Et drøyt halvår uten antidepressiva

og det er merkbare endringer:
1) Jeg har ikke lenger det søtsuget jeg hadde
2) Jeg er ikke lenger kjempesulten etter kl 22 om kvelden
3) Jeg har mer kontakt med mine egne følelser
4) Døgnrytmen har blitt bedre, d.v.s. at jeg ikke er veldig trøtt om morgenen

Er disse fire faktorene tilfeldig? Ikke godt å si, men det er i hvert fall min erfaring. Det kunne vært interessant å høre om andres erfaringer.

Jeg hadde brukt to ulike typer antidepressiva fra 1998 sammen med *stemningsstabiliserende medisiner, så det ble mange år. Fra ca 1. april har jeg startet nedtrapping på stemningsstabiliserende medisiner, og i dag har jeg redusert til 5/8 av opprinnelig mengde.
*Stemingsstabiliserende medisiner for mitt vedkommende er antiepileptika.

Jeg tar nedtrappingen S A K T E, slik det anbefales i:

Skadereduserende veileder for å slutte med eller bruke mindre psykofarmaka,  

som er utgitt av:

Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse innen psykisk helse

Jeg brukte en måned på 7/8, to måneder på 6/8 og i dag startet meg med 5/8 dose. Foreløpig merker jeg ikke noe som helst, men jeg vet at jeg går på nye veier, og at det jeg opplever underveis er det viktig å kjenne på, kjenner etter, være til stede her og nå... noe jeg har blitt bedre på. Tidligere har jeg fortalt at jeg tror årsaken til psykoser kan være traumer, og i og med at jeg har fått hjelp til å jobbe med noen av traumene, så tenker jeg at dette går i riktig retning, men det blir sikkert en del uoversiktlige svinger underveis...

Foto: Siv Helen Rydheim

Alle leger jeg har snakket opp igjennom årene har vært svært skeptiske til nedtrapping av medisiner, og i særdeleshet de stemingsstabiliserende. Flere har sagt "Never change a winning team". Jeg er heldig for jeg nå har et team bestående av levende mennesker. Fastlegen, som riktignok er skeptisk, men ikke uvillig til at jeg prøver, psykolog som har tro på at det skal gå, og som er åpen for at jeg kan kontakte han når jeg har behov. I tillegg har jeg familie og gode venner som støtter meg i nedtrappingsfasen. 

Det har vært en lang vei for meg å tørre å tro selv på tross av det leger har sagt, at det er mulig å leve et liv uten medisiner, og det gjenstår også å se om jeg greier å trappe helt ned på de medisinene jeg fortsatt bruker. Min store skrekk, ut i fra de erfaringene jeg har, er å bli innlagt på tvang og bli tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner. Hittil er det ikke opprettet medisinfrie behandlingstilbud, noe vi er veldig mange som venter på.

Det kommer fram i flere og flere sammenhenger at det er stort overforbruk av medisiner. Det stilles spørsmål ved om de virker ut i fra hensikten. På meg kan jeg si at jeg ble ikke mindre deprimert, men jeg ble avflatet eller mindre fininnstilt følelsesmessig. Kanskje kan det for enkelte være bra å få en ekstra vegg i forhold til å ta innover seg all verdens sorger, og sist men ikke minst å bli vippet av pinnen på grunn av personlige sorger? Jeg synes det er på tide med mye større grad av restriktiv utdeling av antidepressiva og la kroppen og sjela lege seg selv rett og slett fordi det å slutte med medisinene er vanskelig. Det er et kupp fra legemiddelindustrien at troen på at det virker og at det ikke er vanskelig å slutte igjen. Ja, det virker, men på hvilken måte virker medisinene? Tro om flere har hatt det som meg, at de ikke har blitt mindre deprimert, men fått andre virkninger? 

Relaterte saker:

Piller mot depresjon? Tror ikke det...

Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!

Å ha det disig innvendig er dog verre enn at det er disig ute i naturen.

Antidepressiva, en melkeku for legemiddelindustrien?

Legemiddelfrie behandlingstilbud må på plass

Mette Ellingsdalen, WSO: Aksjon for medisinfrie tilbud

Hurra?

Ikke alle har en god fellesskapsfølelse i forhold til 17. maifeiring. Jeg har ikke det, og i går ble jeg så berørt av noen personlige betraktninger fra en person. En av de som heller ikke føler for å delta i det store fellesskapet på 17. mai. Enkelte ganger har jeg deltatt litt halvhjertet, men jeg er mest bekvem med å holde meg inne denne dagen. Det vil si, ikke bare inne... Jeg skal på tur med Båti-vennen min... men vi "menger oss ikke" med 17. maifeirende folk. 

Jeg er glad i landet mitt, i naturen og i mennesker jeg har kontakt med. Jeg kjenner flere som også kjenner på sårhet i forhold til vår nasjonaldag. Å si det er som banne i kjerka. Jeg vet det, men jeg gjør det allikevel.

I går tok jeg i bruk et selvhjelsprinsipp når jeg kjente klumpen i halsen. Jeg ringte til en person jeg kjenner og som jeg er trygg på. Det er ikke ofte jeg gråter, men i går gråt jeg når jeg snakket med vedkommende på telefon. Hvorfor gråt jeg? Jeg kom i kontakt med det lille barnet i meg som ikke var en del av fellesskapet på 17. mai. Jeg husker jeg gikk i 17. maitog og det jeg følte mest på var utenforskap. Jeg var 12 år, og følte meg ikke "hjemme" blant de andre skoleelevene på en skole jeg hadde kommet til etter en flytting. Min eldre søster, som gikk i en klasse over meg, hadde allerede fått venner, men det hadde ikke jeg. 

Det ligger antagelig ennå mer bak dette traumet enn akkurat det at den dagen dukker opp som vanskelig. Det kommer nok fram hva det dreier seg om, slik at jeg får bearbeidet det bedre.


Nedtrapping av medisiner
Jeg har tidligere på denne bloggen fortalt jeg er i en nedtrappingsfase i forhold til medisiner, og har startet på ny nedtrappingsrunde i vår. Nå er det de "stemningsstabiliserende" medisinene jeg trapper ned på. 

Jeg bruker lang tid på nedtrapping og følger en skadereduserende veileder som er utgitt av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Det jeg merket når jeg trappet ned og sluttet på antidepressiva var ikke at jeg ble deprimert, men jeg blir derimot lettere berørt, og klumpen i halsen blir veldig påtagelig. Jeg må lære meg å håndtere det å gråte... er det jeg tenker. Kontrollfreaken i meg skal "lære meg å håndtere det å gråte"... Jeg ser hvor feil det kan bli... Jeg må heller lære meg at kontrollfreaken skal ha mindre plass i livet, og det lille barnet skal få større plass.

Familiekonstellasjoner er en god måte å jobbe med dette på, noe jeg også gjør i tillegg til at jeg har en psykolog jeg snakker med, og det er ved å ta i bruk prinsippene for selvorganisert selvhjelp som har gjort at jeg fikk øynene opp for hvilke behov jeg har. 

Renselsesprosess
Det å gråte vet jeg er en renselsesprosess... og for en som meg som lærte meg å bli "kontrollfreak" veldig tidlig i livet, er det som å gå inn i en ny lærefase hvor jeg skal ha med meg det lille barnet i meg. Det er det lille barnet som krever sin plass. Hvorfor kunne ikke ansattte i psykiatrien forstå det den gangen i 1992, når jeg ble innlagt på tvang og pumpet med medisiner? Det som egentlig var en gavepakke for å bli bedre kjent med meg selv, ble av "fagekspertisen" forkastet som en alvorlig sinnslidelse som det var om å gjøre å medisinere bort så snart som mulig. Medisinene gjorde meg nesten til en søvngjenger.

Jeg fikk et dagferskt eksempel fra en person som er innlagt. Hun fikk høre fra personalet at hun, av hensyn til de andre pasientene, må ta seg sammen og late som hun er glad... Den legen og den primærkontakten tenker jeg snarest må finne seg et annet sted å jobbe... Hun som fikk høre dette fra legen og primærkontakten skriver: "Jeg sa til overlegen og primærkontakten min at deres utsagn hadde jeg lyst til å melde inn til kontrollkommisjonen som ett overtramp mot meg som ett menneske som er veldig deprimert og nedstemt pga mine traumatiske hendelser i oppveksten. De mente jeg overdrev det hele og måtte ikke ta det sånn til meg, de mente at det var til det beste for miljøet for avdelingen at jeg spilte skuespill." 

Det er klart dette er noe å ta videre til kontrollkommisjonen, men jeg er samtidig redd for at det vil renne ut i sand, og bare være en ekstra belastning for vedkommende som opplevde dette. Det finnes tusenvis av eksempler på krenkelser som blir gjort at fagpersoner som er satt til å arbeide med mennesker som er i psykisk krise. 

Jeg selv trodde etter hvert på psykiaterne som mente at medisiner var helt nødvendig. Jeg har erfart at medisiner konserverer problemene. Medisiner løser ingen problemer, annet enn at de demper de "ytre" symptomene og det legger lokk over det innvendige smertetrykket. Men jeg vil bli et helt menneske. Jeg er klar for å ta den smerten jeg gjennom min indre kontrollfreak greide å undertrykke i mange, mange år. Om "psykiatrien" hadde gitt meg en mulighet i 1992 til å dykke ned i traumene, så tror jeg at livet hadde blitt bedre å leve. Det har gått 20 år, og jeg velger å se optimistisk på framtida. Resten av livet mitt... Jeg har tatt makta tilbake i eget liv, og den makta gir jeg ikke i fra meg igjen.

Ja, i dag kan jeg si at jeg er glad i landet mitt, og jeg er glad i fylket jeg bor i, og jeg er glad for at en person jeg har på min venneliste på Facebook skrev: "Gratulerer med dagen alle sammen! Ønsker alle en flott dag i dag - og så må vi alle, i morgen og alle andre dager, fortsette å arbeide for fortsatt demokrati, ytringsfrihet og rettigheter for alle!"

Gjenåpning av stengte rom
Det er mange som kjemper for at de psykiatriske metodene skal endres. Det er mange som har opplevd at tvang ikke er løsningen på psykisk smerte. Det er mange som ser på psykisk smerte som en mulighet for å åpne opp i stengte rom. Slik jeg også etter hvert har lært å se på det. Før eller siden er det antagelig nødvendig å gjenåpne stengte rom, som det var nødvendig å stenge fordi det var for smertefullt i øyeblikket å være i de rommene.

Gjennom at demningen brister, får jeg en mulighet til å gå inn i de rommene jeg en gang stenge. Jeg kan ta tilbake opplevelsene og følelsene som gjorde at jeg en gang måtte stenge fordi jeg ikke hadde ord for følelsene. Følelsene som forbindes med opplevelsene kan jeg ta fram i nuet og jeg setter ord på, følelsene som en gang førte til kaos og til behov for å stenge av. Ved å bruke selvhjelpsprinsipper kan jeg åpne rommene igjen. Prinsipper jeg har tatt i bruk etter å ha vært deltaker i selvorganisert selvhjelpsgruppe. Gruppa var et mentalttreningsstudio, og det aller viktigste er at jeg har greid å ta i bruk prinsippene utenfor gruppa. Jeg bodde i Øst-Finnmark når jeg kom i gang med selvorganisert selvhjelp, og det første møtet jeg var med på i gruppa var i mars 2010. Vel to år siden. 

Bildet er fra Varangerfjorden

Hvordan måler våre politikere suksess?
En politiker fra Finnmark skrev for en tid tilbake: "Om noen skulle være i tvil, vår flertallsregjering er en suksess, og våre løsninger har preget utviklingen av samfunnet vi lever i. Vi søker alltid nye løsninger for framtidas utfordringer. Vi er stolt av det vi har gjort, men ikke fornøyd - men vi er aldri i mål."

Søker alltid nye løsninger for framtida utfordringer? Tja... det har jeg ikke inntrykk av. Mitt inntrykk er at AP tviholder på "gamle løsninger" i mange sammenhenger. Lov om psykisk helsevern er et eksempel. Den har blitt endret noen ganger, men bare med bittesmå endringer som i praksis har hatt lite si for de som utsettes for tvang. Asylpolitikken imponerer ikke akkurat... det "nye" som har kommet inn er ikke et gode for de barna som blir sendt ut fra det landet de har vokst opp i. Kaldt, kaldt, kaldt... AP -Det er ingen varme i dette!

Ja, jeg kan forstå at AP sier at de har noe de kan være stolte av, men jeg synes det overskygges at mye av det jeg tenker at Arbeiderpartiet ikke kan være stolte av. Det er særlig det som gjelder asylpolitikken og i forhold til rus- og psykiskhelsefeltet, herunder i forhold til psykiatri som er et svart hull for AP.  Menneskerettigheter? Nei, AP er ikke opptatt av menneskerettigheter i eget land. De er gode på å overvåke menneskerettighetene i andre land, men ikke i eget! 

Samme politiker jeg referer til har tydeligvis ikke det feltet rus og psykisk helse som interesseområde. Så mye har jeg forstått. Ikke har jeg registrert at noen av de andre AP-representantene fra Finnmark har interesse for feltet heller. 

Den eneste stortingsrepresentanten fra Finnmark som har svart når jeg har sendt henvendelse til Finnmarksbenken er høyres representant Frank Bakke-Jensen. Kanskje er forklaringen så enkel som at det er de som er i opposisjon til regjeringsmakta som svarer? Jeg vet ikke, og Høyre er heller ikke "mitt" parti. 

Asylpolitikken
AP alene har ikke ansvaret for asylpolitikken i landet, men de har et meget stort ansvar. 

Et arrangement via Facebook, som jeg ble invitert til er som følger: 

"Vi bærer grønn sløyfe for å vise motstand mot asylpolitikken som føres i dag der over 400 norske barn skal sendes ut av landet. 

Alle som bærer den grønne sløyfen vil fremme et felles budskap: Stopp den uverdige behandlingen av barn som nå sendes ut av landet de er vokst opp i! Vi vil kjempe for barna og mot systemet som ikke har plass til dem lengre. Vi tar avstand fra en politikk som hindrer barn fra å leve en trygg og forutsigbar barndom. Vi vil markere en klar motstand mot en politikk som underkjenner internasjonale forpliktelser gjennom barnekonvensjonen.

I dagens lovverk fremgår det nemlig klart at barnas tilknytning skal tillegges vekt, mens innvandringspolitiske hensyn kan tillegges vekt –men i praksis så ser vi dessverre at flere politikere forsvarer en praksis som først og fremt ivaretar innvandringspolitiske hensyn fremfor barnets tilknytning. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke viser noe vilje til å endre denne praksisen.

VIS DIN MOTSTAND: BÆR GRØNN SLØYFE!

Grønn: Spirer, liv, nytt håp, fremtid 

Du finner et grønt silkebånd i nærmeste hobby/syforretning. Fest det på frakken, kåpen, dressen, flagget, på treet i hagen..:)

PS: Det starter 16.mai pga Nathan skal sendes ut da, men bør kjøres videre som et symbol for barns rettigheter. Den grønne sløyfen skal bli et kjent symbol."

Jeg drømmer om et Norge som hvor vi alle kan være stolte av landet vårt også i forhold til asylpolitikk og i forhold til helsetjenestene innenfor rus- og psykisk helse. Siden jeg kan lene meg til Jesus, også i dag, så tror jeg på at endringer er mulig. Vi kan ikke i et så rikt land som Norge, la de "minste" blant oss ikke få sin plass i vårt samfunn.


Avslag på asylsøknadene - til hvem?
En historie om Mohamed Ganam, som er publisert på Dagsavisens "Nye meninger". Det gjelder en asylsøker som har fått avslag. Et lite utdrag: "Mohamed har blitt arrestert flere ganger på grunn av sin politiske aktivitet. Hver gang har han blitt behandlet dårlig, men den siste arrestasjonen var den verste. I 22 dager hang han i kjettinger fra taket i en mørk celle, mens han ble torturert døgnet rundt. Han fikk elektriske støt i fingre og tær, han ble slått med jernrør til ribbena brakk, han ble slått i ansiktet slik at tenner falt ut og han ble vekt hver gang han holdt på å sovne. Torturistene lyste ham i øynene med et sterkt lys slik at han ikke så hvor slagene kom fra. En av vennene hans som også var fengslet fikk benet sitt sagd over mens Mohamed måtte se på. Da Mohamed til slutt ble sluppet ut av fengslet bestemte han seg for å forlate Gaza."


Greier ikke helt å si HURRA...

Gud signe vårt dyre fedreland 

http://www.youtube.com/watch?v=DhxVrqNU7Ag 

med Kine Hellebust  

Video om selvorganisert selvhjelp:
http://www.youtube.com/watch?v=xMfzpjYq7a8
http://www.youtube.com/watch?v=CvAZ55vzRz4&feature=channel&list=UL

Video med meg fra et foredrag på Amaliedagene i 2011
http://www.youtube.com/watch?v=h071UzgEtyM

Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?

Jeg vil starte med å svare på hva som er lykke for meg. Det kan være noe helt annet for deg! For meg er det lykke å kunne håndtere min livssmerte på en grei måte uten å måtte stikke av gårde rent fysisk eller ved hjelp av tankeflukt. Derfor er jeg ikke helt enig i følgende utsagn: ”Man blir ikke lykkelig av å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe”. Nei, kanskje ikke det alene og kanskje ikke med en gang, men for min del har det å være deltaker i en selvorganisert selvhjelpsgruppe ført meg et stykke videre på min livsvei. Det har skjedd ved å delta i gruppa hvor prosessen gjorde meg smertelig klar over at jeg faktisk hadde behov for hjelp fra fagfolk for å ta tak i bakenforliggende traumer.

Traumene har gjort at jeg reagerer gjennom det jeg gjerne kaller mine ryggmargsreflekser. Med det mener jeg at jeg har traumatiske opplevelser fra barne- og ungdomstid, opplevelser som har gjort at jeg på enkelte områder har hatt en lite utviklet verktøykasse for å håndtere problemer når de har dukket opp. Det har vært ”hakk i plata”, for å si det sånn. Jeg har i liten grad greid å endre mitt reaksjonsmønster i nære relasjoner. Jeg gikk inn som deltaker i selvhjelpsgruppa fordi jeg har hatt problemer med grensesetting i særdeleshet i nære relasjoner.

Mine traumer hadde ingen plass i selvhjelpsgruppa. Der forholder vi oss fortrinnsvis til her og nå og framover. Jeg fikk samtaleterapi hos psykolog og traumeterapi gjennom Familiekonstellasjoner. Det å bli oppmerksom på at jeg ikke helt greide å være til stede her og nå, fordi mine ryggmargsreflekser dro meg tilbake til gamle reaksjonsmønstre, er det ikke sikkert jeg hadde blitt like bevisst på hvis jeg ikke hadde deltatt i den selvorganiserte selvhjelpsgruppa. I livet mitt har det til sammen vært mange veikryss å stoppe opp i, og noen ganger har jeg blitt stående svært lenge før jeg har greid å velge den videre veien jeg skulle vandre. Andre ganger har jeg gått så fort igjennom veikryssene at jeg ikke har oppdaget at jeg har stått overfor valg.

(Maleriet er akryl på plate -uten tittel-
malt av meg selv en stund etter at jeg hadde blitt deltaker i selvhjelpsgruppe)


Lykke? Ja, hva er egentlig lykke for meg? Lykke for meg kan være så mangt, men det å greie å være til stede her og nå med hele meg er faktisk lykke for meg, selv om det innebærer å kjenne på smertelige forhold i meg sjøl eller i mellomrommet mellom meg og ”den eller de andre”. Jeg skal ikke driste meg til å si at jeg kjenner på andres smerte, fordi jeg tror når jeg gjør det, så er det bare en delvis sannhet. Jeg kan egentlig bare kjenne på deler av andres smerte og da kanskje helst når jeg kjenner noe smertefullt igjen i meg selv.

Det er mye snakk om ”å være i flyt” for tida. Jeg tror kanskje det kan sammenlignes med ”å være til stede her og nå”, men jeg har en liten mistanke om at mange som snakker om ”å være i flyt” samtidig så gjerne vil være det med positivt fortegn alene. Kanskje tar jeg feil, og jeg skal ikke påstå at jeg har satt meg så veldig mye inn i hva det vil si ”å være i flyt”, men mitt hovedinntrykk er at det innebærer et nesten utelukkende positivt driv. Nesten litt på linje med ”Tenk positivt, så går alt så meget bedre”. Men for all del jeg kan ta helt feil.

Befriende med selvorganisert selvhjelp
Det var ganske befriende med selvhjelp når jeg forsto at det er lov å være menneske på godt og vondt. Det er faktisk helt greit å gjøre såkalte feil valg. Det er faktisk bedre å ta noen valg som kanskje ikke ser riktig ut enn å stå på stedet hvil. Kanskje lærer jeg aller mest når jeg har valgt en feil vei? Eller kanskje finnes det egentlig ingen veier som er feil? For meg blir summen av alle veiene faktisk helt riktig.

Det første møtet jeg deltok i den selvorganiserte selvhjelpsgruppa spurte igangsetter ”Hva føler du her og nå”? Jeg kjente en uro i magen med en gang, og måtte bare ærlig svare at jeg ble rastløs og fikk spørsmålet ”rett i magen”. I sosiale sammenhenger er jeg ikke ukjent med å snakke, men da har jeg gjerne snakket om noe allerede har skjedd eller om noe som skal skje. Ikke hvordan jeg føler det akkurat her og nå. Det blir veldig nært, og den type nærhet er skummelt. Hvorfor var det skummelt? Det ble stilt krav til meg om si noe om hva jeg følte der og da.

Det var ikke vanskelig å se i etterkant av hvert møte om vi hadde greid å være til stede her og nå. De møtene da vi ikke helt greide det ble langtekkelige. De møtene når vi greide det gikk tida veldig fort. I forbindelse med avslutningen måtte jeg si at det egentlig hadde vært veldig fint å være med i en gruppe hvor vi faktisk hadde delt et stykke liv. Vi brukte f eks gruppa til å leite oss fram til å sette ord på følelser og å trene på å være til stede her og nå. Jeg måtte også ta i bruk grensesetting i gruppa, og det var ikke enkelt for meg. Det var ikke særlig enklere i gruppa enn i mitt daglige liv, men i gruppa fikk jeg trent på det.

Siden mesteparten av livet foregår utenfor gruppa begynte jeg ganske snart å forsøke å ta i bruk selvhjelpsprinsipper i mitt daglige liv. Et eksempel er at jeg bestemte meg for å si til familien min at jeg ikke ønsket at de alle skulle komme samtidig på besøk. Jeg ønsket at de skulle komme hver for seg fordi det passet best for meg. Når jeg skulle ha ferie, så var det viktig for meg å kjenne etter hvordan jeg ville ha det. Det ble ingen store reaksjoner på det, men det var veldig greit for meg å kunne si tydelig i fra hvordan jeg vil ha det i mine ferier og i mitt hjem.

