Piller mot depresjon? Tror ikke det...

Min erfaring er at pillene stenger følelser ute. Det er en fare for å bli avstumpet. Jeg mener selv at jeg var avstumpet når jeg brukte antidepressiva, og jeg brukte antidepressiva sammenhengende fra 1998 til 2011. Jeg hadde samtaler med flere psykiatere og fastleger om det å trappe ned, og standardsvar var at de ikke ville anbefale det. Begrunnelsen var at jeg fungerte så godt på den blandingen av medisiner jeg tok.
Jeg stilte følgende spørsmål til en lege: "Er det slik at hvis jeg slutter med medisiner, så er det som å bruke en russisk rulett? Svaret jeg fikk var at det var enda verre. Det var helt sikkert at kula ville treffe. Flere har brukt uttrykket "Never change a winning team". Og det omtalte "teamet" besto av tre forskjellige typer medisiner. To av de var antidepressiva, og disse greide jeg å slutte med før jul i 2011, og det var etter en meget langsom nedtrapping.

Det neste blir å trappe langsomt ned på den stemningsstabiliserende medisinen jeg tar, og så forhåpentligvis kan jeg slutte helt. Det er ingen enkel sak å slutte med medisiner etter å ha brukt de samme over så mange år, men jeg har ikke lenger bare pillemiksen som "team". Nå har jeg også en psykolog, og jeg tror fastlegen også vil være med på den videre nedtrappingen. Hun var mer skeptisk til å ta den siste enn de to antidepressivaene. Det er en fordel at jeg har et team bestående av mennesker og ikke bare piller. Jeg trenger de menneskemøtene jeg kan få... ikke bare noen kalde piller. Jeg har i tillegg til psykologen og legen flere gode venner og jeg har familie som støtter meg. Noe som gjør at jeg starter en nedtrapping i vår, og kanskje bruker jeg 1-2 år på nedtrappingen, slik at det alt i alt faktisk blir flere år med nedtrapping av medisiner.

Med bakgrunn i en YouTube-video ble jeg tidligere i dag inspirert til å skrive et blogginnlegg: "Depresjon nødvendig for å få en dypere forståelse?"
Ja, jeg tror faktisk det er en sannhet.

Nylig har jeg vært med på å redigere og publisere tre videoer fra Finnmarksnettverket, hvorav jeg her vil trekke fram en av disse, som du finner her.
Gunn Anita Vang, som er "den selvorganiserte selvhjelpens mor" i hele Nord-Norge, bidrar i den videoen med sine personlige erfaringer med å ta i bruk selvorganisert selvhjelp. Hun forteller om angsten som veiviser, angsten som ressurs. Se gjerne alle tre videoene, så får du en god sammenheng.

Det er på tide at vi greier å snu på betydningen av forskjellige sykdomsbegreper. Kanskje er det slik at vi, gjennom andre måter å tenke på om det som kalles for psykisk sykdom, kan få en snuoperasjon. Kanskje kan forståelsen av f eks både angst, depresjon og psykose bli mer positiv?

Ja, det har vært smertefullt når jeg har stått midt i det, men når jeg lærte å håndtere smerten og å bruke smerten som veiviser, så ble jeg styrket og jeg har fått et rikere liv. Det er et evighetsperspektiv i den forstand at jeg tror ikke det er mulig å bli "utlært" med tanke på å håndtere smerten jeg bærer i livet mitt, men jeg kommer styrket ut av det når jeg faktisk greier å håndtere det jeg møter av smerte i livet.

Jeg har et foredrag på Amaliedagene 2011 med tittelen "Kan psykose være drøm i våken tilstand?" som ble filmet og redigert av Hvite Ørns leder Jan-Magne Sørensen, og lagt ut på youtube.

I 2005 laget jeg en serie keramiske bilder jeg kalte "Mørketidslys", og dette er et detaljfoto fra et av disse. Jeg har en formening om at det lyset vi opplever her nordpå i mørketida, som er så fantastisk vakkert, at det er nesten verdt å ha mørketid i to måneder.

Noen ganger er det tungt, men kanskje er det meningen av vi også skal kjenne litt på nettopp det at det er tungt?

