Forskning nytter

var tittelen på konferansen Rådet for psykisk helse og Norges Forskningsråd arrangerte i dag.
Ja, den det var mest interessant å høre på var Arnhild Lauveng og hennes doktorgradsprosjekt "Jakten på hva som virker".

Stikkord fra Arnhild var rett verktøy til rett jobb. En som bare har en hammer vil bare se spikre. Hva som er riktig behandling for en person er ikke like riktig for en annen. Det er et mangfold av mennesker som av og til har psykiske helseproblemer og som menneskene er mangfoldige vil også problematikken være ulik, og folk trenger å få mulighet til å velge mellom ulike typer tjenester.

Jeg får litt vondt i magen når det snakkes om lavterskeltilbud og hvor viktig det er - når jeg vet at i Alta i Finnmarks største by så må folk vente i 3-4 måneder får å få en samtale med en av de ansatte innenfor kommunalt psykisk helsearbeid. Når jeg har det som bakteppe, så greier jeg ikke helt å bli veldig oppløftet på denne typen konferanser. Jeg greier å glemme bakteppe av og til og for eksempel skal jeg undersøke nærmere et prosjekt i Tromsø som er nettbasert hjelp til mennesker med psykiske helseproblemer: BlueMood For en del mennesker kan nettbaserte tjenester være et alternativ.

Naturterapi kan passe for noen.


Jeg har fått "tenning" på Familiekonstellasjoner og satt på konferansen i dag og tenkte på akkurat det. Tru om det kan bli en godkjent "gren" innenfor psykiske helsefeltet? Når det er så åpenbart at så mange ikke får hjelp gjennom tradisjonell terapi, hvorfor ikke da forske på områder som tradisjonelt har ligget utenfor, men som mange har hatt stor nytte av? Se for eksempel Hågen med sine ni diagnoser.

Det som ble presentert om musikkterapi i dag synes jeg også var svært interessant. Det er mange som kan nås gjennom musikk. Andre kan nås gjennom f eks kunstterapi eller kanskje kontakt med dyr. Det er mange veier fram til bedring som trenger et forskerblikk og spredning for å bli anerkjent. Selvorganisert selvhjelp forskes det også på, men det var ikke tema i dag. Kanskje en annen gang?

Endringer utvendig og innvendig.

En ytre endring som nå er klar, er at jeg har fått tilslag på huset i Talvik, og jeg har satt i gang salg på huset i Golnes.

Den indre endringen er at jeg kjenner meg rolig i magen etter å ha deltatt på Hellingers familiekonstellasjon med Marta Thorsheim. Faktisk så kjennes det så bra ut at det er noe jeg ønsker å utforske videre. Og det er noe som må erfares. Det kan ikke forklares. Og det går ikke an å lese seg fram til forståelse. I hvert fall er det sånn for meg.

Det er noe med å stå støtt og vite i hvilken retning jeg vil gå. Nå kjennes det ut for at jeg skal kjenne på å stø støtt, ha en indre dialog, før jeg går videre. Jeg har kommet ut av tåkeheimen og skimter klar himmel og sol der borte et sted.

En prosess jeg har satt i gang i dag er å selge huset mitt i Øst-Finnmark, og det er med litt blandede

følelser. Øst-Finnmark er himmel- og havlandet mitt... og der har jeg hatt mange fine naturopplevelser, noe dette bildet kan vise...

Bildet tok jeg i august 2010 når jeg kom kjørende fra Alta til Golnes.
Det var en fantastisk kveld.

Vel hjemme ved huset mitt måtte jeg kjøre videre for å fotografere den nydelige himmelen.

Trolsk stemning...

Vakker augustkveld :)

I dag har jeg hatt en god dag. Fra jeg sto opp kjente jeg nesten en boblende glede, og jeg fikk heldigvis med meg naboen min for å se på hus i Talvik, og vi ble begeistret begge to. Da er det å håpe at det går greit å selge det jeg har i Golnes, slik at jeg kan finansiere huset i Talvik. Der kan jeg til og med få plass til å ha keramikkverksted. Det er noe jeg har tenkt på disse dagene, at jeg skulle hatt leire å jobbe med for å bearbeide følelser som har sittet litt langt inne. Jeg har skrevet om en innvendig disighet, og jeg kom på at for noen år siden når jeg jobba med leire, så opplevde jeg å få tak i følelser gjennom leira som jeg ikke tenkte så helt bevisst på. Leire er et flott materiale å jobbe med, så nå er det bare å håpe at jeg får huset i Talvik, får solgt det jeg har i Golnes, og kanskje kan begynne å jobbe med leire i rommet jeg helt klart fant utmerket til det :) Uten å drømme og håpe skjer det i hvert fall ikke noe...

”Den eneste sanne kunnskap er erfaring” av Albert Einstein

Det sitatet fant jeg på Hvite Ørns nettside, og vi har valgt å bruke det på Erfaringsnettverkets nettside.
Hvite Ørn har noen kjernesaker, og det er særlig to av disse jeg vil løfte fram i dag før jeg går over på å fortelle om mine indre endringsforsøk som det går smått med.

Jeg siterer:
"Dugnad for frihet
Hva slags sted?

Vi tenker oss fleksible løsninger og er foreløbig åpne for mange muligheter mht beliggenhet og modell/struktur.

Et stort hus med stor hage, gjerne på en gård, eller i landlige og vakre omgivelser med tilgang til turområde….

Eller et hus i byen, kanskje mer som et slags hotell?

Eller flere mindre hus, da mange av de psykisk sårbare har det best i mindre grupper…..

En mulighet er å starte helt i det små med et botilbud til 3-4, noe som er mulig uten omfattende kostnader og investeringer…."

Dugnad for frihet har jeg skrevet om på en annen blogg, og Erfaringskonsulenter/medarbeidere med brukererfaring, jeg går også gjerne for "Erfaringsterapeut", men før jeg gjør det må jeg få vite litt mer om hva slags funksjon en erfaringsterapeut skal ha. Hvite Ørn har en del spenstige kjernesaker, og jeg følger med fra sidelinjen hva som skjer.

Jeg er arbeidsnarkoman. Det er noe jeg har innrømt overfor meg sjøl lenge, men jeg har ikke kommet lenger enn det. Sånn er kanskje med all form for avhengighet. Det går litt trinnvis hvordan folk greier å ta tak i det. Kjenner det mellom skuldrene i dag at jeg har sittet lenge på PC'en, så nå er det denne bloggartikkelen før jeg tar en lang pause.

Endringer - mestringsstrategier Tja... jeg har sagt at en av mine gode mestringsstrategier er å skrive, men det kan bli for mye av alt. Alle egenskaper har to sider... for mye eller for lite kan bli galt uansett.

Jeg fant en omtale av psykiater Trond F. Aarres: Manifest for psykisk helsevern, og da kunne jeg ikke la være å skrive om det. Du finner bloggartikkelen her. Ingen videre kommentar her.

Dette bildet kan illustrere hvordan det kan være å vite at jeg må gå i mot endringer, men så møter jeg mange ganger underveis i endringsprosessen en tåkevegg... Jeg skimter noen konturer, men det er det hele. Litt sånn har jeg det i dag... og kanskje jeg rett og slett skal ta meg tid til å kjenne på den følelsen?

Endringsarbeid er ofte både slitsomt og problematisk for de ansatte i bedrifter/organisasjoner når det er det som gjelder, og det er det samme for meg som enkeltperson når det er meg det gjelder.

Lørdags ettermiddag, og jeg er neste klar for å spise ute i lag med bror og hans familie.

De har kjørt 40 mil for å være i Alta i helga, og kjører 40 mil tilbake i morgen. Det er avstander i dette fylket... Og det er akkurat nå vinterføre med en problematikk med kolonnekjøring og stengte veier, men vi må ikke tro det verste... Jeg synes det er sprekt å kjøre 80 mil t/r midt på vinteren i Finnmark :) Nå er det godt og vel et halvt år siden jeg møtte dem, så jeg gleder meg til å treffe dem i dag!

Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010. Det går fram mot vår 2011, men først må sola komme tilbake igjen og det skjer neste helg :)

Når det gjelder å holde kontakt med familie og venner, så er det noe jeg ikke er særlig god på... Det er ikke vanskelig å innrømme. Hadde det ikke vært for at de ikke gir opp meg, så tror jeg det er mange jeg ville mistet kontakten med. Jeg er ikke glad i å ringe... og min familie bor ikke akkurat i gangavstand. Bror min f eks er det faktisk 40 mil å kjøre til... De jeg kan skrive med går det greit for når det gjelder skriving har jeg ingen problemer, og heldigvis er noen av de som er i familie med meg og noen av mine venner også bekvemme med å skrive.

Facebook fascinerer meg på den måten at der popper det opp kjente og mindre kjente ansikter, og selv om det er en overfladisk måte å holde kontakt på, så er det bedre enn ingen kontakt. Det aller beste med Facebook, må jeg innrømme, er delingen av artikler o.l. innenfor det feltet jeg har min hovedinteresse: Psykisk helse- og rusfeltet. Og der dukker det også opp YouTube-koblinger til musikk jeg ikke har hørt på evigheter, og som gjør at noen minner popper opp. F eks denne av Eva Dahlgren, Engelen i rummet. Vakker!

En artikkel denne uka var for eksempel denne fra Erfaringskompetanse.no: Del erfaringer om psykisk helse. Dette tenker jeg er et viktig arbeid som Erfaringskompetanse.no nå har startet på. Og jeg håper mange som har erfaringer å dele vil gjøre det!

Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010.

Det er ennå en god stund igjen til de bare flekkene kommer fram, og veien fra A til B blir synlig. Kanskje er det sånn for meg også at jeg ikke helt kjenner veien fra A til B ennå, men jeg vet at den vil bli synlig for meg...

God lørdagskveld med denne av Peter Jöback og Sissel Kyrkebø: Gå inte forbi.

Mestringsstrategier ja, hvor stor bevissthet har jeg i forhold til hvilke mestringsstrategier jeg bruker?

Når for eksempel ei venninne har sagt til meg at jeg er superkontrollert... Da må jeg bare si at hun har rett, men hvorfor være sint på meg for at jeg har det? Jeg har også sagt at det har vært min måte å overleve på. Det er vært helt nødvendig for meg å ha superkontroll. Men er det sunt? Nei, jeg tror ikke det. Om det er sunt for meg altså? Og hvordan har jeg jobbet med denne superkontrollen min. På en forholdsvis kontrollert måte... Etter at jeg valgte å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe hvor jeg gikk inn med problemet "grensesetting", har jeg fått meg en del aha-opplevelser. Det å være deltaker i en selvhjelpsgruppe betyr for meg at jeg jobber like mye med selvhjelp når vi ikke har gruppemøter. Jeg har vært en såkalt naturlig selvhjelper i mange år, men kjenner det er godt å være i en gruppe.

Det finnes gamle steingjerder, også inni oss... Steingjerdene trenger vi kanskje, men det er mulig å flytte litt på steinene inni gjerdet. Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010.


Vi har alle våre overlevelsesstrategier og mestringsstrategier. I selvhjelpsarbeidet er "å være tilstede her og nå" det viktigste, men jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor det kan være vanskelig "å være tilstede her og nå" for min egen del. Da må jeg slippe opp på superkontrollen, og jeg mener selv at jeg har blitt bedre på å gi slipp i noen av relasjonene jeg står i privat.

Kanskje er det et mål at jeg skal tillate meg å være sint? Det er er nettopp det er det som skjer: Jeg blir sint! Det betyr at den superkontrollen jeg har hatt ikke lenger er like viktig. Jeg foretrekker forresten sjøl å kalle det "stålkontroll". Å ha stålkontroll har for meg også innebåret at jeg har vært perfeksjonistisk på mange områder, og det er slitsomt. Når jeg søkte på synonymer til perfeksjonistisk på nettet nå, så kom for eksempel dette:

"perfeksjonistisk

1.
ambisiøs, fremadstrebende, herskesyk, maktglad, maktsyk, målbevisst, stolt, streberaktig, ærekjær, æresjuk, æresyk, ærgjerrig"

Ikke akkurat noe å trakte etter å være, med andre ord. Jeg har ikke ansett meg sjøl for f eks å være ambisiøs og eller ærgjerrig. Heller ikke herskesyk, maktglad, maktsyk, æresyk eller streberaktig. Men på den andre siden: Jeg har hatt ulike lederverv, og en leder må antagelig også til en viss grad være glad i ha makt? Æsj... det smaker ikke godt... Jeg har i hvert fall kjent på "stålkontrollen" når jeg har vært leder... At "alt skulle være perfekt"... Ja, jeg overdriver selvsagt, men det er egentlig bare for å ta brodden av det hele... Målbevisst, stolt og ærekjær - det er noe jeg er familiær med...

For meg har det for eksempel vært en treningssak å gi slipp på kontroll når jeg skriver i blogger. Hvorfor? Jo, rett og slett fordi da prøver jeg å gi slipp på å kontrollere det jeg skriver, sjekke flere ganger om det kan formuleres bedre, om det kan være stavefeil etc. Det er noe jeg bruker som trening for å gi slipp på den type kontroll. Det kan nemlig være slitsomt å sjekke flere ganger om det blir fritt for stavefeil, det jeg skriver. Og ikke minst, så tar det lang tid å skulle kontrollere alt jeg skriver. Helt klart må jeg se i hvilke sammenhenger jeg skriver, men på bloggene mine greier jeg bedre å gi slipp på stålkontrollen.

Stolt: Ja, jeg er veldig stolt, og det er ikke bare å pirke borti den stoltheten... verken for den som prøver å gjøre det eller for meg selv. Jeg mener at også stoltheten har vært en overlevelsesstrategi, men at jeg med fordel også kan gi slipp på stoltheten for selv å få et bedre liv.

Målbevisst: Ja, jeg er målbevisst, og jeg tror selv at jeg ikke hadde vært der jeg i dag hvis jeg ikke hadde vært målbevisst. Kjenner egentlig ikke at jeg trenger å slipe så mye på den egenskapen:)

Alle egenskaper kan snus begge veier, tenker jeg: Det kan bli veldig galt ikke å være stolt i det hele tatt, og det kan bli galt å være for stolt. Ta for eksempel det å være sta. Jeg kan være temmelig sta, og jeg ser på det som å være en egenskap som ofte har vært bra for meg, men jeg ser også at det i mange tilfeller kan være en egenskap som ikke er bra hvis jeg ikke greier å gi slipp og se at nok er nok...

Alle er vi sammensatt i større eller mindre grad. Hvordan blir vi kjent med oss sjøl? Og hvor store må livsproblemene være før hver enkelt kjenner at nok er nok. Selvhjelp var ingen enkel løsning, men det ga meg en mulighet til å bli mer bevisst på hvilke andre problemområder som blir berørt av det å ha grensesetting som problemområde. Det er jammen ganske mange andre problemområder jeg kjenner på i tillegg til grensesetting.

Foto fra Øst-Finnmark - Åpent landskap med MYE himmel og hav :) Bildet ble tatt våren 2010.


Mestringsstrategier: Først og fremst er det viktig å bli bevisst hvilke mestringsstrategier jeg bruker i mitt eget liv. De som "sitter i ryggmargen" er de mest hårdnakkede, er min erfaring. Og de det er vanskeligst å få tak i. Det som var nødvendig å ha som mestringsstrategi når jeg var fem år er ikke nødvendig å ha i dag, men kanskje bruker jeg noen av de samme strategiene ennå? Ja, jeg tror det! Ryggmargsrefleksene sitter der. Hvordan utvikles ryggmargsrefleksene og hvordan få de negative over til noe positivt?
Og så spør jeg meg om skal dvele så mye ved barndomsopplevelser... Kanskje ikke? Kanskje er det tilstrekkelig å øve på "å være tilstede her og nå". Greie å reagere og uttrykke hva jeg mener akkurat når det skjer? Ikke lenger lagre på hendelser? Ryggsekken er nok så full fra før at den er for tung å bære som den er. Jeg må heller få lastet ut noe fra ryggsekken... Eller kan jeg for framtida velge å bytte ut de negative med positive opplevelser i ryggsekken? Ja, jeg tror det er mulig til en viss grad, men det må gjøres en jobb for å få det til, og jeg er beredt på jobben, og målbevisst er jeg :)))

"Evidensbasert psykologisk praksis"

Tidsskrift for norsk psykologforening har en artikkel om evidensbasert psykologisk praksis, og stiller spørsmålene:

"Hva betyr så dette for deg som psykolog?

