Totalt antall sidevisninger

Viser innlegg med etiketten endringsarbeid. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten endringsarbeid. Vis alle innlegg

lørdag 6. oktober 2012

Et balansert selvbilde?

Jeg leste nettopp Selvfølelsens evangelium i Morgenbladet, og fikk tanker rundt hva som er hva og hvordan henger selvbildet sammen med selvfølelse, selvtillit og selvrespekt og selvforakt. I tillegg bekrefter artikkelen at det er fullt mulig å skape teorier uten at den henger sammen med det praktiske liv. 

Detaljfoto av keramikkarbeid fra serien 
"Mørketidslys". 
Eget arbeid (rakubrent keramikk) fra min tid som student på 
Kunst- og håndverk på Høgskolen i Finnmark.

Ulike kreative uttrykk har vært min form for egenterapi. 
Uten å ha utløp for følelser gjennom kreativitet er jeg høyst usikker 
på hvor jeg hadde befunnet meg i dag.
En lang periode var det like viktig som å puste.
Se Faglig fyrlykt i nord og andre saker om 
kunst- og uttrykksterpi på Erfaringskompetanse.no



Selvorganisert selvhjelp: Praktiseringen av selvorganisert selvhjelp har ledet til en teori. I Norge bygger teorien fra selvorganisert selvhjelp på tiår med praktisk prøving og feiling. Å få tak i prinsippene i selvorganisert selvhjelp er ikke nødvendigvis enkelt. 
Jeg må fortsatt trene på å bruke ulike selvhjelpsprinsipper, men jeg kan kjenne at det utgjør en forskjell når jeg greier det. Enkelt er det ikke, men jeg opplever at jeg setter grenser på en annen måte enn jeg gjorde før. Det er for eksempel forskjell på å si "Jeg opplever at jeg blir avvist" eller om jeg hadde sagt "Du avviser meg". Min opplevelse har jeg lært meg å ta på alvor fordi den er smertefull, men det trenger slett ikke å være meningen fra "den andres side" å avvise meg. Og om avvisningen er et faktum, så kan det ligge noe annet bak den igjen som egentlig ikke har med meg å gjøre. For at jeg skulle ta tak i egne livsproblemer var det å ta i bruk selvhjelpsprinsipper en av mine utveier til mestring og empowerment. Et endringsarbeid jeg begynte på i 2010, og endringsarbeidet er et livslangt prosjekt. 

Familiekonstellasjoner - flergenerasjonell psykotraumatologi
Etter å ha tatt i bruk selvhjelpsprinsipper har jeg også greid å nyttegjøre meg terapi hos psykolog og jeg har gjennom grunnutdanningen i Familiekonstellasjoner hos Hellinger fått tak i dypereliggende årsaker til mine livsproblemer. Familiekonstellasjoner, som er flergenerasjonell psykotraumatologi, har for meg betydd at jeg har fått større respekt og forståelse for den livssmerten mine foreldre og andre forfedre har opplevd. Samtidig som det har løst opp uheldige bindinger har det også ført til en sunnere måte å kommunisere på.

Kommunikasjon er ikke enkelt, men for meg er det litt enklere når jeg bruker enkle selvhjelpsprinsipper i livet mitt. At andre igjen, som ikke kommuniserer ut i fra de samme prinsippene, kanskje opplever meg som et uromoment i enkelte sammenhenger merker jeg godt. Det gjør jeg fordi effekten eller utfallet av min tydelighet kan variere sterkt. Det aller viktigste for meg er at jeg tar ansvar for mine egne følelser, prøver å sette et lite søkelys på hvordan og hvorfor akkurat "den" følelsen oppsto i gitt sammenheng. Jeg kan ikke få alle svarene alene i etterkant fordi jeg ikke er en ensom øy når jeg prøver å samhandle med andre mennesker, men jeg kan få klarhet i hva det var som traff smertepunktene mine og kanskje kan jeg få tak i noe av det som ligger i smertepunktene. Hvorfor utløses smerten? Hva skjer i det smerten utløses? Fortsatt er det sånn at jeg noen ganger roter jeg meg helt bort i grublerier mens jeg andre ganger greier å få et større overblikk. Og kanskje kan nettopp er periode med grublerier føre til innsikt og overblikk.

