Piller mot depresjon? Tror ikke det...

Min erfaring er at pillene stenger følelser ute. Det er en fare for å bli avstumpet. Jeg mener selv at jeg var avstumpet når jeg brukte antidepressiva, og jeg brukte antidepressiva sammenhengende fra 1998 til 2011. Jeg hadde samtaler med flere psykiatere og fastleger om det å trappe ned, og standardsvar var at de ikke ville anbefale det. Begrunnelsen var at jeg fungerte så godt på den blandingen av medisiner jeg tok.
Jeg stilte følgende spørsmål til en lege: "Er det slik at hvis jeg slutter med medisiner, så er det som å bruke en russisk rulett? Svaret jeg fikk var at det var enda verre. Det var helt sikkert at kula ville treffe. Flere har brukt uttrykket "Never change a winning team". Og det omtalte "teamet" besto av tre forskjellige typer medisiner. To av de var antidepressiva, og disse greide jeg å slutte med før jul i 2011, og det var etter en meget langsom nedtrapping.

Det neste blir å trappe langsomt ned på den stemningsstabiliserende medisinen jeg tar, og så forhåpentligvis kan jeg slutte helt. Det er ingen enkel sak å slutte med medisiner etter å ha brukt de samme over så mange år, men jeg har ikke lenger bare pillemiksen som "team". Nå har jeg også en psykolog, og jeg tror fastlegen også vil være med på den videre nedtrappingen. Hun var mer skeptisk til å ta den siste enn de to antidepressivaene. Det er en fordel at jeg har et team bestående av mennesker og ikke bare piller. Jeg trenger de menneskemøtene jeg kan få... ikke bare noen kalde piller. Jeg har i tillegg til psykologen og legen flere gode venner og jeg har familie som støtter meg. Noe som gjør at jeg starter en nedtrapping i vår, og kanskje bruker jeg 1-2 år på nedtrappingen, slik at det alt i alt faktisk blir flere år med nedtrapping av medisiner.

Med bakgrunn i en YouTube-video ble jeg tidligere i dag inspirert til å skrive et blogginnlegg: "Depresjon nødvendig for å få en dypere forståelse?"
Ja, jeg tror faktisk det er en sannhet.

Nylig har jeg vært med på å redigere og publisere tre videoer fra Finnmarksnettverket, hvorav jeg her vil trekke fram en av disse, som du finner her.
Gunn Anita Vang, som er "den selvorganiserte selvhjelpens mor" i hele Nord-Norge, bidrar i den videoen med sine personlige erfaringer med å ta i bruk selvorganisert selvhjelp. Hun forteller om angsten som veiviser, angsten som ressurs. Se gjerne alle tre videoene, så får du en god sammenheng.

Det er på tide at vi greier å snu på betydningen av forskjellige sykdomsbegreper. Kanskje er det slik at vi, gjennom andre måter å tenke på om det som kalles for psykisk sykdom, kan få en snuoperasjon. Kanskje kan forståelsen av f eks både angst, depresjon og psykose bli mer positiv?

Ja, det har vært smertefullt når jeg har stått midt i det, men når jeg lærte å håndtere smerten og å bruke smerten som veiviser, så ble jeg styrket og jeg har fått et rikere liv. Det er et evighetsperspektiv i den forstand at jeg tror ikke det er mulig å bli "utlært" med tanke på å håndtere smerten jeg bærer i livet mitt, men jeg kommer styrket ut av det når jeg faktisk greier å håndtere det jeg møter av smerte i livet.

Jeg har et foredrag på Amaliedagene 2011 med tittelen "Kan psykose være drøm i våken tilstand?" som ble filmet og redigert av Hvite Ørns leder Jan-Magne Sørensen, og lagt ut på youtube.

I 2005 laget jeg en serie keramiske bilder jeg kalte "Mørketidslys", og dette er et detaljfoto fra et av disse. Jeg har en formening om at det lyset vi opplever her nordpå i mørketida, som er så fantastisk vakkert, at det er nesten verdt å ha mørketid i to måneder.

Noen ganger er det tungt, men kanskje er det meningen av vi også skal kjenne litt på nettopp det at det er tungt?

I overført betydning, nemlig når jeg har befunnet meg i et sjelelig mørke, så har det vært langt i mellom lysglimtene, men kanskje var det nødvendig å være i en slags dvale? Det har ikke jeg svar på, men jeg vet at jeg neppe ville hatt samme forståelse for folk som har det tøft psykisk om jeg ikke selv hadde opplevd å være i ulike tilstander som betegnes som sykt. Kanskje kan det være like friskt som sykt, om vi bare får øye på måter å håndtere den indre mørketida på som kan gi en god mestringsfølelse?

Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?
Erfaringer fra selvorganisert selvhjelp, video nr 2 av Gunn Anita Vang på YouTube
Du finner to andre videoer om selvorganisert selvhjelp på Finnmarksnettverkets kanal på YouTube. En omtale av alle tre videoer finner du her.

De viktigste endringene i livet har skjedd fordi jeg valgte å bli kristen

Det var godt å bli invitert til fellesmøte i Frikirka i Alta i kveld, og en viktig påminnelse til meg om at uten Jesus-nærvær blir livet lett overfladisk.

