Mestringsfølelsen kom i går

når jeg kjørte inn til Alta med bil og henger. Det ble omtrent 100 mil t/r Alta-Golnes/Vadsø. Og jeg ble oppmerksom på at jeg kunne dvele ved mestringsfølelsen. Å kjøre alene har jeg ofte gjort, men jeg har likt det mindre og mindre på vinterføre. Og underveis på denne turen har jeg tenkt tanken at det var en dumdristig ide som jeg satte ut i livet. Det var "mye vær" de dagene det sto på med tømming av hus og kjøring, men utrolig godt når jeg var vel fremme. Og det har også vært veldig godt å vite at det har vært noen med på turen med tanker og i bønn for at det skulle gå bra. Det var styrkende å tenke på Jesus underveis.
Som jeg har skrevet tidligere har jeg ikke vært noe glad i mestringsbegrepet, men det begynner å komme seg. Jeg har blitt mer venner med begrepet... men jeg har brukt lang tid på bli venner med det. Mange år har jeg brukt på det. Antagelig fordi jeg mestret svært lite i en del år, og da ble det så "puslete" å bli sett på som en som skulle lære å mestre... men jeg er også fullstendig klar over at selv om mitt liv nå er slik jeg ønsker det skal være, så kan det komme tider igjen der jeg blir "puslete", men kanskje kan jeg tillate meg selv å være det på en annen måte enn jeg har gjort før. Først når svakheten tas i betraktning er jeg virkelig sterk.

Litt slakt nedover kan det godt gå, og det er ikke nødvendig å ha helt oversikten hele tiden. Det ville antagelig bli for kjedelig å ha den fulle oversikten. Nyter livet og tar litt fri fra jobbingen med ryggmargsrefleksene mens jeg jobber mest praktisk med flytteprosessen. Helga 2-3 april blir det Familiekonstellasjoner hos Hellinger igjen. Det ser jeg fram til.