Et drøyt halvår uten antidepressiva

og det er merkbare endringer:
1) Jeg har ikke lenger det søtsuget jeg hadde
2) Jeg er ikke lenger kjempesulten etter kl 22 om kvelden
3) Jeg har mer kontakt med mine egne følelser
4) Døgnrytmen har blitt bedre, d.v.s. at jeg ikke er veldig trøtt om morgenen

Er disse fire faktorene tilfeldig? Ikke godt å si, men det er i hvert fall min erfaring. Det kunne vært interessant å høre om andres erfaringer.

Jeg hadde brukt to ulike typer antidepressiva fra 1998 sammen med *stemningsstabiliserende medisiner, så det ble mange år. Fra ca 1. april har jeg startet nedtrapping på stemningsstabiliserende medisiner, og i dag har jeg redusert til 5/8 av opprinnelig mengde.
*Stemingsstabiliserende medisiner for mitt vedkommende er antiepileptika.

Jeg tar nedtrappingen S A K T E, slik det anbefales i:

Skadereduserende veileder for å slutte med eller bruke mindre psykofarmaka,  

som er utgitt av:

Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse innen psykisk helse

Jeg brukte en måned på 7/8, to måneder på 6/8 og i dag startet meg med 5/8 dose. Foreløpig merker jeg ikke noe som helst, men jeg vet at jeg går på nye veier, og at det jeg opplever underveis er det viktig å kjenne på, kjenner etter, være til stede her og nå... noe jeg har blitt bedre på. Tidligere har jeg fortalt at jeg tror årsaken til psykoser kan være traumer, og i og med at jeg har fått hjelp til å jobbe med noen av traumene, så tenker jeg at dette går i riktig retning, men det blir sikkert en del uoversiktlige svinger underveis...

Foto: Siv Helen Rydheim

Alle leger jeg har snakket opp igjennom årene har vært svært skeptiske til nedtrapping av medisiner, og i særdeleshet de stemingsstabiliserende. Flere har sagt "Never change a winning team". Jeg er heldig for jeg nå har et team bestående av levende mennesker. Fastlegen, som riktignok er skeptisk, men ikke uvillig til at jeg prøver, psykolog som har tro på at det skal gå, og som er åpen for at jeg kan kontakte han når jeg har behov. I tillegg har jeg familie og gode venner som støtter meg i nedtrappingsfasen. 

Det har vært en lang vei for meg å tørre å tro selv på tross av det leger har sagt, at det er mulig å leve et liv uten medisiner, og det gjenstår også å se om jeg greier å trappe helt ned på de medisinene jeg fortsatt bruker. Min store skrekk, ut i fra de erfaringene jeg har, er å bli innlagt på tvang og bli tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner. Hittil er det ikke opprettet medisinfrie behandlingstilbud, noe vi er veldig mange som venter på.

Det kommer fram i flere og flere sammenhenger at det er stort overforbruk av medisiner. Det stilles spørsmål ved om de virker ut i fra hensikten. På meg kan jeg si at jeg ble ikke mindre deprimert, men jeg ble avflatet eller mindre fininnstilt følelsesmessig. Kanskje kan det for enkelte være bra å få en ekstra vegg i forhold til å ta innover seg all verdens sorger, og sist men ikke minst å bli vippet av pinnen på grunn av personlige sorger? Jeg synes det er på tide med mye større grad av restriktiv utdeling av antidepressiva og la kroppen og sjela lege seg selv rett og slett fordi det å slutte med medisinene er vanskelig. Det er et kupp fra legemiddelindustrien at troen på at det virker og at det ikke er vanskelig å slutte igjen. Ja, det virker, men på hvilken måte virker medisinene? Tro om flere har hatt det som meg, at de ikke har blitt mindre deprimert, men fått andre virkninger? 

Relaterte saker:

Piller mot depresjon? Tror ikke det...

Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!

Å ha det disig innvendig er dog verre enn at det er disig ute i naturen.

Antidepressiva, en melkeku for legemiddelindustrien?