Selvbilde 
Mitt selvbilde tenker jeg er noe jeg selv først og fremst må jobbe med, men det er viktig at jeg samtidig vet hvem jeg omgir meg med. Noen ganger får jeg behov for å beskytte meg mot omverden, og da vet jeg at noe av det jeg har i min erfaringsryggsekk har blitt berørt på en smertefull måte. Å beskytte meg mot omverden kan være helt nødvendig i perioder, men så må jeg også gjøre noen valg etter smertefulle opplevelser. Mestring har jeg skrevet om på denne bloggen tidligere. Kanskje er det mitt valg av ulike mestringsstrategier i ulike situasjoner som sier noe om hvem jeg er, og om min selvtillit er bygd på et balansert selvbilde? Selvfølelsen trenger ikke nødvendigvis å være god etter at jeg har tydeliggjort mine grenser, men samtidig har jeg kommet dithen at om jeg IKKE hadde gjort det, så blir det skralt med selvrespekten. Å la være å tydeliggjøre mine grenser fører til tap av selvrespekt, og enda verre kan det også føre til selvforakt. Det er først og fremst snakk om at jeg greier å akseptere meg selv med de feil og mangler jeg har, men gjøre det beste ut av hvem jeg er og hvordan jeg samhandler med andre. Ingen enkel sak... men livet blir i sum enklere når jeg ikke lar de smertestikkene påminnelsene bare flyte forbi i alle situasjoner. I en del sammenhenger er det helt nødvendig å la det passere uten å si noe høyt, men jeg kan likevel ta tak i mitt indre uten at det uttrykkes overfor andre.

Etter at jeg sluttet med antidepressiva har det på noen områder helt klart blitt mer smertefullt å leve. Men jeg fikk en viktig påminnelse her om dagen i form av et sitat jeg selv oppdaget for mange år siden, og det er som følger:  
“Feilen med å iføre seg et panser, er at det ikke bare tar av for smerter, men også for gleder.” (Celeste Holm)

Filmtips: En svensk dokumentarserie om medikamenter. Hvem bryr seg i Sverige? Saken er sakset fra WSO-bloggen.

Det var dagens tanker om selvbilde, selvfølelse, selvtillit, selvrespekt, selvforakt, og hvordan jeg selv kan ta tak for å få en balanse, og hvert enkelt menneske må finne sin vei. Det er mange ulike veier som fører fram... og mange ulike kombinasjoner er det også mulig å få til. Mitt indre landskap er i stor grad avhengig av hvilke redskaper jeg har tilgjengelig.

Mer om selvorganisert selvhjelp: Selvhjelp Norge.
Familiekonstellasjoner: Hellingerinstituttet i Norge.

Artikkeltips fra Aftenposten: Håp for dårlig selvbilde. Skrevet av 
Jofrid Bjørkvik Psykologspesialist Helse Fonna, Doktorgradsstipendiat, Universitetet I Bergen Et utvalge sitater: 

"-Ulike begreper.
I dagligtale og fagspråk blir det brukt en rekke ulike begreper for å sette ord på menneskers oppfattelse av seg selv. Selvtillit, selvfølelse, selvaktelse og selvbilde er noen av dem. Verdien av å skille dem fra hverandre er etter min mening avhengig av hvilken sammenheng man bruker dem i. Poenget er at man har en formening om hva man legger i begrepet, hva man snakker om. I denne teksten er målet å fokusere på personens evaluering av sin egen verdi som menneske, eller i hvor stor grad han eller hun opplever seg selv som "god nok". Jeg vil understreke at "god selvaktelse", ut fra en slik definisjon, ikke legger opp til et mål om å føle seg perfekt eller feilfri, men snarere en aksepterende holdning til seg selv med sterke og svake sider. (...)


-Endring av selvbilde handler om å våge å være en liten stund i den sårbarheten som oppstår når man setter spørsmålstegn ved den gamle, vante verdensforståelsen. Det er kanskje ikke sikkert at det er slik likevel?"

