Et drøyt halvår uten antidepressiva

og det er merkbare endringer:
1) Jeg har ikke lenger det søtsuget jeg hadde
2) Jeg er ikke lenger kjempesulten etter kl 22 om kvelden
3) Jeg har mer kontakt med mine egne følelser
4) Døgnrytmen har blitt bedre, d.v.s. at jeg ikke er veldig trøtt om morgenen

Er disse fire faktorene tilfeldig? Ikke godt å si, men det er i hvert fall min erfaring. Det kunne vært interessant å høre om andres erfaringer.

Jeg hadde brukt to ulike typer antidepressiva fra 1998 sammen med *stemningsstabiliserende medisiner, så det ble mange år. Fra ca 1. april har jeg startet nedtrapping på stemningsstabiliserende medisiner, og i dag har jeg redusert til 5/8 av opprinnelig mengde.
*Stemingsstabiliserende medisiner for mitt vedkommende er antiepileptika.

Jeg tar nedtrappingen S A K T E, slik det anbefales i:

Skadereduserende veileder for å slutte med eller bruke mindre psykofarmaka,  

som er utgitt av:

Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse innen psykisk helse

Jeg brukte en måned på 7/8, to måneder på 6/8 og i dag startet meg med 5/8 dose. Foreløpig merker jeg ikke noe som helst, men jeg vet at jeg går på nye veier, og at det jeg opplever underveis er det viktig å kjenne på, kjenner etter, være til stede her og nå... noe jeg har blitt bedre på. Tidligere har jeg fortalt at jeg tror årsaken til psykoser kan være traumer, og i og med at jeg har fått hjelp til å jobbe med noen av traumene, så tenker jeg at dette går i riktig retning, men det blir sikkert en del uoversiktlige svinger underveis...

Foto: Siv Helen Rydheim

Alle leger jeg har snakket opp igjennom årene har vært svært skeptiske til nedtrapping av medisiner, og i særdeleshet de stemingsstabiliserende. Flere har sagt "Never change a winning team". Jeg er heldig for jeg nå har et team bestående av levende mennesker. Fastlegen, som riktignok er skeptisk, men ikke uvillig til at jeg prøver, psykolog som har tro på at det skal gå, og som er åpen for at jeg kan kontakte han når jeg har behov. I tillegg har jeg familie og gode venner som støtter meg i nedtrappingsfasen. 

Det har vært en lang vei for meg å tørre å tro selv på tross av det leger har sagt, at det er mulig å leve et liv uten medisiner, og det gjenstår også å se om jeg greier å trappe helt ned på de medisinene jeg fortsatt bruker. Min store skrekk, ut i fra de erfaringene jeg har, er å bli innlagt på tvang og bli tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner. Hittil er det ikke opprettet medisinfrie behandlingstilbud, noe vi er veldig mange som venter på.

Det kommer fram i flere og flere sammenhenger at det er stort overforbruk av medisiner. Det stilles spørsmål ved om de virker ut i fra hensikten. På meg kan jeg si at jeg ble ikke mindre deprimert, men jeg ble avflatet eller mindre fininnstilt følelsesmessig. Kanskje kan det for enkelte være bra å få en ekstra vegg i forhold til å ta innover seg all verdens sorger, og sist men ikke minst å bli vippet av pinnen på grunn av personlige sorger? Jeg synes det er på tide med mye større grad av restriktiv utdeling av antidepressiva og la kroppen og sjela lege seg selv rett og slett fordi det å slutte med medisinene er vanskelig. Det er et kupp fra legemiddelindustrien at troen på at det virker og at det ikke er vanskelig å slutte igjen. Ja, det virker, men på hvilken måte virker medisinene? Tro om flere har hatt det som meg, at de ikke har blitt mindre deprimert, men fått andre virkninger? 

Relaterte saker:

Piller mot depresjon? Tror ikke det...

Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!

Å ha det disig innvendig er dog verre enn at det er disig ute i naturen.

Antidepressiva, en melkeku for legemiddelindustrien?

Legemiddelfrie behandlingstilbud må på plass

Mette Ellingsdalen, WSO: Aksjon for medisinfrie tilbud

Piller mot depresjon? Tror ikke det...

