”Den eneste sanne kunnskap er erfaring” av Albert Einstein

Det sitatet fant jeg på Hvite Ørns nettside, og vi har valgt å bruke det på Erfaringsnettverkets nettside.
Hvite Ørn har noen kjernesaker, og det er særlig to av disse jeg vil løfte fram i dag før jeg går over på å fortelle om mine indre endringsforsøk som det går smått med.

Jeg siterer:
"Dugnad for frihet
Hva slags sted?

Vi tenker oss fleksible løsninger og er foreløbig åpne for mange muligheter mht beliggenhet og modell/struktur.

Et stort hus med stor hage, gjerne på en gård, eller i landlige og vakre omgivelser med tilgang til turområde….

Eller et hus i byen, kanskje mer som et slags hotell?

Eller flere mindre hus, da mange av de psykisk sårbare har det best i mindre grupper…..

En mulighet er å starte helt i det små med et botilbud til 3-4, noe som er mulig uten omfattende kostnader og investeringer…."

Dugnad for frihet har jeg skrevet om på en annen blogg, og Erfaringskonsulenter/medarbeidere med brukererfaring, jeg går også gjerne for "Erfaringsterapeut", men før jeg gjør det må jeg få vite litt mer om hva slags funksjon en erfaringsterapeut skal ha. Hvite Ørn har en del spenstige kjernesaker, og jeg følger med fra sidelinjen hva som skjer.

Jeg er arbeidsnarkoman. Det er noe jeg har innrømt overfor meg sjøl lenge, men jeg har ikke kommet lenger enn det. Sånn er kanskje med all form for avhengighet. Det går litt trinnvis hvordan folk greier å ta tak i det. Kjenner det mellom skuldrene i dag at jeg har sittet lenge på PC'en, så nå er det denne bloggartikkelen før jeg tar en lang pause.

Endringer - mestringsstrategier Tja... jeg har sagt at en av mine gode mestringsstrategier er å skrive, men det kan bli for mye av alt. Alle egenskaper har to sider... for mye eller for lite kan bli galt uansett.

Jeg fant en omtale av psykiater Trond F. Aarres: Manifest for psykisk helsevern, og da kunne jeg ikke la være å skrive om det. Du finner bloggartikkelen her. Ingen videre kommentar her.

Dette bildet kan illustrere hvordan det kan være å vite at jeg må gå i mot endringer, men så møter jeg mange ganger underveis i endringsprosessen en tåkevegg... Jeg skimter noen konturer, men det er det hele. Litt sånn har jeg det i dag... og kanskje jeg rett og slett skal ta meg tid til å kjenne på den følelsen?

Endringsarbeid er ofte både slitsomt og problematisk for de ansatte i bedrifter/organisasjoner når det er det som gjelder, og det er det samme for meg som enkeltperson når det er meg det gjelder.

Lørdags ettermiddag, og jeg er neste klar for å spise ute i lag med bror og hans familie.

De har kjørt 40 mil for å være i Alta i helga, og kjører 40 mil tilbake i morgen. Det er avstander i dette fylket... Og det er akkurat nå vinterføre med en problematikk med kolonnekjøring og stengte veier, men vi må ikke tro det verste... Jeg synes det er sprekt å kjøre 80 mil t/r midt på vinteren i Finnmark :) Nå er det godt og vel et halvt år siden jeg møtte dem, så jeg gleder meg til å treffe dem i dag!

Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010. Det går fram mot vår 2011, men først må sola komme tilbake igjen og det skjer neste helg :)

Når det gjelder å holde kontakt med familie og venner, så er det noe jeg ikke er særlig god på... Det er ikke vanskelig å innrømme. Hadde det ikke vært for at de ikke gir opp meg, så tror jeg det er mange jeg ville mistet kontakten med. Jeg er ikke glad i å ringe... og min familie bor ikke akkurat i gangavstand. Bror min f eks er det faktisk 40 mil å kjøre til... De jeg kan skrive med går det greit for når det gjelder skriving har jeg ingen problemer, og heldigvis er noen av de som er i familie med meg og noen av mine venner også bekvemme med å skrive.

Facebook fascinerer meg på den måten at der popper det opp kjente og mindre kjente ansikter, og selv om det er en overfladisk måte å holde kontakt på, så er det bedre enn ingen kontakt. Det aller beste med Facebook, må jeg innrømme, er delingen av artikler o.l. innenfor det feltet jeg har min hovedinteresse: Psykisk helse- og rusfeltet. Og der dukker det også opp YouTube-koblinger til musikk jeg ikke har hørt på evigheter, og som gjør at noen minner popper opp. F eks denne av Eva Dahlgren, Engelen i rummet. Vakker!