Dette delte jeg med menigheten i kveld:

Jeg startet med dele noen bibelvers som har vært grunnleggende for meg i min utvikling som menneske fra
Salme 139: 13-17
13 For du har skapt mitt indre,
du har vevd meg i mors liv.
14 Jeg takker deg fordi jeg er skapt
på skremmende, underfull vis.
Underfulle er dine verk,
det vet jeg så vel.
15 Mine ben var ikke skjult for deg
da jeg ble skapt i lønndom
og ble formet i jordens dyp.
16 Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.
17 Gud, hvor høye dine tanker er,
hvor veldig summen av dem!
18 Vil jeg telle dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg.

Disse versene fikk meg til å forstå at selv om jeg kunne kjenne på forkastelse av mennesker, så hadde Gud en plan for meg og hadde faktisk sett meg allerede i mors liv.

Jeg skal si litt om noe annet som har betydd noe for meg i min tilfriskningsprosess fra å ha psykiske helseproblemer til i dag som jeg regner meg for å være frisk.
I 1998 ble jeg kristen, og det er antagelig det som har betydd mest for meg, og dernest har arbeid med leire gitt meg mye indre vekst.

Og når jeg kom flyttende til Alta i 2004 ble jeg koblet opp mot Hanne, som da jobba på psykiatrisk enhet i kommunen. Jeg var så heldig å ha henne som samtalepartner i omtrent to år.
- Det var først og fremst menneskemøter mellom Hanne og meg, og ikke en behandler/pasient-relasjon. Mange ansatte i diverse systemer har vurdert meg ut i fra den diagnosen (manisk-depressiv psykose) jeg fikk i 1994. Det er ikke godt psykisk helsearbeid hele tiden å vurdere folk ut i fra en diagnose. Ser man ikke da etter tegn på symptomer som følger en diagnose, og glemmer å se mennesket som har en diagnose? Jeg er først og fremst et menneske og ikke en diagnose.

Leire har jeg jobbet med fra 2004-2007. Jeg savner å gjøre det nå også, men tiden strekker ikke helt til.
Den siste oppgaven jeg hadde på Høgskolen var å produsere en tredimensjonal gjenstand, og når det begynte å jobbe i meg i forhold til hva jeg skulle lage, så kom ganske raskt Lots hustru fram i tankene mine.

Og jeg undret meg over hvorfor Lots hustru, (som ble stående igjen som en saltstøtte fordi hun ikke greide å la være å se seg tilbake). Etter at jeg hadde kommet fram til hvorfor, så kom flere kvinneskikkelser fram, og før jeg faktisk greide å forme Lots hustru, kom

1) En kvinne som står med øynene lukket
2) En kvinne som har åpne øyne, men ser apatisk ut
3) En kvinne som ser drømmende ut
4) En trassig tenåring
5) En stolt kvinne – rett i ryggen
6) Lots hustru

Hvorfor alle disse? Jo, fordi det var meg selv og hvordan jeg hadde utviklet meg. Jeg hadde vært som leire i pottemakerens hånd.

På åtti og dels på nittitallet beveget jeg meg mye borti diverse alternative metoder, blant annet en form for healing som ikke inkluderte Jesus. Jeg har skrevet om dette i min bok ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” som ble utgitt i 2008.
Alt innenfor det alternative er ikke å forkaste, men jeg tenker at alt alternativt som ikke inkluderer Jesus er det ikke verdt å bruke tid og penger på. Jeg kan si så mye som at jeg tror at den formen for healing jeg drev med før jeg ble psykisk syk var med å utløse en psykose. Når jeg allikevel kan si jeg er takknemlig for alt jeg har opplevd, så er det fordi jeg mener at jeg ved å ha opplevd det jeg har gjort, har jeg fått erfaringer som jeg kan bringe videre.
Boka kan lånes på biblioteket og den kan kjøpes direkte fra meg her eller den er også til salgs på Kultursenteret Sisa.

Jeremia 18:1-6
"Leiren i pottemakerens hånd
18 Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren:
2 «Stå opp og gå ned til pottemakerens hus! Der skal jeg la deg få høre mine ord.»
3 Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven.
4 Når det karet han holdt på med, ble mislykket – slikt hender med leiren i pottemakerens hånd – så gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det.
5 Da kom Herrens ord til meg, og det lød så:
6 Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom denne pottemakeren gjør med leiren? lyder ordet fra Herren. Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels ætt."

Pottemakeren er med i oppoverbakker, nedoverbakker og på høyden. Det er noe alle kan kjenne på i løpet av et liv, og det blir fint å dette med seg i disse dagene under fellesmøtene.

Etter at møtet var ferdig i kveld ble jeg stående å snakke med ei dame om det å være frimodig og fortelle om Jesus. Jeg måtte si at jeg har blitt mindre frimodig med årene fordi jeg synes jeg møter på en del murer. Hun kjente meg igjen fra en Vilje-viser-vei konferanse i Kirkenes for noen år tilbake hvor jeg hadde delt min erfaring med å bli kristen. En fin påminnelse om at jeg skal fortsette å gjøre det selv om jeg kjenner murene... de innvendig murene en del mennesker har...