Totalt antall sidevisninger

mandag 28. november 2016

Euforiske tilstander med håp om endringer

Med daglige oppslag siste uka i VG om tvangspsykiatrien i Norge er det mange tanker som går igjennom hodet det mitt, og det kjennes på kroppen. For å rydde i tankene må jeg skrive. Forrige uke fikk jeg nesten 400 visninger på bloggen psykose.erfaringer, hvor jeg publiserte fire saker med tilknytning til VG-avsløringene.

Mange med meg har snakket og skrevet om uholdbare forhold for pasienter som utsettes for tvang i psykisk helsevern. Forholdene er uholdbare også for personalet som utfører tvangen. Vi har tatt opp beltelegging, tvangsmedisinering og andre former for tvang som så altfor mange utsettes for. Vi har kjempet for at det skal opprettes medikamentfrie behandlingstilbud. Det har vi fått gjennomslag for, men i svært liten målestokk. Vi er langt unna å komme i mål.

Å skrive for egen del og for at andre skal få innblikk i hvordan tvangspsykiatrien fungerer, har vært og er fortsatt en nødvendig egenterapi. Min egenerfaring med tvang ligger langt tilbake på 90-tallet, men erfaringene har ikke sluppet taket i meg. En overlevelsesstrategi har vært å forsøke å bidra til å belyse forholdene i håp om lovendringer, og i håp om pålegg fra de øverste myndighetene om å endre forholdene. Noe har skjedd, men det viktigste gjenstår.

At Leonard Cohen nylig døde har de fleste fått med seg, og hans ”There is a crack in everything” kan stå som symbol på håpet.



Det har ikke vært enkelt å holde fast i håpet i alle disse årene. Når pessimismen råder grunnen i meg er det ikke godt å være til.

De smertefulle erfaringene har jeg på mange måter dog vært takknemlig for fordi jeg har fått innblikk i en verden som tidligere ikke var synlig for meg. Jeg har de siste årene brukt mye av mine krefter på å forsøke å bidra til opplysning om sammenhengene mellom komplekse traumer og senere rus- og/eller psykiske helseproblemer. 

Det finnes mye forskning på området. Det gjenstår likevel ennå mye for å få den kunnskapsutviklingen som har foregått inn i praksisfeltet. At tvangserfaringer kan komme på toppen andre traumatiske erfaringer har det etter hvert også blitt en viss forståelse for.

Traumebevisst omsorg har det blitt noe forståelse for, og jeg håper at den kunnskapsutviklingen, som foregår ved RVTS-ene og til dels ved andre regionale og nasjonale sentre, kommer de som utsettes for tvang til gode. 

Et eksempel er en fengende fagfilm publisert på RVTS Sør sin nettside. Om den står det:
– Det er usikkert hvor mye av det vi forskere skriver og publiserer som blir lest og kommer tjenestene direkte til nytte. Derfor må vi gå nye veier og våge å forenkle, sier forsker Dag Nordanger som sammen med Anne Kristine Bergem har laget en fengende, Morsom og dypt seriøs video om aktivering og samregulering.
Det er barn- og ungdom som omtales i filmen, men behovet for samme forståelse mener jeg også gjelder voksne med komplekse traumer.

På min egen blogg om Traumeinformasjon har jeg skrevet om traumebevisst omsorg. Det er langt fra utfyllende, men kan være til inspirasjon og kanskje skape en positiv nysgjerrighet? Der er også lenker til mange artikler og bøker angående traumer. Jeg driver også ei åpen Facebookgruppe med tema Komplekse traumer - forskning.

Et spørsmål jeg stiller meg selv er hva er det viktigste jeg kan bidra med? Jeg får litt ulike svar fra gang til gang, og derfor er også mitt engasjement spredt ut over. Den kompetansen jeg har opparbeidet meg, særlig de 10 siste årene, går langt ut over mine egne tvangserfaringer og har god oversikt over rus- og psykisk helsefeltet.

Tanker om håpløshet og liten tro på at det skal skje nødvendig endringer i framtida er der, men etter dager med pessimisme blir jeg ofte innhentet for å tenke på ”Tårnet” av Dora Schmidt Stendal. 






