Hvordan kan det eventuelt gjøres?
Det jeg ønsker
neste gang jeg blir kontaktet av media er at de også gir plass det aller
viktigste: Tiltak som ikke krenker slik som tvang og
beltelegging gjør.
Det finnes tilstrekkelig med
forskning som har konstatert sammenhengen mellom det å ha vært utsatt for det
som går under betegnelsen komplekse traumer og senere rus- og
psykiske helseproblemer. Det kan gi seg utslag i ulike problemer, symptomer
eller uttrykk, som igjen dessverre altfor lett blir til diagnoser, og
diagnosene utløser som oftest medikamenter. Spørsmålet er om det er hensiktsmessig
å fortsette med samme løsning når den så lenge har vist seg å fungere så dårlig
for så mange. Stillheten etterpå er et blogginnlegg jeg skrev etter saken som sto i Nordlys som hadde overskriften "Tvang gjorde meg mer syk", hvor jeg fortalte om egen erfaring med tvangsinnleggelse og reiming.
Underskriftskampanje
I forbindelse med alle sakene det har stått om overgrep i form av tvang og reiming har jeg startet en underskriftskampanje for at det skal bevilges midler til pilotprosjekter.. Jeg vil be deg som
leser dette om å slutte deg til underskriftskampanjen for at det
skal bli reduksjon av tvang i psykisk helsevern NÅ: http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?kampanje=4640&side=1
Gi rom for pilotprosjekter
Hvis de som mener de kan tilby
metoder som ikke innebærer tvang skal få muligheter til å vise at det er mulig,
så må det også penger på bordet til det. Myndighetens vilje vil vise seg i form
av penger som bevilges til pilotprosjekter som har til hensikt å redusere
tvangen. Det er ikke nok at det står i oppdragsdokumentene at tvangen skal reduseres med fem
prosent. Det må også midler på bordet som kan stimulere til gode
tiltak. Det må komme midler til pilotprosjekter både til enheter i psykisk
helsevern og prosjekter som startes utenfor psykisk helsevern. Følgeforskning
må til på alt.
Det er dessuten svært merkelig
at det sies en generell reduksjon av tvang i alle helseforetak når vi vet at det
er store forskjeller på bruk av tvang fra sted til sted.
Stor klasseforskjell i Norge
Fattige legges inn på tvang i
mye større grad enn mennesker med god økonomi. Aftenposten skrev om dette, og
da uttalte helsedirektøren at han var overrasket og bekymret. Dette er noe som
det ikke skjer noe mer med. Det blir ingen pressgruppe ut av de som utsettes
for tvang. Den kampen må faktisk andre ta. Jeg kan være med fordi jeg har
egenerfaring med tvang som har skapt det engasjementet jeg har, og fordi jeg
ikke lenger står i fare for å bli innlagt på tvang.
Recovery (bedringsprosesser)
Vi må i framtida få mye større
fokus på hva som faktisk fører fram til bedringsprosesser, og det finnes mange
veier fram til det. Hvorfor ikke vri fokus over på hva som faktisk virker slik
at vi kan slutte med det som forverrer folks helse? Et paradigmeskifte er
underveis, og i forbindelse med det er det også mange brytninger som skjer.
Maktkampen har vært i gang lenge, og til slutt vil det nye bli helt åpenbart
mer riktig. Ny praksis i henhold til ny kunnskap komme på plass. Den egenerfaringen vi sitter med kan ikke lenger
neglisjeres og bortforklares som enkelthistorier. Les "Den gale ble hjelperen". Jeg etterlyste i
et blogginnlegg "Erfaringskonsulenter på akutten" i januar
2011, og jeg etterlyser det fortsatt. Det gjelder å lytte til hva vi opplever å ha utbytte av.
Det er nok forskning som sier
at det er relasjonen mellom terapeut og klient som er viktigst, og ikke
nødvendigvis type terapi. Jeg har mye god erfaring med ulike former for
egenterapi vekselvis med møte med mennesker med egenerfaring med psykose. Selv
har jeg ikke hørt stemmer, slik andre kan gjøre i forbindelse med psykose eller
som en del av en mestringsstrategi uavhengig av psykose. Det var svært lærerikt
å lytte til Olga Runciman - Hearing
Voices Network Denmark -
En video på YouTube om det å høre stemmer.
Lytt og lær. Her kommer det
tydelig fram at det som oftest er en sammenheng mellom traumatiske
opplevelser og senere psykisk krise. Det arbeidet som gjøres utenfor
psykiatrien, som f eks gjennom Hearing Voices, er svært viktig. Det må gi
grunnlag for endringer innenfor psykiatrien. Som det framkommer i hennes
innlegg fører bruk antipsykotisk medisinering til at det blir vanskelig å jobbe
med seg selv. Om den eksisterende psykiatrien er åpen for å lære av de
erfaringene som blir gjort av de som er med i denne type selvhjelpsgrupper, må
endringer skje. Det må stimuleres til å få igang selvhjelpsgrupper.
