En øde øy

Det er mange former for ensomhet, og det har vært nødvendig for meg å være som en øde øy en stund for å se meg rundt på nytt. Kanskje finner jeg meg til rette i en annen øygruppe?

Det er mange gode råd jeg kan lese om, noen er det mulig å omsette til mitt eget liv. Å fokusere på det positive for en hver pris er ikke et av de rådene jeg følger. Min erfaring er at det som roter til livet mitt må bearbeides før jeg kan velge å fokusere på det positive. Det er blant annet fordi jeg ønsker å lære noe av de feilvalgene jeg har gjort. Hvordan håndterer jeg problemet? Hvilken rolle har jeg i problemet? Har jeg hovedrollen? Er jeg en del av et større problem? Er problemet egentlig mitt? Er det et felles problem? Er det et problem jeg skal være med på løse fordi jeg har blitt en del av det? Kan det løses, eller må det bare bli liggende?

En av mine måter å håndtere problemer på er å skrive. Hva annet gjør jeg? Jeg leter bakover i kunnskap jeg har tilegnet meg, og jeg ser om igjen på det som dukker opp. Jeg snakker med noen få mennesker. Hva lar jeg problemet gjøre med meg? Jeg greier ikke å legge det i fra meg. Situasjonen gjør at jeg isolerer meg, og jeg usikker på om det er en god strategi. Telefonen ringer, men jeg tar den stort sett ikke. Jeg vil ikke utsette meg selv for å si noe jeg etterpå kjenner kan bli vanskelig, og jeg ønsker heller ikke å lytte til flere meningsløse forslag. Derfor består min kontakt kun med de få nære jeg kan fortelle om hvordan jeg faktisk har det. De jeg fra før bare kjenner litt er det vanskelig å forholde meg til. Jeg kan ikke røpe problemet fordi det må hemmeligholdes. Derfor isolerer jeg meg.

Problemene jeg har kan jeg ikke fortelle om uten å røpe hemmeligheten. Jeg kan sammenligne det jeg opplever med noe som er skamfullt og som skal holdes innenfor slekta. Kanskje jeg kan bruke eksempelet overgrep?  Hvis et overgrep er begått av en slektning, er det mye vanskeligere å melde den enn om den ble begått av en helt ukjent person. Jeg har tidligere delt mye av det jeg har opplevd i møte med tvang i psykisk helsevern. Da er det et system jeg kritiserer offentlig. Dette er noe annet. Jeg har selv automatisk hemmeligstemplet det. Hvem skal beskyttes? For meg er det som å sitte her og ha vært utsatt for et overgrep av en nær slektning, og det er så skamfullt at jeg ikke kan fortelle det, og langt i fra anmelde det. Jeg vil jo helst fremstille ”slektningene mine” på en positiv måte. Når jeg ikke kan det, hva gjør jeg da? Jo, jeg holder på hemmeligheten, isolerer meg og holder meg borte fra de som har begått overgrepet.

Jeg bærer på kunnskap om at denne type problemer kan løses. Ingen er som en ensom øy, alle er en del av noe større som virker inn på måten vi møter hverandre på. Hemmeligheter kan gjøre sitt til at kommunikasjon ikke flyter fritt. Noen blir bundet opp i fortielse uten selv å forstå at de er viklet inn i en hemmelighet. De trenger ikke selv å kjenne til hemmeligheten, men kan allikevel utøve en form for undertrykkelse som har sin bakgrunn i hemmeligheten. Dette kan dessverre føre til at det ser ut for at kommunikasjonsproblemer bare oppstår av seg selv og av andre grunner enn det som har med hemmeligheten å gjøre.

Dette er det mulig å jobbe med gjennom systemisk arbeid. Jeg vet det, og en større systemisk forståelse kan føre meg ut av isolasjonen. Systemisk forståelse og håndtering av konflikter kan løse opp i hemmeligheter som alle til slutt kan bli viklet inn i. 

