Mestringsfølelsen kom i går

når jeg kjørte inn til Alta med bil og henger. Det ble omtrent 100 mil t/r Alta-Golnes/Vadsø. Og jeg ble oppmerksom på at jeg kunne dvele ved mestringsfølelsen. Å kjøre alene har jeg ofte gjort, men jeg har likt det mindre og mindre på vinterføre. Og underveis på denne turen har jeg tenkt tanken at det var en dumdristig ide som jeg satte ut i livet. Det var "mye vær" de dagene det sto på med tømming av hus og kjøring, men utrolig godt når jeg var vel fremme. Og det har også vært veldig godt å vite at det har vært noen med på turen med tanker og i bønn for at det skulle gå bra. Det var styrkende å tenke på Jesus underveis.
Som jeg har skrevet tidligere har jeg ikke vært noe glad i mestringsbegrepet, men det begynner å komme seg. Jeg har blitt mer venner med begrepet... men jeg har brukt lang tid på bli venner med det. Mange år har jeg brukt på det. Antagelig fordi jeg mestret svært lite i en del år, og da ble det så "puslete" å bli sett på som en som skulle lære å mestre... men jeg er også fullstendig klar over at selv om mitt liv nå er slik jeg ønsker det skal være, så kan det komme tider igjen der jeg blir "puslete", men kanskje kan jeg tillate meg selv å være det på en annen måte enn jeg har gjort før. Først når svakheten tas i betraktning er jeg virkelig sterk.

Litt slakt nedover kan det godt gå, og det er ikke nødvendig å ha helt oversikten hele tiden. Det ville antagelig bli for kjedelig å ha den fulle oversikten. Nyter livet og tar litt fri fra jobbingen med ryggmargsrefleksene mens jeg jobber mest praktisk med flytteprosessen. Helga 2-3 april blir det Familiekonstellasjoner hos Hellinger igjen. Det ser jeg fram til.

Mestringsbegrepet

er noe jeg har reagert negativt på. Hvorfor? Fordi det som oftest har vært "de andre" som har snakket om "oss" med behov for å mestre. Når jeg fikk det klart for meg at mestringsbegrepet ikke nødvendigvis handler om at mestringsstrategier er positive strategier, så ble det "spiselig" for meg også. Jeg har en del mindre heldige mestringsstrategier, og disse skriver seg fra at jeg har en del ryggmargsreflekser som leder fram til disse mindre heldige mestringsstrategiene...

Det er forskjell på å prøve å endre egne mestringsstrategier og å bidra til systemendring. Jeg prøver på begge deler...

Indre landskap... Ja, hvilke indre landskap har jeg som gjør at jeg mestrer livsproblemer på gode eller mindre gode måter? Kan jeg by andre på blomster i hverdagen? Jeg vet ikke... men jeg prøver av og til å gjøre det.


Tidligere i år skrev jeg om "Mestringsstrategier ja, hvor stor bevissthet har jeg i forhold til hvilke mestringsstrategier jeg bruker?" 4. januar skrev jeg om gamle og dårlige mestringsstrategier.

"Dugnad for frihet" er et prosjekt jeg har skrevet om i flere forskjellige sammenhenger fordi jeg tror på prosjektet, og jeg har selv behov for et sted som ivaretar det som "Dugnad for frihet" har planer om å tilby. For eksempel er de positive til "Familiekonstellasjoner", noe jeg også har skrevet om tidligere, og her du finner artikkelen "Styrt av ryggmargsreflekser".

Jeg skiller mellom det jeg jobber med med meg selv og mine egne endringsprosesser og det jeg jobber med på systemnivå, og denne bloggen var tenkt mest som en beskrivelse av egne endringsprosesser eller endringsforsøk, men så blir det nok litt av begge deler. Mitt siste blogginnlegg var om "Høringsuttalelse til Paulsrud-utvalget angående tvang i psykisk helsevern"

Jeg har et indre bilde som ikke er så ulikt dette fotografiet fra i fjor sommer. Det er fortsatt en lang vei å vandre for meg selv med mine endringsprosesser, og det er langt igjen til at psykiske helsetjenester ser sånn ut som jeg ønsker at de skal være, men ingen av delene er helt uoverkommelige.