Det var flere nære personer jeg sa tydeligere i fra om hvordan jeg vil ha det på andre områder i livet. Noen fikk jeg forståelse fra, mens andre sa at de faktisk ikke forsto at det kunne være et problem for meg. Ytre sett har jeg kanskje ikke hatt problemer med grensesetting, og derfor ble det noe som ikke stemte for de jeg ikke møtte forståelse hos. Jeg måtte bestemme meg for at det ikke var mitt problem at de ikke forsto. Å finne fram til årsaker for hvorfor jeg har hatt problemer med grensesetting var heller ikke et tema i selvhjelpsgruppa siden vi ikke skal grave i fortida. Jeg funderte en del over det på egenhånd. Før jeg begynte i selvhjelpsgruppa hadde jeg et ganske greit forhold til hvorfor jeg hadde problemer med det, og selv om det har blitt enklere for meg å sette grenser, så har det ikke blitt helt uproblematisk. Det er måten å håndtere det på som har blitt litt annerledes. Jeg tror jeg vil kjenne det mer eller mindre problematisk å sette grenser resten av livet. Det at jeg nå greier å ta i bruk selvhjelpsprinsipper, tror jeg totalt sett er med på gi mer lykke i livet. Lykke for meg handler om flere områder i livet, men det handler absolutt om å kunne kommunisere på en ærlig måte.

Jeg har vært deltaker i en selvhjelpsgruppe som har møttes på telefon og skype. Det at jeg fikk den muligheten gjorde at det ble et alternativ for meg å være deltaker i en selvhjelpsgruppe. Uten denne muligheten, ville jeg aldri fått anledning til å delta. I alt var jeg deltaker i to grupper, og til sammen i drøyt halvannet år.

Siv Helen Rydheim, 2. april 2012

Her skuer jeg utover en framtid med flere verktøy som gjør at jeg håndterer min hverdag på en bedre måte... Mestringsstrategier i forhold til problemer kan det også kalles.

For mer informasjon om erfaringer med selvorganisert selvhjelp se her. Der finner du lenker til informasjonsmateriell fra Selvhjelp Norge og lenker til tre YouTube-videoer der Gunn Anita Vang bidrar med sine erfaringer i forhold til selvorganisert selvhjelp.

Foto Monica Birkemo Johansen (2010)

Piller mot depresjon? Tror ikke det...

Min erfaring er at pillene stenger følelser ute. Det er en fare for å bli avstumpet. Jeg mener selv at jeg var avstumpet når jeg brukte antidepressiva, og jeg brukte antidepressiva sammenhengende fra 1998 til 2011. Jeg hadde samtaler med flere psykiatere og fastleger om det å trappe ned, og standardsvar var at de ikke ville anbefale det. Begrunnelsen var at jeg fungerte så godt på den blandingen av medisiner jeg tok.
Jeg stilte følgende spørsmål til en lege: "Er det slik at hvis jeg slutter med medisiner, så er det som å bruke en russisk rulett? Svaret jeg fikk var at det var enda verre. Det var helt sikkert at kula ville treffe. Flere har brukt uttrykket "Never change a winning team". Og det omtalte "teamet" besto av tre forskjellige typer medisiner. To av de var antidepressiva, og disse greide jeg å slutte med før jul i 2011, og det var etter en meget langsom nedtrapping.

Det neste blir å trappe langsomt ned på den stemningsstabiliserende medisinen jeg tar, og så forhåpentligvis kan jeg slutte helt. Det er ingen enkel sak å slutte med medisiner etter å ha brukt de samme over så mange år, men jeg har ikke lenger bare pillemiksen som "team". Nå har jeg også en psykolog, og jeg tror fastlegen også vil være med på den videre nedtrappingen. Hun var mer skeptisk til å ta den siste enn de to antidepressivaene. Det er en fordel at jeg har et team bestående av mennesker og ikke bare piller. Jeg trenger de menneskemøtene jeg kan få... ikke bare noen kalde piller. Jeg har i tillegg til psykologen og legen flere gode venner og jeg har familie som støtter meg. Noe som gjør at jeg starter en nedtrapping i vår, og kanskje bruker jeg 1-2 år på nedtrappingen, slik at det alt i alt faktisk blir flere år med nedtrapping av medisiner.

Med bakgrunn i en YouTube-video ble jeg tidligere i dag inspirert til å skrive et blogginnlegg: "Depresjon nødvendig for å få en dypere forståelse?"
Ja, jeg tror faktisk det er en sannhet.

Nylig har jeg vært med på å redigere og publisere tre videoer fra Finnmarksnettverket, hvorav jeg her vil trekke fram en av disse, som du finner her.
Gunn Anita Vang, som er "den selvorganiserte selvhjelpens mor" i hele Nord-Norge, bidrar i den videoen med sine personlige erfaringer med å ta i bruk selvorganisert selvhjelp. Hun forteller om angsten som veiviser, angsten som ressurs. Se gjerne alle tre videoene, så får du en god sammenheng.

Det er på tide at vi greier å snu på betydningen av forskjellige sykdomsbegreper. Kanskje er det slik at vi, gjennom andre måter å tenke på om det som kalles for psykisk sykdom, kan få en snuoperasjon. Kanskje kan forståelsen av f eks både angst, depresjon og psykose bli mer positiv?