Om sitt maleri ”Det alkymiske tårn”, sier hun følgende:
"– Tårnet er det tårn vi alle ønsker å komme opp i, der har vi utsyn, bevissthet og overblikk. På siden av tårnet forsøker en person å komme opp ved å klatre rett opp. Han kommer sannsynligvis til å falle ned. Til høyre står en vis mann og peker på grunnen tårnet står på. Han forteller at det er haugen av erfaringer, opplevelser og «dritt» vi har med oss. Han sier at hvis vi bearbeider haugen av dritt kan vi bruke det til å bygge en trapp og komme oss trygt opp i tårnet, som han der går på trappen rundt tårnet. Jeg synes at det geniale er at jo større haug med dritt vi har med oss, jo høyere trapp kan vi bygge, ved å bearbeide det. På den måte tenker jeg at gullet ligger i våre erfaringer, men dritten må bearbeides for å hente ut gullet. Sånn forstår jeg alkymien kort fortalt, og det bilde har hatt stor betydning for meg og min forståelse av meg selv og andre."

Det gjelder å ikke gi seg, men fortsett å bygge på trappa. Det finnes folk ansatt i psykiatrien som har mange gode egenskaper, gode holdninger og god kompetanse på å hjelpe på en god måte. Disse folka må det satses på for å få til endringer! De kan spre sin kompetanse blant de som ikke har samme kompetanse og forståelse per i dag. 


Hvis jeg skulle ønske meg noe fra VG, så er det at de fortsetter å holde trykket oppe med saker som belyser tvangspsykiatrien, mangel på rettsikkerhet og brudd på menneskerettighetene. Jeg kan ikke takke nok for det grundige arbeidet som har blitt gjort! 

Fra myndighetene ønsker jeg meg nå at det igangsettes full granskning avtvangspsykiatrien, endring av lovverket, og mange flere medikamentfrie enheter

Hva med en vurdering hvilken nytte praksisfeltet har av de nasjonale og regionale faglige sentrene som er opprettet innen rus- og psykisk helsefeltet. Har de som ansatt i tjenestene tid og anledning til å sette seg inn den nye kunnskapen? 

Sammenlign gjerne med de regionale brukerstyrte sentrene og Nasjonalt senter for erfaringskompetanse. 

Hvordan ser de totale bevilgningene ut til ”fag” sammenlignet med ”erfaring”? Kommer den såkalte kunnskapsbaserte modellen til uttrykk i alle ledd av kunnskapsutvikling, eller er den bare noe det er kjekt å vise fram? Hvor mange ansatte er det med fagkompetanse sammenlignet med de som har egenerfaring. Etter hvert er det en del med begge deler, og det bra!

I hvilken grad ansettes medforskere og erfaringskonsulenter i de nasjonale og regionale sentrene? Har erfaringene noen som helst tyngde sammenlignet med fag?

Oversikten under er på ingen måten fullstendig, men det kan gi et lite bilde av hva som finnes i tillegg til alle Universiteter og høgskoler.

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse http://www.erfaringskompetanse.no/

Regionale brukerstyrte sentre


Nasjonal ROP-tjeneste http://rop.no/

Senter for omsorgsforskning http://omsorgsforskning.no/

Nasjonal kompetansetjeneste for Aldring og helse http://aldringoghelse.no/om-oss

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress https://www.nkvts.no/om-oss/

De regionale RVTS’ene RVTS Sør, RVTS Vest, RVTS Øst, RVTS Midt, RVTS Nord


Kompetansesenter for kriminalitetsforebygging http://kriminalitetsforebygging.no/om-kompetansesenteret-kfk/

NevSom – Nasjonalt kompetansesenter for nevroutviklingsforstyrrelser og hypersomnier – ADHD, autisme, Tourettes syndrom og hypersomnier http://www.nevsom.no/

Statlig spesialpedagogisk tjeneste STATPED http://www.statped.no/tjenester/

Norsk sykehus og helsetjenesteforening http://www.nsh.no/


KORUS-sentre finnes flere steder i Norge, men jeg finner ikke en "nasjonal overbygning". Noen som vet? F eks KORUS Nord http://www.korusnord.no/


Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet http://mhfa.no/om-senteret/


Ønsker alle en god dag videre! Kommentarer mottas med takk.


Relatert til denne saken er:

Lenker som ligger i artikkelen.

Egen blogg, hvor jeg har skrevet om mine tanker rundt VG-avsløringene: https://sivryd.wordpress.com/