Et annet eksemplar fra serien "Mørketidslys" - Rakubrent keramikk

God helg til deg som stakk innom bloggen min!
Fra YouTube (Alf Prøysen): Du skal få en dag i mårå



mandag 10. september 2012

Kunst- og uttrykksterapi

Jeg har gjort et intervju med Dora Schmidt Stendal, og det handler blant annet om kunst- og uttrykksterapi. Dora Schmidt Stendal har jeg utropt som faglig fyrlykt. Du finner intervjuet på Erfaringskompetanse.no og i forbindelse med Porsgrunnkonferansen 2012 hadde Erfaringskompetanse.no permiere på filmen "Mitt hjerte banker for...", og det er egen sak på nettsiden, som du finner her.

Kunst- og uttrykksterapi er for meg en helt innlysende måte det går an jobbe med sitt indre på, og det skulle gjerne være muligheter for det i hele landet. I Finnmark finnes ikke den muligheten, så vidt meg bekjent. Kommenter gjerne dette innlegget, hvis jeg tar feil. Jeg kan håpe at jeg tar feil :) -Men etter å ha undersøkt nylig for egen del i Alta finnes det verken innenfor offentlige helsetjenester eller kunstterapeuter som har privatpraksis. Jeg ønsker meg kunst- og uttrykksterapi som et mulig alternativ til tvang, gjerne via brukerstyrte aktivitetssentre. Totalt sett tror jeg både staten og kommunene ville spart penger fordi folk får anledning til å jobbe med sitt indre og de får samtidig brutt eventuell isolasjon.

Indre liv generer ytre liv. Om "Levende bilder, levende liv" fra Porsgrunnskonferansen 2010. Intervjuet av erfaringskompetanse.no. -Alt er frø. Under jordoverflaten finnes alltid spiren til nytt liv - mennesker kan alltid finne en ny begynnelse...

Porsgrunnkonferansen 2012 var jeg med å legge fram "Vi drømte stort: Bokprosjekt om psykose."

Det er ikke til å legge skjul på at endringsprosesser og fødselsprosessene kan være smertefulle.
I dag har jeg gått tur med min lille hund i marka her jeg bor, og her er det mange turmuligheter. Jeg går for tida gjerne på steder der jeg finner kantareller. Turen i dag bød på mange fotomotiv og ga meg mange assosiasjoner, så kanskje blir det et eget blogginnlegg av det. Her deler jeg noen av de 77 bildene jeg tok i dag:

Først ut er lille Båti-vennen min, som alltid er i nuet og som alltid vil gå på :) eller snuse på noe som er akkurat her og nå... God turvenn!


Bilde nr 2 - assosiasjoner om å være lik et tørrlagt uoversiktelig bekkeleie... noe jeg til tider føler meg som nå...


og bilde nr 3 illustrerer veiene jeg må ta stilling til om jeg skal gå på eller ikke... om jeg skal greie å overvinne hindre eller ikke... det er hele tiden valg jeg må ta stilling til... men jeg kan ikke la være for da blir jeg sittende fast... 




Forhåpentligvis greier jeg igjen å finne mine kilder hvor jeg kan hente krefter og mot til å komme i mål... for denne gangen. 


Karin Boyes dikt "I rørelse"

I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd -
men det är vägen, som är mödan värd.

Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.

På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.



--------------

Og jeg vet at uansett hva jeg gjør eller ikke gjør så er jeg i Herrens hender, og det er jeg ubeskrivelig takknemlig for. 







tirsdag 27. desember 2011

Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!


Blomsterglede en soldag i september.

Rett før jul tok jeg min siste antidepressiva, og jeg har brukt disse medisinene fra 1998. Etter å ha lest om hvor liten effekt medisinene har det siste året, har jeg blitt helt overbevist om at veien mot å bli kvitt Cipramil og Tolvon var helt riktig.
Mitt blogginnlegg "Antidepressiva - en melkeku for legemiddelindustrien" Sitat: "Psykiater Trond F. Aarre har i sin nye bok ”Manifest for psykisk helsevern” tatt for seg forskning på bruk av antidepressiva. Hans konklusjon er at 1 av 10 som bruker denne type medisin vil oppleve at den virker. Ti pasienter må behandles med medisinen for at en pasient skal bli frisk. Han problematiserer ikke at alle ti sannsynligligvis får stort ubehag den dagen de ønsker å slutte med medisinene."