En artikkel denne uka var for eksempel denne fra Erfaringskompetanse.no: Del erfaringer om psykisk helse. Dette tenker jeg er et viktig arbeid som Erfaringskompetanse.no nå har startet på. Og jeg håper mange som har erfaringer å dele vil gjøre det!

Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010.

Det er ennå en god stund igjen til de bare flekkene kommer fram, og veien fra A til B blir synlig. Kanskje er det sånn for meg også at jeg ikke helt kjenner veien fra A til B ennå, men jeg vet at den vil bli synlig for meg...

God lørdagskveld med denne av Peter Jöback og Sissel Kyrkebø: Gå inte forbi.

Mestringsstrategier ja, hvor stor bevissthet har jeg i forhold til hvilke mestringsstrategier jeg bruker?

Når for eksempel ei venninne har sagt til meg at jeg er superkontrollert... Da må jeg bare si at hun har rett, men hvorfor være sint på meg for at jeg har det? Jeg har også sagt at det har vært min måte å overleve på. Det er vært helt nødvendig for meg å ha superkontroll. Men er det sunt? Nei, jeg tror ikke det. Om det er sunt for meg altså? Og hvordan har jeg jobbet med denne superkontrollen min. På en forholdsvis kontrollert måte... Etter at jeg valgte å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe hvor jeg gikk inn med problemet "grensesetting", har jeg fått meg en del aha-opplevelser. Det å være deltaker i en selvhjelpsgruppe betyr for meg at jeg jobber like mye med selvhjelp når vi ikke har gruppemøter. Jeg har vært en såkalt naturlig selvhjelper i mange år, men kjenner det er godt å være i en gruppe.

Det finnes gamle steingjerder, også inni oss... Steingjerdene trenger vi kanskje, men det er mulig å flytte litt på steinene inni gjerdet. Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010.


Vi har alle våre overlevelsesstrategier og mestringsstrategier. I selvhjelpsarbeidet er "å være tilstede her og nå" det viktigste, men jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor det kan være vanskelig "å være tilstede her og nå" for min egen del. Da må jeg slippe opp på superkontrollen, og jeg mener selv at jeg har blitt bedre på å gi slipp i noen av relasjonene jeg står i privat.

Kanskje er det et mål at jeg skal tillate meg å være sint? Det er er nettopp det er det som skjer: Jeg blir sint! Det betyr at den superkontrollen jeg har hatt ikke lenger er like viktig. Jeg foretrekker forresten sjøl å kalle det "stålkontroll". Å ha stålkontroll har for meg også innebåret at jeg har vært perfeksjonistisk på mange områder, og det er slitsomt. Når jeg søkte på synonymer til perfeksjonistisk på nettet nå, så kom for eksempel dette:

"perfeksjonistisk

1.
ambisiøs, fremadstrebende, herskesyk, maktglad, maktsyk, målbevisst, stolt, streberaktig, ærekjær, æresjuk, æresyk, ærgjerrig"

Ikke akkurat noe å trakte etter å være, med andre ord. Jeg har ikke ansett meg sjøl for f eks å være ambisiøs og eller ærgjerrig. Heller ikke herskesyk, maktglad, maktsyk, æresyk eller streberaktig. Men på den andre siden: Jeg har hatt ulike lederverv, og en leder må antagelig også til en viss grad være glad i ha makt? Æsj... det smaker ikke godt... Jeg har i hvert fall kjent på "stålkontrollen" når jeg har vært leder... At "alt skulle være perfekt"... Ja, jeg overdriver selvsagt, men det er egentlig bare for å ta brodden av det hele... Målbevisst, stolt og ærekjær - det er noe jeg er familiær med...

For meg har det for eksempel vært en treningssak å gi slipp på kontroll når jeg skriver i blogger. Hvorfor? Jo, rett og slett fordi da prøver jeg å gi slipp på å kontrollere det jeg skriver, sjekke flere ganger om det kan formuleres bedre, om det kan være stavefeil etc. Det er noe jeg bruker som trening for å gi slipp på den type kontroll. Det kan nemlig være slitsomt å sjekke flere ganger om det blir fritt for stavefeil, det jeg skriver. Og ikke minst, så tar det lang tid å skulle kontrollere alt jeg skriver. Helt klart må jeg se i hvilke sammenhenger jeg skriver, men på bloggene mine greier jeg bedre å gi slipp på stålkontrollen.