Ja, det har vært smertefullt når jeg har stått midt i det, men når jeg lærte å håndtere smerten og å bruke smerten som veiviser, så ble jeg styrket og jeg har fått et rikere liv. Det er et evighetsperspektiv i den forstand at jeg tror ikke det er mulig å bli "utlært" med tanke på å håndtere smerten jeg bærer i livet mitt, men jeg kommer styrket ut av det når jeg faktisk greier å håndtere det jeg møter av smerte i livet.

Jeg har et foredrag på Amaliedagene 2011 med tittelen "Kan psykose være drøm i våken tilstand?" som ble filmet og redigert av Hvite Ørns leder Jan-Magne Sørensen, og lagt ut på youtube.

I 2005 laget jeg en serie keramiske bilder jeg kalte "Mørketidslys", og dette er et detaljfoto fra et av disse. Jeg har en formening om at det lyset vi opplever her nordpå i mørketida, som er så fantastisk vakkert, at det er nesten verdt å ha mørketid i to måneder.

Noen ganger er det tungt, men kanskje er det meningen av vi også skal kjenne litt på nettopp det at det er tungt?

I overført betydning, nemlig når jeg har befunnet meg i et sjelelig mørke, så har det vært langt i mellom lysglimtene, men kanskje var det nødvendig å være i en slags dvale? Det har ikke jeg svar på, men jeg vet at jeg neppe ville hatt samme forståelse for folk som har det tøft psykisk om jeg ikke selv hadde opplevd å være i ulike tilstander som betegnes som sykt. Kanskje kan det være like friskt som sykt, om vi bare får øye på måter å håndtere den indre mørketida på som kan gi en god mestringsfølelse?

Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?
Erfaringer fra selvorganisert selvhjelp, video nr 2 av Gunn Anita Vang på YouTube
Du finner to andre videoer om selvorganisert selvhjelp på Finnmarksnettverkets kanal på YouTube. En omtale av alle tre videoer finner du her.

Hold fast i drømmen(e) dine!

Om drømmer er det eneste du har i gitte perioder i livet, så er det å holde fast på drømmen desto viktigere. La ingen tråkke på drømmene dine. Som jeg skrev i blogginnlegget "Våg å ha drømmer": "Det er mye spennende som skjer, og det skjer fordi noen tør å ha drømmer om å bidra til endringer på ulike områder i samfunnet."

Jeg ble minnet på nødvendigheten av å holde fast i drømmene ved å lese en artikkel om tango og drømmer i dag. Den fant jeg på Tankesmedens facebookside som hadde lagt ut artikkelen "En drøm realiseres ett skritt av gangen."
Lidenskap uttrykt i sang og dans som savner sidestykke i vårt forsiktige lille land... Det slo meg igjen det nylig avdøde John McCarthy (MAD PRIDE, IRLAND) sa: "Om du elsker det du gjør, kan du ikke tape."

Det er viktig å la ilden få nok påfyll, slik at den ikke slukkes. Og om den skulle slukkes, så er det mulig å få fyr på den igjen. Akkurat nå er jeg i sorteringsmodus. Noe må skjæres bort for gi noe nytt plass. Det er mitt liv i et nøtteskall. Ny næring må til. Derfor må jeg passe på at jeg får det. Jeg bestemte meg i fjor høst at jeg skulle ta grunnutdanningen i Familiekonstellasjoner hos Hellinger, og allerede i februar skal jeg på min første femdagerssamling. Grunnutdanningen er først og fremst egenterapi/selvutvikling, og når den er ferdig vil jeg ta stilling til om jeg skal gå videre for å ta sertifiseringsutdanningen. Men jeg har begynt på første steg. Og jeg legger til rette praktisk for Familiekonstellasjoner i Finnmark, nærmere bestemt Alta. Neste gang er 23-25 mars 2012. Sertifisert konstellatør og veileder Marit Annie Larsen skal ha ansvaret for å gjennomføre week-endkurset i Alta.

Gi aldri, aldri opp drømmene dine... Sorter dem, og finn den absolutt viktigste drømmen. Jeg er, som nevnt, i finsorteringsmodus av mine nå, og det er ikke så lett å sortere så lenge det er flere drømmer som "sloss" litt om plassen. Det i seg sjøl er et luksusproblem. I de siste årene har det kjentes ut for at jeg virkelig går i ferdiglagte gjerninger (Efeserbrevet 2:10) og jeg forsøker å hvile mest mulig i at det er nettopp det jeg gjør når uroa kjennes i kroppen over om det jeg gjør er det jeg helst bør gjøre...