Cipramilpillene var desidert verst å slutte med på grunn av kroppslig ubehag. For ca en uke siden sluttet jeg med Tolvon, og jeg har ikke merket noe særlig ubehag etter det. Det er et problem at legemiddelindustrien ikke produserer mindre enn 10 mg's piller, men jeg løste det problemet med å knuse tablettene og løse dem opp i vann, så drakk jeg 2/3 av vannet en periode og gikk til slutt ned til 1/3 og mindre enn det før jeg sluttet helt. Dette var en ide jeg fikk fra en som hørte på et foredrag jeg holdt under Amaliedagene 2011. Det var en god ide! Jeg sluttet helt med Cipramil i slutten av september i år, og hadde flere uker etterpå kroppslig ubehag. Men i og med at jeg har snakket med flere andre som har opplevd samme type ubehag, så visste jeg hva jeg gikk til. Det er en av fordelene med erfaringsutveksling! Det gjaldt for meg at jeg stålsatte meg, og jeg er i havn å kvitte meg med medisinene. Alt i alt har jeg brukt 1 1/2 år på nedtrappingen.

En litt rar "bivirkning" av å slutte med Cipramil oppdaget jeg er at jeg blir lettere berørt, så en effekt av å bruke antidepressiva er antagelig at jeg ble mer "likegyldig og kald"! Er det noe jeg ønsker å være? Nei, fri og bevare meg. Jeg vil være et levende menneske!!! Kunne vært interessant å høre om andres erfaringer i forhold til dette?

Nå gjenstår nedtrapping av Tegretol, som jeg også har brukt fra 1998. Det er en type medisin som virker stabiliserende på mani og depresjon. Først skal jeg nå la kroppen venne seg til å være uten antidepressiva i noen måneder.

Legemiddelfrie behandlingstilbud er ikke på plass, men har blitt etterlyst gjennom en aksjon som er undertegnet av We shall overcome (WSO), Hvite Ørn, Mental Helse, Aurora og Landsforeningen for pårørende (LPP). Dette er sendt til: Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen med kopi til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

Et annet blogginnlegg jeg skrev for Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang" kan være verdt å lese for deg som er opptatt av å få etablert alternativer til tvang.

Jeg har tre blogger:
psykose.erfaringer med over 10289 treff (i drift fra juli 2010)
sivhelenrydheim.blogspot.com med over 5903 treff (i drift fra desember 2008)
endringer.blogspot.com med 3170 (i drift fra 31. desember 2010)

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for å skrive i 2011, og er takknemlig for det. For 2012 kan folk igjen søke om skrivestipend fra SEPREP. Anbefales!

Ønsker alle lesere et rikt og godt nytt år! Jeg prøver å ha med meg inn i det nye året: Uansett hva jeg opplever, så har jeg noe å lære av alle situasjoner og opplevelser! Kanskje er det mest strevsomme det jeg lærer aller mest av og som er utviklende? Endringsarbeid tar tid. Det er min erfaring så langt i livet, selv om det kan ha tatt meg år å se akkurat det... fra erfaring til integrering...


Bildet er tatt i Talvik i slutten av november. Da gikk vi fortsatt inn i mørkere tid. Nå går vi mot lysere tid igjen, og mørketida skal være over rundt 20. januar 2012. Mye fint lys er å se før den dagen kommer! Mørketidslyset er spennende! Det å greie å se at det faktisk er mørketidslys midt i mørketida gir en god mestringsfølelse. Mørketida er noe å mestre det også.

Gir dere helt til slutt Trosbekjennelsen av Hans Børli, som nettopp sto i Klassekampen:

Trosbekjennelsen

Jeg trur på den nakne legende

om mennesket Jesus Kristus.

Jeg trur på ham slik han var

før menneskene formet hans bilde

på perlebesatte krusifikser,

før sjølbehagelige prester

lespet hans navn over silkedukede altere

i katedraler reist til hans ære,

før de velsignet blodige krigsvåpen

og sang hans navn over slagmarkene,

før de kamuflerte falskhet og råttenskap

med hans hellige stråleglorie.

Jeg trur på tømmermannens sønn -

den fattigste av de fattige.

Han som ikke eide en stein

å kvile sitt trøtte hode mot.

