Å ha det disig innvendig er dog verre enn at det er disig ute i naturen. Disige dager ute i naturen, kan faktisk være svært så interessant.

Kanskje kan vi gjøre om våre dager da vi har det disig innvendig til å bli interessante også? Jeg vet ikke, men fikk en sånn assosiasjon når jeg gikk igjennom noen av mine fotografier fra i sommer. Når jeg peker tilbake på gårsdagens bloggartikkel angående "Symptomet som ressurs", så må det jo også gå an å se hva som ligger i ens indre disighet, og kanskje får jeg tak noe viktig? Det kan i hvert fall verdt et eksperiment.

I dag hadde jeg lyst til å nevne Eva Ramm og hennes bok "Og psykiateren skapte mennesket"
Hun er en av de psykologene som åpent går ut og kritiserer psykiatere og psykiatrien. Vi trenger det vi som sitter med dårlige erfaringer fra psykiatere og psykiatrien. Jeg har ikke utelukkende dårlige erfaringer med psykiatere, bare for å ha sagt det. Men når det var aller viktigst for meg å bli møtt med respekt og TID opplevde jeg dessverre det helt motsatte. Jeg skal ikke skrive om det her i dag fordi jeg har beskrevet det i boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er".

Fra omslaget på Eva Ramms bok: "Forfatteren er spesialist i rådgivningspsykologi med årelang praksis bak seg både som psykolog i skole og arbeidsliv, og som privatpraktiserende terapeut. Hun har skrevet 22 bøker, hvorav mange populærvitenskapelige, men også en rekke skjønnlitterære romaner og ungdomsbøker."

Eva Ramm advarer mot tradisjonell psykiatri. Hun sier at psykiateren ofte benytter seg av tvilsomme metoder, som altfor sterk medisinering, tvangsforing, inngrep i hjernen, isolasjon og beltebruk.
Ja, jeg har opplevd noen av de heller tvilsomme metodene, og kan skrive under på at det har bidratt til å få meg til å tro at psykiatere og psykiatrien egentlig ikke vet hva de gjør. Jeg kan ikke tro at de gjør det de gjør vel vitende om konsekvensene? I så fall er det snakk om ondskap satt i system. Mange blir retraumatisert i sitt møte med tvangspsykiatrien. (Dette står det om i Reidun Norvolls rapport. Hun har forsket på brukerorienterte alternativer til tvang, og sier at forskning viser at det finnes opp til 98% forekomst av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt på institusjon. Og hun sier at det må bygges inn en tenkning om at tvang kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer. Fra Sintef Helses rapport A4572, delrapport 1 om BAT-prosjektet (Brukerorienterte alternativer til tvang) ved Reidun Norvoll, (s 29).