Jeg trenger ikke lenger å være en øde øy langt ut i havet, men jeg må vende meg bort fra de som er involvert i hemmeligheten for å finne andre fellesskap. Når en dør lukkes, åpnes det en annen… og i kveld er det noen rosa nyanser på himmelen. 

Skrevet av: Siv Helen Rydheim, 07.05.2015

Å gjøre det jeg elsker...

eller å drømme om å gjøre det jeg elsker? Kan drømmen bli viktigere enn det å faktisk gjøre det? Kanskje er det nettopp drømmen om "det" som gir meg glede? Drømmen om å gjøre det jeg elsker en forutsetning for å komme i gang...

I ganske mange år har jeg skjøvet bort litt for mye av den delen i meg som har behov for å uttrykke meg på ulike kreative måter. Det er viktig for meg å være i skapende modus. Det å være i prosess det aller viktigste fordi jeg da er tilstede "her og nå". Skriving er for meg en måte å komme i "her og nå"-modus, og det er en av de aktivitetene jeg kan si jeg elsker å gjøre. Hunden min, Båti, er en som får meg i "her og nå"-modus. Han er en kjempegod turkompis.

Båti med på tur i Talvik i soppsesongen

Det slår meg ofte at det er enkelt å tro at det som passer for meg passer for andre, og at det er lettere å skrive i "vi-form". Fortsatt er det noen ganger slik også for meg, men det at jeg har deltatt i selvorganiserte selvhjelpsgrupper gjør at jeg greier å stoppe og kjenne etter: Hvem snakker jeg egentlig om? Kan jeg være så freidig at jeg inkluderer andre enn meg selv? Et av selvhjelpsprinsippene er å la være å snakke om "man", "en", "vi" og "du", hvis det faktisk gjelder meg selv. Det har blitt viktig å kjenne etter hvordan jeg uttrykker meg, og å skrive på vegne av meg selv. Kanskje kjenner noen seg igjen i noe av det jeg skriver om, kanskje ikke.

Når jeg er ute i naturen er jeg i "her og nå"-modus, og en av aktivitetene jeg ser fram til å gjøre igjen er å vandre langs strender nordpå. I fjor høst startet jeg en Facebookside: Sjøglass & strandrydding, og det er mange rundt omkring i verden som har den samme interessen. Det er noe av det som er fint med Facebook. Det finnes sider og grupper for omtrent alt. Jeg har stort sett, inntil i fjor, nesten bare brukt Facebook for mitt engasjement innen rus- og psykisk helsefeltet. Noen av de gruppene er jeg fortsatt innom, men i mye mindre grad.

Foto fra Koppangen i Lyngenfjorden

Endringer, som denne bloggen heter, er for meg blant annet å flytte fokus. Det er ikke enkelt, men jeg jobber med saken... Å gå over fra delvis å arbeide med gradert uføretrygd til full uføretrygd blir en overgang, men jeg kan velge mellom ulike aktiviteter og frivillig arbeid, så jeg tror ikke jeg direkte skal kjede meg. Kanskje er jeg privilegert på mange måter fordi jeg har mange interesser jeg kan utforske. Jeg ser fram til å bosette meg i Lyngen kommune, hvor det finnes nok av natur å utforske sammen med min lille turkompis.

LINK Lyngen - senter for selvhjelp og mestring, som jeg kjenner fra min tid som prosjektleder for Finnmarksnettverket, psykisk helse og rus, gir muligheter for å delta i selvorganisert selvhjelpsgruppe igjen. Det er noe jeg vurderer fordi jeg vet at det å mestre endringer ikke nødvendigvis er bare plankekjøring. Det er flott å flytte til en kommune der det finnes et senter for selvhjelp og mestring!







Relaterte saker, selvorganisert selvhjelp:

Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?