Han som prediket

kjærlighetens og brorskapens evangelium

for pøbelen på byenes torg.

Han som hjalp der sjukdom og nød herjet,

og gråt bittert

over sitt folks bunnløse elendighet.

Han som gikk uanfektet omkring

mellom skjøger og lassiser

med spissborgernes hånende øyne rettet mot seg.

Han som dreiv høkerne ut av templet

med hvinende piskeslag.

Ham trur jeg på.

Denne Jesus

- det evige sanne menneske -

måtte dø mellom røverne på Golgata,

dømt som en fare for samfunnet.

Slavenes og piskesvingernes

gjennområtne samfunn.

Men hans Via Dolorosa

går som en skinnende vei

gjennom alle århundrer.

Det store og gode menneskes vei

- mot lengselens morgenland.

HANS BØRLI

Fra diktsamlingen «Villfugl» (1947).

søndag 16. januar 2011

”Den eneste sanne kunnskap er erfaring” av Albert Einstein

Det sitatet fant jeg på Hvite Ørns nettside, og vi har valgt å bruke det på Erfaringsnettverkets nettside.
Hvite Ørn har noen kjernesaker, og det er særlig to av disse jeg vil løfte fram i dag før jeg går over på å fortelle om mine indre endringsforsøk som det går smått med.

Jeg siterer:
"Dugnad for frihet
Hva slags sted?

Vi tenker oss fleksible løsninger og er foreløbig åpne for mange muligheter mht beliggenhet og modell/struktur.

Et stort hus med stor hage, gjerne på en gård, eller i landlige og vakre omgivelser med tilgang til turområde….

Eller et hus i byen, kanskje mer som et slags hotell?

Eller flere mindre hus, da mange av de psykisk sårbare har det best i mindre grupper…..

En mulighet er å starte helt i det små med et botilbud til 3-4, noe som er mulig uten omfattende kostnader og investeringer…."

Dugnad for frihet har jeg skrevet om på en annen blogg, og Erfaringskonsulenter/medarbeidere med brukererfaring, jeg går også gjerne for "Erfaringsterapeut", men før jeg gjør det må jeg få vite litt mer om hva slags funksjon en erfaringsterapeut skal ha. Hvite Ørn har en del spenstige kjernesaker, og jeg følger med fra sidelinjen hva som skjer.

Jeg er arbeidsnarkoman. Det er noe jeg har innrømt overfor meg sjøl lenge, men jeg har ikke kommet lenger enn det. Sånn er kanskje med all form for avhengighet. Det går litt trinnvis hvordan folk greier å ta tak i det. Kjenner det mellom skuldrene i dag at jeg har sittet lenge på PC'en, så nå er det denne bloggartikkelen før jeg tar en lang pause.

Endringer - mestringsstrategier Tja... jeg har sagt at en av mine gode mestringsstrategier er å skrive, men det kan bli for mye av alt. Alle egenskaper har to sider... for mye eller for lite kan bli galt uansett.

Jeg fant en omtale av psykiater Trond F. Aarres: Manifest for psykisk helsevern, og da kunne jeg ikke la være å skrive om det. Du finner bloggartikkelen her. Ingen videre kommentar her.

Dette bildet kan illustrere hvordan det kan være å vite at jeg må gå i mot endringer, men så møter jeg mange ganger underveis i endringsprosessen en tåkevegg... Jeg skimter noen konturer, men det er det hele. Litt sånn har jeg det i dag... og kanskje jeg rett og slett skal ta meg tid til å kjenne på den følelsen?

Endringsarbeid er ofte både slitsomt og problematisk for de ansatte i bedrifter/organisasjoner når det er det som gjelder, og det er det samme for meg som enkeltperson når det er meg det gjelder.

mandag 10. januar 2011

"Evidensbasert psykologisk praksis"

Tidsskrift for norsk psykologforening har en artikkel om evidensbasert psykologisk praksis, og stiller spørsmålene:

"Hva betyr så dette for deg som psykolog?

Har det konsekvenser for hvordan du utøver faget?

Må du endre din praksis? Eller er det «business as usual»?"

Videre i artikkelen står det:

1 Beste forskningsevidens. Det er viktig å merke seg at vi her snakker om et repertoar av forskningsmetoder ut over randomiserte, kontrollerte studier, fra kvalitativ forskning, kasusstudier og N=1-design, via helsetjenesteforskning og epidemiologiske studier, til randomiserte kliniske forsøk, eksperimentelle design, og metastudier. Relevante forskningsmetoder må benyttes til ulike problemstillinger. Det er også viktig at intervensjoner som ennå ikke er undersøkt gjennom kontrollerte studier, ikke uten videre anses som uvirksomme.

2 Klinisk ekspertise. Dette omfatter all kunnskap og alle ferdigheter som fremmer positive terapeutiske resultater. Denne ekspertisen utvikles gjennom opplæring, teoretisk forståelse, erfaring og egenrefleksjon. Det ligger også en forventning om at psykologen oppdaterer og utvider sin ekspertise gjennom hele sin yrkesaktive karriere.

3 Pasientens egenskaper, verdier og kontekst. I tråd med norsk helselovgivning ellers vektlegges pasientperspektivet sterkt, og er likestilt med for eksempel kravet om forskningsevidens. Pasienten skal vurderes individuelt og behandling tilpasses hennes forutsetninger og egenskaper, og hun skal dessuten ha reell medvirkning i forhold til hvorvidt behandling skal igangsettes og hvordan behandlingen utformes. Brukermedvirkningsprinsippet står altså sterkt når det gjelder evidensbasert praksis. Punktet understreker også psykologens ansvar for å vurdere pasientens situasjon, enten det er vedkommendes personlighet, sosiokulturelle kontekst og egne preferanser. Grunnlaget for dette er ikke utelukkende pasientrettigheter, like viktig er vår kunnskap om at psykologisk behandling er mest virksom når den er tilpasset den enkelte pasient. Det er også verdt å merke seg at begrepet pasient favner bredt, og derfor inkluderer par, familier, grupper, organisasjoner, samfunn eller andre populasjoner som mottar psykologiske tjenester."


Det kan være at mye skal smeltes og omdannes... og i en terapi-relasjon er det viktig med flyt mellom behandler og pasient.

Det jeg finner særlig interessant er det som skrives her: "I bevegelsen mot brukerstyring og brukermedvirkning erkjenner erklæringen at vellykket psykologisk behandling i stor grad avhenger av pasientens innvirkning på behandlingsforløpet."

Og etter min oppfatning er dette en selvfølge. Hvordan kan en behandling i det hele bli vellykket om ikke psykologen følger sitt ansvar "for å vurdere pasientens situasjon, enten det er vedkommendes personlighet, sosiokulturelle kontekst og egne preferanser"?




For de av oss som periodevis i livet har søkt behandling hos psykologer, og som kanskje vil ha behov for å gjøre det igjen: Ha da dette i bakhodet samtidig. Og jeg vil føye til at Eva Dalsgaard Axelsen i sin bok "Symptomet som ressurs" peker på noe som er uhyre viktig, nemlig at problemet(ene) faktisk kan være utgangspunkt for en ressurs i pasients mulige endringsforløp.

Fra baksiden av boka siterer jeg:

”Som tittelen ”Symptomet som ressurs antyder", er forståelse og terapeutisk tilnærming til psykiske problemer snudd litt på hodet i denne boken i forhold til den tradisjonelle måten å tenke på. Det terapeutiske arbeidet utføres ut fra en ukonvensjonell terapeutisk tilnærming som gir nye muligheter for endring.”

Boka ga meg en positiv vinkling det er viktig for meg å ha med meg videre endringsarbeidet jeg selv arbeider med i eget liv. Jeg viser til bloggartikkelen der jeg hadde boka som utgangspunkt for artikkelen, og du finner den her.

Artikkelen fra Tidsskrift for Norsk Psykologforening kan du lese her.

fredag 7. januar 2011

”Symptomet som ressurs” er helt klart et positivt utgangspunkt når man ser på psykiske problemer, og det er nettopp det Eva Dalsgaard Axelsen gjør.