I overført betydning, nemlig når jeg har befunnet meg i et sjelelig mørke, så har det vært langt i mellom lysglimtene, men kanskje var det nødvendig å være i en slags dvale? Det har ikke jeg svar på, men jeg vet at jeg neppe ville hatt samme forståelse for folk som har det tøft psykisk om jeg ikke selv hadde opplevd å være i ulike tilstander som betegnes som sykt. Kanskje kan det være like friskt som sykt, om vi bare får øye på måter å håndtere den indre mørketida på som kan gi en god mestringsfølelse?

Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?
Erfaringer fra selvorganisert selvhjelp, video nr 2 av Gunn Anita Vang på YouTube
Du finner to andre videoer om selvorganisert selvhjelp på Finnmarksnettverkets kanal på YouTube. En omtale av alle tre videoer finner du her.

Hold fast i drømmen(e) dine!

Om drømmer er det eneste du har i gitte perioder i livet, så er det å holde fast på drømmen desto viktigere. La ingen tråkke på drømmene dine. Som jeg skrev i blogginnlegget "Våg å ha drømmer": "Det er mye spennende som skjer, og det skjer fordi noen tør å ha drømmer om å bidra til endringer på ulike områder i samfunnet."

Jeg ble minnet på nødvendigheten av å holde fast i drømmene ved å lese en artikkel om tango og drømmer i dag. Den fant jeg på Tankesmedens facebookside som hadde lagt ut artikkelen "En drøm realiseres ett skritt av gangen."
Lidenskap uttrykt i sang og dans som savner sidestykke i vårt forsiktige lille land... Det slo meg igjen det nylig avdøde John McCarthy (MAD PRIDE, IRLAND) sa: "Om du elsker det du gjør, kan du ikke tape."

Det er viktig å la ilden få nok påfyll, slik at den ikke slukkes. Og om den skulle slukkes, så er det mulig å få fyr på den igjen. Akkurat nå er jeg i sorteringsmodus. Noe må skjæres bort for gi noe nytt plass. Det er mitt liv i et nøtteskall. Ny næring må til. Derfor må jeg passe på at jeg får det. Jeg bestemte meg i fjor høst at jeg skulle ta grunnutdanningen i Familiekonstellasjoner hos Hellinger, og allerede i februar skal jeg på min første femdagerssamling. Grunnutdanningen er først og fremst egenterapi/selvutvikling, og når den er ferdig vil jeg ta stilling til om jeg skal gå videre for å ta sertifiseringsutdanningen. Men jeg har begynt på første steg. Og jeg legger til rette praktisk for Familiekonstellasjoner i Finnmark, nærmere bestemt Alta. Neste gang er 23-25 mars 2012. Sertifisert konstellatør og veileder Marit Annie Larsen skal ha ansvaret for å gjennomføre week-endkurset i Alta.

Gi aldri, aldri opp drømmene dine... Sorter dem, og finn den absolutt viktigste drømmen. Jeg er, som nevnt, i finsorteringsmodus av mine nå, og det er ikke så lett å sortere så lenge det er flere drømmer som "sloss" litt om plassen. Det i seg sjøl er et luksusproblem. I de siste årene har det kjentes ut for at jeg virkelig går i ferdiglagte gjerninger (Efeserbrevet 2:10) og jeg forsøker å hvile mest mulig i at det er nettopp det jeg gjør når uroa kjennes i kroppen over om det jeg gjør er det jeg helst bør gjøre...

Den frie viljen kan enkelt føre meg på omveier, og da er det viktig å stoppe opp, kjenne etter, be om ledelse fra Gud, be andre om å være med å be for meg, virkelig få igjen vissheten om at den veien jeg nå går er den veien der de ferdiglagte gjerningene også befinner seg. Jeg tror selv at de gangene jeg har gått i andre retninger, har jeg opparbeidet meg nyttige erfaringer. Nils Kjær har sagt "Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv." Dette utsagnet ga gjenklang med en gang jeg hørte det. Jeg har kanskje tråkka feil mange nok ganger til å ha erfaringer som gjør at jeg ikke går like raskt neste gang jeg står ved et veikryss. Jeg stopper litt opp, kjenner godt etter i forhold til hvilken vei som blir rett. Og skulle jeg bli altfor ivrig, gå "i feil retning" -Ja, da er det allikevel alltid mulig å komme på "rett vei" igjen. Jeg kan alltid sette meg ved Jesu føtter og be om veiledning.

