taler i mot dagens tvangspraksis.

Etter å ha tatt prosessen med brenning og tankene som oppsto rundt det gikk jeg videre bortover stranda. Der kom det fram den ene steinen etter den andre. Jeg plukket med meg det jeg så, og når jeg kom tilbake til leiligheten sorterte jeg og fotograferte. Der var hele chakrasystemets farger, så symbolikken rundt det ble tydelig... Alt jeg trenger ligger åpent for meg. Jeg skal ikke streve mer for å få ut budskapet om at tvangsbehandling er hjerteskjærende vondt og at det er svært uklokt av myndighetene å la psykiatrien fortsette på samme måte... Det jobbes fra mange hold for å få snudd behandlingsfilosofien og behandlingspraksisen som har rådet så altfor lenge, og en dag vil vi seire! Det er mange gode krefter som jobber for å endre systemene som holder fast både personalet og oss som er/har vært avhengig av det rådende.

Ja, da var det er bare å løfte blikket og se ut over igjen... 

Noe av det som fantes i mitt bilde var det godt å ta tak for å jobbe videre med... Noe som ikke var fastlåst, men som representerte friheten utenfor den stengte døra. Nedenfor er det som opprinnelig var inne i bildet.

Og neste bilde er det som kom ut av det, hvor fargene flyter sammen... og blir til et livskraftig tre (?), hvor konturene ikke er like tydelige. 

Bildet nedenfor er fra en nydelig solnedgang. Livet er vekslende, og skulle jeg få muligheten til å oppleve flere nyanser, så tror jeg det var nødvendig å dukke ned i det gamle smerten igjen, få den omdannet, og så gå videre... Veien blir til mens vi går, men vi må faktisk gå... Av og til blir jeg stående uten å greie å gå.

Det er til tider tøft "å stå i tvangsfeltet" - å være med, lytte til andre som har ulike tvangserfaringer, kjenne på egne gamle erfaringer hvor fastlåstheten var total... Det er en form for retraumatisering å pirke borti erfaringene, men jeg tror jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg skal fortsette å stå i feltet en stund til. Det gjør jeg fordi jeg tror mine erfaringer er viktige. Ikke fordi de er så spesielle, men fordi jeg har greid å bearbeide erfaringene på en sånn måte at jeg kan presentere dem. Erfaringene blir aldri helt borte, men det finnes metoder jeg har presentert her som har fungert for meg. Andre finner kanskje andre måter å bearbeide sine traumer på. Det er viktig å få bearbeidet det som har skjedd, og som holder tilbake selve livet.

Først og fremst er det viktig at flere og flere forstår at tvangsbehandlingen i Norge er uverdig og helt meningsløs. Den er retraumatiserende og i Norge ligger vi også på topp i verden i forhold til reinnleggelser. 

Bildet er hentet fra NAPHAs rapport Suksesshistorier om samhandling. Dessverre skal det mer til enn å presentere suksesshistoriene. For å få de som ikke har suksess å vise til, til å gjøre endringer til det positive, skal det som oftest mer til. Men det kan være en begynnelse til en snuoperasjon. Det er også et viktig bidrag i rapporten nettopp å belyse manglende samhandling, som jeg leser som en viktig årsak ut av statistikken over, som dreier seg om antall reinnleggelser. Norge ligger på en ubehagelig side av statistikken. Helt på topp!

Jeg vil påstå at svært mange mangler gode rehabiliteringstilbud etter en tvangsinnleggelse. Forebygging er også et område som er svært mangelfullt mange steder. Min erfaring fra å ha vært psykose- og tvangsutsatt ligger tilbake i tid, men dessverre har det ikke skjedd veldig store endringer. Hvorfor ikke lytte mer til oss som har egenerfaring med tvang og med bedringsprosesser? Hvor mye forskning på akkurat det skal presenteres før vi som har egenerfaringen i Norge virkelig blir tatt på alvor? Det er på grensen til det komiske av og til å lese hva som blir holdt fram som "gyldig kunnskap" når vi vet at vår egenerfaring ofte blir nedvurdert som enkelthistorier. Men, det går framover, ganske enkelt fordi det kan ikke fortsette på samme måte. 

Det er noe "alle" vet! Hvordan kan Regjering og Storting være seg bekjent at det er slik? Det har jeg problemer med å forstå! Og hvorfor avsettes ikke flere midler til prosjekter og til forskning på tvangsfeltet? Det er ubegripelig siden det er den mest inngripende "behandling" som foregår. Det er også helt ubegripelig at forskning fortsatt foregår uten at det er medforskere med egenerfaring med i ulike forskningsprosjekter. Det tvinger seg fram, og derfor tror jeg på endringer! 