Selvhjelp - en innføring. Et hefte om selvorganisert selvhjelp og selvhjelpsgrupper

Smerten ble en veiviser

Videoklipp om selvorganisert selvhjelp - Selvhjelp Norge

Youtube-video LINK Lyngen/Finnmarksnettverket om selvorganisert selvhjelp 

Mitt nordvente hjerte

Ørnes i Lyngen, 10. desember 2014

For noen uker siden skrev jeg på min Facebookvegg at jeg lengter nordover, selv i mørketida... Det var en type personlig innlegg jeg fikk noen kommentarer på. Blant annet denne: "Kom heim Siv, hjertet ditt er Nordvendt (Kari Bremnes)" Først silte tårene, og så leita jeg litt rundt og fant diverse angående det Kari Bremnes har sagt om å være nordvendt. Og, ja, jeg kjenner meg igjen.

E du nord?  Kari Bremnes på Youtube.


E DU NORD

T: Ola Bremnes/Kari Bremnes
M: Ola Bremnes

Det e ikkje alltid det går
sånn som du hadde tenkt
Det e ikkje alltid du når
den ferga du kunne ha trengt
Du ser bare lysan derute
på vei tel et anna sted
og du som va fire minutter ifra
en ny begynnelse

E du nord i landet da
har du meir enn ei ferge å miste
du e ikkje den første som ho går ifra
og du blir ikkje heller den siste
e du nord i landet da

Ser ikkje sol i desember
sola har bedre vett
Natta spis av dagen din
og blir vesst aldri mett
Himmelen har ikkje nordlys
stjernen har bynt for sæ sjøl
sæll sæ i alle butikkan
du ser ingen stjerne å føll

E du nord i landet da
ska du bare la mørket råde
Førr en kveld, en kveld
trekkes teppet fra
og det kommer et lys av guds nåde
e du nord i landet da

Det e ikkje alltid du når
landet før vinden har snudd
Det e ikkje alltid det går
sånn som du hadde trudd
Men der e du ikkje aleina
der e vi mange som ror
og krysse kverandre i mørket
over en åpen fjord

E du nord i landet da
e du gjennom den svartaste tia
Våren har sett dæ og skjøven ifra
du e snart på den andre sia
E du nord i landet da
Teksten hentet fra: http://www.karibremnes.no/lyrics.html


Nord i landet... Jeg har nettopp vært ei ukes tid nord i landet. I Lyngen og i Tromsø. Steder hvor jeg føler at jeg kan puste fritt, og som jeg har venner jeg kan snakke med om det som faktisk opptar meg! 

Sola snudde i går. Det går nok en gang mot lysere tider, også nord i landet. Etter å ha bodd sørpå fra oktober 2013 har jeg bestemt meg for å gjøre som Line kommenterte på FB for noen uker siden: Dra heim igjen. 

Heim for meg, hvor er det? Etter over 10 år i Troms og Finnmark, er heim for meg i nord. Det jeg har kjent godt etter er at jeg vil bo i Nord-Troms, ikke den i kommunen jeg ble født, men i Lyngen kommune. Da er jeg midt mellom Nordreisa og Tromsø. Det viktigste er å komme i en sammenheng hvor jeg har venner jeg vet jeg kan stole på, og å jeg får muligheten til å bo et sted med nærhet til sjøen. Noe av det som virkelig gir meg glede i livet er å ha muligheten til å vandre på strender der jeg nesten alltid finner noe smått eller stort å ta bilde av eller å ta med meg hjem. Jeg samler på sjøglass, steiner og rekved, og har nettopp startet en FB-side om det, pluss det å fjerne strandsøppel. Over hele verden er folk opptatt av nettopp dette. Det har vært en god mestringsstrategi for meg denne høsten å finne fram til hva jeg har gjort tidligere som har gledet meg mye. Blant annet er det å se etter sånt som dette:

Sjøglass og stein fra Talvik i Finnmark

Når livsbetingelsene blir for vanskelig
Sør i landet gikk det ikke helt slik jeg hadde tenkt. De livsbetingelsene jeg hadde sett for meg, ble ikke i nærheten av det jeg hadde jeg tenkt. I 2013 etter at jeg hadde bestemt meg for å flytte sørover hadde jeg noen øyeblikk av panikk, og det som gjorde at jeg holdt fast ved tanken på å flytte var at jeg greide å tenke: Det er ikke lengre å flytte nordover igjen enn det er å flytte sørover. Heldigvis er jeg fortsatt sterk nok til å gjøre vendereis. I løpet av første halvdel av 2015 er jeg nordaførr igjen. I mellomtida kan jeg høre på Halvdan Sivertsens vårvise Nordaførr

Et detaljfoto fra et av keramikkarbeidene i rakuteknikk: 

Mørketidslys (2005/2006)

Til alle som elsker å feire jul, og som gjør det av ulike grunner: GOD JUL! Jeg har kuttet ut mesteparten av alt det kapitalismen nesten har lyktes å gjøre jula til i vår vestlige verden, og jeg er takknemlig for at jeg får mye av f eks å lytte til Sissel Kyrkebø sin PIE JESU. 

For noen er det tungt å gå inn i juledagene, og til dere vil jeg si: 
Det er ingen skam å kjenne på at det er tungt å gå inn i jula. Det finnes noen du kan snakke med om nettopp det. Noen som får mange henvendelser nettopp i jula fordi det er en ekstra tung tid for mange. Mental Helses hjelpetelefon, har nett-tjenesten sidetmedord. Noen ganger er det lettere å snakke om det som er sårt med noen som du ikke har en relasjon til.  
En nettsak på NRKs nettside: "Mange unge vil chatte med fremmede om personlige problemer" med lenker til flere som kan kontaktes når livet er problematisk.  

Er du på Facebook kan kanskje gruppa Erfaringsnettverket være noe for deg. 

Jeg blogget litt for et par dager siden, der jeg bl.a. skrev litt om forholdene innenfor psykisk helsefeltet nordpå: Øvelse gjør mester. 

22. desember 2014, Siv Helen Rydheim

Valg 2013

Endringer gjennom valg?
Ingen tvil akkurat når jeg forhåndsstemte? Jo, litt før og litt etter. Nå får det stå til...
Jeg følger valgkampen litt fra sidelinja og registrer at den er omtrent som forventet.
Regjeringen forsvarer angrep med å vise til alt de har lyktes med, og bagatelliserer det som blir påpekt ikke å være godt nok. Hva kan de ellers gjøre?
Godt nok? Ja, det er mye i Norge som er mer enn godt nok etter mitt syn, men det finnes noen områder der de "rød-grønne" har vært svake. Jeg har vært opptatt av fattigdomsproblematikk og rus- og psykisk helsefeltet, to problemområder som ofte går hånd i hånd.
Hvor mange stilte opp på baklengsmarsj i Oslo i forrige uke? Eksakt antall personer vites ikke, men noen har anslått 100 personer. Hvorfor det ikke kommer flere kan man bare undre seg over. Hvorfor kommer ingen fra pressa for å dekke det? Nei, det kommer svært sjeldent noen om det er arrangementer innenfor rus- og psykisk helsefeltet også. Lokalt i Alta skal det være baklengsmarsj neste uke. Tro hvor mange som stiller i Alta? Takket være Kultursenteret Sisa stiller i hvert fall en lokalavis opp, og det er Altaposten.

Spørsmålet er om en blå-blå-grønnregjering vil håndtere akkurat de problemområdene jeg er opptatt av på en bedre måte. Jeg har mine tvil når jeg ser hva som presenteres som hjertesaker. Og jeg har mine tvil når jeg ser hva som har blitt gjort i forhold til det som ble lovet av de blå-blå-grønne etter overtakelse av makta i kommunene. Jeg kan ikke se noen forskjell som kan tale til fordel for de blå-blå-grønne. På to år har de heller vist at det var tomt snakk og lovnader de ikke har holdt.

Hvem jeg har stemt på? Det er hemmelig valg i landet vårt :) og det var ikke en enkel oppgave dette året å finne det partiet jeg tenker kan bidra til å utgjøre en liten forskjell i det politiske landskapet, men jeg nekter å blir sofavelger. Godt valg!

Rus- og psykisk helsenerd?