Jeg tror at livsvarig medisinering med antipsykotiske medisiner konserverer psykoselidelsene. De fjerner heller ikke symptomene, men døyver dem. Når jeg var utskrevet fra Åsgård psykiatriske sykehus i 1994 etter et tvangsopphold på fire uker, var jeg til psykiater på poliklinikken. Dr. Robertsen var hans navn, og han sa jeg måtte bruke Trilafon depot i minst fem år. Takket være min mors observasjoner av meg og med hennes hjelp kom jeg meg til lege og en annen psykiater som vurderte det annerledes. Dette viser at ikke alle psykiatere er like ukyndige i sin utøvelse av legegjerningen. Jeg fikk også henvisning til psykolog, og brukte ca 1 1/2 år hos denne psykologen, noe som hjalp meg noen skritt videre.
Hvor mange opplever ikke å ha tillit til at det psykiateren sier må være sant? Hvor mange blir ikke ødelagt for resten av livet fordi de har tillit til at det psykiateren sier er korrekt? Det er dessverre altfor mange.
Eva Ramm skriver (s 129-130): "Mangelen på respekt for mennesker med psykiske lidelser må opphøre. Menneskevennlige holdninger må institueres på alle behandlingsplan, og tvangsbruk forbys. Ingen må kunne frarøves sin frihet, fordi de er psykiatriske pasienter. Myten om at psykiske lidelser stort sett er organisk betinget og arvelige, må bort, og evigvarende diagnoser ikke lenger forekomme. Det må nedsettes et utvalg som på helt uavhengig grunnlag diskuterer detaljene i et nytt system etter helt andre retningslinjer, og med helt annet siktemål.
Det følgende er ment som gode råd i forbindelse med detaljene i en slik nyorientering:
Et tilstrekkelig antall krisetelefoner bør opprettes for vold som oppstår i hjemmet. Diverse opplærte team kan settes i stand til å rykke ut til akutt syke på kort varsel, med mandat å gi samtaleterapi og lettere beroligende medikamenter på stedet. Politiet bør løses fra sine plikter som gestapolignende instans for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Som andre syke må også disse kunne hentes i vanlig ambulanse, uten politioppbud.
Det bør satses på kommunalt- og statsstøttede terapeuter i et så stort antall at det er enkelt å nå dem når man trenger dem, og til en så rimelig pris at enhver kan gjøre bruk av dem. Men man bør også søke samarbeid med andre behandlingsgrupper. Dagens skepsis til ikkeakademiske terapeuter bør erstattes av en positiv innstilling, hvor man legger vekt på den innsikt i menneskelig fortvilelse mange alternative behandlere er i besittelse av, og som i slike situasjoner kan være det pasienten trenger mest av alt."

Videre siterer jeg (side 132): De såkalte "brukerne" er gjort hjelpeløse, til tross for et omfattende lovverk som påbyr at de skal høres. Men disse lovene er tilpasset gjeldene tradisjonell psykiatri, med gjeldende tradisjonell diagnostikk, og gjeldende tradisjonelle metoder. Nye lover må forfattes på helt nytt og fritt grunnlag, og særlig henblikk på at menneskerettighetene skal ivaretas.
Dagens psykiatriske diagnoser er stigmatiserende, forvirrende og ødeleggende for selvbildet. De påvirker menneskelige relasjoner, og vanskeliggjør arbeidsmulighetene. Det bør derfor være full anledning til å etterprøve de gamle diagnosene. Når en psykisk sykdom ikke lenger kan konstateres, må dette gå klart fram av journalen. Gamle diagnoser må ikke bli stående uprøvd i årevis, og gi et syn på pasienten som ikke lenger stemmer, samtidig som de danner grunnlag for stadig nye sykemeldinger. Slik ofte villedende og dels skjønnsmessig informasjon må heller ikke sendes til andre instanser, uten at pasient og pårørende har gitt tillatelse til det."

Det var Eva Ramm, og jeg er ikke uenig i noe av det jeg har sitert. Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til alle helseforetak i mars i år, og jeg har lagt det ut på NRK Torget, og du finner det her. Rundskrivet er helt klart på at det SKAL systematisk opprettes medisinfrie behandlingstilbud med alternative metoder til tvang ved ALLE helseforetak.

Dette ser jeg fram til! Jeg ønsker meg nemlig et behandlingssted der jeg kan søke meg inn for å trappe ned på og slutte med medisiner som jeg har brukt siden 1998. I min blogg psykose.erfaringer har jeg en sak hvor jeg forteller at jeg har vært en overløper, og med det mener jeg at jeg adopterte den tradisjonelle psykiatriens tankegang. Du kan lese saken her.

Da ønsker jeg eventuelle lesere en fin søndagskveld!

”Symptomet som ressurs” er helt klart et positivt utgangspunkt når man ser på psykiske problemer, og det er nettopp det Eva Dalsgaard Axelsen gjør.

Hun tar utgangspunkt i at symptomet er en ressurs. Og hvordan da? Jo, hun har blant annet et kapittel om ”Å skape mening gjennom reformulering”. Fra boka "Symptomet som ressurs" (s 118): ”Symptomer kan forstås som signaler, som en drivkraft til forandring og som ”hjelpere” for dem som har dem, selv om de er smertefulle. En kan si til en dypt deprimert person: ”Du har aldri vært så nær deg selv som nå”, eller: ”Reaksjonene dine er beskjed fra deg selv til deg selv om det som er galt for deg.”