Et eksempel hvor medforsker(e) er tiltenkt en plass er prosjektet "Skal forske på hva som hjelper". Min påstand for de mange som har vært utsatt for tvang er at det blant annet hjelper å møte andre som har lignende erfaringer, og at det er mulig å snakke med de som har blitt håpsbærere fordi de kan fortelle en del om hva som ikke fungerer og hva som faktisk fungerer. Hadde jeg møtt en håpsbærer tidlig i min rehabiliteringsfase, ville jeg helt sikkert kommet tilbake til livet og til arbeidslivet på et tidligere tidspunkt. Jeg var under rehabilitering i 17 år. Kanskje kunne den tiden blitt redusert til 1/4? Hva det betyr for det enkelte menneske kan ikke måles i kroner og øre, men for stat og kommune kan dette, om ønskelig, måles i kroner og øre. Det er svært lønnsomt å sette inn tiltak som fører til tilfriskning! 

Så må jeg allikevel si at det jeg først og fremst kjenner på i denne sammenhengen er takknemlighet for at jeg har fått muligheten til å bidra inn i prosjektet "Alternativer til tvang" gjennom Erfaringskompetanse.no, som er et prosjekt finansiert av Helsedirektoratet. 

For egen regning vil jeg si: For å få reinnleggelsene og tvangstallene ned må det en lengre periode bevilges mer penger til prosjekter som får prøve ut ulike måter å jobbe på med medisifrie tilbud/alternativer til tvang i praksis. Flere prosjekter, som per i dag ledes fra Erfaringskompetanse.no, samt mer midler til prosjekter som kan sluses gjennom Tvangsforskningsnettverket. 

Jeg ser for meg et ennå sterkere Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse og et styrket Tvangsforskningsnettverk, som begge kan bidra til å få de faktiske forhold opp i lyset og til å peke på hvordan endringer kan skje. 

Det er en god ide å presentere suksesshistorier, men det er ikke nok. I verste fall vil jeg sammenligne det med strutsen som stikker hodet i sanda, selv om jeg ser at også suksesshistoriene skal fram. Balanse mellom å få fram det som ikke skal skje, men som allikevel skjer og suksesshistoriene? Det er faktisk helt nødvendig. Det er nødvendig at fagfeltet ser i hvitøyet hva de ikke bør fortsette med og så gå over til måter å jobbe på som faktisk fungerer. Mange ser det, og ønsker å gjøre noe for å endre systemet, men systemene i seg selv er fortsatt altfor konserverende. Rus- og psykisk helsefeltet er fortsatt utsatt for stemoderlig tankegang fra både myndigheter og ulike aktører innen helsesektoren, og hva kan du og jeg gjøre for at det ikke skal forbli slik? Kanskje et upassende spørsmål dagen før lille juleaften? Da skal vi nemlig lade opp til "Å være glad i hverandre og alle sammen skal kose seg..."

GOD JUL OG GODT NYTT ÅR 

- I særdeleshet til alle dere som kjemper på ulike fronter, enten det er en kamp dere har i deres eget indre, eller det er en utadrettet kamp for rettferdighet! 

Til alle dere som IKKE er likegyldige når andre utsettes for umenneskelig behandling, enten det skjer i vårt eget land eller andre steder i verden. 

Jeg har forståelse for at noen har nok med å holde det som skjer innenfor eget hode og/eller familie/vennekrets i sjakk. 

Til dere som har kapasitet til å bry dere ut over deres eget univers, vil jeg si: 

-La ikke likegyldigheten ta makta i ditt liv. Gjør noe. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Finn ut hva ditt hjerte banker mest for, og gjør noe med det! Du vil få mye energi tilbake... fordi det blir en god sirkulasjon :)

Arnulf Øverland - 1937

Et utdrag av diktet 

Du må ikke sove

-Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

I tillegg vil jeg gi dere et annet dikt av Andre Bjerke, som betyr mye for meg. 

Du skal være tro av Andre Bjerke

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske

som i gold grådighet

henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal

som svulmer i store bokstaver

uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud

som gjør deg til en utlending

i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm

du ikke selv har drømt … 

Når var du tro?

Var du tro

når du knelte i skyggen

av andres avgudsbilder?

Var du tro

når din handling overdøvet

lyden av ditt eget hjerteslag?