Med nerdete mener jeg at jeg er opptatt av et snevert område, og at jeg dermed også har lært meg ganske mye om det ene snevre område. 
Nesten hele mitt liv har de siste 20 årene dreid seg om rus- og psykisk helsefeltet. Det er nærmest uinteressant å snakke om noe annet... Huff... ja, da fikk jeg sagt det. Og, ja, jeg ser faresignalene. Jeg kan bli totalt ensporet. Spesialområdet innenfor dette igjen er tvang. Høres det spennende ut? Dessverre har jeg ikke valgt det fordi jeg i utgangspunktet syntes det hørtes spennende ut med tvangsproblematikk, men fordi jeg selv erfarte det på kropp og sjel i 1993, 1994 og 1996, så har det blitt en så stor del av livet mitt at jeg så langt ikke har greid å gi slipp, men jeg jobber med saken... altså for å gi slipp. Jeg har de siste årene snakket og hatt kontakt med mange andre som også har lignende erfaringer. Om 3-5 år ser jeg for meg at jeg skal finne meg et annet område å bruke kreftene mine på. Jeg skimter nemlig en annen tilnærmingsmåte til mennesker som har sine problematiske livsknuter de trenger hjelp til å finne ut av, og det kommer flere og flere på banen som har sine erfaringer de deler i det offentlige rom. 

Jeg bestemte meg i 1999 at jeg skulle styre unna depressive boktitler og depressiv kunst. Det greide jeg i noen år. Poetene og skulptørene som har erfaringer med tvang har greid å innhente meg igjen. Og en av grunnene til at jeg har blitt innhentet tror jeg er at jeg greide å slutte med antidepressiva. Medikamentene gjorde meg ikke mindre deprimert, men heller litt mer likegyldig, og kanskje mer følelseskald enn jeg hadde vært før. Jeg gråt lite de årene jeg bruke antidepressiva (1997-2012). Heldigvis lyttet jeg ikke til skolemedisineres råd om IKKE å slutte med medikamentene. Jeg lyttet til slutt til min egen indre stemme langt der inne... som spurte om jeg virkelig skulle bruke disse medikamentene resten av livet... Svaret var et helt klart "nei", og i løpet av ca 1 1/2 år trappet jeg ned og sluttet.

Hva har det gjort med meg? Jeg lever (heldigvis) mer enn jeg gjorde de årene jeg brukte antidepressiva. Dessverre er mitt inntrykk at altfor mange ansatte i psykiatrien har misforstått en del om selve livet. Kan hende er de gode på fagteori? De gir inntrykk av at man skal være så jevn man bare kan være, ikke gråte, ikke le for høyt, ikke skrike... Nei, og heller ikke la oss berøre... men være jevne og greie. Ha det kjekt og greit. Om jeg blir litt sløv av å knaske medikamenter er helt ok, bare jeg ikke gråter eller roper.

Nå vil jeg rope ut fordi jeg gråter oftere og oftere, og det er ikke farlig å gråte... Jeg vil rope ut om at:

Det trengs ikke mer forskning. Det trengs politisk handling for å endre hele systemet. Det trengs mange flere fagpersoner som protesterer og hever stemmen mot den massive medisineringen og feilbehandlingen som pågår. Det finnes mange fagpersoner som vet at det de driver med ikke gjør mennesker friske, men tvert i mot blir de problemene mennesker har til livsknuter de ikke greier å få åpnet og helet... Vi legger lokk på det, skyver det under teppet... Er det virkelig mest bekvemt for "den psykiatriske praksis" å bruke kjemiske stoffer?

Det finnes mange flotte fagpersoner, men mange, mange flere må gå i bresjen sammen med oss som har de stygge erfaringene vi dessverre må bære med oss resten av livet. Dere må rope ut sammen med oss... Nok er nok... Takk til de få av dere som åpner munnen offentlig og tør å protestere!

Only our rivers run free - Jimmy Kelly

Er du i tvil, så se på denne videoen på YouTube av 

Robert Whitaker - Mad i America: 

(Publisert 4. feb. 2013)

Som så mange andre trodde jeg det finnes et flertall av gode psykiatere og psykologer og annet fagpersonell i psykisk helsefeltet. Jeg har mine tvil nå... Hvis jeg ikke hadde lyttet til de mange erfaringene mennesker deler om bivirkninger, og som jeg har kjent på kroppen selv, så hadde i dag fortsatt vært medisinert med antipsykotiske medikamenter og antidepressiva. Jeg hadde blitt en av de mange såkalte kronikerne uten håp om å bli frisk. Jeg har ikke blitt kroniker takket være min egen iboende motvilje mot medikamenter og takk til alle de som har tatt sjansen på å slutte og å fortelle andre om det... på tross av ingen eller minimal støtte fra fagmiljøer.

Mandag denne uka var Robert Whitaker i Oslo, invitert av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse (Erfaringskompetanse) og We Shall Overcome (WSO), og han delte sine funn etter å ha gjennomgått forskningsresultater. Takk til Erfaringskompetanse og WSO for at de arrangerte dette møtet, og takk til fagmiljøet i Tromsø, som i dag får samme informasjon fra Robert Whitaker. 

Når dette vil sige inn hos det store flertallet av Norges befolkning inkludert våre politikere er mer usikkert, men det er en enorm støtte til hva mange erfarere har sagt i mange år. Medikamenter er ikke en god løsning for mennesker som gjennomgår psykiske kriser! Nedtrappingsveileder finner du her. Det er ikke smart å slutte brått... 

Lytt til Robert Whitaker! Det kan være en fordel å bli betraktet som "Å ha liten innsikt"... Det viser seg at de som ikke blindt tror på de negative beskrivelsene som blir gitt om oss, har større muligheter for å bli friske.

Se også Trailer for "Open dialogue" fra Finland (Jaakko Seikkula), som også Robert Whitaker viser til i sitt innlegg.

Om folk som gjennomlever psykiske kriser får muligheten til å fortelle om sine kriser, er utsiktene for å bli friske større enn ellers. Dette gjelder også for psykoseerfarere! 

Jeg slutter meg til Mette Ellingsdalen i WSO som sier hun venter på medisinfrie behandlingstilbud. Og se gjerne nærmere på "Aksjonen for medisinfrie behandlingstilbud."

Les gjerne: Vi må tenke om igjen. Erfaringskompetanse.no, hvor du også finner videoopptak fra Litteraturhuset.

Relaterte saker:

Hvorfor så lydige? Professor Bengt Karlsson ved Høgskolen i Buskerud

Saker fra Erfaringskompetanse.no

Abstrakt forlag har flere bøker som kan være av interesse, og blant annet "Drøm i våken tilstand" (2013) kan være interessant om du ønsker å vite mer om sju forfatteres erfaring med psykose, hvorav jeg er en av de sju.

Empower Nakuru - Garasje/loppeslag Talvik lørdag 03.08.2013

Mange fine lopper selges fra Handelstranda 37
i Talvik lørdag 3. august 2013 kl 11 - 16.

Mobilnr til Siv, hvis du har spørsmål: 95866865

Nedenfor er foto av et utvalg av det som skal selges. De som handler blir med på en trekning. Se under foto.

Velkommen til stort garasjesalg! Noe ubrukt, noe brukt og noen eldre godbiter.
Kopper og kar, tallerkner, bestikk, potteskjulere, glass, krus, pidestaller, kommoder, TV-bord, hagemøbler, hyller, fine hekladuker, fiskeutstyr, blåser, hageutstyr, stoler, bord, bilder, CD'er, DVD'er og diverse duppeditter.