Det var veldig godt å lese om en avhandling fra Modum Bad, der tittelen er: "Åpner terapidøren for Gud", og det er psykolog Gry Stålsett som har skrevet avhandlingen. Det er å håpe at vi etter hvert kan ha Gud med inn i alle terapirom, enten det er ved Modum Bad eller andre steder i landet. For meg har det vært en gåte at Gud har vært et "ikke-tema" hos flere av de fagpersonene jeg har møtt, men jeg har også vært heldig å møte fagpersoner som har vært åpne for at jeg kunne snakke om mine Gudsopplevelser, noe jeg forsto ikke var en selvfølge. VITA-modellen på Modum Bad er tydeligvis verdt et studium. Resultatene fra forskningen er meget god.

Rita Aasen er pottemaker, forkynner og forfatter. Hun har bidratt i diverse radioprogrammer, som jeg kan anbefale. Oversikten finner du her. Sjelesorg fra virkeligheten, boka "Han bærer deg" finner du opplysninger om her. Når Herren kaller oss til en oppgave, så vet vi kanskje ikke helt hva det er før vi står ved dørterskelen. Vi må gå i tro... Tro er ikke å vite i menneskelig forstand. Å tro er å ta et skritt bort fra seg selv, og å stole på at Herren gir deg alt du trenger. Den døra du skal gå igjennom er åpen. Du oppdager det når du kommer til dørterskelen. Når du kommer dit får du en visshet om at det er den veien du skal gå. Tro er et vågestykke. Rita Aasen leser dette:

Du er en kobbermur
Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, sier Herren,
og før du kom ut av mors kjød helliget jeg deg.
Jeg satte deg til en profet for folkene, sier Herren.
Si ikke jeg er ung, jeg forstår meg ikke på tale.
Du skal gå til alle dem jeg sender deg til,
og alt det jeg befaler deg skal du tale.
Frykt ikke for dem, for jeg er med deg,
og jeg vil redde deg, sier Herren.
Se jeg gjør deg til en fast borg, til en jernstøtte.
Jeg gjør deg til en kobbermur mot hele landet, sier Herren.
De skal kjempe mot deg, men ikke få overhånd over deg,
for jeg er med deg, sier Herren. Jeg vil redde deg,
og jeg, Herren, skal rekke ut min hånd og røre ved din munn,
og jeg skal legge mine ord i din munn, sier Herren.
Se du som kan se, hør du som kan høre, sier Herren.
Han som våker over og fullbyrder sitt ord.

Husk: Hva enn dine drømmer består av, hva enn andre måtte mene om dem, så lenge de ikke skader deg eller andre, så hold fast på drømmen(ene)!

Hvor passer det seg

Foto av detalj av eget arbeid i leire med raku - Serien heter: Mørketidslys


- eller passer det seg i sosiale medier å fortelle om Jesus?
Hvorfor skulle det ikke passe seg? Jeg likte artikkelen "Jesus - lederen som sprengte grensene" i Ukeavisen Ledelse. og jeg likte svært godt at Hans Børlis Trosbekjennelse ble sitert i Klassekampen 24. desember 2011. Jeg siterte Trosbekjennelsen her på bloggen i innlegget Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!

I Erfaringsnettverket, som er en gruppe på Facebook, har vi i det siste hatt en del samtaler rundt tro og rundt Jesus. Det kan jeg like... og samtidig er jeg litt redd for å støte noen bort. Men skal jeg egentlig være det? Hvorfor er det mer sårbart å snakke om mine opplevelser med Jesus enn med Legemidler? Det at noen tør å ta Jesus-erfaringer opp løsner muligens for at flere kan fortelle om sine erfaringer, enten de tror på Jesus som frelser eller ikke.

Ønsker alle en god dag og vil dele med dere Fotsporene av ukjent forfatter.

Fotsporene

En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens.
Da det siste bilde for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvordan du forlot meg da jeg trengte deg mest?
Da svarte Herren: Mitt kjære dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene jeg bar deg i armene mine!