Min erfaring er at pillene stenger følelser ute. Det er en fare for å bli avstumpet. Jeg mener selv at jeg var avstumpet når jeg brukte antidepressiva, og jeg brukte antidepressiva sammenhengende fra 1998 til 2011. Jeg hadde samtaler med flere psykiatere og fastleger om det å trappe ned, og standardsvar var at de ikke ville anbefale det. Begrunnelsen var at jeg fungerte så godt på den blandingen av medisiner jeg tok.
Jeg stilte følgende spørsmål til en lege: "Er det slik at hvis jeg slutter med medisiner, så er det som å bruke en russisk rulett? Svaret jeg fikk var at det var enda verre. Det var helt sikkert at kula ville treffe. Flere har brukt uttrykket "Never change a winning team". Og det omtalte "teamet" besto av tre forskjellige typer medisiner. To av de var antidepressiva, og disse greide jeg å slutte med før jul i 2011, og det var etter en meget langsom nedtrapping.

Det neste blir å trappe langsomt ned på den stemningsstabiliserende medisinen jeg tar, og så forhåpentligvis kan jeg slutte helt. Det er ingen enkel sak å slutte med medisiner etter å ha brukt de samme over så mange år, men jeg har ikke lenger bare pillemiksen som "team". Nå har jeg også en psykolog, og jeg tror fastlegen også vil være med på den videre nedtrappingen. Hun var mer skeptisk til å ta den siste enn de to antidepressivaene. Det er en fordel at jeg har et team bestående av mennesker og ikke bare piller. Jeg trenger de menneskemøtene jeg kan få... ikke bare noen kalde piller. Jeg har i tillegg til psykologen og legen flere gode venner og jeg har familie som støtter meg. Noe som gjør at jeg starter en nedtrapping i vår, og kanskje bruker jeg 1-2 år på nedtrappingen, slik at det alt i alt faktisk blir flere år med nedtrapping av medisiner.

Med bakgrunn i en YouTube-video ble jeg tidligere i dag inspirert til å skrive et blogginnlegg: "Depresjon nødvendig for å få en dypere forståelse?"
Ja, jeg tror faktisk det er en sannhet.

Nylig har jeg vært med på å redigere og publisere tre videoer fra Finnmarksnettverket, hvorav jeg her vil trekke fram en av disse, som du finner her.
Gunn Anita Vang, som er "den selvorganiserte selvhjelpens mor" i hele Nord-Norge, bidrar i den videoen med sine personlige erfaringer med å ta i bruk selvorganisert selvhjelp. Hun forteller om angsten som veiviser, angsten som ressurs. Se gjerne alle tre videoene, så får du en god sammenheng.

Det er på tide at vi greier å snu på betydningen av forskjellige sykdomsbegreper. Kanskje er det slik at vi, gjennom andre måter å tenke på om det som kalles for psykisk sykdom, kan få en snuoperasjon. Kanskje kan forståelsen av f eks både angst, depresjon og psykose bli mer positiv?

Ja, det har vært smertefullt når jeg har stått midt i det, men når jeg lærte å håndtere smerten og å bruke smerten som veiviser, så ble jeg styrket og jeg har fått et rikere liv. Det er et evighetsperspektiv i den forstand at jeg tror ikke det er mulig å bli "utlært" med tanke på å håndtere smerten jeg bærer i livet mitt, men jeg kommer styrket ut av det når jeg faktisk greier å håndtere det jeg møter av smerte i livet.

Jeg har et foredrag på Amaliedagene 2011 med tittelen "Kan psykose være drøm i våken tilstand?" som ble filmet og redigert av Hvite Ørns leder Jan-Magne Sørensen, og lagt ut på youtube.

I 2005 laget jeg en serie keramiske bilder jeg kalte "Mørketidslys", og dette er et detaljfoto fra et av disse. Jeg har en formening om at det lyset vi opplever her nordpå i mørketida, som er så fantastisk vakkert, at det er nesten verdt å ha mørketid i to måneder.

Noen ganger er det tungt, men kanskje er det meningen av vi også skal kjenne litt på nettopp det at det er tungt?

I overført betydning, nemlig når jeg har befunnet meg i et sjelelig mørke, så har det vært langt i mellom lysglimtene, men kanskje var det nødvendig å være i en slags dvale? Det har ikke jeg svar på, men jeg vet at jeg neppe ville hatt samme forståelse for folk som har det tøft psykisk om jeg ikke selv hadde opplevd å være i ulike tilstander som betegnes som sykt. Kanskje kan det være like friskt som sykt, om vi bare får øye på måter å håndtere den indre mørketida på som kan gi en god mestringsfølelse?

Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?
Erfaringer fra selvorganisert selvhjelp, video nr 2 av Gunn Anita Vang på YouTube
Du finner to andre videoer om selvorganisert selvhjelp på Finnmarksnettverkets kanal på YouTube. En omtale av alle tre videoer finner du her.

Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!

Blomsterglede en soldag i september.

Rett før jul tok jeg min siste antidepressiva, og jeg har brukt disse medisinene fra 1998. Etter å ha lest om hvor liten effekt medisinene har det siste året, har jeg blitt helt overbevist om at veien mot å bli kvitt Cipramil og Tolvon var helt riktig.
Mitt blogginnlegg "Antidepressiva - en melkeku for legemiddelindustrien" Sitat: "Psykiater Trond F. Aarre har i sin nye bok ”Manifest for psykisk helsevern” tatt for seg forskning på bruk av antidepressiva. Hans konklusjon er at 1 av 10 som bruker denne type medisin vil oppleve at den virker. Ti pasienter må behandles med medisinen for at en pasient skal bli frisk. Han problematiserer ikke at alle ti sannsynligligvis får stort ubehag den dagen de ønsker å slutte med medisinene."

Cipramilpillene var desidert verst å slutte med på grunn av kroppslig ubehag. For ca en uke siden sluttet jeg med Tolvon, og jeg har ikke merket noe særlig ubehag etter det. Det er et problem at legemiddelindustrien ikke produserer mindre enn 10 mg's piller, men jeg løste det problemet med å knuse tablettene og løse dem opp i vann, så drakk jeg 2/3 av vannet en periode og gikk til slutt ned til 1/3 og mindre enn det før jeg sluttet helt. Dette var en ide jeg fikk fra en som hørte på et foredrag jeg holdt under Amaliedagene 2011. Det var en god ide! Jeg sluttet helt med Cipramil i slutten av september i år, og hadde flere uker etterpå kroppslig ubehag. Men i og med at jeg har snakket med flere andre som har opplevd samme type ubehag, så visste jeg hva jeg gikk til. Det er en av fordelene med erfaringsutveksling! Det gjaldt for meg at jeg stålsatte meg, og jeg er i havn å kvitte meg med medisinene. Alt i alt har jeg brukt 1 1/2 år på nedtrappingen.

En litt rar "bivirkning" av å slutte med Cipramil oppdaget jeg er at jeg blir lettere berørt, så en effekt av å bruke antidepressiva er antagelig at jeg ble mer "likegyldig og kald"! Er det noe jeg ønsker å være? Nei, fri og bevare meg. Jeg vil være et levende menneske!!! Kunne vært interessant å høre om andres erfaringer i forhold til dette?

Nå gjenstår nedtrapping av Tegretol, som jeg også har brukt fra 1998. Det er en type medisin som virker stabiliserende på mani og depresjon. Først skal jeg nå la kroppen venne seg til å være uten antidepressiva i noen måneder.

Legemiddelfrie behandlingstilbud er ikke på plass, men har blitt etterlyst gjennom en aksjon som er undertegnet av We shall overcome (WSO), Hvite Ørn, Mental Helse, Aurora og Landsforeningen for pårørende (LPP). Dette er sendt til: Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen med kopi til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

Et annet blogginnlegg jeg skrev for Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang" kan være verdt å lese for deg som er opptatt av å få etablert alternativer til tvang.

Jeg har tre blogger:
psykose.erfaringer med over 10289 treff (i drift fra juli 2010)
sivhelenrydheim.blogspot.com med over 5903 treff (i drift fra desember 2008)
endringer.blogspot.com med 3170 (i drift fra 31. desember 2010)

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for å skrive i 2011, og er takknemlig for det. For 2012 kan folk igjen søke om skrivestipend fra SEPREP. Anbefales!

Ønsker alle lesere et rikt og godt nytt år! Jeg prøver å ha med meg inn i det nye året: Uansett hva jeg opplever, så har jeg noe å lære av alle situasjoner og opplevelser! Kanskje er det mest strevsomme det jeg lærer aller mest av og som er utviklende? Endringsarbeid tar tid. Det er min erfaring så langt i livet, selv om det kan ha tatt meg år å se akkurat det... fra erfaring til integrering...

Bildet er tatt i Talvik i slutten av november. Da gikk vi fortsatt inn i mørkere tid. Nå går vi mot lysere tid igjen, og mørketida skal være over rundt 20. januar 2012. Mye fint lys er å se før den dagen kommer! Mørketidslyset er spennende! Det å greie å se at det faktisk er mørketidslys midt i mørketida gir en god mestringsfølelse. Mørketida er noe å mestre det også.