Det er ferietid, og jeg bruker deler av min ferie på å forberede flytting, og har satt av en hel del som blir solgt på lørdag. Dette har jeg aldri gjort før, så da får jeg det sikkert til... (Pippi). Årsaken til at jeg gjør dette er at gjerne samler inn penger til:

Hjelp til selvhjelpsprosjektet EMPOWER NAKURU

Arrangementsside på FB, hvor det legges ut bilder av ting som skal selges.
https://www.facebook.com/events/535663569814372/535953503118712/?notif_t=like

som jeg har skrevet om på følgende blogginnlegg:

http://endringer.blogspot.no/2013/06/empower-nakuru-hjelp-til-selvhjelp.html og som du kan lese om på facebooksiden: https://www.facebook.com/EmpowerNakuru?fref=ts hvor det blant annet står følgende:  

Empower Nakuru skal bidra til å gjøre enkeltpersoner i Nakuru, Kenya, økonomisk selvstendige, gjennom å yte sosial bistand, tilby utdanning og bistå i bedriftsetablering.

Vi har igangsatt arbeidet med ett stort og langsiktig prosjekt, "Landsbyprosjektet", og flere mindre prosjekter som lar seg gjennomføre og gir resultater også på kort sikt.

Blant de som kjøper lopper på lørdag, så trekkes en vinner av ei bok: "Drøm i våken tilstand" (2013)
Om boka kan du lese her.

Boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" (2008) selges for kr 50 denne dagen.

Om den, kan du lese her.

Hilsen fra Siv Helen Rydheim, som ønsker velkommen til garasjesalget.

Empower Nakuru - hjelp til selvhjelp

Det er godt få inspirasjon til å heve blikket bort fra meg selv og det jeg jobber for. For ikke lenge siden fikk jeg vite om et prosjekt i Kenya, nærmere bestemt i Nakuru. Det er det jeg vil fortelle litt om i dag. Det har i mange år vært arbeidet for empowerment (å styrke det enkelte menneske) i Nakuru, blant annet via en menighet JIAM (Jesus is able ministries).

En nordmann, Rune Riktor, var på besøk der og dro i gang et eget selvhjelpsprosjekt for å støtte det lokale arbeidet på ulike måter.

 Hellen Opieli og Jackline Ajayo fra JIAM-menigheten. 

De er rådgivere for de som tar seg av foreldreløse barn.

JIAM-menigheten støtter foreldreløse barn. Dette er en av dem.

Pastor Rex Okute fra JIAM-menigheten med foreldreløse barn.

Dette arbeidet vil jeg gjerne støtte og opplyse om i Norge. Jeg beveger meg tilbake til et engasjement jeg hadde på 1980-tallet med å se langt ut over Norges grenser. De siste 20 årene har jeg brukt veldig mye av min tid på arbeid for å rette fokus på mangelfulle helsetjenester innenfor psykisk helsefelt i Norge, og blant annet hatt fokus på mangel på forståelse fra myndighetene for de forholdene som råder for mennesker som utsettes for tvang og tvangsmedisinering i Norge. Bakgrunnen for det engasjementet var det jeg selv fikk føle på kroppen i forbindelse med tvang og tvangsmedisinering.
Ved å få boka "Drøm i våken tilstand" utgitt føler jeg at sirkelen sluttet, og jeg kan igjen se langt ut over mitt eget land. Sakte men sikkert har jeg de siste 1-2 årene tenkt at jeg vil over fra å en av de stemmene som bærer fram de smertefulle erfaringene til å bli en av stemmene som kan vise til de gode alternativene. Og om 3-5 år er det tid for å gi slipp på koblingen mellom egne erfaringer og det arbeidet jeg har lagt ned sammen med andre i dette feltet.

Jeg begynner med å se til Afrika og nærmere bestemt Kenya, noe jeg kjenner stor glede ved. I 2014 har jeg planer om selv å reise til Nakuru for å se med egne øyne det jeg i dag leser om. Det er noe jeg ønsker fordi jeg tror på vennskap over landegrenser og kontinenter som en viktig kilde til fred og forståelse mellom folk. Aller mest er dette noe jeg involverer meg i fordi det har berørt mitt hjerte på en god måte, og jeg har mye å lære. Det er noen år siden jeg ble mett av ting og ble mer opptatt mennesker, og jeg jobber fortsatt med å frigjøre meg fra at tingene jeg har skal eie meg.