Sola skinner i dag i det ytre landskapet, og det kjennes ikke så aller verst ut i mitt indre landskap heller... og hilser dere med dette: Er du i ditt rette element kan en time føles som fem minutter og hvis fem minutter kjennes som en time er du definitivt ikke ditt rette element... Tiden forsvinner når du gjør noe som ditt hjerte banker i takt med...

Jeg er definitivt i mitt rette element når jeg er på fotofangst i fjæra i himmel- og havlandet :) Viktig å finne ut hvordan det kjennes å være i sitt rette element og på hvilken måte det er mulig å komme i dit... Hvilke hindringer er det for at jeg ikke kommer dit, og hva kan jeg gjøre for å kommer over eller forbi "det" som hindrer meg.

De viktigste endringene i livet har skjedd fordi jeg valgte å bli kristen

Det var godt å bli invitert til fellesmøte i Frikirka i Alta i kveld, og en viktig påminnelse til meg om at uten Jesus-nærvær blir livet lett overfladisk.

Dette delte jeg med menigheten i kveld:

Jeg startet med dele noen bibelvers som har vært grunnleggende for meg i min utvikling som menneske fra
Salme 139: 13-17
13 For du har skapt mitt indre,
du har vevd meg i mors liv.
14 Jeg takker deg fordi jeg er skapt
på skremmende, underfull vis.
Underfulle er dine verk,
det vet jeg så vel.
15 Mine ben var ikke skjult for deg
da jeg ble skapt i lønndom
og ble formet i jordens dyp.
16 Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.
17 Gud, hvor høye dine tanker er,
hvor veldig summen av dem!
18 Vil jeg telle dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg.

Disse versene fikk meg til å forstå at selv om jeg kunne kjenne på forkastelse av mennesker, så hadde Gud en plan for meg og hadde faktisk sett meg allerede i mors liv.

Jeg skal si litt om noe annet som har betydd noe for meg i min tilfriskningsprosess fra å ha psykiske helseproblemer til i dag som jeg regner meg for å være frisk.
I 1998 ble jeg kristen, og det er antagelig det som har betydd mest for meg, og dernest har arbeid med leire gitt meg mye indre vekst.

Og når jeg kom flyttende til Alta i 2004 ble jeg koblet opp mot Hanne, som da jobba på psykiatrisk enhet i kommunen. Jeg var så heldig å ha henne som samtalepartner i omtrent to år.
- Det var først og fremst menneskemøter mellom Hanne og meg, og ikke en behandler/pasient-relasjon. Mange ansatte i diverse systemer har vurdert meg ut i fra den diagnosen (manisk-depressiv psykose) jeg fikk i 1994. Det er ikke godt psykisk helsearbeid hele tiden å vurdere folk ut i fra en diagnose. Ser man ikke da etter tegn på symptomer som følger en diagnose, og glemmer å se mennesket som har en diagnose? Jeg er først og fremst et menneske og ikke en diagnose.

Leire har jeg jobbet med fra 2004-2007. Jeg savner å gjøre det nå også, men tiden strekker ikke helt til.
Den siste oppgaven jeg hadde på Høgskolen var å produsere en tredimensjonal gjenstand, og når det begynte å jobbe i meg i forhold til hva jeg skulle lage, så kom ganske raskt Lots hustru fram i tankene mine.

Og jeg undret meg over hvorfor Lots hustru, (som ble stående igjen som en saltstøtte fordi hun ikke greide å la være å se seg tilbake). Etter at jeg hadde kommet fram til hvorfor, så kom flere kvinneskikkelser fram, og før jeg faktisk greide å forme Lots hustru, kom

1) En kvinne som står med øynene lukket
2) En kvinne som har åpne øyne, men ser apatisk ut
3) En kvinne som ser drømmende ut
4) En trassig tenåring
5) En stolt kvinne – rett i ryggen
6) Lots hustru

Hvorfor alle disse? Jo, fordi det var meg selv og hvordan jeg hadde utviklet meg. Jeg hadde vært som leire i pottemakerens hånd.

På åtti og dels på nittitallet beveget jeg meg mye borti diverse alternative metoder, blant annet en form for healing som ikke inkluderte Jesus. Jeg har skrevet om dette i min bok ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” som ble utgitt i 2008.
Alt innenfor det alternative er ikke å forkaste, men jeg tenker at alt alternativt som ikke inkluderer Jesus er det ikke verdt å bruke tid og penger på. Jeg kan si så mye som at jeg tror at den formen for healing jeg drev med før jeg ble psykisk syk var med å utløse en psykose. Når jeg allikevel kan si jeg er takknemlig for alt jeg har opplevd, så er det fordi jeg mener at jeg ved å ha opplevd det jeg har gjort, har jeg fått erfaringer som jeg kan bringe videre.
Boka kan lånes på biblioteket og den kan kjøpes direkte fra meg her eller den er også til salgs på Kultursenteret Sisa.

Jeremia 18:1-6
"Leiren i pottemakerens hånd
18 Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren:
2 «Stå opp og gå ned til pottemakerens hus! Der skal jeg la deg få høre mine ord.»
3 Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven.
4 Når det karet han holdt på med, ble mislykket – slikt hender med leiren i pottemakerens hånd – så gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det.
5 Da kom Herrens ord til meg, og det lød så:
6 Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom denne pottemakeren gjør med leiren? lyder ordet fra Herren. Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels ætt."

Pottemakeren er med i oppoverbakker, nedoverbakker og på høyden. Det er noe alle kan kjenne på i løpet av et liv, og det blir fint å dette med seg i disse dagene under fellesmøtene.

Etter at møtet var ferdig i kveld ble jeg stående å snakke med ei dame om det å være frimodig og fortelle om Jesus. Jeg måtte si at jeg har blitt mindre frimodig med årene fordi jeg synes jeg møter på en del murer. Hun kjente meg igjen fra en Vilje-viser-vei konferanse i Kirkenes for noen år tilbake hvor jeg hadde delt min erfaring med å bli kristen. En fin påminnelse om at jeg skal fortsette å gjøre det selv om jeg kjenner murene... de innvendig murene en del mennesker har...

Detaljer i livet og detaljer i naturen

er det mange ganger for lett å la passere. Jeg blir så begeistret når jeg hører at andre også kan ha samme type opplevelser i naturen som jeg av og til har. Som for eksempel en dag i august i 2010 når jeg gikk med fotoapparatet på jakt etter fotomotiver. Og jeg fant dette:

Det gir en slags rus, tror jeg at jeg kan si, det å finne fram til nye naturfenomener og motiver jeg kan forevige.

I forrige innlegg hadde tittelen "Forskning nytter", og nevnte Arnhild Lauvengs begrepsbruk om å ha forskjellig verktøy til ulike typer jobber. Overført til at alt etter hvilket behov folk har for hjelp, så trengs det finnes ulike tiltak. Dette er selvsagt noe hun har helt rett i, og hvordan få til et mangfold av tiltak/tilbud til folk som har behov for hjelp?

En hammer er ikke egnet når en båt skal trekkes på land...

og et lite lam som har mistet sin mor drikker ikke fra annet enn tåteflaske...

Betydningen av å bli sett og forstått beskriver Lone i sin blogg "Et liv i fugleperspektiv"

Jeg opplever at jeg blir sett av psykologen jeg har vært hos tre ganger, men det er også opp til meg hva jeg tenker at jeg kan bruke han til... Jeg har spurt om han f eks kan være med å følge meg opp hvis og når jeg bestemmer meg for å trappe ned på medisiner. Han har sagt seg villig til det, men ønsker først og fremst at fastlegen skal ha den medisinske oppfølgingen. Enda har det ikke kommet på plass en ny lege etter at fastlegen jeg hadde flyttet fra kommunen, så jeg er spent på hva slags bakgrunn den nye fastlegen har... Eva Svendsen i Erfaringskompetanse hadde en interessant kronikk på Erfaringskompetanse.no sin nettside i januar: Når mange vet best. Hun spør: "Er det på tide å spørre seg kva slags verdi - og kunnskapssyn utviklinga av dei psykisk helsetenestene bygger på?" JA, det er virkelig på høy tid! Les kronikken!

Forskning nytter

var tittelen på konferansen Rådet for psykisk helse og Norges Forskningsråd arrangerte i dag.
Ja, den det var mest interessant å høre på var Arnhild Lauveng og hennes doktorgradsprosjekt "Jakten på hva som virker".