Legemiddelfrie behandlingstilbud må på plass

Mette Ellingsdalen, WSO: Aksjon for medisinfrie tilbud

I dag har jeg vært hos psykolog og snakket om mine gamle og dårlige mestringsstrategier,

og samtidig fortalte jeg at jeg har en god mestringsstrategi, nemlig å skrive. Ulempen med den mestringsstrategien er selvsagt at jeg ikke får noen dialog med andre gjennom det jeg skriver. Da må jeg si jeg føler at jeg har vunnet i lotto i forhold til å være så heldig at jeg fikk time så raskt hos en psykolog. Det er luksus, ikke bare i det fylket jeg bor, men det tror jeg jammen er sjelden de fleste steder i landet. Samtidig har jeg meldt meg på en work-shop i Oslo i Familiekonstellasjoner, og det står det følgende på Hellingers nettside:

"Systemiske konstellasjoner som selvutvikling

Enten du ønsker utvikling og veiledning personlig eller i jobbsammenheng, vil konstellasjoner være en effektiv metode. Konstellasjoner viser deg mulighetene og fjerner hindre til vekst slik at du kan finne styrke, energi og ditt virkelige potensiale.

Familiekonstellasjoner for selvutvikling

Ønsker du selvinnsikt og personlig utvikling vil familiekonstellasjoner være en effektiv og dyptvirkende metode. Enten du bare er nysgjerrig og søkende eller i en dyp livskrise vil konstellasjoner hjelpe deg i å finne styrke, energi og indre ro.

Kanskje strever du med en av disse problemstillingene:

* Følelse av å sitte fast – ikke komme videre i livet.
* Indre uro, konsentrasjonsproblemer.
* Går rundt i en tåke.
* Samme type problem dukker opp på nytt og på nytt.
* Utbrenthet, symptomer, sykdom.

Disse og mange andre temaer er gjengangere i våre kurs, workshops og åpne kvelder. Der kan du få en smakebit av hva familiekonstellasjoner er i tillegg til å jobbe med egen konstellasjon. Dersom du vil gå dypt inn i metoden kan du ta Hellinger Instituttets Grunnutdannelse som gir en grundig innsikt i systemisk tenkning til bruk i terapi og til personlig utvikling.

Her kan du lese mer om hvordan en familiekonstellasjon foregår.

Om Hellinger og konstellasjoner har jeg blant annet fått informasjon gjennom Hågen Haugrønningen. Les artikkelen "Ni diagnoser forsvant" her.

Jepp... da er jeg klar for å gjøre endringer i g j e n i livet mitt... Det er ingen lett vei, men for meg er det nødvendig. Det er smertefullt, men jeg kjenner at jeg lever. Og jeg tror noe av det som har gjort at jeg tar dette skrittet nå er at jeg har vært deltaker i en selvorganisert selvhjelpsgruppe,og der har jeg jobbet med grensesetting. Fordi jeg har jobbet med det, tror jeg selv at jeg blir tydeligere og tydeligere. Det å bli tydelig er ikke nødvendigvis godt verken for den som er det eller for de som opplever at andre er det. Ikke alle har helt sansen for tydelighet. Gjennom å jobbe med grensesetting har jeg opplevd noen litt mindre "morsomme" og faktisk ganske smertefulle episoder, men jeg kjenner at det gjør meg selv godt å gå opp grenser og bli tydeligere.
Kanskje det blir et liv det her... Jeg er nå 55 år, og har planer om å leve lenge... men jeg greier ikke å være i de smertefulle prosessene så lenge av gangen, og jeg kan kanskje rømme fra noen eller fra situasjoner, men jeg faktisk ikke rømme fra meg sjøl. "Nissen følger alltid med på lasset": Jeg har alltid følt meg truffet av det ordtaket...
Jeg er forberedt på at det ikke er gjort på en week-end "å få et liv", bare så det er sagt. Jeg er interessert i å prøve siden det er så godt vitnesbyrd fra Hågen om at familiekonstellasjoner er virksomt. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan lese meg til å forstå hva det egentlig dreier seg om. Det må faktisk gjøres i praksis for å kjenne om det fungerer. Sånn kan det også være med selvhjelpsarbeid. Jeg kjenner at det virker, men kan egentlig ikke forklare hvorfor. Helt uten sammenligning forøvrig. En stor forskjell er at det koster ganske mye å delta på en work-shop i regi av Hellinger, mens selvorganisert selvhjelp er gratis, og en mulighet som gis der folk bor. Det er helt sikkert andre store forskjeller også, og det vil jeg finne ut etter hvert. Når jeg sier: "Kanskje det blir et liv det her"... da vet jeg ikke helt hva det skal være, bare så det er sagt... men jeg kjenner at noe er i bevegelse inni meg. Godt jeg har skriving som en av mine mestringsstrategier, og om noen leser dette, ja, så kanskje har du ramlet av lasset for lenge siden. Ha en fin kveld, om du ikke har ramlet av...