Hun tar utgangspunkt i at symptomet er en ressurs. Og hvordan da? Jo, hun har blant annet et kapittel om ”Å skape mening gjennom reformulering”. Fra boka "Symptomet som ressurs" (s 118): ”Symptomer kan forstås som signaler, som en drivkraft til forandring og som ”hjelpere” for dem som har dem, selv om de er smertefulle. En kan si til en dypt deprimert person: ”Du har aldri vært så nær deg selv som nå”, eller: ”Reaksjonene dine er beskjed fra deg selv til deg selv om det som er galt for deg.”

Boka ga meg en positiv vinkling det er viktig for meg å ha med meg videre i det endringsarbeidet jeg har behov for i eget liv. Her er informasjon om boka.

Videre siterer jeg fra boka (s 118):

"I Tilbakereisen blir Sissel Bakkes smerte (angst) forstått som en beskjed om at noe er galt, og som ”endringsdrivkraft”:
Jeg sier til henne at jeg ser smerten som en venn og ikke som en fiende. Jeg ønsker også at hun skal få mindre smerte, men hun trenger den akkurat nå. Smerten er et signal om at noe er galt, den er en beskjed fra henne til henne om at hun må gjøre noe for seg selv. Den gjør at hun blir nødt til å ta seg selv og det hun strever med alvorlig. Uten smerten ville hun ikke begynt i terapi. Smerten vil være drivkraften i hennes endringsprosess. På grunn av smerten vil hun lete etter nye løsninger. Hvis hun ikke hadde smerten ville hun ikke orke å gjøre det (s. 46).
Symptomene peker på det som er galt for personen – i måten å behandle seg selv på eller i det livet han eller hun har levd før eller lever nå. De kan være tegn på at vedkommende har presset seg selv for mye eller gått på akkord med seg selv. Symptomene tydeliggjør på denne måten utviklingsmuligheter og hva personen trenger for å leve et bedre liv. Det å bruke sine symptomer i en utviklingsprosess betinger imidlertid at en ikke er redd dem og ikke tolker dem som tegn på en defekt. Symptomene ”utfører noe” som en ikke har bestemt seg for på en rasjonell måte. En har ikke hatt noe bevisst valg eller andre alternativer.”




Dette er spennende! Å se på symptomet som en ressurs. Denne ressursen kan gi en utviklingsprosess, om bare jeg får dra slutningen for egen del. Ja, det måtte igjen bli så smertefullt at jeg ser at jeg må gjøre noe for å få til endringer.
Mine ryggmargsreflekser er ikke gode. Ryggmargsrefleksen er flukt og sinne. Og hva gjør jeg med det da? Da må jeg gå inn i mitt eget rom, men jeg gjør det med andre forutsetninger nå enn jeg f eks gjorde i 1990, når jeg skrev dette diktet:

”Kan du møte øyne
- som ser det som er bortenfor
- som fanger det usynlige
- som beveger seg inn i det ubevisste
- som gir åpning for et indre landskap
I ubalanse med påtatt høflighet forsøker min fornuftsside å komme alle i møte med dagligdagse bemerkninger, mens sjela mi vil stenge alle ute. Jeg vil inn i mitt eget mørke rom, se om jeg finner noe i meg selv, som kan gi meg svar på hvor jeg er og hva jeg skal gjøre for å få utløp for mitt behov for nærhet og samhandling.”

Min mestringsstrategi den gangen var også å skrive, men da greide jeg ikke å gjøre noe særlig annet enn å forsøke å komme alle i møte… og det var svært lite jeg skrev. Det var dette diktet og ikke stort mer. Året etter endte jeg på psykiatrisk sykehus på tvang etter å ha gått inn i en manisk psykose. Nå derimot har jeg flyt i tankene og om det jeg skriver kan komme litt hulter til bulter, så hjelper det meg videre. Jeg tror IKKE jeg har så stort behov for å flykte nå at jeg må til den nest ytterste konsekvens: Å bli psykotisk... En psykose er kanskje den nest ytterste konsekvens, mens går du "forbi den ytterste grind", "velger" du å avslutte det hele... og da er det i hvert fall ikke mulig å gjøre noe mer.

Kanskje hadde det vært bedre for meg om jeg hadde blitt sint høsten 1990? Jeg var temmelig lei og irritert av å bli påpakket ”noens” meninger og holdninger, men jeg greide ikke å stenge vedkommende ute verbalt. Og selv om jeg er sikker på at kroppsspråket var tydelig nok i den forstand at jeg signaliserte at jeg ikke var interessert, så var ikke det nok. Når jeg ser tilbake på de ukene den høsten det var snakk om, så fornemmer jeg ennå den følelsen av maktesløshet. Depresjonen var et faktum. Men kanskje hadde jeg ikke blitt deprimert om jeg hadde greid å være tydelig på at jeg faktisk ikke var enig eller faktisk ikke var interessert i dette menneskes intrikate verdensbilde.

Fordi jeg ikke har taklet hverdagen min og visst hvordan jeg skulle sette grenser for meg selv sammen med andre, har jeg flere ganger vært ”Ved den ytterste grind” og der har jeg stanset før jeg gikk over på ”den andre siden”. Hvorfor? Det har vært mange grunner til det, og det skal jeg ikke komme inn på akkurat nå. Men jeg tenker at det er viktig at hver enkelt, så langt vi greier, tar ansvar for å si i fra når vi føler at noen prøver å kjøre over oss. De gjør det slett ikke bevisst. Ja, noen gjør kanskje det, men jeg tror det er de færreste som overkjører oss bevisst. Hvem sitt ansvar er det da å si stopp? Ansvaret er mitt. Jeg kan velge nå når jeg forstår det, men det har jammen tatt mange år å forstå det.

Målfrid J. Frahm Jensen har skrevet flere bøker, og i boka ”Når vi forstår” er et dikt jeg vil dele:
”Små dolker
Små dolker
ble satt i hjertet
i form av harde ord
sår blør!

Forsto ikke den som satte dolken der at sår blør? Nei, jeg velger å tro at vedkommende ikke forsto det. Om den som satte dolken der virkelig forsto hva det innebar? I så fall er det ondskap. Men jeg kan ikke svare for andre enn meg selv. Og jeg kan bare si at jeg kjente dolken og at såret fortsatt blør.

Endringer og mestringsstrategier.
Tenk at vi kan være like skjøre og like sterke som disse blåklokkene. De tåler jammen en storm eller fem...




Jeg ser for ei framtid der jeg blir mindre avhengig av mine ryggmargsreflekser og mer kan fokusere på positive mestringsstrategier. Men jeg trenger helt klart hjelp for å få det til… Det er ingen fare for at jeg verken skal gå inn i en manisk psykose eller en dyp depresjon. Den totale flukten jeg ”valgte” den gang ved å gå inn i psykose, den greier jeg meg uten. Psykoseopplevelsene var lyse og positive, men det var mildt sagt en stor nedtur å bli innlagt på tvang og utsatt for et tvangsregime. Dette har jeg skrevet om i boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”.
Legen spurte meg i dag hvordan jeg sover, og da svarte jeg som sant er at jeg sover bra! Men jeg trenger fortsatt hjelp til å komme videre, og den hjelpen får jeg blant annet hos en psykolog. Jo, jeg fikk henvisning. Det er på en måte lenge til jeg skal dit, men det er under en uke. Jeg må også huske på at jeg har vært fantastisk heldig som slipper å stå i kø i månedsvis for å få time hos en psykolog der "kjemien attpåtil kanskje ikke stemmer"... For det vet vi hender både titt og ofte.

Jeg fant at ”kjemien stemte” med psykologen den første timen. Jeg har stor tro på at også han, enten i utgangspunktet ser på symptomet som ressurs - eller at han i det minste vil være villig til å følge meg i en sånn tankegang. Det er helt klart et tema jeg ønsker å snakke om i fremtidige timer ut i fra forskjellige erfaringer jeg har gjort meg i livet. Til slutt i dag tar jeg med litt mer fra boka "Symptomet som ressurs" fra side 40:

"Alan Watts sier at studenten har bygget sin adferd på gale antagelser. Jeg mener imidlertid at en person med psykiske problemer har utviklet sine symptomer ut fra indre premisser som er strengt logiske i forhold til personens identitet og hans eller hennes erfaringer i livet. De indre logiske premissene er ikke gale, men annerledes enn de ytre premissene som andre oppfatter som de riktige." Ingen fordømmelse å spore der...

GOD HELG!!!