Det enkle
Mange etterlyser et sted å
komme til når livsflokene blir trøblete. En seng å sove i og et miljø hvor det
er aksept for annerledeshet med muligheter for å ha noen å snakke med om det
som det er for slitsomt å være alene om.
Dugnad for frihet etterlyser: Muligheten
for å etablere et døgnåpent helse- og mestringssenter for mennesker som møter
livskriser og psykiske problemer. Dette skal være et helhetlig psykisk
helsetilbud med fokus på individuelle behov, valgfrihet og et positivt
menneskesyn. Et senter kombinert med en modell hvor man får
hjelp der man bor, enten i egen familie eller i vertsfamilier, inspirert av Familievårdstiftelsen
i Gøteborg.
Se for øvrig her hvor du finner linker til
informasjon og inspirasjon på nettsiden til Dugnad for frihet.
Som Dugnad for frihet skriver
på nettsiden: Noen vil trenge langvarig oppfølging, for eksempel ved
nedtrapping av psykofarmaka. Det finnes en veileder for nedtrapping, og den
finner du her. Selv hadde jeg brukt samme blanding av medikamenter i over ti
år. Hver gang jeg tok det opp med lege at jeg ønsker å trappe ned, fikk jeg
svaret at det ikke var å anbefale. For ca tre år siden begynte jeg på
nedtrapping av antidepressiva (to ulike medikamenter). Jeg brukte ca 1 1/2 år
på nedtrappingen og har nå snart vært uten disse medikamentene like lenge. Rask
nedtrapping er ikke å anbefale. I fjor stanset jeg nedtrappingen på de
stemningsstabiliserende medikamentene når jeg var på 6/8 av opprinnelig dose,
og har ikke kommet videre med nedtrapping. Livet mitt må være helt i vater for
at jeg skal fortsette nedtrappingen. Jeg vil si at det jeg har merket stor
forskjell på er følsomhet. Jeg ler mer, gråter lettere og ikke minst har jeg
kommet inn i en bedre rytme i forhold til søvn. Mer og mer forskning viser at
antidepressiva ikke har den virkningen man trodde, og ingen skal fortelle at
man ikke blir avhengig
av medikamentene. Min erfaring er at det var en tøff prosess å trappe ned og
slutte med antidepressiva, og mange andre bekrefter det.
Når livskrisene er der
Ideellt sett burde alt
forebygges, og jo mer man kan forebygge jo bedre er det. Når livskrisene
oppstår kan det være meningsfullt er å sjekke ut er hvilke psykososiale forhold
mennesker lever under, og prøve å få et større bilde av det som skaper
problemer. Likedan kan det for noen være hensiktsmessig å få sjekket ut om det
f eks kan ligge mye i den hjelpetrengendes bagasje i form av tidlig
omsorgssvikt og traumer. Det er noe som kan gi seg utslag i
psykiske helseproblemer senere i livet.
Håpsbærere
Det er mange håpsbærere som kan bidra i ulike
sammenhenger. Mange har greid seg på tross av mange tøffe tak. Og folk kan
fortelle om ulike former for hjelp som har ført fram. Jeg skulle ønske at
håpsbærerne får større plass på ulike konferanser fordi jeg tror mange har
nytte av å høre på mennesker som har reist seg på tross av svært dårlige odds.
Kanskje er det like viktig som oppsummert forskning av historier om oss som er
fortolket av andre. La oss i det minste få en kombinasjon!
Man kan tenke på psykose som et potensial for utvikling på lik
linje med at det er mulig å nærme seg egen angst med nysgjerrighet og spørre:
Hva er det i meg og/eller rundt meg som gjør meg urolig? Fortsatt blir de aller
fleste sykeliggjort, diagnostisert og medisinert når de opplever psykose. Angst
kan også bli til en diagnose og utløse antidepressiv medikasjon, men angsten kan også sees på som en ressurs. Alt er
avhengig av hvordan vi blir møtt og hva vi lærer om å ta i bruk ulike gode
mestringsstrategier. Selvsagt er det smertefullt å oppleve angst. Selvsagt er
det komplisert å erfare en psykose. Selvsagt er vondt å blir møtt med å bli
sykeliggjort og fratatt muligheten for å bestemme om jeg vil ta medisiner eller
ikke. Det å bli møtt med respekt og ydmykhet for hva som skjer, hjelp til
å finne ut hvordan det er mulig å få gode strategier for å leve med eller vikle
seg ut av de livsflokene som har ført til problemene, er det som skal til. Det
finnes ulike måter å lære seg å håndtere det på en god måte.