EMPOWER NAKURU

Empower Nakuru er et hjelp til selvhjelpsprosjekt. Egen nettside finner du her. Prosjektet støttes av kristne fra Norge gjennom organisasjonen  og i Kenya/Nakuru. Det å bli nysgjerrig på "noe" i Afrika er tilfredsstillende for meg også på et intellektuelt plan. Jeg har plutselig fått mye annet å sette meg inn i enn det jeg til daglig prøver å få oversikt over. Noe jeg kjenner er sunt for meg. Litt om prosjektet og det jeg har lært vil jeg dele med deg som til vanlig leser min blogg, og fortsatt henger på dette innlegget.

Fra Facebooksiden:
"Empower Nakuru skal bidra til å gjøre enkeltpersoner i Nakuru, Kenya, økonomisk selvstendige, gjennom å yte sosial bistand, tilby utdanning og bistå i bedriftsetablering.

Vi har igangsatt arbeidet med ett stort og langsiktig prosjekt, "Landsbyprosjektet", og flere mindre prosjekter som lar seg gjennomføre og gir resultater også på kort sikt.

I tillegg kan vi gjennom at vi har kontaktnett i Nakuru også bistå helt direkte til de som allerede holder på med sosialt arbeid som vi ønsker å stimulere. Dette finner dere mange eksempler på her på siden. Dette er ikke vårt primære fokus, men ettersom vi ser at det er stor nytte i selv små bidrag fra Norge, har vi åpnet opp denne "kanalen" også. Vi jobber med å få etablert et kontor lokalt i Nakuru som kan organisere vårt arbeid lokalt.

Bli med og utgjøre en forskjell!!!"

Om du kjenner i ditt hjerte at du vil bidra inn i dette prosjektet, kan du velge å øremerke midler til det store og spennende Landsbyprosjektet eller du kan velge å gi til viktige enkeltprosjekter i Nakuru.

Gjennomsnittslønn i Kenya ligger på 12-15.000 Kenyanske shilling. Snaut 1.000 kroner. Brukbart betalte får over 20.000 Kenyanske shilling
(KES). (Nærmere  1.500 kroner). Det betyr at det ikke skal så store beløp sett med norske øyne til for å bli med å utgjøre en forskjell.

Facebookside

På twitter

Nettside med informasjon om arbeidet som drives fra Norge og i Nakuru

En av initiativtakerne i Norge, Rune Riktor, er her sammen med barn i Mombasa fra et svært vellykket prosjekt der. Det er bygd en skole til rundt 130 barn, hvorav drøyt 40 er foreldreløse.

Alt nytt begynner med å våge å drømme om endringer, og det er nettopp det disse tre i styret gjør ved sitt engasjement. De er endringsagenter som jobber sammen med lokalbefolkning! Det ser jeg på som helt nødvendig for å få til varige endringer. Det er nettopp det jeg i selvhjelpsammenheng har vært opptatt av de siste årene. Erfaringen er at ikke blir noe særlig resultat der lokalbefolkningen ikke selv har tatt en initiativ mens der de lokalbefolkningen selv har vært involvert er det gode resultater. (Det gjaldt arbeid med selvorganiserte selvhjelpsgrupper som jeg har arbeidet i forhold til gjennom Finnmarksnettverket.) I Norge har jeg blitt inspirert til sosialt entreprenørskap gjennom Bitten Schei og hennes Mother Courage, og ble også via henne nysgjerrig på hva som kan gjøres i Afrika. Jeg skal ikke selv starte opp prosjekter der, men velger å støtte det som allerede er i gang gjennom:

EMPOWER NAKURU -Opplysninger fra Brønnøysundregistret:

Org. nr. 911 686 694

"Styret består for 2013 av:
- Wambui Wamwere
- John Ngwenyi Kariuki
- Rune Riktor

Disse er grunnleggerne av Empower Nakuru.

Kontakt oss: info@empowernakuru.org

Konto i DNB er 1503.34.70808

Formålet er å bidra til å gjøre enkeltpersoner i Nakuru, Kenya, økonomisk selvstendige, gjennom å yte sosial bistand og bistå i bedriftsetablering."