Var du tro

når du ikke bedrog

den du ikke elsket?

Var du tro

når din feighet forkledde seg

og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg

gav tone.

Når din egen puls

gav rytme til handling.

Når du var ett med det

som sitret i deg

da var du tro!

Her er foto fra gårsdagen, 21.12.2012 - og vi kan skimte at sola befinner seg under horisonten. Nå går det "rette veien" mot lysere dager. 

Jeg har jobbet som prosjektleder for Finnmarksnettverket, psykisk helse og rus (2009-2012) og det vil bli videreført gjennom mitt eget firma Psykogsunn AS.
Fra 1. januar 2013 har jeg fått et engasjement i 50 % stilling, foreløpig med varighet ut juni 2013, i Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Jeg ser fram til å være en del av teamet i Erfaringskompetanse.no, som jeg har vært fra høsten 2011, men nå i større stillingsandel og med litt andre oppgaver enn tidligere. I tillegg har jeg kommet inn på videreutdanning i samarbeidsbasert forskning i psykisk helsearbeid, noe jeg også ser fram til. Utgangspunktet for 2013 er dermed veldig bra!

Takk til alle samarbeidspartnere i året som har gått, og en spesiell takk til de jeg har jobbet sammen med i ulike sammenhenger i:
Selvhjelp Norge,
LINK Lyngen,
Bikuben,
Erfaringskompetanse.no,
NAPHA,
Veiledningssenteret for pårørende i Nord-Norge,
Kultursenteret Sisa,
Kafé Blå,
Mental Helse Sør-Varanger,
SANKS,
NAV Finnmark,
Fylkesmannen i Finnmark

og mange flere kunne jeg nevnt...

Via Finnmarksnettverkets nettside finnes mange saker, og noe av det fineste jeg var med på i siste halvår i år i Finnmark var å være i Kautokeino på Selvhjelpsseminar 28. august 2012 , Lakselv på Nettverksseminaret 4. desember og på Erfaringsseminaret HÅPSBÆRERNE 5. desember 2012, så takk til alle som bidro til å få det til!

Et balansert selvbilde?

Jeg leste nettopp Selvfølelsens evangelium i Morgenbladet, og fikk tanker rundt hva som er hva og hvordan henger selvbildet sammen med selvfølelse, selvtillit og selvrespekt og selvforakt. I tillegg bekrefter artikkelen at det er fullt mulig å skape teorier uten at den henger sammen med det praktiske liv. 

Detaljfoto av keramikkarbeid fra serien 

"Mørketidslys". 

Eget arbeid (rakubrent keramikk) fra min tid som student på 

Kunst- og håndverk på Høgskolen i Finnmark.

Ulike kreative uttrykk har vært min form for egenterapi. 

Uten å ha utløp for følelser gjennom kreativitet er jeg høyst usikker 

på hvor jeg hadde befunnet meg i dag.

En lang periode var det like viktig som å puste.

Se Faglig fyrlykt i nord og andre saker om 

kunst- og uttrykksterpi på Erfaringskompetanse.no

Selvorganisert selvhjelp: Praktiseringen av selvorganisert selvhjelp har ledet til en teori. I Norge bygger teorien fra selvorganisert selvhjelp på tiår med praktisk prøving og feiling. Å få tak i prinsippene i selvorganisert selvhjelp er ikke nødvendigvis enkelt. 

Jeg må fortsatt trene på å bruke ulike selvhjelpsprinsipper, men jeg kan kjenne at det utgjør en forskjell når jeg greier det. Enkelt er det ikke, men jeg opplever at jeg setter grenser på en annen måte enn jeg gjorde før. Det er for eksempel forskjell på å si "Jeg opplever at jeg blir avvist" eller om jeg hadde sagt "Du avviser meg". Min opplevelse har jeg lært meg å ta på alvor fordi den er smertefull, men det trenger slett ikke å være meningen fra "den andres side" å avvise meg. Og om avvisningen er et faktum, så kan det ligge noe annet bak den igjen som egentlig ikke har med meg å gjøre. For at jeg skulle ta tak i egne livsproblemer var det å ta i bruk selvhjelpsprinsipper en av mine utveier til mestring og empowerment. Et endringsarbeid jeg begynte på i 2010, og endringsarbeidet er et livslangt prosjekt. 

Familiekonstellasjoner - flergenerasjonell psykotraumatologi
Etter å ha tatt i bruk selvhjelpsprinsipper har jeg også greid å nyttegjøre meg terapi hos psykolog og jeg har gjennom grunnutdanningen i Familiekonstellasjoner hos Hellinger fått tak i dypereliggende årsaker til mine livsproblemer. Familiekonstellasjoner, som er flergenerasjonell psykotraumatologi, har for meg betydd at jeg har fått større respekt og forståelse for den livssmerten mine foreldre og andre forfedre har opplevd. Samtidig som det har løst opp uheldige bindinger har det også ført til en sunnere måte å kommunisere på.

Kommunikasjon er ikke enkelt, men for meg er det litt enklere når jeg bruker enkle selvhjelpsprinsipper i livet mitt. At andre igjen, som ikke kommuniserer ut i fra de samme prinsippene, kanskje opplever meg som et uromoment i enkelte sammenhenger merker jeg godt. Det gjør jeg fordi effekten eller utfallet av min tydelighet kan variere sterkt. Det aller viktigste for meg er at jeg tar ansvar for mine egne følelser, prøver å sette et lite søkelys på hvordan og hvorfor akkurat "den" følelsen oppsto i gitt sammenheng. Jeg kan ikke få alle svarene alene i etterkant fordi jeg ikke er en ensom øy når jeg prøver å samhandle med andre mennesker, men jeg kan få klarhet i hva det var som traff smertepunktene mine og kanskje kan jeg få tak i noe av det som ligger i smertepunktene. Hvorfor utløses smerten? Hva skjer i det smerten utløses? Fortsatt er det sånn at jeg noen ganger roter jeg meg helt bort i grublerier mens jeg andre ganger greier å få et større overblikk. Og kanskje kan nettopp er periode med grublerier føre til innsikt og overblikk.

Selvbilde 
Mitt selvbilde tenker jeg er noe jeg selv først og fremst må jobbe med, men det er viktig at jeg samtidig vet hvem jeg omgir meg med. Noen ganger får jeg behov for å beskytte meg mot omverden, og da vet jeg at noe av det jeg har i min erfaringsryggsekk har blitt berørt på en smertefull måte. Å beskytte meg mot omverden kan være helt nødvendig i perioder, men så må jeg også gjøre noen valg etter smertefulle opplevelser. Mestring har jeg skrevet om på denne bloggen tidligere. Kanskje er det mitt valg av ulike mestringsstrategier i ulike situasjoner som sier noe om hvem jeg er, og om min selvtillit er bygd på et balansert selvbilde? Selvfølelsen trenger ikke nødvendigvis å være god etter at jeg har tydeliggjort mine grenser, men samtidig har jeg kommet dithen at om jeg IKKE hadde gjort det, så blir det skralt med selvrespekten. Å la være å tydeliggjøre mine grenser fører til tap av selvrespekt, og enda verre kan det også føre til selvforakt. Det er først og fremst snakk om at jeg greier å akseptere meg selv med de feil og mangler jeg har, men gjøre det beste ut av hvem jeg er og hvordan jeg samhandler med andre. Ingen enkel sak... men livet blir i sum enklere når jeg ikke lar de smertestikkene påminnelsene bare flyte forbi i alle situasjoner. I en del sammenhenger er det helt nødvendig å la det passere uten å si noe høyt, men jeg kan likevel ta tak i mitt indre uten at det uttrykkes overfor andre.

Etter at jeg sluttet med antidepressiva har det på noen områder helt klart blitt mer smertefullt å leve. Men jeg fikk en viktig påminnelse her om dagen i form av et sitat jeg selv oppdaget for mange år siden, og det er som følger:  

“Feilen med å iføre seg et panser, er at det ikke bare tar av for smerter, men også for gleder.” (Celeste Holm)

Filmtips: En svensk dokumentarserie om medikamenter. Hvem bryr seg i Sverige? Saken er sakset fra WSO-bloggen.

Det var dagens tanker om selvbilde, selvfølelse, selvtillit, selvrespekt, selvforakt, og hvordan jeg selv kan ta tak for å få en balanse, og hvert enkelt menneske må finne sin vei. Det er mange ulike veier som fører fram... og mange ulike kombinasjoner er det også mulig å få til. Mitt indre landskap er i stor grad avhengig av hvilke redskaper jeg har tilgjengelig.

Mer om selvorganisert selvhjelp: Selvhjelp Norge.

Familiekonstellasjoner: Hellingerinstituttet i Norge.