Gir dere helt til slutt Trosbekjennelsen av Hans Børli, som nettopp sto i Klassekampen:

Trosbekjennelsen

Jeg trur på den nakne legende

om mennesket Jesus Kristus.

Jeg trur på ham slik han var

før menneskene formet hans bilde

på perlebesatte krusifikser,

før sjølbehagelige prester

lespet hans navn over silkedukede altere

i katedraler reist til hans ære,

før de velsignet blodige krigsvåpen

og sang hans navn over slagmarkene,

før de kamuflerte falskhet og råttenskap

med hans hellige stråleglorie.

Jeg trur på tømmermannens sønn -

den fattigste av de fattige.

Han som ikke eide en stein

å kvile sitt trøtte hode mot.

Han som prediket

kjærlighetens og brorskapens evangelium

for pøbelen på byenes torg.

Han som hjalp der sjukdom og nød herjet,

og gråt bittert

over sitt folks bunnløse elendighet.

Han som gikk uanfektet omkring

mellom skjøger og lassiser

med spissborgernes hånende øyne rettet mot seg.

Han som dreiv høkerne ut av templet

med hvinende piskeslag.

Ham trur jeg på.

Denne Jesus

- det evige sanne menneske -

måtte dø mellom røverne på Golgata,

dømt som en fare for samfunnet.

Slavenes og piskesvingernes

gjennområtne samfunn.

Men hans Via Dolorosa

går som en skinnende vei

gjennom alle århundrer.

Det store og gode menneskes vei

- mot lengselens morgenland.

HANS BØRLI

Fra diktsamlingen «Villfugl» (1947).

Å ha det disig innvendig er dog verre enn at det er disig ute i naturen. Disige dager ute i naturen, kan faktisk være svært så interessant.

Kanskje kan vi gjøre om våre dager da vi har det disig innvendig til å bli interessante også? Jeg vet ikke, men fikk en sånn assosiasjon når jeg gikk igjennom noen av mine fotografier fra i sommer. Når jeg peker tilbake på gårsdagens bloggartikkel angående "Symptomet som ressurs", så må det jo også gå an å se hva som ligger i ens indre disighet, og kanskje får jeg tak noe viktig? Det kan i hvert fall verdt et eksperiment.

I dag hadde jeg lyst til å nevne Eva Ramm og hennes bok "Og psykiateren skapte mennesket"
Hun er en av de psykologene som åpent går ut og kritiserer psykiatere og psykiatrien. Vi trenger det vi som sitter med dårlige erfaringer fra psykiatere og psykiatrien. Jeg har ikke utelukkende dårlige erfaringer med psykiatere, bare for å ha sagt det. Men når det var aller viktigst for meg å bli møtt med respekt og TID opplevde jeg dessverre det helt motsatte. Jeg skal ikke skrive om det her i dag fordi jeg har beskrevet det i boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er".

Fra omslaget på Eva Ramms bok: "Forfatteren er spesialist i rådgivningspsykologi med årelang praksis bak seg både som psykolog i skole og arbeidsliv, og som privatpraktiserende terapeut. Hun har skrevet 22 bøker, hvorav mange populærvitenskapelige, men også en rekke skjønnlitterære romaner og ungdomsbøker."

Eva Ramm advarer mot tradisjonell psykiatri. Hun sier at psykiateren ofte benytter seg av tvilsomme metoder, som altfor sterk medisinering, tvangsforing, inngrep i hjernen, isolasjon og beltebruk.
Ja, jeg har opplevd noen av de heller tvilsomme metodene, og kan skrive under på at det har bidratt til å få meg til å tro at psykiatere og psykiatrien egentlig ikke vet hva de gjør. Jeg kan ikke tro at de gjør det de gjør vel vitende om konsekvensene? I så fall er det snakk om ondskap satt i system. Mange blir retraumatisert i sitt møte med tvangspsykiatrien. (Dette står det om i Reidun Norvolls rapport. Hun har forsket på brukerorienterte alternativer til tvang, og sier at forskning viser at det finnes opp til 98% forekomst av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt på institusjon. Og hun sier at det må bygges inn en tenkning om at tvang kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer. Fra Sintef Helses rapport A4572, delrapport 1 om BAT-prosjektet (Brukerorienterte alternativer til tvang) ved Reidun Norvoll, (s 29).

Jeg tror at livsvarig medisinering med antipsykotiske medisiner konserverer psykoselidelsene. De fjerner heller ikke symptomene, men døyver dem. Når jeg var utskrevet fra Åsgård psykiatriske sykehus i 1994 etter et tvangsopphold på fire uker, var jeg til psykiater på poliklinikken. Dr. Robertsen var hans navn, og han sa jeg måtte bruke Trilafon depot i minst fem år. Takket være min mors observasjoner av meg og med hennes hjelp kom jeg meg til lege og en annen psykiater som vurderte det annerledes. Dette viser at ikke alle psykiatere er like ukyndige i sin utøvelse av legegjerningen. Jeg fikk også henvisning til psykolog, og brukte ca 1 1/2 år hos denne psykologen, noe som hjalp meg noen skritt videre.
Hvor mange opplever ikke å ha tillit til at det psykiateren sier må være sant? Hvor mange blir ikke ødelagt for resten av livet fordi de har tillit til at det psykiateren sier er korrekt? Det er dessverre altfor mange.
Eva Ramm skriver (s 129-130): "Mangelen på respekt for mennesker med psykiske lidelser må opphøre. Menneskevennlige holdninger må institueres på alle behandlingsplan, og tvangsbruk forbys. Ingen må kunne frarøves sin frihet, fordi de er psykiatriske pasienter. Myten om at psykiske lidelser stort sett er organisk betinget og arvelige, må bort, og evigvarende diagnoser ikke lenger forekomme. Det må nedsettes et utvalg som på helt uavhengig grunnlag diskuterer detaljene i et nytt system etter helt andre retningslinjer, og med helt annet siktemål.
Det følgende er ment som gode råd i forbindelse med detaljene i en slik nyorientering:
Et tilstrekkelig antall krisetelefoner bør opprettes for vold som oppstår i hjemmet. Diverse opplærte team kan settes i stand til å rykke ut til akutt syke på kort varsel, med mandat å gi samtaleterapi og lettere beroligende medikamenter på stedet. Politiet bør løses fra sine plikter som gestapolignende instans for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Som andre syke må også disse kunne hentes i vanlig ambulanse, uten politioppbud.
Det bør satses på kommunalt- og statsstøttede terapeuter i et så stort antall at det er enkelt å nå dem når man trenger dem, og til en så rimelig pris at enhver kan gjøre bruk av dem. Men man bør også søke samarbeid med andre behandlingsgrupper. Dagens skepsis til ikkeakademiske terapeuter bør erstattes av en positiv innstilling, hvor man legger vekt på den innsikt i menneskelig fortvilelse mange alternative behandlere er i besittelse av, og som i slike situasjoner kan være det pasienten trenger mest av alt."

Videre siterer jeg (side 132): De såkalte "brukerne" er gjort hjelpeløse, til tross for et omfattende lovverk som påbyr at de skal høres. Men disse lovene er tilpasset gjeldene tradisjonell psykiatri, med gjeldende tradisjonell diagnostikk, og gjeldende tradisjonelle metoder. Nye lover må forfattes på helt nytt og fritt grunnlag, og særlig henblikk på at menneskerettighetene skal ivaretas.
Dagens psykiatriske diagnoser er stigmatiserende, forvirrende og ødeleggende for selvbildet. De påvirker menneskelige relasjoner, og vanskeliggjør arbeidsmulighetene. Det bør derfor være full anledning til å etterprøve de gamle diagnosene. Når en psykisk sykdom ikke lenger kan konstateres, må dette gå klart fram av journalen. Gamle diagnoser må ikke bli stående uprøvd i årevis, og gi et syn på pasienten som ikke lenger stemmer, samtidig som de danner grunnlag for stadig nye sykemeldinger. Slik ofte villedende og dels skjønnsmessig informasjon må heller ikke sendes til andre instanser, uten at pasient og pårørende har gitt tillatelse til det."

Det var Eva Ramm, og jeg er ikke uenig i noe av det jeg har sitert. Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til alle helseforetak i mars i år, og jeg har lagt det ut på NRK Torget, og du finner det her. Rundskrivet er helt klart på at det SKAL systematisk opprettes medisinfrie behandlingstilbud med alternative metoder til tvang ved ALLE helseforetak.

Dette ser jeg fram til! Jeg ønsker meg nemlig et behandlingssted der jeg kan søke meg inn for å trappe ned på og slutte med medisiner som jeg har brukt siden 1998. I min blogg psykose.erfaringer har jeg en sak hvor jeg forteller at jeg har vært en overløper, og med det mener jeg at jeg adopterte den tradisjonelle psykiatriens tankegang. Du kan lese saken her.

Da ønsker jeg eventuelle lesere en fin søndagskveld!