Foto av detalj av eget arbeid i leire med raku - Serien heter: Mørketidslys

Se oftere mot nord

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammehimmel,

sommernattens solmirakel.

Gå mot vinden. Klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er langt dette landet.

Det meste er nord.

Av Rolf Jakobsen

Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!

Blomsterglede en soldag i september.

Rett før jul tok jeg min siste antidepressiva, og jeg har brukt disse medisinene fra 1998. Etter å ha lest om hvor liten effekt medisinene har det siste året, har jeg blitt helt overbevist om at veien mot å bli kvitt Cipramil og Tolvon var helt riktig.
Mitt blogginnlegg "Antidepressiva - en melkeku for legemiddelindustrien" Sitat: "Psykiater Trond F. Aarre har i sin nye bok ”Manifest for psykisk helsevern” tatt for seg forskning på bruk av antidepressiva. Hans konklusjon er at 1 av 10 som bruker denne type medisin vil oppleve at den virker. Ti pasienter må behandles med medisinen for at en pasient skal bli frisk. Han problematiserer ikke at alle ti sannsynligligvis får stort ubehag den dagen de ønsker å slutte med medisinene."

Cipramilpillene var desidert verst å slutte med på grunn av kroppslig ubehag. For ca en uke siden sluttet jeg med Tolvon, og jeg har ikke merket noe særlig ubehag etter det. Det er et problem at legemiddelindustrien ikke produserer mindre enn 10 mg's piller, men jeg løste det problemet med å knuse tablettene og løse dem opp i vann, så drakk jeg 2/3 av vannet en periode og gikk til slutt ned til 1/3 og mindre enn det før jeg sluttet helt. Dette var en ide jeg fikk fra en som hørte på et foredrag jeg holdt under Amaliedagene 2011. Det var en god ide! Jeg sluttet helt med Cipramil i slutten av september i år, og hadde flere uker etterpå kroppslig ubehag. Men i og med at jeg har snakket med flere andre som har opplevd samme type ubehag, så visste jeg hva jeg gikk til. Det er en av fordelene med erfaringsutveksling! Det gjaldt for meg at jeg stålsatte meg, og jeg er i havn å kvitte meg med medisinene. Alt i alt har jeg brukt 1 1/2 år på nedtrappingen.

En litt rar "bivirkning" av å slutte med Cipramil oppdaget jeg er at jeg blir lettere berørt, så en effekt av å bruke antidepressiva er antagelig at jeg ble mer "likegyldig og kald"! Er det noe jeg ønsker å være? Nei, fri og bevare meg. Jeg vil være et levende menneske!!! Kunne vært interessant å høre om andres erfaringer i forhold til dette?

Nå gjenstår nedtrapping av Tegretol, som jeg også har brukt fra 1998. Det er en type medisin som virker stabiliserende på mani og depresjon. Først skal jeg nå la kroppen venne seg til å være uten antidepressiva i noen måneder.

Legemiddelfrie behandlingstilbud er ikke på plass, men har blitt etterlyst gjennom en aksjon som er undertegnet av We shall overcome (WSO), Hvite Ørn, Mental Helse, Aurora og Landsforeningen for pårørende (LPP). Dette er sendt til: Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen med kopi til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

Et annet blogginnlegg jeg skrev for Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang" kan være verdt å lese for deg som er opptatt av å få etablert alternativer til tvang.

Jeg har tre blogger:
psykose.erfaringer med over 10289 treff (i drift fra juli 2010)
sivhelenrydheim.blogspot.com med over 5903 treff (i drift fra desember 2008)
endringer.blogspot.com med 3170 (i drift fra 31. desember 2010)

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for å skrive i 2011, og er takknemlig for det. For 2012 kan folk igjen søke om skrivestipend fra SEPREP. Anbefales!

Ønsker alle lesere et rikt og godt nytt år! Jeg prøver å ha med meg inn i det nye året: Uansett hva jeg opplever, så har jeg noe å lære av alle situasjoner og opplevelser! Kanskje er det mest strevsomme det jeg lærer aller mest av og som er utviklende? Endringsarbeid tar tid. Det er min erfaring så langt i livet, selv om det kan ha tatt meg år å se akkurat det... fra erfaring til integrering...