Boka ga meg en positiv vinkling det er viktig for meg å ha med meg videre i det endringsarbeidet jeg har behov for i eget liv. Her er informasjon om boka.

Videre siterer jeg fra boka (s 118):

"I Tilbakereisen blir Sissel Bakkes smerte (angst) forstått som en beskjed om at noe er galt, og som ”endringsdrivkraft”:
Jeg sier til henne at jeg ser smerten som en venn og ikke som en fiende. Jeg ønsker også at hun skal få mindre smerte, men hun trenger den akkurat nå. Smerten er et signal om at noe er galt, den er en beskjed fra henne til henne om at hun må gjøre noe for seg selv. Den gjør at hun blir nødt til å ta seg selv og det hun strever med alvorlig. Uten smerten ville hun ikke begynt i terapi. Smerten vil være drivkraften i hennes endringsprosess. På grunn av smerten vil hun lete etter nye løsninger. Hvis hun ikke hadde smerten ville hun ikke orke å gjøre det (s. 46).
Symptomene peker på det som er galt for personen – i måten å behandle seg selv på eller i det livet han eller hun har levd før eller lever nå. De kan være tegn på at vedkommende har presset seg selv for mye eller gått på akkord med seg selv. Symptomene tydeliggjør på denne måten utviklingsmuligheter og hva personen trenger for å leve et bedre liv. Det å bruke sine symptomer i en utviklingsprosess betinger imidlertid at en ikke er redd dem og ikke tolker dem som tegn på en defekt. Symptomene ”utfører noe” som en ikke har bestemt seg for på en rasjonell måte. En har ikke hatt noe bevisst valg eller andre alternativer.”

Dette er spennende! Å se på symptomet som en ressurs. Denne ressursen kan gi en utviklingsprosess, om bare jeg får dra slutningen for egen del. Ja, det måtte igjen bli så smertefullt at jeg ser at jeg må gjøre noe for å få til endringer.
Mine ryggmargsreflekser er ikke gode. Ryggmargsrefleksen er flukt og sinne. Og hva gjør jeg med det da? Da må jeg gå inn i mitt eget rom, men jeg gjør det med andre forutsetninger nå enn jeg f eks gjorde i 1990, når jeg skrev dette diktet:

”Kan du møte øyne
- som ser det som er bortenfor
- som fanger det usynlige
- som beveger seg inn i det ubevisste
- som gir åpning for et indre landskap
I ubalanse med påtatt høflighet forsøker min fornuftsside å komme alle i møte med dagligdagse bemerkninger, mens sjela mi vil stenge alle ute. Jeg vil inn i mitt eget mørke rom, se om jeg finner noe i meg selv, som kan gi meg svar på hvor jeg er og hva jeg skal gjøre for å få utløp for mitt behov for nærhet og samhandling.”

Min mestringsstrategi den gangen var også å skrive, men da greide jeg ikke å gjøre noe særlig annet enn å forsøke å komme alle i møte… og det var svært lite jeg skrev. Det var dette diktet og ikke stort mer. Året etter endte jeg på psykiatrisk sykehus på tvang etter å ha gått inn i en manisk psykose. Nå derimot har jeg flyt i tankene og om det jeg skriver kan komme litt hulter til bulter, så hjelper det meg videre. Jeg tror IKKE jeg har så stort behov for å flykte nå at jeg må til den nest ytterste konsekvens: Å bli psykotisk... En psykose er kanskje den nest ytterste konsekvens, mens går du "forbi den ytterste grind", "velger" du å avslutte det hele... og da er det i hvert fall ikke mulig å gjøre noe mer.

Kanskje hadde det vært bedre for meg om jeg hadde blitt sint høsten 1990? Jeg var temmelig lei og irritert av å bli påpakket ”noens” meninger og holdninger, men jeg greide ikke å stenge vedkommende ute verbalt. Og selv om jeg er sikker på at kroppsspråket var tydelig nok i den forstand at jeg signaliserte at jeg ikke var interessert, så var ikke det nok. Når jeg ser tilbake på de ukene den høsten det var snakk om, så fornemmer jeg ennå den følelsen av maktesløshet. Depresjonen var et faktum. Men kanskje hadde jeg ikke blitt deprimert om jeg hadde greid å være tydelig på at jeg faktisk ikke var enig eller faktisk ikke var interessert i dette menneskes intrikate verdensbilde.

Fordi jeg ikke har taklet hverdagen min og visst hvordan jeg skulle sette grenser for meg selv sammen med andre, har jeg flere ganger vært ”Ved den ytterste grind” og der har jeg stanset før jeg gikk over på ”den andre siden”. Hvorfor? Det har vært mange grunner til det, og det skal jeg ikke komme inn på akkurat nå. Men jeg tenker at det er viktig at hver enkelt, så langt vi greier, tar ansvar for å si i fra når vi føler at noen prøver å kjøre over oss. De gjør det slett ikke bevisst. Ja, noen gjør kanskje det, men jeg tror det er de færreste som overkjører oss bevisst. Hvem sitt ansvar er det da å si stopp? Ansvaret er mitt. Jeg kan velge nå når jeg forstår det, men det har jammen tatt mange år å forstå det.

Målfrid J. Frahm Jensen har skrevet flere bøker, og i boka ”Når vi forstår” er et dikt jeg vil dele:
”Små dolker
Små dolker
ble satt i hjertet
i form av harde ord
sår blør!

Forsto ikke den som satte dolken der at sår blør? Nei, jeg velger å tro at vedkommende ikke forsto det. Om den som satte dolken der virkelig forsto hva det innebar? I så fall er det ondskap. Men jeg kan ikke svare for andre enn meg selv. Og jeg kan bare si at jeg kjente dolken og at såret fortsatt blør.

Endringer og mestringsstrategier.
Tenk at vi kan være like skjøre og like sterke som disse blåklokkene. De tåler jammen en storm eller fem...

Jeg ser for ei framtid der jeg blir mindre avhengig av mine ryggmargsreflekser og mer kan fokusere på positive mestringsstrategier. Men jeg trenger helt klart hjelp for å få det til… Det er ingen fare for at jeg verken skal gå inn i en manisk psykose eller en dyp depresjon. Den totale flukten jeg ”valgte” den gang ved å gå inn i psykose, den greier jeg meg uten. Psykoseopplevelsene var lyse og positive, men det var mildt sagt en stor nedtur å bli innlagt på tvang og utsatt for et tvangsregime. Dette har jeg skrevet om i boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”.
Legen spurte meg i dag hvordan jeg sover, og da svarte jeg som sant er at jeg sover bra! Men jeg trenger fortsatt hjelp til å komme videre, og den hjelpen får jeg blant annet hos en psykolog. Jo, jeg fikk henvisning. Det er på en måte lenge til jeg skal dit, men det er under en uke. Jeg må også huske på at jeg har vært fantastisk heldig som slipper å stå i kø i månedsvis for å få time hos en psykolog der "kjemien attpåtil kanskje ikke stemmer"... For det vet vi hender både titt og ofte.

Jeg fant at ”kjemien stemte” med psykologen den første timen. Jeg har stor tro på at også han, enten i utgangspunktet ser på symptomet som ressurs - eller at han i det minste vil være villig til å følge meg i en sånn tankegang. Det er helt klart et tema jeg ønsker å snakke om i fremtidige timer ut i fra forskjellige erfaringer jeg har gjort meg i livet. Til slutt i dag tar jeg med litt mer fra boka "Symptomet som ressurs" fra side 40:

"Alan Watts sier at studenten har bygget sin adferd på gale antagelser. Jeg mener imidlertid at en person med psykiske problemer har utviklet sine symptomer ut fra indre premisser som er strengt logiske i forhold til personens identitet og hans eller hennes erfaringer i livet. De indre logiske premissene er ikke gale, men annerledes enn de ytre premissene som andre oppfatter som de riktige." Ingen fordømmelse å spore der...

GOD HELG!!!

Hersketeknikker... kan det være noe å se på igjen? Tja... hva med avbrytelser?

"Å avbryte kommunikasjonen.
Få ting er verre enn å bli avbrutt midt i et resonnement. Du kommer ut av fatning, kan glemme hva du skulle si og klarer ikke fullføre en argumentasjonsrekke. Du blir emosjonell, kan bli sint og dermed lett bytte for proff avbryter. Avbrytning er en avledningsmanøver.
Man kan bli avbrutt på mange slags vis. De fleste av oss har blitt avbrutt på møter. Du klarer nok en og to ganger, men er avbrytelsene mange nok, kan du komme til å bli taus. Du orker ikke mer.
Du kan også bli avbrutt på mer indirekte vis, for eksempel ved at din motstander ser ut av vinduet, fingrer med mobiltelefonen eller skribler på et papir. Andre indirekte faktorer kan være at den du snakker med aktivt tar kontakt med den som passerer dere i gangen, snakker og ler. Kanskje er det en kollega som stikker hodet inn på kontoret og fanger din motstanders hele og fulle oppmerksomhet. Det ultimate er likevel at den du har en samtale med, går sin vei.
Uvanlig? Slett ikke. Det er mange par som har opplevd dette. "Nå orker jeg ikke å høre mer på deg! Du får ringe når du har roet deg." Dermed fikk han det siste ordet." Dette var fra boka "Hersketeknikk" av Hilde Sandvik og Jon Risdal (Spartacus 2007)

Kanskje det er derfor jeg foretrekker å skrive? Da kan faktisk ingen avbryte meg... Jeg kan holde på mine resonnementer og bli ferdig med det jeg ønsker å formidle. Men så var det det med dialog da... kan man snakke om det? Det blir ingen dialog med andre av å skrive. En viss indre dialog? Kanskje det... men utvilsomt mest monolog. Ingen motforestillinger i hvert fall fra andre, og det skal vel til det også.

Jeg må faktisk risikere å bli oppfattet som "firkantet" hvis jeg skal bevare meg selv i en relasjon der jeg må tydeliggjøre hva jeg vil og ikke vil. Jeg må våge å være tydelig! Det er utvilsomt en del av det som har med grensesetting å gjøre. Å VÆRE T Y D E L I G... og så kan det være en kunst å være tydelig uten også å bli sint. TRENE... Ja, jeg må trene, eller er det kanskje helt naturlig at jeg også blir sint av og til? Er det lov å være sint da? Noen som kjenner seg igjen? Jeg mister kontrollen når jeg blir sint, og det er skummelt for meg som er mest vant med å ha "stålkontroll". Antagelig må jeg våge å bli sint, å miste kontrollen... Når jeg sier å miste kontrollen, så betyr det f eks at jeg SMELLER i dører, jeg slår IKKE mennesker, men jeg kan slå ting i bordet og jeg ROPER høyt... Å Herrejemini... det er skummelt det, men kanskje mest for meg sjøl... Hmmmm... og hva betyr nå egentlig "Herrejemini"? Det tror jeg var et uttrykk som dukket opp nå - i fra barndommen?
Mentalt treningsstudio er flott, det finner jeg i selvhjelpsgruppa, og spørsmålet er om jeg greier å ta i bruk gruppa...

Søren Kierkegård: "Å våge er å miste fotfeste en liten stund. Ikke å våge er å miste seg selv.

I dag har jeg vært hos psykolog og snakket om mine gamle og dårlige mestringsstrategier,

og samtidig fortalte jeg at jeg har en god mestringsstrategi, nemlig å skrive. Ulempen med den mestringsstrategien er selvsagt at jeg ikke får noen dialog med andre gjennom det jeg skriver. Da må jeg si jeg føler at jeg har vunnet i lotto i forhold til å være så heldig at jeg fikk time så raskt hos en psykolog. Det er luksus, ikke bare i det fylket jeg bor, men det tror jeg jammen er sjelden de fleste steder i landet. Samtidig har jeg meldt meg på en work-shop i Oslo i Familiekonstellasjoner, og det står det følgende på Hellingers nettside:

"Systemiske konstellasjoner som selvutvikling

Enten du ønsker utvikling og veiledning personlig eller i jobbsammenheng, vil konstellasjoner være en effektiv metode. Konstellasjoner viser deg mulighetene og fjerner hindre til vekst slik at du kan finne styrke, energi og ditt virkelige potensiale.

Familiekonstellasjoner for selvutvikling

Ønsker du selvinnsikt og personlig utvikling vil familiekonstellasjoner være en effektiv og dyptvirkende metode. Enten du bare er nysgjerrig og søkende eller i en dyp livskrise vil konstellasjoner hjelpe deg i å finne styrke, energi og indre ro.

Kanskje strever du med en av disse problemstillingene:

* Følelse av å sitte fast – ikke komme videre i livet.
* Indre uro, konsentrasjonsproblemer.
* Går rundt i en tåke.
* Samme type problem dukker opp på nytt og på nytt.
* Utbrenthet, symptomer, sykdom.

Disse og mange andre temaer er gjengangere i våre kurs, workshops og åpne kvelder. Der kan du få en smakebit av hva familiekonstellasjoner er i tillegg til å jobbe med egen konstellasjon. Dersom du vil gå dypt inn i metoden kan du ta Hellinger Instituttets Grunnutdannelse som gir en grundig innsikt i systemisk tenkning til bruk i terapi og til personlig utvikling.

Her kan du lese mer om hvordan en familiekonstellasjon foregår.

Om Hellinger og konstellasjoner har jeg blant annet fått informasjon gjennom Hågen Haugrønningen. Les artikkelen "Ni diagnoser forsvant" her.

Jepp... da er jeg klar for å gjøre endringer i g j e n i livet mitt... Det er ingen lett vei, men for meg er det nødvendig. Det er smertefullt, men jeg kjenner at jeg lever. Og jeg tror noe av det som har gjort at jeg tar dette skrittet nå er at jeg har vært deltaker i en selvorganisert selvhjelpsgruppe,og der har jeg jobbet med grensesetting. Fordi jeg har jobbet med det, tror jeg selv at jeg blir tydeligere og tydeligere. Det å bli tydelig er ikke nødvendigvis godt verken for den som er det eller for de som opplever at andre er det. Ikke alle har helt sansen for tydelighet. Gjennom å jobbe med grensesetting har jeg opplevd noen litt mindre "morsomme" og faktisk ganske smertefulle episoder, men jeg kjenner at det gjør meg selv godt å gå opp grenser og bli tydeligere.
Kanskje det blir et liv det her... Jeg er nå 55 år, og har planer om å leve lenge... men jeg greier ikke å være i de smertefulle prosessene så lenge av gangen, og jeg kan kanskje rømme fra noen eller fra situasjoner, men jeg faktisk ikke rømme fra meg sjøl. "Nissen følger alltid med på lasset": Jeg har alltid følt meg truffet av det ordtaket...
Jeg er forberedt på at det ikke er gjort på en week-end "å få et liv", bare så det er sagt. Jeg er interessert i å prøve siden det er så godt vitnesbyrd fra Hågen om at familiekonstellasjoner er virksomt. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan lese meg til å forstå hva det egentlig dreier seg om. Det må faktisk gjøres i praksis for å kjenne om det fungerer. Sånn kan det også være med selvhjelpsarbeid. Jeg kjenner at det virker, men kan egentlig ikke forklare hvorfor. Helt uten sammenligning forøvrig. En stor forskjell er at det koster ganske mye å delta på en work-shop i regi av Hellinger, mens selvorganisert selvhjelp er gratis, og en mulighet som gis der folk bor. Det er helt sikkert andre store forskjeller også, og det vil jeg finne ut etter hvert. Når jeg sier: "Kanskje det blir et liv det her"... da vet jeg ikke helt hva det skal være, bare så det er sagt... men jeg kjenner at noe er i bevegelse inni meg. Godt jeg har skriving som en av mine mestringsstrategier, og om noen leser dette, ja, så kanskje har du ramlet av lasset for lenge siden. Ha en fin kveld, om du ikke har ramlet av...

Mestringsstrategier

er noe jeg har grunnet på disse dagene, og hvordan det har seg at jeg går inn i de samme mestringsstrategiene som jeg begynte på bruke tidlig i ungdommen. Jeg vil prøve å finne ut av det sammen med en psykolog, har jeg bestemt meg for. Tro det eller ei: Jeg fikk time allerede i morgen hos den eneste privatpraktiserende psykologspesialisten i Finnmark med avtalehjemmel med Helse Nord.

Mestringsstragegier er ikke nødvendigvis positive, selv om "mestringsstrategi" kan høres sånn ut. En psykose regnes også for å være en mestringsstrategi. Mestringsstragi: "Terapeutisk arbeid med underliggende problemer
Gjennom psykodynamisk teori ser vi lidelsen som en mangel på utvikling og modning. Følgene er at pasienten ikke har utviklet nyttige verktøy og selvfølelse nok til å møte og uttrykke sine følelser og behov."

Dette er introduksjonen i en artikkel fra Nordlandssykehusets avd for psykisk helse og rus.
Interessant? Kanskje... Jeg går videre, og finner at dette gjelder problemet "spiseforstyrrelser som mestringsstrategi", men jeg tror det kan overføres til andre problemstillinger og når mer eller mindre uheldige mestringsstategier tas i bruk i forbindelse med at problemer i livet ikke håndteres på en hensiktsmessig måte. En hensiktsmessig mestringsstrategi, kan man snakke om det?

I Dagbladets Magasin-utgave, "Sin egen fiende" - fant jeg en reportasje der begrepet mestringsstrategi brukes i forbindelse med selv-skading.

Min mestringsstrategi "Flukt og sinne" er håndterlig, men jeg har blitt psykotisk tidligere når jeg har møtt på problemer som får meg til å gå tilbake til tidligere mestringsstrategier. En psykose er så desidert en flukt, ikke bare i fysisk forstand, men også en mental flukt. Da blir mestringsstategien så påfallende at "alle" kan merke det. Psykosen og flukten skriver jeg om i min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er" og på bloggen psykose.erfaringer


Det å skrive vet jeg er en god og hensiktsmessig mestringsstrategi for meg, og jeg har lenge vært åpen i forhold til det jeg har opplevd i psykose, med tvangsinnleggelser og hvordan det har vært for meg å finne veien videre.
Derfor tenker jeg at jeg også nå skal blogge om hvordan jeg evt. greier å finne en mestringsstrategi som gjør at jeg finner ut av problemene jeg møter på en for meg håndterlig måte. Dette skal jeg blogge videre om i denne bloggen "Endringer". Det er heller ikke her meningen å bli for privat, men å gi et personlig bidrag.

Kommunikasjon

Dette i følge Wikipedia:

"Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») har betydninger som «å melde, meddele, underrette om, stå i forbindelse med» og er en betegnelse på overføring eller utveksling av informasjon mellom personer. En mulig definisjon kan være: «Kommunikasjon er den prosessen der en person, gruppe eller organisasjon (sender) overfører informasjon til en annen person, gruppe eller organisasjon (mottaker) og der mottaker(ne) får en viss forståelse av budskapet». [1] Kommunikasjon er også definert som: «Den prosessen som har tankens enhet som mål.»

Når mennesker kommuniserer med hverandre, spiller den ikke-verbale delen av kommunikasjonenen en avgjørende rolle. Assosiasjoner, idéer, predisposisjoner og følelser påvirker hvordan informasjonen blir oppfattet og tolket av dem som kommuniserer."

Ja, nemlig... predisposisjoner (kan være snakk om medfødte og sosiale predisposisjoner) men hva vil egentlig predisosisjoner si da?

Nettsidesøk på predisosisjoner var først og fremst i forhold til genetisk arv, men en nettside tok for seg Freud

"Sigmund Freud (1856-1939)
- Forsvarsmekanismer
- Når ’angst (anxiety)’ fremtrer responderer ego på en av to måter:
1. Rasjonelle problemløsningsstrategier søker å løse problemet bevisst.
2. Forsvarsmekanismer hjelper ego å håntere angst ubevisst:
- Fortrengning: En prosess som involverer å holde en ide/impuls i det ubevisste.
- Benektelse: Man nekter å tro at virkelige hendelser har skjedd - man rekonstruerer.
- Projeksjon: Å tilskrive noe truende i seg selv over på andre.
- Rasjonalisering: Finne akseptabel men feilaktig forklaring på en handling/hendelse.
- Intellektualisering: Å tenke på trusler kaldt, analytisk og adskilt fra det emosjonelle.
- Reaksjonsdannelse: Å handle motsatt av det impulsene tilsier.
- Regresjon: Tilbakevending til mestringsstrategier på et tidligere utviklingsstadie.
- Sublimering: Endringen av en id impuls til en sosialt akseptert handling"

Jung vs Freud:

"Carl Jung (1875-1961)
- Psykoanalyse: retninger etter Freud
- Freud så på libido som seksuell energi, mens Jung anså denne som en krativ livskraft.
- Personlig ubevissthet: opplevelser som er fortrengt eller glemt.
- Kollektiv bevissthet: akkumulert evolusjonistisk erfaringsmateriale. Disse medfødte p r e d i s p o s i s j o n e r kalte Jung arketyper.
- To generelle holdninger: Utadvendt (extroversion) og introvert (introversion).
- Drømmers funksjon er å gi et uttrykk til de delene av ’psyken’ som er underutviklet"

Mye interessant der... predisposisjon og følelser når det gjelder kommunikasjon:
Jeg forstår det på min måte og forklarer mine tanker rundt det på denne måten: Når noen prøver å fortelle meg noe, så har jeg et sett av tanker og følelser som i gitte øyeblikk er mer avgjørende for om jeg er mottakelig for budskapet eller ikke, og om jeg har "en god dag eller en dårlig dag" vil også spille inn i forhold til mitt mottakerapparat. Er det noe som provoserer eller ikke, er noe jeg gjenkjenner som overkjørende kanskje ikke overkjørende, men fordi jeg har et sett mer erfaringer som gjør at jeg reagerer med sinne og frustrasjon i det budskapet blir presentert. Eller er det også fordi jeg faktisk opplever at noen prøver å manipulere meg, bevisst eller ubevisst?

Regresjon: Ikke enkelt dette... og helt klart er det i hvert fall at jeg regregerer...
Jeg kan bli like sint og kanskje enda sintere og kjenner på en overkjøring som jeg gjorde i ungdommens dager. Har jeg da ikke kommet lenger? Nei, jeg har visst ikke det... og hva gjør jeg med det da? Vil det "å være tilstede her og nå" ha en virkning, og hvordan får jeg i tilfelle det til? Noe å tenke videre på... Kanskje jeg burde fått terpi samtidig som jeg jobber med å være tilstede her og nå? Men terapi er ikke for hvem som helst... og psykologhjelp vokser ikke akkurat på trær.

Endringsprosesser?

Det er mest bekvemt i øyeblikket å utsette å tenke på det - men blir det bekvemt i lengden? Nei, jeg tror ikke det. Den første dagen i året har gått med til å utsette det uunngåelige, nemlig det å ta opp igjen en brutt kommunikasjon. Ei furtebu er noe alle skulle hatt, eller ikke?

Kanskje må problemet oppleves så stort slik at det uunngåelig skjer... Kan dette overføres i andre sammenhenger? Det vil jeg sove på i natt, tror jeg...