Stolt: Ja, jeg er veldig stolt, og det er ikke bare å pirke borti den stoltheten... verken for den som prøver å gjøre det eller for meg selv. Jeg mener at også stoltheten har vært en overlevelsesstrategi, men at jeg med fordel også kan gi slipp på stoltheten for selv å få et bedre liv.

Målbevisst: Ja, jeg er målbevisst, og jeg tror selv at jeg ikke hadde vært der jeg i dag hvis jeg ikke hadde vært målbevisst. Kjenner egentlig ikke at jeg trenger å slipe så mye på den egenskapen:)

Alle egenskaper kan snus begge veier, tenker jeg: Det kan bli veldig galt ikke å være stolt i det hele tatt, og det kan bli galt å være for stolt. Ta for eksempel det å være sta. Jeg kan være temmelig sta, og jeg ser på det som å være en egenskap som ofte har vært bra for meg, men jeg ser også at det i mange tilfeller kan være en egenskap som ikke er bra hvis jeg ikke greier å gi slipp og se at nok er nok...

Alle er vi sammensatt i større eller mindre grad. Hvordan blir vi kjent med oss sjøl? Og hvor store må livsproblemene være før hver enkelt kjenner at nok er nok. Selvhjelp var ingen enkel løsning, men det ga meg en mulighet til å bli mer bevisst på hvilke andre problemområder som blir berørt av det å ha grensesetting som problemområde. Det er jammen ganske mange andre problemområder jeg kjenner på i tillegg til grensesetting.

Foto fra Øst-Finnmark - Åpent landskap med MYE himmel og hav :) Bildet ble tatt våren 2010.


Mestringsstrategier: Først og fremst er det viktig å bli bevisst hvilke mestringsstrategier jeg bruker i mitt eget liv. De som "sitter i ryggmargen" er de mest hårdnakkede, er min erfaring. Og de det er vanskeligst å få tak i. Det som var nødvendig å ha som mestringsstrategi når jeg var fem år er ikke nødvendig å ha i dag, men kanskje bruker jeg noen av de samme strategiene ennå? Ja, jeg tror det! Ryggmargsrefleksene sitter der. Hvordan utvikles ryggmargsrefleksene og hvordan få de negative over til noe positivt?
Og så spør jeg meg om skal dvele så mye ved barndomsopplevelser... Kanskje ikke? Kanskje er det tilstrekkelig å øve på "å være tilstede her og nå". Greie å reagere og uttrykke hva jeg mener akkurat når det skjer? Ikke lenger lagre på hendelser? Ryggsekken er nok så full fra før at den er for tung å bære som den er. Jeg må heller få lastet ut noe fra ryggsekken... Eller kan jeg for framtida velge å bytte ut de negative med positive opplevelser i ryggsekken? Ja, jeg tror det er mulig til en viss grad, men det må gjøres en jobb for å få det til, og jeg er beredt på jobben, og målbevisst er jeg :)))

"Evidensbasert psykologisk praksis"

Tidsskrift for norsk psykologforening har en artikkel om evidensbasert psykologisk praksis, og stiller spørsmålene:

"Hva betyr så dette for deg som psykolog?

Har det konsekvenser for hvordan du utøver faget?

Må du endre din praksis? Eller er det «business as usual»?"

Videre i artikkelen står det:

1 Beste forskningsevidens. Det er viktig å merke seg at vi her snakker om et repertoar av forskningsmetoder ut over randomiserte, kontrollerte studier, fra kvalitativ forskning, kasusstudier og N=1-design, via helsetjenesteforskning og epidemiologiske studier, til randomiserte kliniske forsøk, eksperimentelle design, og metastudier. Relevante forskningsmetoder må benyttes til ulike problemstillinger. Det er også viktig at intervensjoner som ennå ikke er undersøkt gjennom kontrollerte studier, ikke uten videre anses som uvirksomme.

2 Klinisk ekspertise. Dette omfatter all kunnskap og alle ferdigheter som fremmer positive terapeutiske resultater. Denne ekspertisen utvikles gjennom opplæring, teoretisk forståelse, erfaring og egenrefleksjon. Det ligger også en forventning om at psykologen oppdaterer og utvider sin ekspertise gjennom hele sin yrkesaktive karriere.

3 Pasientens egenskaper, verdier og kontekst. I tråd med norsk helselovgivning ellers vektlegges pasientperspektivet sterkt, og er likestilt med for eksempel kravet om forskningsevidens. Pasienten skal vurderes individuelt og behandling tilpasses hennes forutsetninger og egenskaper, og hun skal dessuten ha reell medvirkning i forhold til hvorvidt behandling skal igangsettes og hvordan behandlingen utformes. Brukermedvirkningsprinsippet står altså sterkt når det gjelder evidensbasert praksis. Punktet understreker også psykologens ansvar for å vurdere pasientens situasjon, enten det er vedkommendes personlighet, sosiokulturelle kontekst og egne preferanser. Grunnlaget for dette er ikke utelukkende pasientrettigheter, like viktig er vår kunnskap om at psykologisk behandling er mest virksom når den er tilpasset den enkelte pasient. Det er også verdt å merke seg at begrepet pasient favner bredt, og derfor inkluderer par, familier, grupper, organisasjoner, samfunn eller andre populasjoner som mottar psykologiske tjenester."

Det kan være at mye skal smeltes og omdannes... og i en terapi-relasjon er det viktig med flyt mellom behandler og pasient.

Det jeg finner særlig interessant er det som skrives her: "I bevegelsen mot brukerstyring og brukermedvirkning erkjenner erklæringen at vellykket psykologisk behandling i stor grad avhenger av pasientens innvirkning på behandlingsforløpet."

Og etter min oppfatning er dette en selvfølge. Hvordan kan en behandling i det hele bli vellykket om ikke psykologen følger sitt ansvar "for å vurdere pasientens situasjon, enten det er vedkommendes personlighet, sosiokulturelle kontekst og egne preferanser"?

For de av oss som periodevis i livet har søkt behandling hos psykologer, og som kanskje vil ha behov for å gjøre det igjen: Ha da dette i bakhodet samtidig. Og jeg vil føye til at Eva Dalsgaard Axelsen i sin bok "Symptomet som ressurs" peker på noe som er uhyre viktig, nemlig at problemet(ene) faktisk kan være utgangspunkt for en ressurs i pasients mulige endringsforløp.

Fra baksiden av boka siterer jeg:

”Som tittelen ”Symptomet som ressurs antyder", er forståelse og terapeutisk tilnærming til psykiske problemer snudd litt på hodet i denne boken i forhold til den tradisjonelle måten å tenke på. Det terapeutiske arbeidet utføres ut fra en ukonvensjonell terapeutisk tilnærming som gir nye muligheter for endring.”

Boka ga meg en positiv vinkling det er viktig for meg å ha med meg videre endringsarbeidet jeg selv arbeider med i eget liv. Jeg viser til bloggartikkelen der jeg hadde boka som utgangspunkt for artikkelen, og du finner den her.

Artikkelen fra Tidsskrift for Norsk Psykologforening kan du lese her.

Å ha det disig innvendig er dog verre enn at det er disig ute i naturen. Disige dager ute i naturen, kan faktisk være svært så interessant.

Kanskje kan vi gjøre om våre dager da vi har det disig innvendig til å bli interessante også? Jeg vet ikke, men fikk en sånn assosiasjon når jeg gikk igjennom noen av mine fotografier fra i sommer. Når jeg peker tilbake på gårsdagens bloggartikkel angående "Symptomet som ressurs", så må det jo også gå an å se hva som ligger i ens indre disighet, og kanskje får jeg tak noe viktig? Det kan i hvert fall verdt et eksperiment.

I dag hadde jeg lyst til å nevne Eva Ramm og hennes bok "Og psykiateren skapte mennesket"
Hun er en av de psykologene som åpent går ut og kritiserer psykiatere og psykiatrien. Vi trenger det vi som sitter med dårlige erfaringer fra psykiatere og psykiatrien. Jeg har ikke utelukkende dårlige erfaringer med psykiatere, bare for å ha sagt det. Men når det var aller viktigst for meg å bli møtt med respekt og TID opplevde jeg dessverre det helt motsatte. Jeg skal ikke skrive om det her i dag fordi jeg har beskrevet det i boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er".

Fra omslaget på Eva Ramms bok: "Forfatteren er spesialist i rådgivningspsykologi med årelang praksis bak seg både som psykolog i skole og arbeidsliv, og som privatpraktiserende terapeut. Hun har skrevet 22 bøker, hvorav mange populærvitenskapelige, men også en rekke skjønnlitterære romaner og ungdomsbøker."

Eva Ramm advarer mot tradisjonell psykiatri. Hun sier at psykiateren ofte benytter seg av tvilsomme metoder, som altfor sterk medisinering, tvangsforing, inngrep i hjernen, isolasjon og beltebruk.
Ja, jeg har opplevd noen av de heller tvilsomme metodene, og kan skrive under på at det har bidratt til å få meg til å tro at psykiatere og psykiatrien egentlig ikke vet hva de gjør. Jeg kan ikke tro at de gjør det de gjør vel vitende om konsekvensene? I så fall er det snakk om ondskap satt i system. Mange blir retraumatisert i sitt møte med tvangspsykiatrien. (Dette står det om i Reidun Norvolls rapport. Hun har forsket på brukerorienterte alternativer til tvang, og sier at forskning viser at det finnes opp til 98% forekomst av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt på institusjon. Og hun sier at det må bygges inn en tenkning om at tvang kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer. Fra Sintef Helses rapport A4572, delrapport 1 om BAT-prosjektet (Brukerorienterte alternativer til tvang) ved Reidun Norvoll, (s 29).

Jeg tror at livsvarig medisinering med antipsykotiske medisiner konserverer psykoselidelsene. De fjerner heller ikke symptomene, men døyver dem. Når jeg var utskrevet fra Åsgård psykiatriske sykehus i 1994 etter et tvangsopphold på fire uker, var jeg til psykiater på poliklinikken. Dr. Robertsen var hans navn, og han sa jeg måtte bruke Trilafon depot i minst fem år. Takket være min mors observasjoner av meg og med hennes hjelp kom jeg meg til lege og en annen psykiater som vurderte det annerledes. Dette viser at ikke alle psykiatere er like ukyndige i sin utøvelse av legegjerningen. Jeg fikk også henvisning til psykolog, og brukte ca 1 1/2 år hos denne psykologen, noe som hjalp meg noen skritt videre.
Hvor mange opplever ikke å ha tillit til at det psykiateren sier må være sant? Hvor mange blir ikke ødelagt for resten av livet fordi de har tillit til at det psykiateren sier er korrekt? Det er dessverre altfor mange.
Eva Ramm skriver (s 129-130): "Mangelen på respekt for mennesker med psykiske lidelser må opphøre. Menneskevennlige holdninger må institueres på alle behandlingsplan, og tvangsbruk forbys. Ingen må kunne frarøves sin frihet, fordi de er psykiatriske pasienter. Myten om at psykiske lidelser stort sett er organisk betinget og arvelige, må bort, og evigvarende diagnoser ikke lenger forekomme. Det må nedsettes et utvalg som på helt uavhengig grunnlag diskuterer detaljene i et nytt system etter helt andre retningslinjer, og med helt annet siktemål.
Det følgende er ment som gode råd i forbindelse med detaljene i en slik nyorientering:
Et tilstrekkelig antall krisetelefoner bør opprettes for vold som oppstår i hjemmet. Diverse opplærte team kan settes i stand til å rykke ut til akutt syke på kort varsel, med mandat å gi samtaleterapi og lettere beroligende medikamenter på stedet. Politiet bør løses fra sine plikter som gestapolignende instans for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Som andre syke må også disse kunne hentes i vanlig ambulanse, uten politioppbud.
Det bør satses på kommunalt- og statsstøttede terapeuter i et så stort antall at det er enkelt å nå dem når man trenger dem, og til en så rimelig pris at enhver kan gjøre bruk av dem. Men man bør også søke samarbeid med andre behandlingsgrupper. Dagens skepsis til ikkeakademiske terapeuter bør erstattes av en positiv innstilling, hvor man legger vekt på den innsikt i menneskelig fortvilelse mange alternative behandlere er i besittelse av, og som i slike situasjoner kan være det pasienten trenger mest av alt."

Videre siterer jeg (side 132): De såkalte "brukerne" er gjort hjelpeløse, til tross for et omfattende lovverk som påbyr at de skal høres. Men disse lovene er tilpasset gjeldene tradisjonell psykiatri, med gjeldende tradisjonell diagnostikk, og gjeldende tradisjonelle metoder. Nye lover må forfattes på helt nytt og fritt grunnlag, og særlig henblikk på at menneskerettighetene skal ivaretas.
Dagens psykiatriske diagnoser er stigmatiserende, forvirrende og ødeleggende for selvbildet. De påvirker menneskelige relasjoner, og vanskeliggjør arbeidsmulighetene. Det bør derfor være full anledning til å etterprøve de gamle diagnosene. Når en psykisk sykdom ikke lenger kan konstateres, må dette gå klart fram av journalen. Gamle diagnoser må ikke bli stående uprøvd i årevis, og gi et syn på pasienten som ikke lenger stemmer, samtidig som de danner grunnlag for stadig nye sykemeldinger. Slik ofte villedende og dels skjønnsmessig informasjon må heller ikke sendes til andre instanser, uten at pasient og pårørende har gitt tillatelse til det."

Det var Eva Ramm, og jeg er ikke uenig i noe av det jeg har sitert. Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til alle helseforetak i mars i år, og jeg har lagt det ut på NRK Torget, og du finner det her. Rundskrivet er helt klart på at det SKAL systematisk opprettes medisinfrie behandlingstilbud med alternative metoder til tvang ved ALLE helseforetak.

Dette ser jeg fram til! Jeg ønsker meg nemlig et behandlingssted der jeg kan søke meg inn for å trappe ned på og slutte med medisiner som jeg har brukt siden 1998. I min blogg psykose.erfaringer har jeg en sak hvor jeg forteller at jeg har vært en overløper, og med det mener jeg at jeg adopterte den tradisjonelle psykiatriens tankegang. Du kan lese saken her.

Da ønsker jeg eventuelle lesere en fin søndagskveld!

”Symptomet som ressurs” er helt klart et positivt utgangspunkt når man ser på psykiske problemer, og det er nettopp det Eva Dalsgaard Axelsen gjør.

Hun tar utgangspunkt i at symptomet er en ressurs. Og hvordan da? Jo, hun har blant annet et kapittel om ”Å skape mening gjennom reformulering”. Fra boka "Symptomet som ressurs" (s 118): ”Symptomer kan forstås som signaler, som en drivkraft til forandring og som ”hjelpere” for dem som har dem, selv om de er smertefulle. En kan si til en dypt deprimert person: ”Du har aldri vært så nær deg selv som nå”, eller: ”Reaksjonene dine er beskjed fra deg selv til deg selv om det som er galt for deg.”

Boka ga meg en positiv vinkling det er viktig for meg å ha med meg videre i det endringsarbeidet jeg har behov for i eget liv. Her er informasjon om boka.

Videre siterer jeg fra boka (s 118):

"I Tilbakereisen blir Sissel Bakkes smerte (angst) forstått som en beskjed om at noe er galt, og som ”endringsdrivkraft”:
Jeg sier til henne at jeg ser smerten som en venn og ikke som en fiende. Jeg ønsker også at hun skal få mindre smerte, men hun trenger den akkurat nå. Smerten er et signal om at noe er galt, den er en beskjed fra henne til henne om at hun må gjøre noe for seg selv. Den gjør at hun blir nødt til å ta seg selv og det hun strever med alvorlig. Uten smerten ville hun ikke begynt i terapi. Smerten vil være drivkraften i hennes endringsprosess. På grunn av smerten vil hun lete etter nye løsninger. Hvis hun ikke hadde smerten ville hun ikke orke å gjøre det (s. 46).
Symptomene peker på det som er galt for personen – i måten å behandle seg selv på eller i det livet han eller hun har levd før eller lever nå. De kan være tegn på at vedkommende har presset seg selv for mye eller gått på akkord med seg selv. Symptomene tydeliggjør på denne måten utviklingsmuligheter og hva personen trenger for å leve et bedre liv. Det å bruke sine symptomer i en utviklingsprosess betinger imidlertid at en ikke er redd dem og ikke tolker dem som tegn på en defekt. Symptomene ”utfører noe” som en ikke har bestemt seg for på en rasjonell måte. En har ikke hatt noe bevisst valg eller andre alternativer.”

Dette er spennende! Å se på symptomet som en ressurs. Denne ressursen kan gi en utviklingsprosess, om bare jeg får dra slutningen for egen del. Ja, det måtte igjen bli så smertefullt at jeg ser at jeg må gjøre noe for å få til endringer.
Mine ryggmargsreflekser er ikke gode. Ryggmargsrefleksen er flukt og sinne. Og hva gjør jeg med det da? Da må jeg gå inn i mitt eget rom, men jeg gjør det med andre forutsetninger nå enn jeg f eks gjorde i 1990, når jeg skrev dette diktet:

”Kan du møte øyne
- som ser det som er bortenfor
- som fanger det usynlige
- som beveger seg inn i det ubevisste
- som gir åpning for et indre landskap
I ubalanse med påtatt høflighet forsøker min fornuftsside å komme alle i møte med dagligdagse bemerkninger, mens sjela mi vil stenge alle ute. Jeg vil inn i mitt eget mørke rom, se om jeg finner noe i meg selv, som kan gi meg svar på hvor jeg er og hva jeg skal gjøre for å få utløp for mitt behov for nærhet og samhandling.”