Bildet er tatt i Talvik i slutten av november. Da gikk vi fortsatt inn i mørkere tid. Nå går vi mot lysere tid igjen, og mørketida skal være over rundt 20. januar 2012. Mye fint lys er å se før den dagen kommer! Mørketidslyset er spennende! Det å greie å se at det faktisk er mørketidslys midt i mørketida gir en god mestringsfølelse. Mørketida er noe å mestre det også.

Gir dere helt til slutt Trosbekjennelsen av Hans Børli, som nettopp sto i Klassekampen:

Trosbekjennelsen

Jeg trur på den nakne legende

om mennesket Jesus Kristus.

Jeg trur på ham slik han var

før menneskene formet hans bilde

på perlebesatte krusifikser,

før sjølbehagelige prester

lespet hans navn over silkedukede altere

i katedraler reist til hans ære,

før de velsignet blodige krigsvåpen

og sang hans navn over slagmarkene,

før de kamuflerte falskhet og råttenskap

med hans hellige stråleglorie.

Jeg trur på tømmermannens sønn -

den fattigste av de fattige.

Han som ikke eide en stein

å kvile sitt trøtte hode mot.

Han som prediket

kjærlighetens og brorskapens evangelium

for pøbelen på byenes torg.

Han som hjalp der sjukdom og nød herjet,

og gråt bittert

over sitt folks bunnløse elendighet.

Han som gikk uanfektet omkring

mellom skjøger og lassiser

med spissborgernes hånende øyne rettet mot seg.

Han som dreiv høkerne ut av templet

med hvinende piskeslag.

Ham trur jeg på.

Denne Jesus

- det evige sanne menneske -

måtte dø mellom røverne på Golgata,

dømt som en fare for samfunnet.

Slavenes og piskesvingernes

gjennområtne samfunn.

Men hans Via Dolorosa

går som en skinnende vei

gjennom alle århundrer.

Det store og gode menneskes vei

- mot lengselens morgenland.

HANS BØRLI

Fra diktsamlingen «Villfugl» (1947).

Skriving som terapi?

Skrivesperra kom etter 22.07.2011, og den løsnet for noen uker siden. Blogginnlegget "Virker - virker ikke" handler om noe av det som har virket for meg i min tilfriskningsprosess. Skriving har, som jeg nevner der, vært en av mine veier. Jeg tør ikke å tenke på hvor jeg hadde vært om jeg ikke hadde funnet fram til den åren for å leite fram til ord for å beskrive mine opplevelser. Boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som ble et resultat av mine opplevelser med psykose og tvang er nå solgt i noen hundre eksemplarer.

Takket være boka har jeg kommet i kontakt med en del mennesker som sitter med lignende opplevelser, og jeg setter veldig stor pris på alle som har kontaktet meg etter at de hadde lest boka. Det igjen har resultert i et bokprosjekt som nå snart er halvveis. Gunn Helen Kristiansen er prosjektleder og jeg er erfaringskonsulent. Som veileder i skriveprosessen har vi med oss en ergoterapeut, Else Merete Thyness, med journalistutdanning og arbeidserfaring fra psykiatrien. Hun jobber nå som redaktør i et fagblad.

Jeg var på Distriktspsykiatrisk senter Vest-Finnmark, avd. Talvik (Jansnes), for to dager siden, og der fortalte jeg om ulike nettverk, hva disse nettverkene har betydd for meg og jeg delte også fra min egen historie. De var opptatt av nedleggelsesspøkelset som har truet den nevnte avdelingen i mange år. Nå virker det så definitivt, og hvordan kan de som har hatt stor nytte av å kunne bruke dette behandlingsstedet kjempe for å beholde det? Og vil det få noen innvirkning om de kjemper? Jeg foreslo at de skriver noe om hva det har betydd for dem å ha Jansnes som behandlingssted, og skulle ønske at de kunne få drahjelp fra Kjersti Wold i form av et skrivekurs.