Den frie viljen kan enkelt føre meg på omveier, og da er det viktig å stoppe opp, kjenne etter, be om ledelse fra Gud, be andre om å være med å be for meg, virkelig få igjen vissheten om at den veien jeg nå går er den veien der de ferdiglagte gjerningene også befinner seg. Jeg tror selv at de gangene jeg har gått i andre retninger, har jeg opparbeidet meg nyttige erfaringer. Nils Kjær har sagt "Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv." Dette utsagnet ga gjenklang med en gang jeg hørte det. Jeg har kanskje tråkka feil mange nok ganger til å ha erfaringer som gjør at jeg ikke går like raskt neste gang jeg står ved et veikryss. Jeg stopper litt opp, kjenner godt etter i forhold til hvilken vei som blir rett. Og skulle jeg bli altfor ivrig, gå "i feil retning" -Ja, da er det allikevel alltid mulig å komme på "rett vei" igjen. Jeg kan alltid sette meg ved Jesu føtter og be om veiledning.

Det var veldig godt å lese om en avhandling fra Modum Bad, der tittelen er: "Åpner terapidøren for Gud", og det er psykolog Gry Stålsett som har skrevet avhandlingen. Det er å håpe at vi etter hvert kan ha Gud med inn i alle terapirom, enten det er ved Modum Bad eller andre steder i landet. For meg har det vært en gåte at Gud har vært et "ikke-tema" hos flere av de fagpersonene jeg har møtt, men jeg har også vært heldig å møte fagpersoner som har vært åpne for at jeg kunne snakke om mine Gudsopplevelser, noe jeg forsto ikke var en selvfølge. VITA-modellen på Modum Bad er tydeligvis verdt et studium. Resultatene fra forskningen er meget god.

Rita Aasen er pottemaker, forkynner og forfatter. Hun har bidratt i diverse radioprogrammer, som jeg kan anbefale. Oversikten finner du her. Sjelesorg fra virkeligheten, boka "Han bærer deg" finner du opplysninger om her. Når Herren kaller oss til en oppgave, så vet vi kanskje ikke helt hva det er før vi står ved dørterskelen. Vi må gå i tro... Tro er ikke å vite i menneskelig forstand. Å tro er å ta et skritt bort fra seg selv, og å stole på at Herren gir deg alt du trenger. Den døra du skal gå igjennom er åpen. Du oppdager det når du kommer til dørterskelen. Når du kommer dit får du en visshet om at det er den veien du skal gå. Tro er et vågestykke. Rita Aasen leser dette:

Du er en kobbermur
Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, sier Herren,
og før du kom ut av mors kjød helliget jeg deg.
Jeg satte deg til en profet for folkene, sier Herren.
Si ikke jeg er ung, jeg forstår meg ikke på tale.
Du skal gå til alle dem jeg sender deg til,
og alt det jeg befaler deg skal du tale.
Frykt ikke for dem, for jeg er med deg,
og jeg vil redde deg, sier Herren.
Se jeg gjør deg til en fast borg, til en jernstøtte.
Jeg gjør deg til en kobbermur mot hele landet, sier Herren.
De skal kjempe mot deg, men ikke få overhånd over deg,
for jeg er med deg, sier Herren. Jeg vil redde deg,
og jeg, Herren, skal rekke ut min hånd og røre ved din munn,
og jeg skal legge mine ord i din munn, sier Herren.
Se du som kan se, hør du som kan høre, sier Herren.
Han som våker over og fullbyrder sitt ord.

Husk: Hva enn dine drømmer består av, hva enn andre måtte mene om dem, så lenge de ikke skader deg eller andre, så hold fast på drømmen(ene)!

Hvor passer det seg

Foto av detalj av eget arbeid i leire med raku - Serien heter: Mørketidslys


- eller passer det seg i sosiale medier å fortelle om Jesus?
Hvorfor skulle det ikke passe seg? Jeg likte artikkelen "Jesus - lederen som sprengte grensene" i Ukeavisen Ledelse. og jeg likte svært godt at Hans Børlis Trosbekjennelse ble sitert i Klassekampen 24. desember 2011. Jeg siterte Trosbekjennelsen her på bloggen i innlegget Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!

I Erfaringsnettverket, som er en gruppe på Facebook, har vi i det siste hatt en del samtaler rundt tro og rundt Jesus. Det kan jeg like... og samtidig er jeg litt redd for å støte noen bort. Men skal jeg egentlig være det? Hvorfor er det mer sårbart å snakke om mine opplevelser med Jesus enn med Legemidler? Det at noen tør å ta Jesus-erfaringer opp løsner muligens for at flere kan fortelle om sine erfaringer, enten de tror på Jesus som frelser eller ikke.

Ønsker alle en god dag og vil dele med dere Fotsporene av ukjent forfatter.

Fotsporene

En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens.
Da det siste bilde for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvordan du forlot meg da jeg trengte deg mest?
Da svarte Herren: Mitt kjære dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene jeg bar deg i armene mine!

Foto av detalj av eget arbeid i leire med raku - Serien heter: Mørketidslys

Se oftere mot nord

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammehimmel,

sommernattens solmirakel.

Gå mot vinden. Klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er langt dette landet.

Det meste er nord.

Av Rolf Jakobsen