Har det konsekvenser for hvordan du utøver faget?

Må du endre din praksis? Eller er det «business as usual»?"

Videre i artikkelen står det:

1 Beste forskningsevidens. Det er viktig å merke seg at vi her snakker om et repertoar av forskningsmetoder ut over randomiserte, kontrollerte studier, fra kvalitativ forskning, kasusstudier og N=1-design, via helsetjenesteforskning og epidemiologiske studier, til randomiserte kliniske forsøk, eksperimentelle design, og metastudier. Relevante forskningsmetoder må benyttes til ulike problemstillinger. Det er også viktig at intervensjoner som ennå ikke er undersøkt gjennom kontrollerte studier, ikke uten videre anses som uvirksomme.

2 Klinisk ekspertise. Dette omfatter all kunnskap og alle ferdigheter som fremmer positive terapeutiske resultater. Denne ekspertisen utvikles gjennom opplæring, teoretisk forståelse, erfaring og egenrefleksjon. Det ligger også en forventning om at psykologen oppdaterer og utvider sin ekspertise gjennom hele sin yrkesaktive karriere.

3 Pasientens egenskaper, verdier og kontekst. I tråd med norsk helselovgivning ellers vektlegges pasientperspektivet sterkt, og er likestilt med for eksempel kravet om forskningsevidens. Pasienten skal vurderes individuelt og behandling tilpasses hennes forutsetninger og egenskaper, og hun skal dessuten ha reell medvirkning i forhold til hvorvidt behandling skal igangsettes og hvordan behandlingen utformes. Brukermedvirkningsprinsippet står altså sterkt når det gjelder evidensbasert praksis. Punktet understreker også psykologens ansvar for å vurdere pasientens situasjon, enten det er vedkommendes personlighet, sosiokulturelle kontekst og egne preferanser. Grunnlaget for dette er ikke utelukkende pasientrettigheter, like viktig er vår kunnskap om at psykologisk behandling er mest virksom når den er tilpasset den enkelte pasient. Det er også verdt å merke seg at begrepet pasient favner bredt, og derfor inkluderer par, familier, grupper, organisasjoner, samfunn eller andre populasjoner som mottar psykologiske tjenester."

Det kan være at mye skal smeltes og omdannes... og i en terapi-relasjon er det viktig med flyt mellom behandler og pasient.

Det jeg finner særlig interessant er det som skrives her: "I bevegelsen mot brukerstyring og brukermedvirkning erkjenner erklæringen at vellykket psykologisk behandling i stor grad avhenger av pasientens innvirkning på behandlingsforløpet."

Og etter min oppfatning er dette en selvfølge. Hvordan kan en behandling i det hele bli vellykket om ikke psykologen følger sitt ansvar "for å vurdere pasientens situasjon, enten det er vedkommendes personlighet, sosiokulturelle kontekst og egne preferanser"?

For de av oss som periodevis i livet har søkt behandling hos psykologer, og som kanskje vil ha behov for å gjøre det igjen: Ha da dette i bakhodet samtidig. Og jeg vil føye til at Eva Dalsgaard Axelsen i sin bok "Symptomet som ressurs" peker på noe som er uhyre viktig, nemlig at problemet(ene) faktisk kan være utgangspunkt for en ressurs i pasients mulige endringsforløp.

Fra baksiden av boka siterer jeg:

”Som tittelen ”Symptomet som ressurs antyder", er forståelse og terapeutisk tilnærming til psykiske problemer snudd litt på hodet i denne boken i forhold til den tradisjonelle måten å tenke på. Det terapeutiske arbeidet utføres ut fra en ukonvensjonell terapeutisk tilnærming som gir nye muligheter for endring.”

Boka ga meg en positiv vinkling det er viktig for meg å ha med meg videre endringsarbeidet jeg selv arbeider med i eget liv. Jeg viser til bloggartikkelen der jeg hadde boka som utgangspunkt for artikkelen, og du finner den her.

Artikkelen fra Tidsskrift for Norsk Psykologforening kan du lese her.