Ingen forherligelse av psykose
Jeg vil på ingen måte
forherlige psykose, men jeg mener helt bestemt at jeg ville kommet mye raskere
inn i gode bedringsprosesser, hvis noen også kunne fortalt meg at jeg selv har
noen svar i forhold til hva jeg opplever, og hvordan jeg evt. kunne fått hjelp
til å se på hvilke sammenhenger som førte meg inn i psykose. Siden jeg selv har
hatt stort utbytte av å få innblikk i den betydningen den flergenerasjonelle
sammenhengen har, er det noe jeg tenker at en del andre også kan ha utbytte av.
Det viktigste er å understreke at vi alle er unike mennesker og det
finnes ikke en oppskrift som passer for alle, og alle må få ta dette i eget
tempo. Det jeg er helt overbevist om er at alle kan oppleve å komme inn i
bedringsprosesser uansett hvor vanskelig det kan se ut. For noen tar det lang
tid, for andre går det forholdsmessig fort å komme seg. For meg tok det
uforholdsmessig lang tid å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg var fra 1994 til
2009 100 % ufør. Fra juni 2009 kom jeg over i en delt ordning med gradert
uførepensjon og arbeidsinntekt. Aktivitet og/eller arbeid er i seg selv godt
for helsa.
Hvordan omskape smertefulle erfaringer til gull?
Hvis jeg skal trekke fram noe
av det som har viktigst for meg så er det antagelig skriving som egenterapi,
ulike kunstuttrykk, selvorganisert selvhjelp og så fikk jeg delta på grunnutdanning
i Flergenerasjonelt
traumearbeid og konstellasjoner. Det var
det siste som virkelig gjorde at jeg fikk et kjempeløft. Jeg er derfor svært
takknemlig for det arbeidet Marta Thorsheim har gjort i Norge på dette området.
Jeg er også spent på hvordan det kan utvikle seg videre. I helga har jeg
deltatt på Nordisk
kongress, og jeg føler meg som en av de virkelig heldige som fikk
muligheten til det. Det var flott å lytte til Odd Einar Dørum som hadde
åpningsinnlegg på lørdag, og svært fint å høre Marta Thorsheims oppsummering av
arbeid innenfor dette feltet fra det startet for en del tiår siden, og hvordan og hvorfor hun startet arbeidet med dette i Norge. Interessen for denne måten å møte mennesker på blir større og
større, og det er fordi vi er mange som kan fortelle om at vi har stort utbytte
av det.
Psykiater Ingeborg Snilsberg hadde en work-shop på lørdag, og hun har
valgt å starte privatpraksis fordi hun reagerer på at det innenfor i psykisk
helsevern er nesten helt ensidig fokusert på rask diagnostisering og
medisinering. Godt det finnes modige psykiatere som bryter ut, og som kan si
hvilke tanker de gjør seg om dagens system.
Å kunne publisere en sak
på Erfaringskompetanse.no etter et intervju med Dora Schmidt Stendal om
kunst- og uttrykksterapi, var også noe jeg gledet meg over. Jeg har stor tro
på kunst- og uttrykksterapi, og jeg håper det kan
bli tilgjengelig i hele landet. For meg fungerte det med kreativ egenterapi,
men jeg er overbevist om jeg ville komme raskere fram om jeg hadde hatt
muligheten til å delta i en kunst- og uttrykksterpigruppe. Kjærlig veiledning
fra en kunst- og uttrykksterapeut er et gode. Likedan her jeg tro på at Nettverksmøter og relasjonskompetanse er
noe som kan fungere godt. Det er fortsatt slik at det nettverket vi har i form
av familie og venner i liten grad trekkes inn og ønskes velkommen inn sammen
med oss når vi har behov for hjelp. Sammenvevde
liv, en master av Bente M. Weimand, om å være pårørende til personer med
alvorlig psykisk lidelse, viser at det er mye å gå på. Jeg kan nevne flere tiltak jeg vet har virket for andre. Det viktigste er å bli møtt som et unikt menneske og med en tanke om at alle kan komme inn i bedringsprosesser.
Kneblingen av ansatte
Mange ansatte reagerer mot det
bestående system, men blir kneblet. I årene som kommer håper jeg ledere og
ansatte i psykisk helsevern får større rom for å møte oss som enkeltmennesker
med ulike behov. Jeg håper at den medisinske modellen taper terreng, og at
psykososiale forhold blir mer vektlagt. Vi er ikke mennesker med
hjernesykdommer som skal kureres med medikamenter. Det kan være hensiktsmessig
med medikamenter i noen sammenhenger, men vi som ikke ønsker å bruke
medikamenter må få muligheten til å velge det bort.
Se gjerne WSOs leder Mette Ellingsdalen hvor hun forteller hva det legges i medisinfrie alternativer. Det skal være en valgmulighet, og hvordan kan vi få det til?
Relaterte saker:
Psykose som potensial for
utvikling
–
Erfaringer fra feltarbeid
Toril
Borch Terkelsen og Inger Beate Larsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar