Totalt antall sidevisninger

onsdag 26. januar 2011

Forskning nytter

var tittelen på konferansen Rådet for psykisk helse og Norges Forskningsråd arrangerte i dag.
Ja, den det var mest interessant å høre på var Arnhild Lauveng og hennes doktorgradsprosjekt "Jakten på hva som virker".

Stikkord fra Arnhild var rett verktøy til rett jobb. En som bare har en hammer vil bare se spikre. Hva som er riktig behandling for en person er ikke like riktig for en annen. Det er et mangfold av mennesker som av og til har psykiske helseproblemer og som menneskene er mangfoldige vil også problematikken være ulik, og folk trenger å få mulighet til å velge mellom ulike typer tjenester.

Jeg får litt vondt i magen når det snakkes om lavterskeltilbud og hvor viktig det er - når jeg vet at i Alta i Finnmarks største by så må folk vente i 3-4 måneder får å få en samtale med en av de ansatte innenfor kommunalt psykisk helsearbeid. Når jeg har det som bakteppe, så greier jeg ikke helt å bli veldig oppløftet på denne typen konferanser. Jeg greier å glemme bakteppe av og til og for eksempel skal jeg undersøke nærmere et prosjekt i Tromsø som er nettbasert hjelp til mennesker med psykiske helseproblemer: BlueMood For en del mennesker kan nettbaserte tjenester være et alternativ.

Naturterapi kan passe for noen.


Jeg har fått "tenning" på Familiekonstellasjoner og satt på konferansen i dag og tenkte på akkurat det. Tru om det kan bli en godkjent "gren" innenfor psykiske helsefeltet? Når det er så åpenbart at så mange ikke får hjelp gjennom tradisjonell terapi, hvorfor ikke da forske på områder som tradisjonelt har ligget utenfor, men som mange har hatt stor nytte av? Se for eksempel Hågen med sine ni diagnoser.

Det som ble presentert om musikkterapi i dag synes jeg også var svært interessant. Det er mange som kan nås gjennom musikk. Andre kan nås gjennom f eks kunstterapi eller kanskje kontakt med dyr. Det er mange veier fram til bedring som trenger et forskerblikk og spredning for å bli anerkjent. Selvorganisert selvhjelp forskes det også på, men det var ikke tema i dag. Kanskje en annen gang?

mandag 24. januar 2011

Endringer utvendig og innvendig.

En ytre endring som nå er klar, er at jeg har fått tilslag på huset i Talvik, og jeg har satt i gang salg på huset i Golnes.

Den indre endringen er at jeg kjenner meg rolig i magen etter å ha deltatt på Hellingers familiekonstellasjon med Marta Thorsheim. Faktisk så kjennes det så bra ut at det er noe jeg ønsker å utforske videre. Og det er noe som må erfares. Det kan ikke forklares. Og det går ikke an å lese seg fram til forståelse. I hvert fall er det sånn for meg.


Det er noe med å stå støtt og vite i hvilken retning jeg vil gå. Nå kjennes det ut for at jeg skal kjenne på å stø støtt, ha en indre dialog, før jeg går videre. Jeg har kommet ut av tåkeheimen og skimter klar himmel og sol der borte et sted.

tirsdag 18. januar 2011

En prosess jeg har satt i gang i dag er å selge huset mitt i Øst-Finnmark, og det er med litt blandede

følelser. Øst-Finnmark er himmel- og havlandet mitt... og der har jeg hatt mange fine naturopplevelser, noe dette bildet kan vise...

Bildet tok jeg i august 2010 når jeg kom kjørende fra Alta til Golnes.
Det var en fantastisk kveld.


Vel hjemme ved huset mitt måtte jeg kjøre videre for å fotografere den nydelige himmelen.


Trolsk stemning...


Vakker augustkveld :)

I dag har jeg hatt en god dag. Fra jeg sto opp kjente jeg nesten en boblende glede, og jeg fikk heldigvis med meg naboen min for å se på hus i Talvik, og vi ble begeistret begge to. Da er det å håpe at det går greit å selge det jeg har i Golnes, slik at jeg kan finansiere huset i Talvik. Der kan jeg til og med få plass til å ha keramikkverksted. Det er noe jeg har tenkt på disse dagene, at jeg skulle hatt leire å jobbe med for å bearbeide følelser som har sittet litt langt inne. Jeg har skrevet om en innvendig disighet, og jeg kom på at for noen år siden når jeg jobba med leire, så opplevde jeg å få tak i følelser gjennom leira som jeg ikke tenkte så helt bevisst på. Leire er et flott materiale å jobbe med, så nå er det bare å håpe at jeg får huset i Talvik, får solgt det jeg har i Golnes, og kanskje kan begynne å jobbe med leire i rommet jeg helt klart fant utmerket til det :) Uten å drømme og håpe skjer det i hvert fall ikke noe...

søndag 16. januar 2011

”Den eneste sanne kunnskap er erfaring” av Albert Einstein

Det sitatet fant jeg på Hvite Ørns nettside, og vi har valgt å bruke det på Erfaringsnettverkets nettside.
Hvite Ørn har noen kjernesaker, og det er særlig to av disse jeg vil løfte fram i dag før jeg går over på å fortelle om mine indre endringsforsøk som det går smått med.

Jeg siterer:
"Dugnad for frihet
Hva slags sted?

Vi tenker oss fleksible løsninger og er foreløbig åpne for mange muligheter mht beliggenhet og modell/struktur.

Et stort hus med stor hage, gjerne på en gård, eller i landlige og vakre omgivelser med tilgang til turområde….

Eller et hus i byen, kanskje mer som et slags hotell?

Eller flere mindre hus, da mange av de psykisk sårbare har det best i mindre grupper…..

En mulighet er å starte helt i det små med et botilbud til 3-4, noe som er mulig uten omfattende kostnader og investeringer…."

Dugnad for frihet har jeg skrevet om på en annen blogg, og Erfaringskonsulenter/medarbeidere med brukererfaring, jeg går også gjerne for "Erfaringsterapeut", men før jeg gjør det må jeg få vite litt mer om hva slags funksjon en erfaringsterapeut skal ha. Hvite Ørn har en del spenstige kjernesaker, og jeg følger med fra sidelinjen hva som skjer.

Jeg er arbeidsnarkoman. Det er noe jeg har innrømt overfor meg sjøl lenge, men jeg har ikke kommet lenger enn det. Sånn er kanskje med all form for avhengighet. Det går litt trinnvis hvordan folk greier å ta tak i det. Kjenner det mellom skuldrene i dag at jeg har sittet lenge på PC'en, så nå er det denne bloggartikkelen før jeg tar en lang pause.

Endringer - mestringsstrategier Tja... jeg har sagt at en av mine gode mestringsstrategier er å skrive, men det kan bli for mye av alt. Alle egenskaper har to sider... for mye eller for lite kan bli galt uansett.

Jeg fant en omtale av psykiater Trond F. Aarres: Manifest for psykisk helsevern, og da kunne jeg ikke la være å skrive om det. Du finner bloggartikkelen her. Ingen videre kommentar her.

Dette bildet kan illustrere hvordan det kan være å vite at jeg må gå i mot endringer, men så møter jeg mange ganger underveis i endringsprosessen en tåkevegg... Jeg skimter noen konturer, men det er det hele. Litt sånn har jeg det i dag... og kanskje jeg rett og slett skal ta meg tid til å kjenne på den følelsen?

Endringsarbeid er ofte både slitsomt og problematisk for de ansatte i bedrifter/organisasjoner når det er det som gjelder, og det er det samme for meg som enkeltperson når det er meg det gjelder.

lørdag 15. januar 2011

Lørdags ettermiddag, og jeg er neste klar for å spise ute i lag med bror og hans familie.

De har kjørt 40 mil for å være i Alta i helga, og kjører 40 mil tilbake i morgen. Det er avstander i dette fylket... Og det er akkurat nå vinterføre med en problematikk med kolonnekjøring og stengte veier, men vi må ikke tro det verste... Jeg synes det er sprekt å kjøre 80 mil t/r midt på vinteren i Finnmark :) Nå er det godt og vel et halvt år siden jeg møtte dem, så jeg gleder meg til å treffe dem i dag!

Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010. Det går fram mot vår 2011, men først må sola komme tilbake igjen og det skjer neste helg :)

Når det gjelder å holde kontakt med familie og venner, så er det noe jeg ikke er særlig god på... Det er ikke vanskelig å innrømme. Hadde det ikke vært for at de ikke gir opp meg, så tror jeg det er mange jeg ville mistet kontakten med. Jeg er ikke glad i å ringe... og min familie bor ikke akkurat i gangavstand. Bror min f eks er det faktisk 40 mil å kjøre til... De jeg kan skrive med går det greit for når det gjelder skriving har jeg ingen problemer, og heldigvis er noen av de som er i familie med meg og noen av mine venner også bekvemme med å skrive.

Facebook fascinerer meg på den måten at der popper det opp kjente og mindre kjente ansikter, og selv om det er en overfladisk måte å holde kontakt på, så er det bedre enn ingen kontakt. Det aller beste med Facebook, må jeg innrømme, er delingen av artikler o.l. innenfor det feltet jeg har min hovedinteresse: Psykisk helse- og rusfeltet. Og der dukker det også opp YouTube-koblinger til musikk jeg ikke har hørt på evigheter, og som gjør at noen minner popper opp. F eks denne av Eva Dahlgren, Engelen i rummet. Vakker!

En artikkel denne uka var for eksempel denne fra Erfaringskompetanse.no: Del erfaringer om psykisk helse. Dette tenker jeg er et viktig arbeid som Erfaringskompetanse.no nå har startet på. Og jeg håper mange som har erfaringer å dele vil gjøre det!

Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010.

Det er ennå en god stund igjen til de bare flekkene kommer fram, og veien fra A til B blir synlig. Kanskje er det sånn for meg også at jeg ikke helt kjenner veien fra A til B ennå, men jeg vet at den vil bli synlig for meg...

God lørdagskveld med denne av Peter Jöback og Sissel Kyrkebø: Gå inte forbi.

torsdag 13. januar 2011

Mestringsstrategier ja, hvor stor bevissthet har jeg i forhold til hvilke mestringsstrategier jeg bruker?

Når for eksempel ei venninne har sagt til meg at jeg er superkontrollert... Da må jeg bare si at hun har rett, men hvorfor være sint på meg for at jeg har det? Jeg har også sagt at det har vært min måte å overleve på. Det er vært helt nødvendig for meg å ha superkontroll. Men er det sunt? Nei, jeg tror ikke det. Om det er sunt for meg altså? Og hvordan har jeg jobbet med denne superkontrollen min. På en forholdsvis kontrollert måte... Etter at jeg valgte å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe hvor jeg gikk inn med problemet "grensesetting", har jeg fått meg en del aha-opplevelser. Det å være deltaker i en selvhjelpsgruppe betyr for meg at jeg jobber like mye med selvhjelp når vi ikke har gruppemøter. Jeg har vært en såkalt naturlig selvhjelper i mange år, men kjenner det er godt å være i en gruppe.

Det finnes gamle steingjerder, også inni oss... Steingjerdene trenger vi kanskje, men det er mulig å flytte litt på steinene inni gjerdet. Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010.


Vi har alle våre overlevelsesstrategier og mestringsstrategier. I selvhjelpsarbeidet er "å være tilstede her og nå" det viktigste, men jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor det kan være vanskelig "å være tilstede her og nå" for min egen del. Da må jeg slippe opp på superkontrollen, og jeg mener selv at jeg har blitt bedre på å gi slipp i noen av relasjonene jeg står i privat.

Kanskje er det et mål at jeg skal tillate meg å være sint? Det er er nettopp det er det som skjer: Jeg blir sint! Det betyr at den superkontrollen jeg har hatt ikke lenger er like viktig. Jeg foretrekker forresten sjøl å kalle det "stålkontroll". Å ha stålkontroll har for meg også innebåret at jeg har vært perfeksjonistisk på mange områder, og det er slitsomt. Når jeg søkte på synonymer til perfeksjonistisk på nettet nå, så kom for eksempel dette:

"perfeksjonistisk

1.
ambisiøs, fremadstrebende, herskesyk, maktglad, maktsyk, målbevisst, stolt, streberaktig, ærekjær, æresjuk, æresyk, ærgjerrig"

Ikke akkurat noe å trakte etter å være, med andre ord. Jeg har ikke ansett meg sjøl for f eks å være ambisiøs og eller ærgjerrig. Heller ikke herskesyk, maktglad, maktsyk, æresyk eller streberaktig. Men på den andre siden: Jeg har hatt ulike lederverv, og en leder må antagelig også til en viss grad være glad i ha makt? Æsj... det smaker ikke godt... Jeg har i hvert fall kjent på "stålkontrollen" når jeg har vært leder... At "alt skulle være perfekt"... Ja, jeg overdriver selvsagt, men det er egentlig bare for å ta brodden av det hele... Målbevisst, stolt og ærekjær - det er noe jeg er familiær med...

For meg har det for eksempel vært en treningssak å gi slipp på kontroll når jeg skriver i blogger. Hvorfor? Jo, rett og slett fordi da prøver jeg å gi slipp på å kontrollere det jeg skriver, sjekke flere ganger om det kan formuleres bedre, om det kan være stavefeil etc. Det er noe jeg bruker som trening for å gi slipp på den type kontroll. Det kan nemlig være slitsomt å sjekke flere ganger om det blir fritt for stavefeil, det jeg skriver. Og ikke minst, så tar det lang tid å skulle kontrollere alt jeg skriver. Helt klart må jeg se i hvilke sammenhenger jeg skriver, men på bloggene mine greier jeg bedre å gi slipp på stålkontrollen.

Stolt: Ja, jeg er veldig stolt, og det er ikke bare å pirke borti den stoltheten... verken for den som prøver å gjøre det eller for meg selv. Jeg mener at også stoltheten har vært en overlevelsesstrategi, men at jeg med fordel også kan gi slipp på stoltheten for selv å få et bedre liv.

Målbevisst: Ja, jeg er målbevisst, og jeg tror selv at jeg ikke hadde vært der jeg i dag hvis jeg ikke hadde vært målbevisst. Kjenner egentlig ikke at jeg trenger å slipe så mye på den egenskapen:)

Alle egenskaper kan snus begge veier, tenker jeg: Det kan bli veldig galt ikke å være stolt i det hele tatt, og det kan bli galt å være for stolt. Ta for eksempel det å være sta. Jeg kan være temmelig sta, og jeg ser på det som å være en egenskap som ofte har vært bra for meg, men jeg ser også at det i mange tilfeller kan være en egenskap som ikke er bra hvis jeg ikke greier å gi slipp og se at nok er nok...

Alle er vi sammensatt i større eller mindre grad. Hvordan blir vi kjent med oss sjøl? Og hvor store må livsproblemene være før hver enkelt kjenner at nok er nok. Selvhjelp var ingen enkel løsning, men det ga meg en mulighet til å bli mer bevisst på hvilke andre problemområder som blir berørt av det å ha grensesetting som problemområde. Det er jammen ganske mange andre problemområder jeg kjenner på i tillegg til grensesetting.

Foto fra Øst-Finnmark - Åpent landskap med MYE himmel og hav :) Bildet ble tatt våren 2010.


Mestringsstrategier: Først og fremst er det viktig å bli bevisst hvilke mestringsstrategier jeg bruker i mitt eget liv. De som "sitter i ryggmargen" er de mest hårdnakkede, er min erfaring. Og de det er vanskeligst å få tak i. Det som var nødvendig å ha som mestringsstrategi når jeg var fem år er ikke nødvendig å ha i dag, men kanskje bruker jeg noen av de samme strategiene ennå? Ja, jeg tror det! Ryggmargsrefleksene sitter der. Hvordan utvikles ryggmargsrefleksene og hvordan få de negative over til noe positivt?
Og så spør jeg meg om skal dvele så mye ved barndomsopplevelser... Kanskje ikke? Kanskje er det tilstrekkelig å øve på "å være tilstede her og nå". Greie å reagere og uttrykke hva jeg mener akkurat når det skjer? Ikke lenger lagre på hendelser? Ryggsekken er nok så full fra før at den er for tung å bære som den er. Jeg må heller få lastet ut noe fra ryggsekken... Eller kan jeg for framtida velge å bytte ut de negative med positive opplevelser i ryggsekken? Ja, jeg tror det er mulig til en viss grad, men det må gjøres en jobb for å få det til, og jeg er beredt på jobben, og målbevisst er jeg :)))

mandag 10. januar 2011

"Evidensbasert psykologisk praksis"

Tidsskrift for norsk psykologforening har en artikkel om evidensbasert psykologisk praksis, og stiller spørsmålene:

"Hva betyr så dette for deg som psykolog?

Har det konsekvenser for hvordan du utøver faget?

Må du endre din praksis? Eller er det «business as usual»?"

Videre i artikkelen står det:

1 Beste forskningsevidens. Det er viktig å merke seg at vi her snakker om et repertoar av forskningsmetoder ut over randomiserte, kontrollerte studier, fra kvalitativ forskning, kasusstudier og N=1-design, via helsetjenesteforskning og epidemiologiske studier, til randomiserte kliniske forsøk, eksperimentelle design, og metastudier. Relevante forskningsmetoder må benyttes til ulike problemstillinger. Det er også viktig at intervensjoner som ennå ikke er undersøkt gjennom kontrollerte studier, ikke uten videre anses som uvirksomme.

2 Klinisk ekspertise. Dette omfatter all kunnskap og alle ferdigheter som fremmer positive terapeutiske resultater. Denne ekspertisen utvikles gjennom opplæring, teoretisk forståelse, erfaring og egenrefleksjon. Det ligger også en forventning om at psykologen oppdaterer og utvider sin ekspertise gjennom hele sin yrkesaktive karriere.

3 Pasientens egenskaper, verdier og kontekst. I tråd med norsk helselovgivning ellers vektlegges pasientperspektivet sterkt, og er likestilt med for eksempel kravet om forskningsevidens. Pasienten skal vurderes individuelt og behandling tilpasses hennes forutsetninger og egenskaper, og hun skal dessuten ha reell medvirkning i forhold til hvorvidt behandling skal igangsettes og hvordan behandlingen utformes. Brukermedvirkningsprinsippet står altså sterkt når det gjelder evidensbasert praksis. Punktet understreker også psykologens ansvar for å vurdere pasientens situasjon, enten det er vedkommendes personlighet, sosiokulturelle kontekst og egne preferanser. Grunnlaget for dette er ikke utelukkende pasientrettigheter, like viktig er vår kunnskap om at psykologisk behandling er mest virksom når den er tilpasset den enkelte pasient. Det er også verdt å merke seg at begrepet pasient favner bredt, og derfor inkluderer par, familier, grupper, organisasjoner, samfunn eller andre populasjoner som mottar psykologiske tjenester."


Det kan være at mye skal smeltes og omdannes... og i en terapi-relasjon er det viktig med flyt mellom behandler og pasient.

Det jeg finner særlig interessant er det som skrives her: "I bevegelsen mot brukerstyring og brukermedvirkning erkjenner erklæringen at vellykket psykologisk behandling i stor grad avhenger av pasientens innvirkning på behandlingsforløpet."

Og etter min oppfatning er dette en selvfølge. Hvordan kan en behandling i det hele bli vellykket om ikke psykologen følger sitt ansvar "for å vurdere pasientens situasjon, enten det er vedkommendes personlighet, sosiokulturelle kontekst og egne preferanser"?




For de av oss som periodevis i livet har søkt behandling hos psykologer, og som kanskje vil ha behov for å gjøre det igjen: Ha da dette i bakhodet samtidig. Og jeg vil føye til at Eva Dalsgaard Axelsen i sin bok "Symptomet som ressurs" peker på noe som er uhyre viktig, nemlig at problemet(ene) faktisk kan være utgangspunkt for en ressurs i pasients mulige endringsforløp.

Fra baksiden av boka siterer jeg:

”Som tittelen ”Symptomet som ressurs antyder", er forståelse og terapeutisk tilnærming til psykiske problemer snudd litt på hodet i denne boken i forhold til den tradisjonelle måten å tenke på. Det terapeutiske arbeidet utføres ut fra en ukonvensjonell terapeutisk tilnærming som gir nye muligheter for endring.”

Boka ga meg en positiv vinkling det er viktig for meg å ha med meg videre endringsarbeidet jeg selv arbeider med i eget liv. Jeg viser til bloggartikkelen der jeg hadde boka som utgangspunkt for artikkelen, og du finner den her.

Artikkelen fra Tidsskrift for Norsk Psykologforening kan du lese her.

søndag 9. januar 2011

Å ha det disig innvendig er dog verre enn at det er disig ute i naturen. Disige dager ute i naturen, kan faktisk være svært så interessant.


Kanskje kan vi gjøre om våre dager da vi har det disig innvendig til å bli interessante også? Jeg vet ikke, men fikk en sånn assosiasjon når jeg gikk igjennom noen av mine fotografier fra i sommer. Når jeg peker tilbake på gårsdagens bloggartikkel angående "Symptomet som ressurs", så må det jo også gå an å se hva som ligger i ens indre disighet, og kanskje får jeg tak noe viktig? Det kan i hvert fall verdt et eksperiment.

I dag hadde jeg lyst til å nevne Eva Ramm og hennes bok "Og psykiateren skapte mennesket"
Hun er en av de psykologene som åpent går ut og kritiserer psykiatere og psykiatrien. Vi trenger det vi som sitter med dårlige erfaringer fra psykiatere og psykiatrien. Jeg har ikke utelukkende dårlige erfaringer med psykiatere, bare for å ha sagt det. Men når det var aller viktigst for meg å bli møtt med respekt og TID opplevde jeg dessverre det helt motsatte. Jeg skal ikke skrive om det her i dag fordi jeg har beskrevet det i boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er".

Fra omslaget på Eva Ramms bok: "Forfatteren er spesialist i rådgivningspsykologi med årelang praksis bak seg både som psykolog i skole og arbeidsliv, og som privatpraktiserende terapeut. Hun har skrevet 22 bøker, hvorav mange populærvitenskapelige, men også en rekke skjønnlitterære romaner og ungdomsbøker."

Eva Ramm advarer mot tradisjonell psykiatri. Hun sier at psykiateren ofte benytter seg av tvilsomme metoder, som altfor sterk medisinering, tvangsforing, inngrep i hjernen, isolasjon og beltebruk.
Ja, jeg har opplevd noen av de heller tvilsomme metodene, og kan skrive under på at det har bidratt til å få meg til å tro at psykiatere og psykiatrien egentlig ikke vet hva de gjør. Jeg kan ikke tro at de gjør det de gjør vel vitende om konsekvensene? I så fall er det snakk om ondskap satt i system. Mange blir retraumatisert i sitt møte med tvangspsykiatrien. (Dette står det om i Reidun Norvolls rapport. Hun har forsket på brukerorienterte alternativer til tvang, og sier at forskning viser at det finnes opp til 98% forekomst av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt på institusjon. Og hun sier at det må bygges inn en tenkning om at tvang kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer. Fra Sintef Helses rapport A4572, delrapport 1 om BAT-prosjektet (Brukerorienterte alternativer til tvang) ved Reidun Norvoll, (s 29).

Jeg tror at livsvarig medisinering med antipsykotiske medisiner konserverer psykoselidelsene. De fjerner heller ikke symptomene, men døyver dem. Når jeg var utskrevet fra Åsgård psykiatriske sykehus i 1994 etter et tvangsopphold på fire uker, var jeg til psykiater på poliklinikken. Dr. Robertsen var hans navn, og han sa jeg måtte bruke Trilafon depot i minst fem år. Takket være min mors observasjoner av meg og med hennes hjelp kom jeg meg til lege og en annen psykiater som vurderte det annerledes. Dette viser at ikke alle psykiatere er like ukyndige i sin utøvelse av legegjerningen. Jeg fikk også henvisning til psykolog, og brukte ca 1 1/2 år hos denne psykologen, noe som hjalp meg noen skritt videre.
Hvor mange opplever ikke å ha tillit til at det psykiateren sier må være sant? Hvor mange blir ikke ødelagt for resten av livet fordi de har tillit til at det psykiateren sier er korrekt? Det er dessverre altfor mange.
Eva Ramm skriver (s 129-130): "Mangelen på respekt for mennesker med psykiske lidelser må opphøre. Menneskevennlige holdninger må institueres på alle behandlingsplan, og tvangsbruk forbys. Ingen må kunne frarøves sin frihet, fordi de er psykiatriske pasienter. Myten om at psykiske lidelser stort sett er organisk betinget og arvelige, må bort, og evigvarende diagnoser ikke lenger forekomme. Det må nedsettes et utvalg som på helt uavhengig grunnlag diskuterer detaljene i et nytt system etter helt andre retningslinjer, og med helt annet siktemål.
Det følgende er ment som gode råd i forbindelse med detaljene i en slik nyorientering:
Et tilstrekkelig antall krisetelefoner bør opprettes for vold som oppstår i hjemmet. Diverse opplærte team kan settes i stand til å rykke ut til akutt syke på kort varsel, med mandat å gi samtaleterapi og lettere beroligende medikamenter på stedet. Politiet bør løses fra sine plikter som gestapolignende instans for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Som andre syke må også disse kunne hentes i vanlig ambulanse, uten politioppbud.
Det bør satses på kommunalt- og statsstøttede terapeuter i et så stort antall at det er enkelt å nå dem når man trenger dem, og til en så rimelig pris at enhver kan gjøre bruk av dem. Men man bør også søke samarbeid med andre behandlingsgrupper. Dagens skepsis til ikkeakademiske terapeuter bør erstattes av en positiv innstilling, hvor man legger vekt på den innsikt i menneskelig fortvilelse mange alternative behandlere er i besittelse av, og som i slike situasjoner kan være det pasienten trenger mest av alt."

Videre siterer jeg (side 132): De såkalte "brukerne" er gjort hjelpeløse, til tross for et omfattende lovverk som påbyr at de skal høres. Men disse lovene er tilpasset gjeldene tradisjonell psykiatri, med gjeldende tradisjonell diagnostikk, og gjeldende tradisjonelle metoder. Nye lover må forfattes på helt nytt og fritt grunnlag, og særlig henblikk på at menneskerettighetene skal ivaretas.
Dagens psykiatriske diagnoser er stigmatiserende, forvirrende og ødeleggende for selvbildet. De påvirker menneskelige relasjoner, og vanskeliggjør arbeidsmulighetene. Det bør derfor være full anledning til å etterprøve de gamle diagnosene. Når en psykisk sykdom ikke lenger kan konstateres, må dette gå klart fram av journalen. Gamle diagnoser må ikke bli stående uprøvd i årevis, og gi et syn på pasienten som ikke lenger stemmer, samtidig som de danner grunnlag for stadig nye sykemeldinger. Slik ofte villedende og dels skjønnsmessig informasjon må heller ikke sendes til andre instanser, uten at pasient og pårørende har gitt tillatelse til det."

Det var Eva Ramm, og jeg er ikke uenig i noe av det jeg har sitert. Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til alle helseforetak i mars i år, og jeg har lagt det ut på NRK Torget, og du finner det her. Rundskrivet er helt klart på at det SKAL systematisk opprettes medisinfrie behandlingstilbud med alternative metoder til tvang ved ALLE helseforetak.

Dette ser jeg fram til! Jeg ønsker meg nemlig et behandlingssted der jeg kan søke meg inn for å trappe ned på og slutte med medisiner som jeg har brukt siden 1998. I min blogg psykose.erfaringer har jeg en sak hvor jeg forteller at jeg har vært en overløper, og med det mener jeg at jeg adopterte den tradisjonelle psykiatriens tankegang. Du kan lese saken her.

Da ønsker jeg eventuelle lesere en fin søndagskveld!

fredag 7. januar 2011

”Symptomet som ressurs” er helt klart et positivt utgangspunkt når man ser på psykiske problemer, og det er nettopp det Eva Dalsgaard Axelsen gjør.

Hun tar utgangspunkt i at symptomet er en ressurs. Og hvordan da? Jo, hun har blant annet et kapittel om ”Å skape mening gjennom reformulering”. Fra boka "Symptomet som ressurs" (s 118): ”Symptomer kan forstås som signaler, som en drivkraft til forandring og som ”hjelpere” for dem som har dem, selv om de er smertefulle. En kan si til en dypt deprimert person: ”Du har aldri vært så nær deg selv som nå”, eller: ”Reaksjonene dine er beskjed fra deg selv til deg selv om det som er galt for deg.”

Boka ga meg en positiv vinkling det er viktig for meg å ha med meg videre i det endringsarbeidet jeg har behov for i eget liv. Her er informasjon om boka.

Videre siterer jeg fra boka (s 118):

"I Tilbakereisen blir Sissel Bakkes smerte (angst) forstått som en beskjed om at noe er galt, og som ”endringsdrivkraft”:
Jeg sier til henne at jeg ser smerten som en venn og ikke som en fiende. Jeg ønsker også at hun skal få mindre smerte, men hun trenger den akkurat nå. Smerten er et signal om at noe er galt, den er en beskjed fra henne til henne om at hun må gjøre noe for seg selv. Den gjør at hun blir nødt til å ta seg selv og det hun strever med alvorlig. Uten smerten ville hun ikke begynt i terapi. Smerten vil være drivkraften i hennes endringsprosess. På grunn av smerten vil hun lete etter nye løsninger. Hvis hun ikke hadde smerten ville hun ikke orke å gjøre det (s. 46).
Symptomene peker på det som er galt for personen – i måten å behandle seg selv på eller i det livet han eller hun har levd før eller lever nå. De kan være tegn på at vedkommende har presset seg selv for mye eller gått på akkord med seg selv. Symptomene tydeliggjør på denne måten utviklingsmuligheter og hva personen trenger for å leve et bedre liv. Det å bruke sine symptomer i en utviklingsprosess betinger imidlertid at en ikke er redd dem og ikke tolker dem som tegn på en defekt. Symptomene ”utfører noe” som en ikke har bestemt seg for på en rasjonell måte. En har ikke hatt noe bevisst valg eller andre alternativer.”




Dette er spennende! Å se på symptomet som en ressurs. Denne ressursen kan gi en utviklingsprosess, om bare jeg får dra slutningen for egen del. Ja, det måtte igjen bli så smertefullt at jeg ser at jeg må gjøre noe for å få til endringer.
Mine ryggmargsreflekser er ikke gode. Ryggmargsrefleksen er flukt og sinne. Og hva gjør jeg med det da? Da må jeg gå inn i mitt eget rom, men jeg gjør det med andre forutsetninger nå enn jeg f eks gjorde i 1990, når jeg skrev dette diktet:

”Kan du møte øyne
- som ser det som er bortenfor
- som fanger det usynlige
- som beveger seg inn i det ubevisste
- som gir åpning for et indre landskap
I ubalanse med påtatt høflighet forsøker min fornuftsside å komme alle i møte med dagligdagse bemerkninger, mens sjela mi vil stenge alle ute. Jeg vil inn i mitt eget mørke rom, se om jeg finner noe i meg selv, som kan gi meg svar på hvor jeg er og hva jeg skal gjøre for å få utløp for mitt behov for nærhet og samhandling.”

Min mestringsstrategi den gangen var også å skrive, men da greide jeg ikke å gjøre noe særlig annet enn å forsøke å komme alle i møte… og det var svært lite jeg skrev. Det var dette diktet og ikke stort mer. Året etter endte jeg på psykiatrisk sykehus på tvang etter å ha gått inn i en manisk psykose. Nå derimot har jeg flyt i tankene og om det jeg skriver kan komme litt hulter til bulter, så hjelper det meg videre. Jeg tror IKKE jeg har så stort behov for å flykte nå at jeg må til den nest ytterste konsekvens: Å bli psykotisk... En psykose er kanskje den nest ytterste konsekvens, mens går du "forbi den ytterste grind", "velger" du å avslutte det hele... og da er det i hvert fall ikke mulig å gjøre noe mer.

Kanskje hadde det vært bedre for meg om jeg hadde blitt sint høsten 1990? Jeg var temmelig lei og irritert av å bli påpakket ”noens” meninger og holdninger, men jeg greide ikke å stenge vedkommende ute verbalt. Og selv om jeg er sikker på at kroppsspråket var tydelig nok i den forstand at jeg signaliserte at jeg ikke var interessert, så var ikke det nok. Når jeg ser tilbake på de ukene den høsten det var snakk om, så fornemmer jeg ennå den følelsen av maktesløshet. Depresjonen var et faktum. Men kanskje hadde jeg ikke blitt deprimert om jeg hadde greid å være tydelig på at jeg faktisk ikke var enig eller faktisk ikke var interessert i dette menneskes intrikate verdensbilde.

Fordi jeg ikke har taklet hverdagen min og visst hvordan jeg skulle sette grenser for meg selv sammen med andre, har jeg flere ganger vært ”Ved den ytterste grind” og der har jeg stanset før jeg gikk over på ”den andre siden”. Hvorfor? Det har vært mange grunner til det, og det skal jeg ikke komme inn på akkurat nå. Men jeg tenker at det er viktig at hver enkelt, så langt vi greier, tar ansvar for å si i fra når vi føler at noen prøver å kjøre over oss. De gjør det slett ikke bevisst. Ja, noen gjør kanskje det, men jeg tror det er de færreste som overkjører oss bevisst. Hvem sitt ansvar er det da å si stopp? Ansvaret er mitt. Jeg kan velge nå når jeg forstår det, men det har jammen tatt mange år å forstå det.

Målfrid J. Frahm Jensen har skrevet flere bøker, og i boka ”Når vi forstår” er et dikt jeg vil dele:
”Små dolker
Små dolker
ble satt i hjertet
i form av harde ord
sår blør!

Forsto ikke den som satte dolken der at sår blør? Nei, jeg velger å tro at vedkommende ikke forsto det. Om den som satte dolken der virkelig forsto hva det innebar? I så fall er det ondskap. Men jeg kan ikke svare for andre enn meg selv. Og jeg kan bare si at jeg kjente dolken og at såret fortsatt blør.

Endringer og mestringsstrategier.
Tenk at vi kan være like skjøre og like sterke som disse blåklokkene. De tåler jammen en storm eller fem...




Jeg ser for ei framtid der jeg blir mindre avhengig av mine ryggmargsreflekser og mer kan fokusere på positive mestringsstrategier. Men jeg trenger helt klart hjelp for å få det til… Det er ingen fare for at jeg verken skal gå inn i en manisk psykose eller en dyp depresjon. Den totale flukten jeg ”valgte” den gang ved å gå inn i psykose, den greier jeg meg uten. Psykoseopplevelsene var lyse og positive, men det var mildt sagt en stor nedtur å bli innlagt på tvang og utsatt for et tvangsregime. Dette har jeg skrevet om i boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”.
Legen spurte meg i dag hvordan jeg sover, og da svarte jeg som sant er at jeg sover bra! Men jeg trenger fortsatt hjelp til å komme videre, og den hjelpen får jeg blant annet hos en psykolog. Jo, jeg fikk henvisning. Det er på en måte lenge til jeg skal dit, men det er under en uke. Jeg må også huske på at jeg har vært fantastisk heldig som slipper å stå i kø i månedsvis for å få time hos en psykolog der "kjemien attpåtil kanskje ikke stemmer"... For det vet vi hender både titt og ofte.

Jeg fant at ”kjemien stemte” med psykologen den første timen. Jeg har stor tro på at også han, enten i utgangspunktet ser på symptomet som ressurs - eller at han i det minste vil være villig til å følge meg i en sånn tankegang. Det er helt klart et tema jeg ønsker å snakke om i fremtidige timer ut i fra forskjellige erfaringer jeg har gjort meg i livet. Til slutt i dag tar jeg med litt mer fra boka "Symptomet som ressurs" fra side 40:

"Alan Watts sier at studenten har bygget sin adferd på gale antagelser. Jeg mener imidlertid at en person med psykiske problemer har utviklet sine symptomer ut fra indre premisser som er strengt logiske i forhold til personens identitet og hans eller hennes erfaringer i livet. De indre logiske premissene er ikke gale, men annerledes enn de ytre premissene som andre oppfatter som de riktige." Ingen fordømmelse å spore der...

GOD HELG!!!

torsdag 6. januar 2011

Hersketeknikker... kan det være noe å se på igjen? Tja... hva med avbrytelser?

"Å avbryte kommunikasjonen.
Få ting er verre enn å bli avbrutt midt i et resonnement. Du kommer ut av fatning, kan glemme hva du skulle si og klarer ikke fullføre en argumentasjonsrekke. Du blir emosjonell, kan bli sint og dermed lett bytte for proff avbryter. Avbrytning er en avledningsmanøver.
Man kan bli avbrutt på mange slags vis. De fleste av oss har blitt avbrutt på møter. Du klarer nok en og to ganger, men er avbrytelsene mange nok, kan du komme til å bli taus. Du orker ikke mer.
Du kan også bli avbrutt på mer indirekte vis, for eksempel ved at din motstander ser ut av vinduet, fingrer med mobiltelefonen eller skribler på et papir. Andre indirekte faktorer kan være at den du snakker med aktivt tar kontakt med den som passerer dere i gangen, snakker og ler. Kanskje er det en kollega som stikker hodet inn på kontoret og fanger din motstanders hele og fulle oppmerksomhet. Det ultimate er likevel at den du har en samtale med, går sin vei.
Uvanlig? Slett ikke. Det er mange par som har opplevd dette. "Nå orker jeg ikke å høre mer på deg! Du får ringe når du har roet deg." Dermed fikk han det siste ordet." Dette var fra boka "Hersketeknikk" av Hilde Sandvik og Jon Risdal (Spartacus 2007)

Kanskje det er derfor jeg foretrekker å skrive? Da kan faktisk ingen avbryte meg... Jeg kan holde på mine resonnementer og bli ferdig med det jeg ønsker å formidle. Men så var det det med dialog da... kan man snakke om det? Det blir ingen dialog med andre av å skrive. En viss indre dialog? Kanskje det... men utvilsomt mest monolog. Ingen motforestillinger i hvert fall fra andre, og det skal vel til det også.

Jeg må faktisk risikere å bli oppfattet som "firkantet" hvis jeg skal bevare meg selv i en relasjon der jeg må tydeliggjøre hva jeg vil og ikke vil. Jeg må våge å være tydelig! Det er utvilsomt en del av det som har med grensesetting å gjøre. Å VÆRE T Y D E L I G... og så kan det være en kunst å være tydelig uten også å bli sint. TRENE... Ja, jeg må trene, eller er det kanskje helt naturlig at jeg også blir sint av og til? Er det lov å være sint da? Noen som kjenner seg igjen? Jeg mister kontrollen når jeg blir sint, og det er skummelt for meg som er mest vant med å ha "stålkontroll". Antagelig må jeg våge å bli sint, å miste kontrollen... Når jeg sier å miste kontrollen, så betyr det f eks at jeg SMELLER i dører, jeg slår IKKE mennesker, men jeg kan slå ting i bordet og jeg ROPER høyt... Å Herrejemini... det er skummelt det, men kanskje mest for meg sjøl... Hmmmm... og hva betyr nå egentlig "Herrejemini"? Det tror jeg var et uttrykk som dukket opp nå - i fra barndommen?
Mentalt treningsstudio er flott, det finner jeg i selvhjelpsgruppa, og spørsmålet er om jeg greier å ta i bruk gruppa...

Søren Kierkegård: "Å våge er å miste fotfeste en liten stund. Ikke å våge er å miste seg selv.

tirsdag 4. januar 2011

I dag har jeg vært hos psykolog og snakket om mine gamle og dårlige mestringsstrategier,

og samtidig fortalte jeg at jeg har en god mestringsstrategi, nemlig å skrive. Ulempen med den mestringsstrategien er selvsagt at jeg ikke får noen dialog med andre gjennom det jeg skriver. Da må jeg si jeg føler at jeg har vunnet i lotto i forhold til å være så heldig at jeg fikk time så raskt hos en psykolog. Det er luksus, ikke bare i det fylket jeg bor, men det tror jeg jammen er sjelden de fleste steder i landet. Samtidig har jeg meldt meg på en work-shop i Oslo i Familiekonstellasjoner, og det står det følgende på Hellingers nettside:

"Systemiske konstellasjoner som selvutvikling

Enten du ønsker utvikling og veiledning personlig eller i jobbsammenheng, vil konstellasjoner være en effektiv metode. Konstellasjoner viser deg mulighetene og fjerner hindre til vekst slik at du kan finne styrke, energi og ditt virkelige potensiale.

Familiekonstellasjoner for selvutvikling

Ønsker du selvinnsikt og personlig utvikling vil familiekonstellasjoner være en effektiv og dyptvirkende metode. Enten du bare er nysgjerrig og søkende eller i en dyp livskrise vil konstellasjoner hjelpe deg i å finne styrke, energi og indre ro.

Kanskje strever du med en av disse problemstillingene:

* Følelse av å sitte fast – ikke komme videre i livet.
* Indre uro, konsentrasjonsproblemer.
* Går rundt i en tåke.
* Samme type problem dukker opp på nytt og på nytt.
* Utbrenthet, symptomer, sykdom.

Disse og mange andre temaer er gjengangere i våre kurs, workshops og åpne kvelder. Der kan du få en smakebit av hva familiekonstellasjoner er i tillegg til å jobbe med egen konstellasjon. Dersom du vil gå dypt inn i metoden kan du ta Hellinger Instituttets Grunnutdannelse som gir en grundig innsikt i systemisk tenkning til bruk i terapi og til personlig utvikling.

Her kan du lese mer om hvordan en familiekonstellasjon foregår.

Om Hellinger og konstellasjoner har jeg blant annet fått informasjon gjennom Hågen Haugrønningen. Les artikkelen "Ni diagnoser forsvant" her.

Jepp... da er jeg klar for å gjøre endringer i g j e n i livet mitt... Det er ingen lett vei, men for meg er det nødvendig. Det er smertefullt, men jeg kjenner at jeg lever. Og jeg tror noe av det som har gjort at jeg tar dette skrittet nå er at jeg har vært deltaker i en selvorganisert selvhjelpsgruppe,og der har jeg jobbet med grensesetting. Fordi jeg har jobbet med det, tror jeg selv at jeg blir tydeligere og tydeligere. Det å bli tydelig er ikke nødvendigvis godt verken for den som er det eller for de som opplever at andre er det. Ikke alle har helt sansen for tydelighet. Gjennom å jobbe med grensesetting har jeg opplevd noen litt mindre "morsomme" og faktisk ganske smertefulle episoder, men jeg kjenner at det gjør meg selv godt å gå opp grenser og bli tydeligere.
Kanskje det blir et liv det her... Jeg er nå 55 år, og har planer om å leve lenge... men jeg greier ikke å være i de smertefulle prosessene så lenge av gangen, og jeg kan kanskje rømme fra noen eller fra situasjoner, men jeg faktisk ikke rømme fra meg sjøl. "Nissen følger alltid med på lasset": Jeg har alltid følt meg truffet av det ordtaket...
Jeg er forberedt på at det ikke er gjort på en week-end "å få et liv", bare så det er sagt. Jeg er interessert i å prøve siden det er så godt vitnesbyrd fra Hågen om at familiekonstellasjoner er virksomt. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan lese meg til å forstå hva det egentlig dreier seg om. Det må faktisk gjøres i praksis for å kjenne om det fungerer. Sånn kan det også være med selvhjelpsarbeid. Jeg kjenner at det virker, men kan egentlig ikke forklare hvorfor. Helt uten sammenligning forøvrig. En stor forskjell er at det koster ganske mye å delta på en work-shop i regi av Hellinger, mens selvorganisert selvhjelp er gratis, og en mulighet som gis der folk bor. Det er helt sikkert andre store forskjeller også, og det vil jeg finne ut etter hvert. Når jeg sier: "Kanskje det blir et liv det her"... da vet jeg ikke helt hva det skal være, bare så det er sagt... men jeg kjenner at noe er i bevegelse inni meg. Godt jeg har skriving som en av mine mestringsstrategier, og om noen leser dette, ja, så kanskje har du ramlet av lasset for lenge siden. Ha en fin kveld, om du ikke har ramlet av...

mandag 3. januar 2011

Mestringsstrategier

er noe jeg har grunnet på disse dagene, og hvordan det har seg at jeg går inn i de samme mestringsstrategiene som jeg begynte på bruke tidlig i ungdommen. Jeg vil prøve å finne ut av det sammen med en psykolog, har jeg bestemt meg for. Tro det eller ei: Jeg fikk time allerede i morgen hos den eneste privatpraktiserende psykologspesialisten i Finnmark med avtalehjemmel med Helse Nord.

Mestringsstragegier er ikke nødvendigvis positive, selv om "mestringsstrategi" kan høres sånn ut. En psykose regnes også for å være en mestringsstrategi. Mestringsstragi: "Terapeutisk arbeid med underliggende problemer
Gjennom psykodynamisk teori ser vi lidelsen som en mangel på utvikling og modning. Følgene er at pasienten ikke har utviklet nyttige verktøy og selvfølelse nok til å møte og uttrykke sine følelser og behov."

Dette er introduksjonen i en artikkel fra Nordlandssykehusets avd for psykisk helse og rus.
Interessant? Kanskje... Jeg går videre, og finner at dette gjelder problemet "spiseforstyrrelser som mestringsstrategi", men jeg tror det kan overføres til andre problemstillinger og når mer eller mindre uheldige mestringsstategier tas i bruk i forbindelse med at problemer i livet ikke håndteres på en hensiktsmessig måte. En hensiktsmessig mestringsstrategi, kan man snakke om det?

I Dagbladets Magasin-utgave, "Sin egen fiende" - fant jeg en reportasje der begrepet mestringsstrategi brukes i forbindelse med selv-skading.

Min mestringsstrategi "Flukt og sinne" er håndterlig, men jeg har blitt psykotisk tidligere når jeg har møtt på problemer som får meg til å gå tilbake til tidligere mestringsstrategier. En psykose er så desidert en flukt, ikke bare i fysisk forstand, men også en mental flukt. Da blir mestringsstategien så påfallende at "alle" kan merke det. Psykosen og flukten skriver jeg om i min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er" og på bloggen psykose.erfaringer


Det å skrive vet jeg er en god og hensiktsmessig mestringsstrategi for meg, og jeg har lenge vært åpen i forhold til det jeg har opplevd i psykose, med tvangsinnleggelser og hvordan det har vært for meg å finne veien videre.
Derfor tenker jeg at jeg også nå skal blogge om hvordan jeg evt. greier å finne en mestringsstrategi som gjør at jeg finner ut av problemene jeg møter på en for meg håndterlig måte. Dette skal jeg blogge videre om i denne bloggen "Endringer". Det er heller ikke her meningen å bli for privat, men å gi et personlig bidrag.

søndag 2. januar 2011

Kommunikasjon

Dette i følge Wikipedia:

"Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») har betydninger som «å melde, meddele, underrette om, stå i forbindelse med» og er en betegnelse på overføring eller utveksling av informasjon mellom personer. En mulig definisjon kan være: «Kommunikasjon er den prosessen der en person, gruppe eller organisasjon (sender) overfører informasjon til en annen person, gruppe eller organisasjon (mottaker) og der mottaker(ne) får en viss forståelse av budskapet». [1] Kommunikasjon er også definert som: «Den prosessen som har tankens enhet som mål.»

Når mennesker kommuniserer med hverandre, spiller den ikke-verbale delen av kommunikasjonenen en avgjørende rolle. Assosiasjoner, idéer, predisposisjoner og følelser påvirker hvordan informasjonen blir oppfattet og tolket av dem som kommuniserer."

Ja, nemlig... predisposisjoner (kan være snakk om medfødte og sosiale predisposisjoner) men hva vil egentlig predisosisjoner si da?

Nettsidesøk på predisosisjoner var først og fremst i forhold til genetisk arv, men en nettside tok for seg Freud

"Sigmund Freud (1856-1939)
- Forsvarsmekanismer
- Når ’angst (anxiety)’ fremtrer responderer ego på en av to måter:
1. Rasjonelle problemløsningsstrategier søker å løse problemet bevisst.
2. Forsvarsmekanismer hjelper ego å håntere angst ubevisst:
- Fortrengning: En prosess som involverer å holde en ide/impuls i det ubevisste.
- Benektelse: Man nekter å tro at virkelige hendelser har skjedd - man rekonstruerer.
- Projeksjon: Å tilskrive noe truende i seg selv over på andre.
- Rasjonalisering: Finne akseptabel men feilaktig forklaring på en handling/hendelse.
- Intellektualisering: Å tenke på trusler kaldt, analytisk og adskilt fra det emosjonelle.
- Reaksjonsdannelse: Å handle motsatt av det impulsene tilsier.
- Regresjon: Tilbakevending til mestringsstrategier på et tidligere utviklingsstadie.
- Sublimering: Endringen av en id impuls til en sosialt akseptert handling"

Jung vs Freud:

"Carl Jung (1875-1961)
- Psykoanalyse: retninger etter Freud
- Freud så på libido som seksuell energi, mens Jung anså denne som en krativ livskraft.
- Personlig ubevissthet: opplevelser som er fortrengt eller glemt.
- Kollektiv bevissthet: akkumulert evolusjonistisk erfaringsmateriale. Disse medfødte p r e d i s p o s i s j o n e r kalte Jung arketyper.
- To generelle holdninger: Utadvendt (extroversion) og introvert (introversion).
- Drømmers funksjon er å gi et uttrykk til de delene av ’psyken’ som er underutviklet"

Mye interessant der... predisposisjon og følelser når det gjelder kommunikasjon:
Jeg forstår det på min måte og forklarer mine tanker rundt det på denne måten: Når noen prøver å fortelle meg noe, så har jeg et sett av tanker og følelser som i gitte øyeblikk er mer avgjørende for om jeg er mottakelig for budskapet eller ikke, og om jeg har "en god dag eller en dårlig dag" vil også spille inn i forhold til mitt mottakerapparat. Er det noe som provoserer eller ikke, er noe jeg gjenkjenner som overkjørende kanskje ikke overkjørende, men fordi jeg har et sett mer erfaringer som gjør at jeg reagerer med sinne og frustrasjon i det budskapet blir presentert. Eller er det også fordi jeg faktisk opplever at noen prøver å manipulere meg, bevisst eller ubevisst?

Regresjon: Ikke enkelt dette... og helt klart er det i hvert fall at jeg regregerer...
Jeg kan bli like sint og kanskje enda sintere og kjenner på en overkjøring som jeg gjorde i ungdommens dager. Har jeg da ikke kommet lenger? Nei, jeg har visst ikke det... og hva gjør jeg med det da? Vil det "å være tilstede her og nå" ha en virkning, og hvordan får jeg i tilfelle det til? Noe å tenke videre på... Kanskje jeg burde fått terpi samtidig som jeg jobber med å være tilstede her og nå? Men terapi er ikke for hvem som helst... og psykologhjelp vokser ikke akkurat på trær.

lørdag 1. januar 2011

Endringsprosesser?

Det er mest bekvemt i øyeblikket å utsette å tenke på det - men blir det bekvemt i lengden? Nei, jeg tror ikke det. Den første dagen i året har gått med til å utsette det uunngåelige, nemlig det å ta opp igjen en brutt kommunikasjon. Ei furtebu er noe alle skulle hatt, eller ikke?

Kanskje må problemet oppleves så stort slik at det uunngåelig skjer... Kan dette overføres i andre sammenhenger? Det vil jeg sove på i natt, tror jeg...