Empower Nakuru - hjelp til selvhjelp

Det er godt få inspirasjon til å heve blikket bort fra meg selv og det jeg jobber for. For ikke lenge siden fikk jeg vite om et prosjekt i Kenya, nærmere bestemt i Nakuru. Det er det jeg vil fortelle litt om i dag. Det har i mange år vært arbeidet for empowerment (å styrke det enkelte menneske) i Nakuru, blant annet via en menighet JIAM (Jesus is able ministries).

En nordmann, Rune Riktor, var på besøk der og dro i gang et eget selvhjelpsprosjekt for å støtte det lokale arbeidet på ulike måter.

 Hellen Opieli og Jackline Ajayo fra JIAM-menigheten. 

De er rådgivere for de som tar seg av foreldreløse barn.

JIAM-menigheten støtter foreldreløse barn. Dette er en av dem.

Pastor Rex Okute fra JIAM-menigheten med foreldreløse barn.

Dette arbeidet vil jeg gjerne støtte og opplyse om i Norge. Jeg beveger meg tilbake til et engasjement jeg hadde på 1980-tallet med å se langt ut over Norges grenser. De siste 20 årene har jeg brukt veldig mye av min tid på arbeid for å rette fokus på mangelfulle helsetjenester innenfor psykisk helsefelt i Norge, og blant annet hatt fokus på mangel på forståelse fra myndighetene for de forholdene som råder for mennesker som utsettes for tvang og tvangsmedisinering i Norge. Bakgrunnen for det engasjementet var det jeg selv fikk føle på kroppen i forbindelse med tvang og tvangsmedisinering.
Ved å få boka "Drøm i våken tilstand" utgitt føler jeg at sirkelen sluttet, og jeg kan igjen se langt ut over mitt eget land. Sakte men sikkert har jeg de siste 1-2 årene tenkt at jeg vil over fra å en av de stemmene som bærer fram de smertefulle erfaringene til å bli en av stemmene som kan vise til de gode alternativene. Og om 3-5 år er det tid for å gi slipp på koblingen mellom egne erfaringer og det arbeidet jeg har lagt ned sammen med andre i dette feltet.

Jeg begynner med å se til Afrika og nærmere bestemt Kenya, noe jeg kjenner stor glede ved. I 2014 har jeg planer om selv å reise til Nakuru for å se med egne øyne det jeg i dag leser om. Det er noe jeg ønsker fordi jeg tror på vennskap over landegrenser og kontinenter som en viktig kilde til fred og forståelse mellom folk. Aller mest er dette noe jeg involverer meg i fordi det har berørt mitt hjerte på en god måte, og jeg har mye å lære. Det er noen år siden jeg ble mett av ting og ble mer opptatt mennesker, og jeg jobber fortsatt med å frigjøre meg fra at tingene jeg har skal eie meg.

EMPOWER NAKURU

Empower Nakuru er et hjelp til selvhjelpsprosjekt. Egen nettside finner du her. Prosjektet støttes av kristne fra Norge gjennom organisasjonen  og i Kenya/Nakuru. Det å bli nysgjerrig på "noe" i Afrika er tilfredsstillende for meg også på et intellektuelt plan. Jeg har plutselig fått mye annet å sette meg inn i enn det jeg til daglig prøver å få oversikt over. Noe jeg kjenner er sunt for meg. Litt om prosjektet og det jeg har lært vil jeg dele med deg som til vanlig leser min blogg, og fortsatt henger på dette innlegget.

Fra Facebooksiden:
"Empower Nakuru skal bidra til å gjøre enkeltpersoner i Nakuru, Kenya, økonomisk selvstendige, gjennom å yte sosial bistand, tilby utdanning og bistå i bedriftsetablering.

Vi har igangsatt arbeidet med ett stort og langsiktig prosjekt, "Landsbyprosjektet", og flere mindre prosjekter som lar seg gjennomføre og gir resultater også på kort sikt.

I tillegg kan vi gjennom at vi har kontaktnett i Nakuru også bistå helt direkte til de som allerede holder på med sosialt arbeid som vi ønsker å stimulere. Dette finner dere mange eksempler på her på siden. Dette er ikke vårt primære fokus, men ettersom vi ser at det er stor nytte i selv små bidrag fra Norge, har vi åpnet opp denne "kanalen" også. Vi jobber med å få etablert et kontor lokalt i Nakuru som kan organisere vårt arbeid lokalt.

Bli med og utgjøre en forskjell!!!"

Om du kjenner i ditt hjerte at du vil bidra inn i dette prosjektet, kan du velge å øremerke midler til det store og spennende Landsbyprosjektet eller du kan velge å gi til viktige enkeltprosjekter i Nakuru.

Gjennomsnittslønn i Kenya ligger på 12-15.000 Kenyanske shilling. Snaut 1.000 kroner. Brukbart betalte får over 20.000 Kenyanske shilling
(KES). (Nærmere  1.500 kroner). Det betyr at det ikke skal så store beløp sett med norske øyne til for å bli med å utgjøre en forskjell.

Facebookside

På twitter

Nettside med informasjon om arbeidet som drives fra Norge og i Nakuru

En av initiativtakerne i Norge, Rune Riktor, er her sammen med barn i Mombasa fra et svært vellykket prosjekt der. Det er bygd en skole til rundt 130 barn, hvorav drøyt 40 er foreldreløse.

Alt nytt begynner med å våge å drømme om endringer, og det er nettopp det disse tre i styret gjør ved sitt engasjement. De er endringsagenter som jobber sammen med lokalbefolkning! Det ser jeg på som helt nødvendig for å få til varige endringer. Det er nettopp det jeg i selvhjelpsammenheng har vært opptatt av de siste årene. Erfaringen er at ikke blir noe særlig resultat der lokalbefolkningen ikke selv har tatt en initiativ mens der de lokalbefolkningen selv har vært involvert er det gode resultater. (Det gjaldt arbeid med selvorganiserte selvhjelpsgrupper som jeg har arbeidet i forhold til gjennom Finnmarksnettverket.) I Norge har jeg blitt inspirert til sosialt entreprenørskap gjennom Bitten Schei og hennes Mother Courage, og ble også via henne nysgjerrig på hva som kan gjøres i Afrika. Jeg skal ikke selv starte opp prosjekter der, men velger å støtte det som allerede er i gang gjennom:

EMPOWER NAKURU -Opplysninger fra Brønnøysundregistret:

Org. nr. 911 686 694

"Styret består for 2013 av:
- Wambui Wamwere
- John Ngwenyi Kariuki
- Rune Riktor

Disse er grunnleggerne av Empower Nakuru.

Kontakt oss: info@empowernakuru.org

Konto i DNB er 1503.34.70808

Formålet er å bidra til å gjøre enkeltpersoner i Nakuru, Kenya, økonomisk selvstendige, gjennom å yte sosial bistand og bistå i bedriftsetablering."

Et balansert selvbilde?

Jeg leste nettopp Selvfølelsens evangelium i Morgenbladet, og fikk tanker rundt hva som er hva og hvordan henger selvbildet sammen med selvfølelse, selvtillit og selvrespekt og selvforakt. I tillegg bekrefter artikkelen at det er fullt mulig å skape teorier uten at den henger sammen med det praktiske liv. 

Detaljfoto av keramikkarbeid fra serien 

"Mørketidslys". 

Eget arbeid (rakubrent keramikk) fra min tid som student på 

Kunst- og håndverk på Høgskolen i Finnmark.

Ulike kreative uttrykk har vært min form for egenterapi. 

Uten å ha utløp for følelser gjennom kreativitet er jeg høyst usikker 

på hvor jeg hadde befunnet meg i dag.

En lang periode var det like viktig som å puste.

Se Faglig fyrlykt i nord og andre saker om 

kunst- og uttrykksterpi på Erfaringskompetanse.no

Selvorganisert selvhjelp: Praktiseringen av selvorganisert selvhjelp har ledet til en teori. I Norge bygger teorien fra selvorganisert selvhjelp på tiår med praktisk prøving og feiling. Å få tak i prinsippene i selvorganisert selvhjelp er ikke nødvendigvis enkelt. 

Jeg må fortsatt trene på å bruke ulike selvhjelpsprinsipper, men jeg kan kjenne at det utgjør en forskjell når jeg greier det. Enkelt er det ikke, men jeg opplever at jeg setter grenser på en annen måte enn jeg gjorde før. Det er for eksempel forskjell på å si "Jeg opplever at jeg blir avvist" eller om jeg hadde sagt "Du avviser meg". Min opplevelse har jeg lært meg å ta på alvor fordi den er smertefull, men det trenger slett ikke å være meningen fra "den andres side" å avvise meg. Og om avvisningen er et faktum, så kan det ligge noe annet bak den igjen som egentlig ikke har med meg å gjøre. For at jeg skulle ta tak i egne livsproblemer var det å ta i bruk selvhjelpsprinsipper en av mine utveier til mestring og empowerment. Et endringsarbeid jeg begynte på i 2010, og endringsarbeidet er et livslangt prosjekt. 

Familiekonstellasjoner - flergenerasjonell psykotraumatologi
Etter å ha tatt i bruk selvhjelpsprinsipper har jeg også greid å nyttegjøre meg terapi hos psykolog og jeg har gjennom grunnutdanningen i Familiekonstellasjoner hos Hellinger fått tak i dypereliggende årsaker til mine livsproblemer. Familiekonstellasjoner, som er flergenerasjonell psykotraumatologi, har for meg betydd at jeg har fått større respekt og forståelse for den livssmerten mine foreldre og andre forfedre har opplevd. Samtidig som det har løst opp uheldige bindinger har det også ført til en sunnere måte å kommunisere på.

Kommunikasjon er ikke enkelt, men for meg er det litt enklere når jeg bruker enkle selvhjelpsprinsipper i livet mitt. At andre igjen, som ikke kommuniserer ut i fra de samme prinsippene, kanskje opplever meg som et uromoment i enkelte sammenhenger merker jeg godt. Det gjør jeg fordi effekten eller utfallet av min tydelighet kan variere sterkt. Det aller viktigste for meg er at jeg tar ansvar for mine egne følelser, prøver å sette et lite søkelys på hvordan og hvorfor akkurat "den" følelsen oppsto i gitt sammenheng. Jeg kan ikke få alle svarene alene i etterkant fordi jeg ikke er en ensom øy når jeg prøver å samhandle med andre mennesker, men jeg kan få klarhet i hva det var som traff smertepunktene mine og kanskje kan jeg få tak i noe av det som ligger i smertepunktene. Hvorfor utløses smerten? Hva skjer i det smerten utløses? Fortsatt er det sånn at jeg noen ganger roter jeg meg helt bort i grublerier mens jeg andre ganger greier å få et større overblikk. Og kanskje kan nettopp er periode med grublerier føre til innsikt og overblikk.

Selvbilde 
Mitt selvbilde tenker jeg er noe jeg selv først og fremst må jobbe med, men det er viktig at jeg samtidig vet hvem jeg omgir meg med. Noen ganger får jeg behov for å beskytte meg mot omverden, og da vet jeg at noe av det jeg har i min erfaringsryggsekk har blitt berørt på en smertefull måte. Å beskytte meg mot omverden kan være helt nødvendig i perioder, men så må jeg også gjøre noen valg etter smertefulle opplevelser. Mestring har jeg skrevet om på denne bloggen tidligere. Kanskje er det mitt valg av ulike mestringsstrategier i ulike situasjoner som sier noe om hvem jeg er, og om min selvtillit er bygd på et balansert selvbilde? Selvfølelsen trenger ikke nødvendigvis å være god etter at jeg har tydeliggjort mine grenser, men samtidig har jeg kommet dithen at om jeg IKKE hadde gjort det, så blir det skralt med selvrespekten. Å la være å tydeliggjøre mine grenser fører til tap av selvrespekt, og enda verre kan det også føre til selvforakt. Det er først og fremst snakk om at jeg greier å akseptere meg selv med de feil og mangler jeg har, men gjøre det beste ut av hvem jeg er og hvordan jeg samhandler med andre. Ingen enkel sak... men livet blir i sum enklere når jeg ikke lar de smertestikkene påminnelsene bare flyte forbi i alle situasjoner. I en del sammenhenger er det helt nødvendig å la det passere uten å si noe høyt, men jeg kan likevel ta tak i mitt indre uten at det uttrykkes overfor andre.

Etter at jeg sluttet med antidepressiva har det på noen områder helt klart blitt mer smertefullt å leve. Men jeg fikk en viktig påminnelse her om dagen i form av et sitat jeg selv oppdaget for mange år siden, og det er som følger:  

“Feilen med å iføre seg et panser, er at det ikke bare tar av for smerter, men også for gleder.” (Celeste Holm)

Filmtips: En svensk dokumentarserie om medikamenter. Hvem bryr seg i Sverige? Saken er sakset fra WSO-bloggen.

Det var dagens tanker om selvbilde, selvfølelse, selvtillit, selvrespekt, selvforakt, og hvordan jeg selv kan ta tak for å få en balanse, og hvert enkelt menneske må finne sin vei. Det er mange ulike veier som fører fram... og mange ulike kombinasjoner er det også mulig å få til. Mitt indre landskap er i stor grad avhengig av hvilke redskaper jeg har tilgjengelig.

Mer om selvorganisert selvhjelp: Selvhjelp Norge.

Familiekonstellasjoner: Hellingerinstituttet i Norge.

Artikkeltips fra Aftenposten: Håp for dårlig selvbilde. Skrevet av Jofrid Bjørkvik Psykologspesialist Helse Fonna, Doktorgradsstipendiat, Universitetet I Bergen Et utvalge sitater: 

"-Ulike begreper.

I dagligtale og fagspråk blir det brukt en rekke ulike begreper for å sette ord på menneskers oppfattelse av seg selv. Selvtillit, selvfølelse, selvaktelse og selvbilde er noen av dem. Verdien av å skille dem fra hverandre er etter min mening avhengig av hvilken sammenheng man bruker dem i. Poenget er at man har en formening om hva man legger i begrepet, hva man snakker om. I denne teksten er målet å fokusere på personens evaluering av sin egen verdi som menneske, eller i hvor stor grad han eller hun opplever seg selv som "god nok". Jeg vil understreke at "god selvaktelse", ut fra en slik definisjon, ikke legger opp til et mål om å føle seg perfekt eller feilfri, men snarere en aksepterende holdning til seg selv med sterke og svake sider. (...)

-Endring av selvbilde handler om å våge å være en liten stund i den sårbarheten som oppstår når man setter spørsmålstegn ved den gamle, vante verdensforståelsen. Det er kanskje ikke sikkert at det er slik likevel?"

Et annet eksemplar fra serien "Mørketidslys" - Rakubrent keramikk

God helg til deg som stakk innom bloggen min!

Fra YouTube (Alf Prøysen): Du skal få en dag i mårå

Et drøyt halvår uten antidepressiva

og det er merkbare endringer:
1) Jeg har ikke lenger det søtsuget jeg hadde
2) Jeg er ikke lenger kjempesulten etter kl 22 om kvelden
3) Jeg har mer kontakt med mine egne følelser
4) Døgnrytmen har blitt bedre, d.v.s. at jeg ikke er veldig trøtt om morgenen

Er disse fire faktorene tilfeldig? Ikke godt å si, men det er i hvert fall min erfaring. Det kunne vært interessant å høre om andres erfaringer.

Jeg hadde brukt to ulike typer antidepressiva fra 1998 sammen med *stemningsstabiliserende medisiner, så det ble mange år. Fra ca 1. april har jeg startet nedtrapping på stemningsstabiliserende medisiner, og i dag har jeg redusert til 5/8 av opprinnelig mengde.
*Stemingsstabiliserende medisiner for mitt vedkommende er antiepileptika.

Jeg tar nedtrappingen S A K T E, slik det anbefales i:

Skadereduserende veileder for å slutte med eller bruke mindre psykofarmaka,  

som er utgitt av:

Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse innen psykisk helse

Jeg brukte en måned på 7/8, to måneder på 6/8 og i dag startet meg med 5/8 dose. Foreløpig merker jeg ikke noe som helst, men jeg vet at jeg går på nye veier, og at det jeg opplever underveis er det viktig å kjenne på, kjenner etter, være til stede her og nå... noe jeg har blitt bedre på. Tidligere har jeg fortalt at jeg tror årsaken til psykoser kan være traumer, og i og med at jeg har fått hjelp til å jobbe med noen av traumene, så tenker jeg at dette går i riktig retning, men det blir sikkert en del uoversiktlige svinger underveis...

Foto: Siv Helen Rydheim

Alle leger jeg har snakket opp igjennom årene har vært svært skeptiske til nedtrapping av medisiner, og i særdeleshet de stemingsstabiliserende. Flere har sagt "Never change a winning team". Jeg er heldig for jeg nå har et team bestående av levende mennesker. Fastlegen, som riktignok er skeptisk, men ikke uvillig til at jeg prøver, psykolog som har tro på at det skal gå, og som er åpen for at jeg kan kontakte han når jeg har behov. I tillegg har jeg familie og gode venner som støtter meg i nedtrappingsfasen. 

Det har vært en lang vei for meg å tørre å tro selv på tross av det leger har sagt, at det er mulig å leve et liv uten medisiner, og det gjenstår også å se om jeg greier å trappe helt ned på de medisinene jeg fortsatt bruker. Min store skrekk, ut i fra de erfaringene jeg har, er å bli innlagt på tvang og bli tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner. Hittil er det ikke opprettet medisinfrie behandlingstilbud, noe vi er veldig mange som venter på.

Det kommer fram i flere og flere sammenhenger at det er stort overforbruk av medisiner. Det stilles spørsmål ved om de virker ut i fra hensikten. På meg kan jeg si at jeg ble ikke mindre deprimert, men jeg ble avflatet eller mindre fininnstilt følelsesmessig. Kanskje kan det for enkelte være bra å få en ekstra vegg i forhold til å ta innover seg all verdens sorger, og sist men ikke minst å bli vippet av pinnen på grunn av personlige sorger? Jeg synes det er på tide med mye større grad av restriktiv utdeling av antidepressiva og la kroppen og sjela lege seg selv rett og slett fordi det å slutte med medisinene er vanskelig. Det er et kupp fra legemiddelindustrien at troen på at det virker og at det ikke er vanskelig å slutte igjen. Ja, det virker, men på hvilken måte virker medisinene? Tro om flere har hatt det som meg, at de ikke har blitt mindre deprimert, men fått andre virkninger? 

Relaterte saker:

Piller mot depresjon? Tror ikke det...

Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!

Å ha det disig innvendig er dog verre enn at det er disig ute i naturen.

Antidepressiva, en melkeku for legemiddelindustrien?

Legemiddelfrie behandlingstilbud må på plass

Mette Ellingsdalen, WSO: Aksjon for medisinfrie tilbud

Hurra?

Ikke alle har en god fellesskapsfølelse i forhold til 17. maifeiring. Jeg har ikke det, og i går ble jeg så berørt av noen personlige betraktninger fra en person. En av de som heller ikke føler for å delta i det store fellesskapet på 17. mai. Enkelte ganger har jeg deltatt litt halvhjertet, men jeg er mest bekvem med å holde meg inne denne dagen. Det vil si, ikke bare inne... Jeg skal på tur med Båti-vennen min... men vi "menger oss ikke" med 17. maifeirende folk. 

Jeg er glad i landet mitt, i naturen og i mennesker jeg har kontakt med. Jeg kjenner flere som også kjenner på sårhet i forhold til vår nasjonaldag. Å si det er som banne i kjerka. Jeg vet det, men jeg gjør det allikevel.

I går tok jeg i bruk et selvhjelsprinsipp når jeg kjente klumpen i halsen. Jeg ringte til en person jeg kjenner og som jeg er trygg på. Det er ikke ofte jeg gråter, men i går gråt jeg når jeg snakket med vedkommende på telefon. Hvorfor gråt jeg? Jeg kom i kontakt med det lille barnet i meg som ikke var en del av fellesskapet på 17. mai. Jeg husker jeg gikk i 17. maitog og det jeg følte mest på var utenforskap. Jeg var 12 år, og følte meg ikke "hjemme" blant de andre skoleelevene på en skole jeg hadde kommet til etter en flytting. Min eldre søster, som gikk i en klasse over meg, hadde allerede fått venner, men det hadde ikke jeg. 

Det ligger antagelig ennå mer bak dette traumet enn akkurat det at den dagen dukker opp som vanskelig. Det kommer nok fram hva det dreier seg om, slik at jeg får bearbeidet det bedre.


Nedtrapping av medisiner
Jeg har tidligere på denne bloggen fortalt jeg er i en nedtrappingsfase i forhold til medisiner, og har startet på ny nedtrappingsrunde i vår. Nå er det de "stemningsstabiliserende" medisinene jeg trapper ned på. 

Jeg bruker lang tid på nedtrapping og følger en skadereduserende veileder som er utgitt av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Det jeg merket når jeg trappet ned og sluttet på antidepressiva var ikke at jeg ble deprimert, men jeg blir derimot lettere berørt, og klumpen i halsen blir veldig påtagelig. Jeg må lære meg å håndtere det å gråte... er det jeg tenker. Kontrollfreaken i meg skal "lære meg å håndtere det å gråte"... Jeg ser hvor feil det kan bli... Jeg må heller lære meg at kontrollfreaken skal ha mindre plass i livet, og det lille barnet skal få større plass.

Familiekonstellasjoner er en god måte å jobbe med dette på, noe jeg også gjør i tillegg til at jeg har en psykolog jeg snakker med, og det er ved å ta i bruk prinsippene for selvorganisert selvhjelp som har gjort at jeg fikk øynene opp for hvilke behov jeg har. 

Renselsesprosess
Det å gråte vet jeg er en renselsesprosess... og for en som meg som lærte meg å bli "kontrollfreak" veldig tidlig i livet, er det som å gå inn i en ny lærefase hvor jeg skal ha med meg det lille barnet i meg. Det er det lille barnet som krever sin plass. Hvorfor kunne ikke ansattte i psykiatrien forstå det den gangen i 1992, når jeg ble innlagt på tvang og pumpet med medisiner? Det som egentlig var en gavepakke for å bli bedre kjent med meg selv, ble av "fagekspertisen" forkastet som en alvorlig sinnslidelse som det var om å gjøre å medisinere bort så snart som mulig. Medisinene gjorde meg nesten til en søvngjenger.

Jeg fikk et dagferskt eksempel fra en person som er innlagt. Hun fikk høre fra personalet at hun, av hensyn til de andre pasientene, må ta seg sammen og late som hun er glad... Den legen og den primærkontakten tenker jeg snarest må finne seg et annet sted å jobbe... Hun som fikk høre dette fra legen og primærkontakten skriver: "Jeg sa til overlegen og primærkontakten min at deres utsagn hadde jeg lyst til å melde inn til kontrollkommisjonen som ett overtramp mot meg som ett menneske som er veldig deprimert og nedstemt pga mine traumatiske hendelser i oppveksten. De mente jeg overdrev det hele og måtte ikke ta det sånn til meg, de mente at det var til det beste for miljøet for avdelingen at jeg spilte skuespill." 

Det er klart dette er noe å ta videre til kontrollkommisjonen, men jeg er samtidig redd for at det vil renne ut i sand, og bare være en ekstra belastning for vedkommende som opplevde dette. Det finnes tusenvis av eksempler på krenkelser som blir gjort at fagpersoner som er satt til å arbeide med mennesker som er i psykisk krise. 

Jeg selv trodde etter hvert på psykiaterne som mente at medisiner var helt nødvendig. Jeg har erfart at medisiner konserverer problemene. Medisiner løser ingen problemer, annet enn at de demper de "ytre" symptomene og det legger lokk over det innvendige smertetrykket. Men jeg vil bli et helt menneske. Jeg er klar for å ta den smerten jeg gjennom min indre kontrollfreak greide å undertrykke i mange, mange år. Om "psykiatrien" hadde gitt meg en mulighet i 1992 til å dykke ned i traumene, så tror jeg at livet hadde blitt bedre å leve. Det har gått 20 år, og jeg velger å se optimistisk på framtida. Resten av livet mitt... Jeg har tatt makta tilbake i eget liv, og den makta gir jeg ikke i fra meg igjen.

Ja, i dag kan jeg si at jeg er glad i landet mitt, og jeg er glad i fylket jeg bor i, og jeg er glad for at en person jeg har på min venneliste på Facebook skrev: "Gratulerer med dagen alle sammen! Ønsker alle en flott dag i dag - og så må vi alle, i morgen og alle andre dager, fortsette å arbeide for fortsatt demokrati, ytringsfrihet og rettigheter for alle!"

Gjenåpning av stengte rom
Det er mange som kjemper for at de psykiatriske metodene skal endres. Det er mange som har opplevd at tvang ikke er løsningen på psykisk smerte. Det er mange som ser på psykisk smerte som en mulighet for å åpne opp i stengte rom. Slik jeg også etter hvert har lært å se på det. Før eller siden er det antagelig nødvendig å gjenåpne stengte rom, som det var nødvendig å stenge fordi det var for smertefullt i øyeblikket å være i de rommene.

Gjennom at demningen brister, får jeg en mulighet til å gå inn i de rommene jeg en gang stenge. Jeg kan ta tilbake opplevelsene og følelsene som gjorde at jeg en gang måtte stenge fordi jeg ikke hadde ord for følelsene. Følelsene som forbindes med opplevelsene kan jeg ta fram i nuet og jeg setter ord på, følelsene som en gang førte til kaos og til behov for å stenge av. Ved å bruke selvhjelpsprinsipper kan jeg åpne rommene igjen. Prinsipper jeg har tatt i bruk etter å ha vært deltaker i selvorganisert selvhjelpsgruppe. Gruppa var et mentalttreningsstudio, og det aller viktigste er at jeg har greid å ta i bruk prinsippene utenfor gruppa. Jeg bodde i Øst-Finnmark når jeg kom i gang med selvorganisert selvhjelp, og det første møtet jeg var med på i gruppa var i mars 2010. Vel to år siden. 

Bildet er fra Varangerfjorden

Hvordan måler våre politikere suksess?
En politiker fra Finnmark skrev for en tid tilbake: "Om noen skulle være i tvil, vår flertallsregjering er en suksess, og våre løsninger har preget utviklingen av samfunnet vi lever i. Vi søker alltid nye løsninger for framtidas utfordringer. Vi er stolt av det vi har gjort, men ikke fornøyd - men vi er aldri i mål."

Søker alltid nye løsninger for framtida utfordringer? Tja... det har jeg ikke inntrykk av. Mitt inntrykk er at AP tviholder på "gamle løsninger" i mange sammenhenger. Lov om psykisk helsevern er et eksempel. Den har blitt endret noen ganger, men bare med bittesmå endringer som i praksis har hatt lite si for de som utsettes for tvang. Asylpolitikken imponerer ikke akkurat... det "nye" som har kommet inn er ikke et gode for de barna som blir sendt ut fra det landet de har vokst opp i. Kaldt, kaldt, kaldt... AP -Det er ingen varme i dette!

Ja, jeg kan forstå at AP sier at de har noe de kan være stolte av, men jeg synes det overskygges at mye av det jeg tenker at Arbeiderpartiet ikke kan være stolte av. Det er særlig det som gjelder asylpolitikken og i forhold til rus- og psykiskhelsefeltet, herunder i forhold til psykiatri som er et svart hull for AP.  Menneskerettigheter? Nei, AP er ikke opptatt av menneskerettigheter i eget land. De er gode på å overvåke menneskerettighetene i andre land, men ikke i eget! 

Samme politiker jeg referer til har tydeligvis ikke det feltet rus og psykisk helse som interesseområde. Så mye har jeg forstått. Ikke har jeg registrert at noen av de andre AP-representantene fra Finnmark har interesse for feltet heller. 

Den eneste stortingsrepresentanten fra Finnmark som har svart når jeg har sendt henvendelse til Finnmarksbenken er høyres representant Frank Bakke-Jensen. Kanskje er forklaringen så enkel som at det er de som er i opposisjon til regjeringsmakta som svarer? Jeg vet ikke, og Høyre er heller ikke "mitt" parti. 

Asylpolitikken
AP alene har ikke ansvaret for asylpolitikken i landet, men de har et meget stort ansvar. 

Et arrangement via Facebook, som jeg ble invitert til er som følger: 

"Vi bærer grønn sløyfe for å vise motstand mot asylpolitikken som føres i dag der over 400 norske barn skal sendes ut av landet. 

Alle som bærer den grønne sløyfen vil fremme et felles budskap: Stopp den uverdige behandlingen av barn som nå sendes ut av landet de er vokst opp i! Vi vil kjempe for barna og mot systemet som ikke har plass til dem lengre. Vi tar avstand fra en politikk som hindrer barn fra å leve en trygg og forutsigbar barndom. Vi vil markere en klar motstand mot en politikk som underkjenner internasjonale forpliktelser gjennom barnekonvensjonen.

I dagens lovverk fremgår det nemlig klart at barnas tilknytning skal tillegges vekt, mens innvandringspolitiske hensyn kan tillegges vekt –men i praksis så ser vi dessverre at flere politikere forsvarer en praksis som først og fremt ivaretar innvandringspolitiske hensyn fremfor barnets tilknytning. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke viser noe vilje til å endre denne praksisen.

VIS DIN MOTSTAND: BÆR GRØNN SLØYFE!

Grønn: Spirer, liv, nytt håp, fremtid 

Du finner et grønt silkebånd i nærmeste hobby/syforretning. Fest det på frakken, kåpen, dressen, flagget, på treet i hagen..:)

PS: Det starter 16.mai pga Nathan skal sendes ut da, men bør kjøres videre som et symbol for barns rettigheter. Den grønne sløyfen skal bli et kjent symbol."

Jeg drømmer om et Norge som hvor vi alle kan være stolte av landet vårt også i forhold til asylpolitikk og i forhold til helsetjenestene innenfor rus- og psykisk helse. Siden jeg kan lene meg til Jesus, også i dag, så tror jeg på at endringer er mulig. Vi kan ikke i et så rikt land som Norge, la de "minste" blant oss ikke få sin plass i vårt samfunn.


Avslag på asylsøknadene - til hvem?
En historie om Mohamed Ganam, som er publisert på Dagsavisens "Nye meninger". Det gjelder en asylsøker som har fått avslag. Et lite utdrag: "Mohamed har blitt arrestert flere ganger på grunn av sin politiske aktivitet. Hver gang har han blitt behandlet dårlig, men den siste arrestasjonen var den verste. I 22 dager hang han i kjettinger fra taket i en mørk celle, mens han ble torturert døgnet rundt. Han fikk elektriske støt i fingre og tær, han ble slått med jernrør til ribbena brakk, han ble slått i ansiktet slik at tenner falt ut og han ble vekt hver gang han holdt på å sovne. Torturistene lyste ham i øynene med et sterkt lys slik at han ikke så hvor slagene kom fra. En av vennene hans som også var fengslet fikk benet sitt sagd over mens Mohamed måtte se på. Da Mohamed til slutt ble sluppet ut av fengslet bestemte han seg for å forlate Gaza."


Greier ikke helt å si HURRA...

Gud signe vårt dyre fedreland 

http://www.youtube.com/watch?v=DhxVrqNU7Ag 

med Kine Hellebust  

Video om selvorganisert selvhjelp:
http://www.youtube.com/watch?v=xMfzpjYq7a8
http://www.youtube.com/watch?v=CvAZ55vzRz4&feature=channel&list=UL

Video med meg fra et foredrag på Amaliedagene i 2011
http://www.youtube.com/watch?v=h071UzgEtyM

Våg å ha drømmer

Ja, våg å ha drømmer. Alt nytt starter med en drøm... Min erfaring er at drømmer kan bli virkelig. I min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som ble utgitt i 2008, skrev jeg:
"Er det noen som tror de kan bruke meg i utviklingsarbeid innen psykisk helse, så er jeg veldig åpen for det."
Siden 2009 har jeg jobbet med utvikling av Finnmarksnettverket (2009-2012), som avdelingsleder i Finnmark for Bikuben og fra 2011 som erfaringskonsulent i et skrive-prosjekt og nå jobber jeg med en prosjektsøknad til Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering gjennom We Shall Overcome (WSO). Svar på den søknaden kommer i slutten av november 2011. Jeg våger å drømme om at Extrastiftelsen finner søknaden såpass interessant at de gir tilskudd. Det er Extrastiftelsen (gjennom Mental Helse) som innvilget midler til Finnmarksnettverket i tillegg til at NAV Finnmark og Helsedirektoratet har bevilget midler til prosjektet. Skrive-prosjektet er fullfinansiert av Extrastiftelsen, og søkerorganisasjonen er Mental Helse. Jeg var også med på å utvikle søknad for Kultursenteret Sisa (gjennom Rådet for psykisk helse) som fikk innvilget midler til prosjekt (2009-2010).

Nå er sosialt entreprenørskap i vinden, og "Dugnad for frihet" er et prosjekt som vil ha gode muligheter for å koble seg på sosialt entreprenørskap.

Det er mye spennende som skjer, og det skjer fordi noen tør å ha drømmer om å bidra til endringer på ulike områder i samfunnet. Innenfor rus- og psykiskhelsearbeid er det stort behov for nytenkning, og brukerstyrte tiltak har fått altfor lite oppmerksomhet. Kanskje går det an å håpe på at dette skal snu? Brukerstyring er etter min mening helt nødvendig i empowermentsammenheng. Empowerment: "Å definere sine egne problemer og finner sine egne løsninger i fellesskap med andre." Empowerment eller egenkraftmobilisering: Å eie eget problem og å eie muligheten til å få til en endring. Fra avmakt til makt i forhold til eget liv. Gjennom egenkraftmobilisering tar vi makta tilbake i eget liv, og når vi gjør det tar vi også ansvar for nødvendige endringer i eget liv. Ikke minst: Vi tør å begynne å drømme igjen! Kanskje blir ikke alle drømme oppfylt, men noen blir det. Det er min erfaring.

Kanskje på tide at Storting og regjering bevilger mer penger til brukerstyrte sentre? Her er en bloggartikkel der jeg skriver om det.

Når jeg så at SEPREP lyste ut stipend, så våget jeg å drømme om å få stipend. Ja, jeg var heldig og jeg fikk skrive-stipend! Jeg elsker å skrive, så jeg drømmer å få mer tid til å skrive... og noen drømmer går i oppfyllelse :)