Artikkeltips fra Aftenposten: Håp for dårlig selvbilde. Skrevet av Jofrid Bjørkvik Psykologspesialist Helse Fonna, Doktorgradsstipendiat, Universitetet I Bergen Et utvalge sitater: 

"-Ulike begreper.

I dagligtale og fagspråk blir det brukt en rekke ulike begreper for å sette ord på menneskers oppfattelse av seg selv. Selvtillit, selvfølelse, selvaktelse og selvbilde er noen av dem. Verdien av å skille dem fra hverandre er etter min mening avhengig av hvilken sammenheng man bruker dem i. Poenget er at man har en formening om hva man legger i begrepet, hva man snakker om. I denne teksten er målet å fokusere på personens evaluering av sin egen verdi som menneske, eller i hvor stor grad han eller hun opplever seg selv som "god nok". Jeg vil understreke at "god selvaktelse", ut fra en slik definisjon, ikke legger opp til et mål om å føle seg perfekt eller feilfri, men snarere en aksepterende holdning til seg selv med sterke og svake sider. (...)

-Endring av selvbilde handler om å våge å være en liten stund i den sårbarheten som oppstår når man setter spørsmålstegn ved den gamle, vante verdensforståelsen. Det er kanskje ikke sikkert at det er slik likevel?"

Et annet eksemplar fra serien "Mørketidslys" - Rakubrent keramikk

God helg til deg som stakk innom bloggen min!

Fra YouTube (Alf Prøysen): Du skal få en dag i mårå

Kunst- og uttrykksterapi

Jeg har gjort et intervju med Dora Schmidt Stendal, og det handler blant annet om kunst- og uttrykksterapi. Dora Schmidt Stendal har jeg utropt som faglig fyrlykt. Du finner intervjuet på Erfaringskompetanse.no og i forbindelse med Porsgrunnkonferansen 2012 hadde Erfaringskompetanse.no permiere på filmen "Mitt hjerte banker for...", og det er egen sak på nettsiden, som du finner her.

Kunst- og uttrykksterapi er for meg en helt innlysende måte det går an jobbe med sitt indre på, og det skulle gjerne være muligheter for det i hele landet. I Finnmark finnes ikke den muligheten, så vidt meg bekjent. Kommenter gjerne dette innlegget, hvis jeg tar feil. Jeg kan håpe at jeg tar feil :) -Men etter å ha undersøkt nylig for egen del i Alta finnes det verken innenfor offentlige helsetjenester eller kunstterapeuter som har privatpraksis. Jeg ønsker meg kunst- og uttrykksterapi som et mulig alternativ til tvang, gjerne via brukerstyrte aktivitetssentre. Totalt sett tror jeg både staten og kommunene ville spart penger fordi folk får anledning til å jobbe med sitt indre og de får samtidig brutt eventuell isolasjon.

Indre liv generer ytre liv. Om "Levende bilder, levende liv" fra Porsgrunnskonferansen 2010. Intervjuet av erfaringskompetanse.no. -Alt er frø. Under jordoverflaten finnes alltid spiren til nytt liv - mennesker kan alltid finne en ny begynnelse...

På Porsgrunnkonferansen 2012 var jeg med å legge fram "Vi drømte stort: Bokprosjekt om psykose."

Det er ikke til å legge skjul på at endringsprosesser og fødselsprosessene kan være smertefulle.
I dag har jeg gått tur med min lille hund i marka her jeg bor, og her er det mange turmuligheter. Jeg går for tida gjerne på steder der jeg finner kantareller. Turen i dag bød på mange fotomotiv og ga meg mange assosiasjoner, så kanskje blir det et eget blogginnlegg av det. Her deler jeg noen av de 77 bildene jeg tok i dag:

Først ut er lille Båti-vennen min, som alltid er i nuet og som alltid vil gå på :) eller snuse på noe som er akkurat her og nå... God turvenn!

Bilde nr 2 - assosiasjoner om å være lik et tørrlagt uoversiktelig bekkeleie... noe jeg til tider føler meg som nå...

og bilde nr 3 illustrerer veiene jeg må ta stilling til om jeg skal gå på eller ikke... om jeg skal greie å overvinne hindre eller ikke... det er hele tiden valg jeg må ta stilling til... men jeg kan ikke la være for da blir jeg sittende fast... 

Forhåpentligvis greier jeg igjen å finne mine kilder hvor jeg kan hente krefter og mot til å komme i mål... for denne gangen. 

Karin Boyes dikt "I rørelse"

I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.

Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd -

men det är vägen, som är mödan värd.

Det bästa målet är en nattlång rast,

där elden tänds och brödet bryts i hast.