Stikkord fra Arnhild var rett verktøy til rett jobb. En som bare har en hammer vil bare se spikre. Hva som er riktig behandling for en person er ikke like riktig for en annen. Det er et mangfold av mennesker som av og til har psykiske helseproblemer og som menneskene er mangfoldige vil også problematikken være ulik, og folk trenger å få mulighet til å velge mellom ulike typer tjenester.

Jeg får litt vondt i magen når det snakkes om lavterskeltilbud og hvor viktig det er - når jeg vet at i Alta i Finnmarks største by så må folk vente i 3-4 måneder får å få en samtale med en av de ansatte innenfor kommunalt psykisk helsearbeid. Når jeg har det som bakteppe, så greier jeg ikke helt å bli veldig oppløftet på denne typen konferanser. Jeg greier å glemme bakteppe av og til og for eksempel skal jeg undersøke nærmere et prosjekt i Tromsø som er nettbasert hjelp til mennesker med psykiske helseproblemer: BlueMood For en del mennesker kan nettbaserte tjenester være et alternativ.

Naturterapi kan passe for noen.


Jeg har fått "tenning" på Familiekonstellasjoner og satt på konferansen i dag og tenkte på akkurat det. Tru om det kan bli en godkjent "gren" innenfor psykiske helsefeltet? Når det er så åpenbart at så mange ikke får hjelp gjennom tradisjonell terapi, hvorfor ikke da forske på områder som tradisjonelt har ligget utenfor, men som mange har hatt stor nytte av? Se for eksempel Hågen med sine ni diagnoser.

Det som ble presentert om musikkterapi i dag synes jeg også var svært interessant. Det er mange som kan nås gjennom musikk. Andre kan nås gjennom f eks kunstterapi eller kanskje kontakt med dyr. Det er mange veier fram til bedring som trenger et forskerblikk og spredning for å bli anerkjent. Selvorganisert selvhjelp forskes det også på, men det var ikke tema i dag. Kanskje en annen gang?

Endringer utvendig og innvendig.

En ytre endring som nå er klar, er at jeg har fått tilslag på huset i Talvik, og jeg har satt i gang salg på huset i Golnes.

Den indre endringen er at jeg kjenner meg rolig i magen etter å ha deltatt på Hellingers familiekonstellasjon med Marta Thorsheim. Faktisk så kjennes det så bra ut at det er noe jeg ønsker å utforske videre. Og det er noe som må erfares. Det kan ikke forklares. Og det går ikke an å lese seg fram til forståelse. I hvert fall er det sånn for meg.

Det er noe med å stå støtt og vite i hvilken retning jeg vil gå. Nå kjennes det ut for at jeg skal kjenne på å stø støtt, ha en indre dialog, før jeg går videre. Jeg har kommet ut av tåkeheimen og skimter klar himmel og sol der borte et sted.

En prosess jeg har satt i gang i dag er å selge huset mitt i Øst-Finnmark, og det er med litt blandede

følelser. Øst-Finnmark er himmel- og havlandet mitt... og der har jeg hatt mange fine naturopplevelser, noe dette bildet kan vise...

Bildet tok jeg i august 2010 når jeg kom kjørende fra Alta til Golnes.
Det var en fantastisk kveld.

Vel hjemme ved huset mitt måtte jeg kjøre videre for å fotografere den nydelige himmelen.

Trolsk stemning...

Vakker augustkveld :)

I dag har jeg hatt en god dag. Fra jeg sto opp kjente jeg nesten en boblende glede, og jeg fikk heldigvis med meg naboen min for å se på hus i Talvik, og vi ble begeistret begge to. Da er det å håpe at det går greit å selge det jeg har i Golnes, slik at jeg kan finansiere huset i Talvik. Der kan jeg til og med få plass til å ha keramikkverksted. Det er noe jeg har tenkt på disse dagene, at jeg skulle hatt leire å jobbe med for å bearbeide følelser som har sittet litt langt inne. Jeg har skrevet om en innvendig disighet, og jeg kom på at for noen år siden når jeg jobba med leire, så opplevde jeg å få tak i følelser gjennom leira som jeg ikke tenkte så helt bevisst på. Leire er et flott materiale å jobbe med, så nå er det bare å håpe at jeg får huset i Talvik, får solgt det jeg har i Golnes, og kanskje kan begynne å jobbe med leire i rommet jeg helt klart fant utmerket til det :) Uten å drømme og håpe skjer det i hvert fall ikke noe...