Min mestringsstrategi den gangen var også å skrive, men da greide jeg ikke å gjøre noe særlig annet enn å forsøke å komme alle i møte… og det var svært lite jeg skrev. Det var dette diktet og ikke stort mer. Året etter endte jeg på psykiatrisk sykehus på tvang etter å ha gått inn i en manisk psykose. Nå derimot har jeg flyt i tankene og om det jeg skriver kan komme litt hulter til bulter, så hjelper det meg videre. Jeg tror IKKE jeg har så stort behov for å flykte nå at jeg må til den nest ytterste konsekvens: Å bli psykotisk... En psykose er kanskje den nest ytterste konsekvens, mens går du "forbi den ytterste grind", "velger" du å avslutte det hele... og da er det i hvert fall ikke mulig å gjøre noe mer.

Kanskje hadde det vært bedre for meg om jeg hadde blitt sint høsten 1990? Jeg var temmelig lei og irritert av å bli påpakket ”noens” meninger og holdninger, men jeg greide ikke å stenge vedkommende ute verbalt. Og selv om jeg er sikker på at kroppsspråket var tydelig nok i den forstand at jeg signaliserte at jeg ikke var interessert, så var ikke det nok. Når jeg ser tilbake på de ukene den høsten det var snakk om, så fornemmer jeg ennå den følelsen av maktesløshet. Depresjonen var et faktum. Men kanskje hadde jeg ikke blitt deprimert om jeg hadde greid å være tydelig på at jeg faktisk ikke var enig eller faktisk ikke var interessert i dette menneskes intrikate verdensbilde.

Fordi jeg ikke har taklet hverdagen min og visst hvordan jeg skulle sette grenser for meg selv sammen med andre, har jeg flere ganger vært ”Ved den ytterste grind” og der har jeg stanset før jeg gikk over på ”den andre siden”. Hvorfor? Det har vært mange grunner til det, og det skal jeg ikke komme inn på akkurat nå. Men jeg tenker at det er viktig at hver enkelt, så langt vi greier, tar ansvar for å si i fra når vi føler at noen prøver å kjøre over oss. De gjør det slett ikke bevisst. Ja, noen gjør kanskje det, men jeg tror det er de færreste som overkjører oss bevisst. Hvem sitt ansvar er det da å si stopp? Ansvaret er mitt. Jeg kan velge nå når jeg forstår det, men det har jammen tatt mange år å forstå det.

Målfrid J. Frahm Jensen har skrevet flere bøker, og i boka ”Når vi forstår” er et dikt jeg vil dele:
”Små dolker
Små dolker
ble satt i hjertet
i form av harde ord
sår blør!

Forsto ikke den som satte dolken der at sår blør? Nei, jeg velger å tro at vedkommende ikke forsto det. Om den som satte dolken der virkelig forsto hva det innebar? I så fall er det ondskap. Men jeg kan ikke svare for andre enn meg selv. Og jeg kan bare si at jeg kjente dolken og at såret fortsatt blør.

Endringer og mestringsstrategier.
Tenk at vi kan være like skjøre og like sterke som disse blåklokkene. De tåler jammen en storm eller fem...

Jeg ser for ei framtid der jeg blir mindre avhengig av mine ryggmargsreflekser og mer kan fokusere på positive mestringsstrategier. Men jeg trenger helt klart hjelp for å få det til… Det er ingen fare for at jeg verken skal gå inn i en manisk psykose eller en dyp depresjon. Den totale flukten jeg ”valgte” den gang ved å gå inn i psykose, den greier jeg meg uten. Psykoseopplevelsene var lyse og positive, men det var mildt sagt en stor nedtur å bli innlagt på tvang og utsatt for et tvangsregime. Dette har jeg skrevet om i boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”.
Legen spurte meg i dag hvordan jeg sover, og da svarte jeg som sant er at jeg sover bra! Men jeg trenger fortsatt hjelp til å komme videre, og den hjelpen får jeg blant annet hos en psykolog. Jo, jeg fikk henvisning. Det er på en måte lenge til jeg skal dit, men det er under en uke. Jeg må også huske på at jeg har vært fantastisk heldig som slipper å stå i kø i månedsvis for å få time hos en psykolog der "kjemien attpåtil kanskje ikke stemmer"... For det vet vi hender både titt og ofte.