På ställen, där man sover blott en gång,

blir sömnen trygg och drömmen full av sång.

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.

Oändligt är vårt stora äventyr.

--------------

Og jeg vet at uansett hva jeg gjør eller ikke gjør så er jeg i Herrens hender, og det er jeg ubeskrivelig takknemlig for. 

Et drøyt halvår uten antidepressiva

og det er merkbare endringer:
1) Jeg har ikke lenger det søtsuget jeg hadde
2) Jeg er ikke lenger kjempesulten etter kl 22 om kvelden
3) Jeg har mer kontakt med mine egne følelser
4) Døgnrytmen har blitt bedre, d.v.s. at jeg ikke er veldig trøtt om morgenen

Er disse fire faktorene tilfeldig? Ikke godt å si, men det er i hvert fall min erfaring. Det kunne vært interessant å høre om andres erfaringer.

Jeg hadde brukt to ulike typer antidepressiva fra 1998 sammen med *stemningsstabiliserende medisiner, så det ble mange år. Fra ca 1. april har jeg startet nedtrapping på stemningsstabiliserende medisiner, og i dag har jeg redusert til 5/8 av opprinnelig mengde.
*Stemingsstabiliserende medisiner for mitt vedkommende er antiepileptika.

Jeg tar nedtrappingen S A K T E, slik det anbefales i:

Skadereduserende veileder for å slutte med eller bruke mindre psykofarmaka,  

som er utgitt av:

Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse innen psykisk helse

Jeg brukte en måned på 7/8, to måneder på 6/8 og i dag startet meg med 5/8 dose. Foreløpig merker jeg ikke noe som helst, men jeg vet at jeg går på nye veier, og at det jeg opplever underveis er det viktig å kjenne på, kjenner etter, være til stede her og nå... noe jeg har blitt bedre på. Tidligere har jeg fortalt at jeg tror årsaken til psykoser kan være traumer, og i og med at jeg har fått hjelp til å jobbe med noen av traumene, så tenker jeg at dette går i riktig retning, men det blir sikkert en del uoversiktlige svinger underveis...

Foto: Siv Helen Rydheim

Alle leger jeg har snakket opp igjennom årene har vært svært skeptiske til nedtrapping av medisiner, og i særdeleshet de stemingsstabiliserende. Flere har sagt "Never change a winning team". Jeg er heldig for jeg nå har et team bestående av levende mennesker. Fastlegen, som riktignok er skeptisk, men ikke uvillig til at jeg prøver, psykolog som har tro på at det skal gå, og som er åpen for at jeg kan kontakte han når jeg har behov. I tillegg har jeg familie og gode venner som støtter meg i nedtrappingsfasen. 

Det har vært en lang vei for meg å tørre å tro selv på tross av det leger har sagt, at det er mulig å leve et liv uten medisiner, og det gjenstår også å se om jeg greier å trappe helt ned på de medisinene jeg fortsatt bruker. Min store skrekk, ut i fra de erfaringene jeg har, er å bli innlagt på tvang og bli tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner. Hittil er det ikke opprettet medisinfrie behandlingstilbud, noe vi er veldig mange som venter på.

Det kommer fram i flere og flere sammenhenger at det er stort overforbruk av medisiner. Det stilles spørsmål ved om de virker ut i fra hensikten. På meg kan jeg si at jeg ble ikke mindre deprimert, men jeg ble avflatet eller mindre fininnstilt følelsesmessig. Kanskje kan det for enkelte være bra å få en ekstra vegg i forhold til å ta innover seg all verdens sorger, og sist men ikke minst å bli vippet av pinnen på grunn av personlige sorger? Jeg synes det er på tide med mye større grad av restriktiv utdeling av antidepressiva og la kroppen og sjela lege seg selv rett og slett fordi det å slutte med medisinene er vanskelig. Det er et kupp fra legemiddelindustrien at troen på at det virker og at det ikke er vanskelig å slutte igjen. Ja, det virker, men på hvilken måte virker medisinene? Tro om flere har hatt det som meg, at de ikke har blitt mindre deprimert, men fått andre virkninger? 

Relaterte saker:

Piller mot depresjon? Tror ikke det...

Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!

Å ha det disig innvendig er dog verre enn at det er disig ute i naturen.

Antidepressiva, en melkeku for legemiddelindustrien?

Legemiddelfrie behandlingstilbud må på plass

Mette Ellingsdalen, WSO: Aksjon for medisinfrie tilbud