I november deltok jeg på et skrivekurs hvor Kjersti Wold inspirerte og jeg kjente at skrivesperra slapp taket. Jeg tenker at denne typen kurs med fordel kunne vært et tilbud for folk som har vært igjennom en psykoseopplevelse for å bli inspirert til å beskrive psykosen, og hva som skjedde i forkant av at den ble utløst. For en psykose kommer ikke bare dettende ned i hodet på oss.

Jeg skulle gjerne vært med på å videreutvikle denne typen kurs. Jeg vet at Kjersti Wold også har hatt skrivekurs ved Distriktspsykiatriske sentre andre steder i Norge, så hvorfor ikke også i Finnmark? Det kunne blitt gitt som en mulighet for folk som har vært igjennom en psykose og som et ledd i en rehabiliteringsfase.

Bildet er fra Talvik og selv i mørketida er det lys. Det bare gjelder å fange det den korte tida på dagen det er lys. Sollyset må vi vente på til ca 20. januar 2012.

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for å skrive i 2011, og er takknemlig for det.

Besøk i indre landskap

Reiser forbindes vanligvis med noe positivt, i hvert fall i planleggingsfasen. Det forbindes også mest med å bevege seg fysisk. Jeg er mest opptatt av indre reiser til de ulike indre landskapene du og jeg har, og av som hva preger våre landskap. En slags egenterapi?
Les blogginnlegget på Erfaringskompetanse.no

I dag la jeg ut foto av et maleri på Facebook med spørsmålet: Noen som kan gi feed-back. Fant dette maleriet som jeg malte våren 2010 - etter at jeg hadde blitt med i en selvorganisert selvhjelpsgruppe... Ble litt nysgjerrig på meg selv... Når jeg gjør noe "kreativt", så handler det ofte om mitt eget indre landskap, og kanskje lenge etterpå kan jeg sette ord på hvorfor jeg malte akkurat det jeg gjorde. Med keramikk har det vært enklere å sette ord på følelsene "bak" produktet. I dag tenkte jeg at motivet kanskje ble valgt fordi det handlet om å få plass til det lille barnet i meg i min voksne kropp - voksne sinn??? Hva sier maleriet dere? (Kanskje ingenting...) Har også lagt dette ut på Erfaringsnettverket - https://www.facebook.com/groups/erfaringsnettverket/
Her er maleriet:

Dette er også et uttrykk for hva som finnes i mitt indre landskap. Et av spørsmålene jeg fikk på Facebook: "Er den store figuren både betryggende og truende på samme tid Siv?" Og jeg svarte: "Den lille kan jo risikere å bli avvist... Det lille sårbare, men også lekne barnet i oss... Det får vel ikke alltid plass i oss når vi er voksne, men det er så prisgitt den voksne." Og jeg tenker videre at min jobbing med grensesetting har vært nødvendig, og den egentlige årsaken til at jeg har hatt problemer med å sette grenser skriver seg antagelig fra opplevelser i barn- og ungdomstid. Nå er det om å gjøre å få inn det barnet/ungdommen som en del av et hele...

Den første kommentaren jeg fikk var: "Jeg får assosiasjoner til styrke og smerte, og pågangsmot ( med fare for å blande inn det jeg ellers ser av deg ;) )Jeg går for tiden i en bildeterapi gruppe, og liker det veldig godt. Interessant å se og tolke bilder av seg selv og andre :)"

-Og da ble mitt svar: "Takk for tilbakemelding... Jeg skulle også gjerne vært med i en bildeterapigruppe.... Det er smertefullt å jobbe med egne følelser, så det er vel ganske sannsynlig at det er smerten som også har fått uttrykk, og det skal jammen styrke og pågangsmot til for å greie å jobbe med den indre smerten. ♥"

De indre landskap... hvor mye er skjult. En måte å få tak i det som er skjult er å bruke forskjellige kreative uttrykk. Jeg tror jeg må finne fram malesaker igjen... og kanskje leire også ♥ Etter 22. juli har jeg mer eller mindre hatt skrivesperre, og det er i ferd med å løsne. Det å skrive er befriende, men når utesesongen er over da blir det kanskje både maling og arbeid med leire?

Med ♥ - hilsen fra Talvik

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for å skrive i 2011, og er takknemlig for det.