Jeg fant at ”kjemien stemte” med psykologen den første timen. Jeg har stor tro på at også han, enten i utgangspunktet ser på symptomet som ressurs - eller at han i det minste vil være villig til å følge meg i en sånn tankegang. Det er helt klart et tema jeg ønsker å snakke om i fremtidige timer ut i fra forskjellige erfaringer jeg har gjort meg i livet. Til slutt i dag tar jeg med litt mer fra boka "Symptomet som ressurs" fra side 40:

"Alan Watts sier at studenten har bygget sin adferd på gale antagelser. Jeg mener imidlertid at en person med psykiske problemer har utviklet sine symptomer ut fra indre premisser som er strengt logiske i forhold til personens identitet og hans eller hennes erfaringer i livet. De indre logiske premissene er ikke gale, men annerledes enn de ytre premissene som andre oppfatter som de riktige." Ingen fordømmelse å spore der...

GOD HELG!!!

Hersketeknikker... kan det være noe å se på igjen? Tja... hva med avbrytelser?

"Å avbryte kommunikasjonen.
Få ting er verre enn å bli avbrutt midt i et resonnement. Du kommer ut av fatning, kan glemme hva du skulle si og klarer ikke fullføre en argumentasjonsrekke. Du blir emosjonell, kan bli sint og dermed lett bytte for proff avbryter. Avbrytning er en avledningsmanøver.
Man kan bli avbrutt på mange slags vis. De fleste av oss har blitt avbrutt på møter. Du klarer nok en og to ganger, men er avbrytelsene mange nok, kan du komme til å bli taus. Du orker ikke mer.
Du kan også bli avbrutt på mer indirekte vis, for eksempel ved at din motstander ser ut av vinduet, fingrer med mobiltelefonen eller skribler på et papir. Andre indirekte faktorer kan være at den du snakker med aktivt tar kontakt med den som passerer dere i gangen, snakker og ler. Kanskje er det en kollega som stikker hodet inn på kontoret og fanger din motstanders hele og fulle oppmerksomhet. Det ultimate er likevel at den du har en samtale med, går sin vei.
Uvanlig? Slett ikke. Det er mange par som har opplevd dette. "Nå orker jeg ikke å høre mer på deg! Du får ringe når du har roet deg." Dermed fikk han det siste ordet." Dette var fra boka "Hersketeknikk" av Hilde Sandvik og Jon Risdal (Spartacus 2007)

Kanskje det er derfor jeg foretrekker å skrive? Da kan faktisk ingen avbryte meg... Jeg kan holde på mine resonnementer og bli ferdig med det jeg ønsker å formidle. Men så var det det med dialog da... kan man snakke om det? Det blir ingen dialog med andre av å skrive. En viss indre dialog? Kanskje det... men utvilsomt mest monolog. Ingen motforestillinger i hvert fall fra andre, og det skal vel til det også.

Jeg må faktisk risikere å bli oppfattet som "firkantet" hvis jeg skal bevare meg selv i en relasjon der jeg må tydeliggjøre hva jeg vil og ikke vil. Jeg må våge å være tydelig! Det er utvilsomt en del av det som har med grensesetting å gjøre. Å VÆRE T Y D E L I G... og så kan det være en kunst å være tydelig uten også å bli sint. TRENE... Ja, jeg må trene, eller er det kanskje helt naturlig at jeg også blir sint av og til? Er det lov å være sint da? Noen som kjenner seg igjen? Jeg mister kontrollen når jeg blir sint, og det er skummelt for meg som er mest vant med å ha "stålkontroll". Antagelig må jeg våge å bli sint, å miste kontrollen... Når jeg sier å miste kontrollen, så betyr det f eks at jeg SMELLER i dører, jeg slår IKKE mennesker, men jeg kan slå ting i bordet og jeg ROPER høyt... Å Herrejemini... det er skummelt det, men kanskje mest for meg sjøl... Hmmmm... og hva betyr nå egentlig "Herrejemini"? Det tror jeg var et uttrykk som dukket opp nå - i fra barndommen?
Mentalt treningsstudio er flott, det finner jeg i selvhjelpsgruppa, og spørsmålet er om jeg greier å ta i bruk gruppa...

Søren Kierkegård: "Å våge er å miste fotfeste en liten stund. Ikke å våge er å miste seg selv.