Totalt antall sidevisninger

søndag 9. januar 2011

Å ha det disig innvendig er dog verre enn at det er disig ute i naturen. Disige dager ute i naturen, kan faktisk være svært så interessant.


Kanskje kan vi gjøre om våre dager da vi har det disig innvendig til å bli interessante også? Jeg vet ikke, men fikk en sånn assosiasjon når jeg gikk igjennom noen av mine fotografier fra i sommer. Når jeg peker tilbake på gårsdagens bloggartikkel angående "Symptomet som ressurs", så må det jo også gå an å se hva som ligger i ens indre disighet, og kanskje får jeg tak noe viktig? Det kan i hvert fall verdt et eksperiment.

I dag hadde jeg lyst til å nevne Eva Ramm og hennes bok "Og psykiateren skapte mennesket"
Hun er en av de psykologene som åpent går ut og kritiserer psykiatere og psykiatrien. Vi trenger det vi som sitter med dårlige erfaringer fra psykiatere og psykiatrien. Jeg har ikke utelukkende dårlige erfaringer med psykiatere, bare for å ha sagt det. Men når det var aller viktigst for meg å bli møtt med respekt og TID opplevde jeg dessverre det helt motsatte. Jeg skal ikke skrive om det her i dag fordi jeg har beskrevet det i boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er".

Fra omslaget på Eva Ramms bok: "Forfatteren er spesialist i rådgivningspsykologi med årelang praksis bak seg både som psykolog i skole og arbeidsliv, og som privatpraktiserende terapeut. Hun har skrevet 22 bøker, hvorav mange populærvitenskapelige, men også en rekke skjønnlitterære romaner og ungdomsbøker."

Eva Ramm advarer mot tradisjonell psykiatri. Hun sier at psykiateren ofte benytter seg av tvilsomme metoder, som altfor sterk medisinering, tvangsforing, inngrep i hjernen, isolasjon og beltebruk.
Ja, jeg har opplevd noen av de heller tvilsomme metodene, og kan skrive under på at det har bidratt til å få meg til å tro at psykiatere og psykiatrien egentlig ikke vet hva de gjør. Jeg kan ikke tro at de gjør det de gjør vel vitende om konsekvensene? I så fall er det snakk om ondskap satt i system. Mange blir retraumatisert i sitt møte med tvangspsykiatrien. (Dette står det om i Reidun Norvolls rapport. Hun har forsket på brukerorienterte alternativer til tvang, og sier at forskning viser at det finnes opp til 98% forekomst av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt på institusjon. Og hun sier at det må bygges inn en tenkning om at tvang kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer. Fra Sintef Helses rapport A4572, delrapport 1 om BAT-prosjektet (Brukerorienterte alternativer til tvang) ved Reidun Norvoll, (s 29).

Jeg tror at livsvarig medisinering med antipsykotiske medisiner konserverer psykoselidelsene. De fjerner heller ikke symptomene, men døyver dem. Når jeg var utskrevet fra Åsgård psykiatriske sykehus i 1994 etter et tvangsopphold på fire uker, var jeg til psykiater på poliklinikken. Dr. Robertsen var hans navn, og han sa jeg måtte bruke Trilafon depot i minst fem år. Takket være min mors observasjoner av meg og med hennes hjelp kom jeg meg til lege og en annen psykiater som vurderte det annerledes. Dette viser at ikke alle psykiatere er like ukyndige i sin utøvelse av legegjerningen. Jeg fikk også henvisning til psykolog, og brukte ca 1 1/2 år hos denne psykologen, noe som hjalp meg noen skritt videre.
Hvor mange opplever ikke å ha tillit til at det psykiateren sier må være sant? Hvor mange blir ikke ødelagt for resten av livet fordi de har tillit til at det psykiateren sier er korrekt? Det er dessverre altfor mange.
Eva Ramm skriver (s 129-130): "Mangelen på respekt for mennesker med psykiske lidelser må opphøre. Menneskevennlige holdninger må institueres på alle behandlingsplan, og tvangsbruk forbys. Ingen må kunne frarøves sin frihet, fordi de er psykiatriske pasienter. Myten om at psykiske lidelser stort sett er organisk betinget og arvelige, må bort, og evigvarende diagnoser ikke lenger forekomme. Det må nedsettes et utvalg som på helt uavhengig grunnlag diskuterer detaljene i et nytt system etter helt andre retningslinjer, og med helt annet siktemål.
Det følgende er ment som gode råd i forbindelse med detaljene i en slik nyorientering:
Et tilstrekkelig antall krisetelefoner bør opprettes for vold som oppstår i hjemmet. Diverse opplærte team kan settes i stand til å rykke ut til akutt syke på kort varsel, med mandat å gi samtaleterapi og lettere beroligende medikamenter på stedet. Politiet bør løses fra sine plikter som gestapolignende instans for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Som andre syke må også disse kunne hentes i vanlig ambulanse, uten politioppbud.
Det bør satses på kommunalt- og statsstøttede terapeuter i et så stort antall at det er enkelt å nå dem når man trenger dem, og til en så rimelig pris at enhver kan gjøre bruk av dem. Men man bør også søke samarbeid med andre behandlingsgrupper. Dagens skepsis til ikkeakademiske terapeuter bør erstattes av en positiv innstilling, hvor man legger vekt på den innsikt i menneskelig fortvilelse mange alternative behandlere er i besittelse av, og som i slike situasjoner kan være det pasienten trenger mest av alt."

Videre siterer jeg (side 132): De såkalte "brukerne" er gjort hjelpeløse, til tross for et omfattende lovverk som påbyr at de skal høres. Men disse lovene er tilpasset gjeldene tradisjonell psykiatri, med gjeldende tradisjonell diagnostikk, og gjeldende tradisjonelle metoder. Nye lover må forfattes på helt nytt og fritt grunnlag, og særlig henblikk på at menneskerettighetene skal ivaretas.
Dagens psykiatriske diagnoser er stigmatiserende, forvirrende og ødeleggende for selvbildet. De påvirker menneskelige relasjoner, og vanskeliggjør arbeidsmulighetene. Det bør derfor være full anledning til å etterprøve de gamle diagnosene. Når en psykisk sykdom ikke lenger kan konstateres, må dette gå klart fram av journalen. Gamle diagnoser må ikke bli stående uprøvd i årevis, og gi et syn på pasienten som ikke lenger stemmer, samtidig som de danner grunnlag for stadig nye sykemeldinger. Slik ofte villedende og dels skjønnsmessig informasjon må heller ikke sendes til andre instanser, uten at pasient og pårørende har gitt tillatelse til det."

Det var Eva Ramm, og jeg er ikke uenig i noe av det jeg har sitert. Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til alle helseforetak i mars i år, og jeg har lagt det ut på NRK Torget, og du finner det her. Rundskrivet er helt klart på at det SKAL systematisk opprettes medisinfrie behandlingstilbud med alternative metoder til tvang ved ALLE helseforetak.

Dette ser jeg fram til! Jeg ønsker meg nemlig et behandlingssted der jeg kan søke meg inn for å trappe ned på og slutte med medisiner som jeg har brukt siden 1998. I min blogg psykose.erfaringer har jeg en sak hvor jeg forteller at jeg har vært en overløper, og med det mener jeg at jeg adopterte den tradisjonelle psykiatriens tankegang. Du kan lese saken her.

Da ønsker jeg eventuelle lesere en fin søndagskveld!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar