Mitt nordvente hjerte

Ørnes i Lyngen, 10. desember 2014

For noen uker siden skrev jeg på min Facebookvegg at jeg lengter nordover, selv i mørketida... Det var en type personlig innlegg jeg fikk noen kommentarer på. Blant annet denne: "Kom heim Siv, hjertet ditt er Nordvendt (Kari Bremnes)" Først silte tårene, og så leita jeg litt rundt og fant diverse angående det Kari Bremnes har sagt om å være nordvendt. Og, ja, jeg kjenner meg igjen.

E du nord?  Kari Bremnes på Youtube.


E DU NORD

T: Ola Bremnes/Kari Bremnes
M: Ola Bremnes

Det e ikkje alltid det går
sånn som du hadde tenkt
Det e ikkje alltid du når
den ferga du kunne ha trengt
Du ser bare lysan derute
på vei tel et anna sted
og du som va fire minutter ifra
en ny begynnelse

E du nord i landet da
har du meir enn ei ferge å miste
du e ikkje den første som ho går ifra
og du blir ikkje heller den siste
e du nord i landet da

Ser ikkje sol i desember
sola har bedre vett
Natta spis av dagen din
og blir vesst aldri mett
Himmelen har ikkje nordlys
stjernen har bynt for sæ sjøl
sæll sæ i alle butikkan
du ser ingen stjerne å føll

E du nord i landet da
ska du bare la mørket råde
Førr en kveld, en kveld
trekkes teppet fra
og det kommer et lys av guds nåde
e du nord i landet da

Det e ikkje alltid du når
landet før vinden har snudd
Det e ikkje alltid det går
sånn som du hadde trudd
Men der e du ikkje aleina
der e vi mange som ror
og krysse kverandre i mørket
over en åpen fjord

E du nord i landet da
e du gjennom den svartaste tia
Våren har sett dæ og skjøven ifra
du e snart på den andre sia
E du nord i landet da
Teksten hentet fra: http://www.karibremnes.no/lyrics.html


Nord i landet... Jeg har nettopp vært ei ukes tid nord i landet. I Lyngen og i Tromsø. Steder hvor jeg føler at jeg kan puste fritt, og som jeg har venner jeg kan snakke med om det som faktisk opptar meg! 

Sola snudde i går. Det går nok en gang mot lysere tider, også nord i landet. Etter å ha bodd sørpå fra oktober 2013 har jeg bestemt meg for å gjøre som Line kommenterte på FB for noen uker siden: Dra heim igjen. 

Heim for meg, hvor er det? Etter over 10 år i Troms og Finnmark, er heim for meg i nord. Det jeg har kjent godt etter er at jeg vil bo i Nord-Troms, ikke den i kommunen jeg ble født, men i Lyngen kommune. Da er jeg midt mellom Nordreisa og Tromsø. Det viktigste er å komme i en sammenheng hvor jeg har venner jeg vet jeg kan stole på, og å jeg får muligheten til å bo et sted med nærhet til sjøen. Noe av det som virkelig gir meg glede i livet er å ha muligheten til å vandre på strender der jeg nesten alltid finner noe smått eller stort å ta bilde av eller å ta med meg hjem. Jeg samler på sjøglass, steiner og rekved, og har nettopp startet en FB-side om det, pluss det å fjerne strandsøppel. Over hele verden er folk opptatt av nettopp dette. Det har vært en god mestringsstrategi for meg denne høsten å finne fram til hva jeg har gjort tidligere som har gledet meg mye. Blant annet er det å se etter sånt som dette:

Sjøglass og stein fra Talvik i Finnmark

Når livsbetingelsene blir for vanskelig
Sør i landet gikk det ikke helt slik jeg hadde tenkt. De livsbetingelsene jeg hadde sett for meg, ble ikke i nærheten av det jeg hadde jeg tenkt. I 2013 etter at jeg hadde bestemt meg for å flytte sørover hadde jeg noen øyeblikk av panikk, og det som gjorde at jeg holdt fast ved tanken på å flytte var at jeg greide å tenke: Det er ikke lengre å flytte nordover igjen enn det er å flytte sørover. Heldigvis er jeg fortsatt sterk nok til å gjøre vendereis. I løpet av første halvdel av 2015 er jeg nordaførr igjen. I mellomtida kan jeg høre på Halvdan Sivertsens vårvise Nordaførr

Et detaljfoto fra et av keramikkarbeidene i rakuteknikk: 

Mørketidslys (2005/2006)

Til alle som elsker å feire jul, og som gjør det av ulike grunner: GOD JUL! Jeg har kuttet ut mesteparten av alt det kapitalismen nesten har lyktes å gjøre jula til i vår vestlige verden, og jeg er takknemlig for at jeg får mye av f eks å lytte til Sissel Kyrkebø sin PIE JESU. 

For noen er det tungt å gå inn i juledagene, og til dere vil jeg si: 
Det er ingen skam å kjenne på at det er tungt å gå inn i jula. Det finnes noen du kan snakke med om nettopp det. Noen som får mange henvendelser nettopp i jula fordi det er en ekstra tung tid for mange. Mental Helses hjelpetelefon, har nett-tjenesten sidetmedord. Noen ganger er det lettere å snakke om det som er sårt med noen som du ikke har en relasjon til.  
En nettsak på NRKs nettside: "Mange unge vil chatte med fremmede om personlige problemer" med lenker til flere som kan kontaktes når livet er problematisk.  

Er du på Facebook kan kanskje gruppa Erfaringsnettverket være noe for deg. 

Jeg blogget litt for et par dager siden, der jeg bl.a. skrev litt om forholdene innenfor psykisk helsefeltet nordpå: Øvelse gjør mester. 

22. desember 2014, Siv Helen Rydheim

Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?

Jeg vil starte med å svare på hva som er lykke for meg. Det kan være noe helt annet for deg! For meg er det lykke å kunne håndtere min livssmerte på en grei måte uten å måtte stikke av gårde rent fysisk eller ved hjelp av tankeflukt. Derfor er jeg ikke helt enig i følgende utsagn: ”Man blir ikke lykkelig av å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe”. Nei, kanskje ikke det alene og kanskje ikke med en gang, men for min del har det å være deltaker i en selvorganisert selvhjelpsgruppe ført meg et stykke videre på min livsvei. Det har skjedd ved å delta i gruppa hvor prosessen gjorde meg smertelig klar over at jeg faktisk hadde behov for hjelp fra fagfolk for å ta tak i bakenforliggende traumer.

Traumene har gjort at jeg reagerer gjennom det jeg gjerne kaller mine ryggmargsreflekser. Med det mener jeg at jeg har traumatiske opplevelser fra barne- og ungdomstid, opplevelser som har gjort at jeg på enkelte områder har hatt en lite utviklet verktøykasse for å håndtere problemer når de har dukket opp. Det har vært ”hakk i plata”, for å si det sånn. Jeg har i liten grad greid å endre mitt reaksjonsmønster i nære relasjoner. Jeg gikk inn som deltaker i selvhjelpsgruppa fordi jeg har hatt problemer med grensesetting i særdeleshet i nære relasjoner.

Mine traumer hadde ingen plass i selvhjelpsgruppa. Der forholder vi oss fortrinnsvis til her og nå og framover. Jeg fikk samtaleterapi hos psykolog og traumeterapi gjennom Familiekonstellasjoner. Det å bli oppmerksom på at jeg ikke helt greide å være til stede her og nå, fordi mine ryggmargsreflekser dro meg tilbake til gamle reaksjonsmønstre, er det ikke sikkert jeg hadde blitt like bevisst på hvis jeg ikke hadde deltatt i den selvorganiserte selvhjelpsgruppa. I livet mitt har det til sammen vært mange veikryss å stoppe opp i, og noen ganger har jeg blitt stående svært lenge før jeg har greid å velge den videre veien jeg skulle vandre. Andre ganger har jeg gått så fort igjennom veikryssene at jeg ikke har oppdaget at jeg har stått overfor valg.

(Maleriet er akryl på plate -uten tittel-
malt av meg selv en stund etter at jeg hadde blitt deltaker i selvhjelpsgruppe)


Lykke? Ja, hva er egentlig lykke for meg? Lykke for meg kan være så mangt, men det å greie å være til stede her og nå med hele meg er faktisk lykke for meg, selv om det innebærer å kjenne på smertelige forhold i meg sjøl eller i mellomrommet mellom meg og ”den eller de andre”. Jeg skal ikke driste meg til å si at jeg kjenner på andres smerte, fordi jeg tror når jeg gjør det, så er det bare en delvis sannhet. Jeg kan egentlig bare kjenne på deler av andres smerte og da kanskje helst når jeg kjenner noe smertefullt igjen i meg selv.

Det er mye snakk om ”å være i flyt” for tida. Jeg tror kanskje det kan sammenlignes med ”å være til stede her og nå”, men jeg har en liten mistanke om at mange som snakker om ”å være i flyt” samtidig så gjerne vil være det med positivt fortegn alene. Kanskje tar jeg feil, og jeg skal ikke påstå at jeg har satt meg så veldig mye inn i hva det vil si ”å være i flyt”, men mitt hovedinntrykk er at det innebærer et nesten utelukkende positivt driv. Nesten litt på linje med ”Tenk positivt, så går alt så meget bedre”. Men for all del jeg kan ta helt feil.

Befriende med selvorganisert selvhjelp
Det var ganske befriende med selvhjelp når jeg forsto at det er lov å være menneske på godt og vondt. Det er faktisk helt greit å gjøre såkalte feil valg. Det er faktisk bedre å ta noen valg som kanskje ikke ser riktig ut enn å stå på stedet hvil. Kanskje lærer jeg aller mest når jeg har valgt en feil vei? Eller kanskje finnes det egentlig ingen veier som er feil? For meg blir summen av alle veiene faktisk helt riktig.

Det første møtet jeg deltok i den selvorganiserte selvhjelpsgruppa spurte igangsetter ”Hva føler du her og nå”? Jeg kjente en uro i magen med en gang, og måtte bare ærlig svare at jeg ble rastløs og fikk spørsmålet ”rett i magen”. I sosiale sammenhenger er jeg ikke ukjent med å snakke, men da har jeg gjerne snakket om noe allerede har skjedd eller om noe som skal skje. Ikke hvordan jeg føler det akkurat her og nå. Det blir veldig nært, og den type nærhet er skummelt. Hvorfor var det skummelt? Det ble stilt krav til meg om si noe om hva jeg følte der og da.

Det var ikke vanskelig å se i etterkant av hvert møte om vi hadde greid å være til stede her og nå. De møtene da vi ikke helt greide det ble langtekkelige. De møtene når vi greide det gikk tida veldig fort. I forbindelse med avslutningen måtte jeg si at det egentlig hadde vært veldig fint å være med i en gruppe hvor vi faktisk hadde delt et stykke liv. Vi brukte f eks gruppa til å leite oss fram til å sette ord på følelser og å trene på å være til stede her og nå. Jeg måtte også ta i bruk grensesetting i gruppa, og det var ikke enkelt for meg. Det var ikke særlig enklere i gruppa enn i mitt daglige liv, men i gruppa fikk jeg trent på det.

Siden mesteparten av livet foregår utenfor gruppa begynte jeg ganske snart å forsøke å ta i bruk selvhjelpsprinsipper i mitt daglige liv. Et eksempel er at jeg bestemte meg for å si til familien min at jeg ikke ønsket at de alle skulle komme samtidig på besøk. Jeg ønsket at de skulle komme hver for seg fordi det passet best for meg. Når jeg skulle ha ferie, så var det viktig for meg å kjenne etter hvordan jeg ville ha det. Det ble ingen store reaksjoner på det, men det var veldig greit for meg å kunne si tydelig i fra hvordan jeg vil ha det i mine ferier og i mitt hjem.

Det var flere nære personer jeg sa tydeligere i fra om hvordan jeg vil ha det på andre områder i livet. Noen fikk jeg forståelse fra, mens andre sa at de faktisk ikke forsto at det kunne være et problem for meg. Ytre sett har jeg kanskje ikke hatt problemer med grensesetting, og derfor ble det noe som ikke stemte for de jeg ikke møtte forståelse hos. Jeg måtte bestemme meg for at det ikke var mitt problem at de ikke forsto. Å finne fram til årsaker for hvorfor jeg har hatt problemer med grensesetting var heller ikke et tema i selvhjelpsgruppa siden vi ikke skal grave i fortida. Jeg funderte en del over det på egenhånd. Før jeg begynte i selvhjelpsgruppa hadde jeg et ganske greit forhold til hvorfor jeg hadde problemer med det, og selv om det har blitt enklere for meg å sette grenser, så har det ikke blitt helt uproblematisk. Det er måten å håndtere det på som har blitt litt annerledes. Jeg tror jeg vil kjenne det mer eller mindre problematisk å sette grenser resten av livet. Det at jeg nå greier å ta i bruk selvhjelpsprinsipper, tror jeg totalt sett er med på gi mer lykke i livet. Lykke for meg handler om flere områder i livet, men det handler absolutt om å kunne kommunisere på en ærlig måte.

Jeg har vært deltaker i en selvhjelpsgruppe som har møttes på telefon og skype. Det at jeg fikk den muligheten gjorde at det ble et alternativ for meg å være deltaker i en selvhjelpsgruppe. Uten denne muligheten, ville jeg aldri fått anledning til å delta. I alt var jeg deltaker i to grupper, og til sammen i drøyt halvannet år.

Siv Helen Rydheim, 2. april 2012

Her skuer jeg utover en framtid med flere verktøy som gjør at jeg håndterer min hverdag på en bedre måte... Mestringsstrategier i forhold til problemer kan det også kalles.

For mer informasjon om erfaringer med selvorganisert selvhjelp se her. Der finner du lenker til informasjonsmateriell fra Selvhjelp Norge og lenker til tre YouTube-videoer der Gunn Anita Vang bidrar med sine erfaringer i forhold til selvorganisert selvhjelp.

Foto Monica Birkemo Johansen (2010)

Mestringsbegrepet

er noe jeg har reagert negativt på. Hvorfor? Fordi det som oftest har vært "de andre" som har snakket om "oss" med behov for å mestre. Når jeg fikk det klart for meg at mestringsbegrepet ikke nødvendigvis handler om at mestringsstrategier er positive strategier, så ble det "spiselig" for meg også. Jeg har en del mindre heldige mestringsstrategier, og disse skriver seg fra at jeg har en del ryggmargsreflekser som leder fram til disse mindre heldige mestringsstrategiene...

Det er forskjell på å prøve å endre egne mestringsstrategier og å bidra til systemendring. Jeg prøver på begge deler...

Indre landskap... Ja, hvilke indre landskap har jeg som gjør at jeg mestrer livsproblemer på gode eller mindre gode måter? Kan jeg by andre på blomster i hverdagen? Jeg vet ikke... men jeg prøver av og til å gjøre det.


Tidligere i år skrev jeg om "Mestringsstrategier ja, hvor stor bevissthet har jeg i forhold til hvilke mestringsstrategier jeg bruker?" 4. januar skrev jeg om gamle og dårlige mestringsstrategier.

"Dugnad for frihet" er et prosjekt jeg har skrevet om i flere forskjellige sammenhenger fordi jeg tror på prosjektet, og jeg har selv behov for et sted som ivaretar det som "Dugnad for frihet" har planer om å tilby. For eksempel er de positive til "Familiekonstellasjoner", noe jeg også har skrevet om tidligere, og her du finner artikkelen "Styrt av ryggmargsreflekser".

Jeg skiller mellom det jeg jobber med med meg selv og mine egne endringsprosesser og det jeg jobber med på systemnivå, og denne bloggen var tenkt mest som en beskrivelse av egne endringsprosesser eller endringsforsøk, men så blir det nok litt av begge deler. Mitt siste blogginnlegg var om "Høringsuttalelse til Paulsrud-utvalget angående tvang i psykisk helsevern"

Jeg har et indre bilde som ikke er så ulikt dette fotografiet fra i fjor sommer. Det er fortsatt en lang vei å vandre for meg selv med mine endringsprosesser, og det er langt igjen til at psykiske helsetjenester ser sånn ut som jeg ønsker at de skal være, men ingen av delene er helt uoverkommelige.

Sola skinner i dag i det ytre landskapet, og det kjennes ikke så aller verst ut i mitt indre landskap heller... og hilser dere med dette: Er du i ditt rette element kan en time føles som fem minutter og hvis fem minutter kjennes som en time er du definitivt ikke ditt rette element... Tiden forsvinner når du gjør noe som ditt hjerte banker i takt med...

Jeg er definitivt i mitt rette element når jeg er på fotofangst i fjæra i himmel- og havlandet :) Viktig å finne ut hvordan det kjennes å være i sitt rette element og på hvilken måte det er mulig å komme i dit... Hvilke hindringer er det for at jeg ikke kommer dit, og hva kan jeg gjøre for å kommer over eller forbi "det" som hindrer meg.

Lørdags ettermiddag, og jeg er neste klar for å spise ute i lag med bror og hans familie.

De har kjørt 40 mil for å være i Alta i helga, og kjører 40 mil tilbake i morgen. Det er avstander i dette fylket... Og det er akkurat nå vinterføre med en problematikk med kolonnekjøring og stengte veier, men vi må ikke tro det verste... Jeg synes det er sprekt å kjøre 80 mil t/r midt på vinteren i Finnmark :) Nå er det godt og vel et halvt år siden jeg møtte dem, så jeg gleder meg til å treffe dem i dag!

Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010. Det går fram mot vår 2011, men først må sola komme tilbake igjen og det skjer neste helg :)

Når det gjelder å holde kontakt med familie og venner, så er det noe jeg ikke er særlig god på... Det er ikke vanskelig å innrømme. Hadde det ikke vært for at de ikke gir opp meg, så tror jeg det er mange jeg ville mistet kontakten med. Jeg er ikke glad i å ringe... og min familie bor ikke akkurat i gangavstand. Bror min f eks er det faktisk 40 mil å kjøre til... De jeg kan skrive med går det greit for når det gjelder skriving har jeg ingen problemer, og heldigvis er noen av de som er i familie med meg og noen av mine venner også bekvemme med å skrive.

Facebook fascinerer meg på den måten at der popper det opp kjente og mindre kjente ansikter, og selv om det er en overfladisk måte å holde kontakt på, så er det bedre enn ingen kontakt. Det aller beste med Facebook, må jeg innrømme, er delingen av artikler o.l. innenfor det feltet jeg har min hovedinteresse: Psykisk helse- og rusfeltet. Og der dukker det også opp YouTube-koblinger til musikk jeg ikke har hørt på evigheter, og som gjør at noen minner popper opp. F eks denne av Eva Dahlgren, Engelen i rummet. Vakker!

En artikkel denne uka var for eksempel denne fra Erfaringskompetanse.no: Del erfaringer om psykisk helse. Dette tenker jeg er et viktig arbeid som Erfaringskompetanse.no nå har startet på. Og jeg håper mange som har erfaringer å dele vil gjøre det!

Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010.

Det er ennå en god stund igjen til de bare flekkene kommer fram, og veien fra A til B blir synlig. Kanskje er det sånn for meg også at jeg ikke helt kjenner veien fra A til B ennå, men jeg vet at den vil bli synlig for meg...

God lørdagskveld med denne av Peter Jöback og Sissel Kyrkebø: Gå inte forbi.

Mestringsstrategier ja, hvor stor bevissthet har jeg i forhold til hvilke mestringsstrategier jeg bruker?

Når for eksempel ei venninne har sagt til meg at jeg er superkontrollert... Da må jeg bare si at hun har rett, men hvorfor være sint på meg for at jeg har det? Jeg har også sagt at det har vært min måte å overleve på. Det er vært helt nødvendig for meg å ha superkontroll. Men er det sunt? Nei, jeg tror ikke det. Om det er sunt for meg altså? Og hvordan har jeg jobbet med denne superkontrollen min. På en forholdsvis kontrollert måte... Etter at jeg valgte å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe hvor jeg gikk inn med problemet "grensesetting", har jeg fått meg en del aha-opplevelser. Det å være deltaker i en selvhjelpsgruppe betyr for meg at jeg jobber like mye med selvhjelp når vi ikke har gruppemøter. Jeg har vært en såkalt naturlig selvhjelper i mange år, men kjenner det er godt å være i en gruppe.

Det finnes gamle steingjerder, også inni oss... Steingjerdene trenger vi kanskje, men det er mulig å flytte litt på steinene inni gjerdet. Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010.


Vi har alle våre overlevelsesstrategier og mestringsstrategier. I selvhjelpsarbeidet er "å være tilstede her og nå" det viktigste, men jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor det kan være vanskelig "å være tilstede her og nå" for min egen del. Da må jeg slippe opp på superkontrollen, og jeg mener selv at jeg har blitt bedre på å gi slipp i noen av relasjonene jeg står i privat.

Kanskje er det et mål at jeg skal tillate meg å være sint? Det er er nettopp det er det som skjer: Jeg blir sint! Det betyr at den superkontrollen jeg har hatt ikke lenger er like viktig. Jeg foretrekker forresten sjøl å kalle det "stålkontroll". Å ha stålkontroll har for meg også innebåret at jeg har vært perfeksjonistisk på mange områder, og det er slitsomt. Når jeg søkte på synonymer til perfeksjonistisk på nettet nå, så kom for eksempel dette:

"perfeksjonistisk

1.
ambisiøs, fremadstrebende, herskesyk, maktglad, maktsyk, målbevisst, stolt, streberaktig, ærekjær, æresjuk, æresyk, ærgjerrig"

Ikke akkurat noe å trakte etter å være, med andre ord. Jeg har ikke ansett meg sjøl for f eks å være ambisiøs og eller ærgjerrig. Heller ikke herskesyk, maktglad, maktsyk, æresyk eller streberaktig. Men på den andre siden: Jeg har hatt ulike lederverv, og en leder må antagelig også til en viss grad være glad i ha makt? Æsj... det smaker ikke godt... Jeg har i hvert fall kjent på "stålkontrollen" når jeg har vært leder... At "alt skulle være perfekt"... Ja, jeg overdriver selvsagt, men det er egentlig bare for å ta brodden av det hele... Målbevisst, stolt og ærekjær - det er noe jeg er familiær med...

For meg har det for eksempel vært en treningssak å gi slipp på kontroll når jeg skriver i blogger. Hvorfor? Jo, rett og slett fordi da prøver jeg å gi slipp på å kontrollere det jeg skriver, sjekke flere ganger om det kan formuleres bedre, om det kan være stavefeil etc. Det er noe jeg bruker som trening for å gi slipp på den type kontroll. Det kan nemlig være slitsomt å sjekke flere ganger om det blir fritt for stavefeil, det jeg skriver. Og ikke minst, så tar det lang tid å skulle kontrollere alt jeg skriver. Helt klart må jeg se i hvilke sammenhenger jeg skriver, men på bloggene mine greier jeg bedre å gi slipp på stålkontrollen.

Stolt: Ja, jeg er veldig stolt, og det er ikke bare å pirke borti den stoltheten... verken for den som prøver å gjøre det eller for meg selv. Jeg mener at også stoltheten har vært en overlevelsesstrategi, men at jeg med fordel også kan gi slipp på stoltheten for selv å få et bedre liv.

Målbevisst: Ja, jeg er målbevisst, og jeg tror selv at jeg ikke hadde vært der jeg i dag hvis jeg ikke hadde vært målbevisst. Kjenner egentlig ikke at jeg trenger å slipe så mye på den egenskapen:)

Alle egenskaper kan snus begge veier, tenker jeg: Det kan bli veldig galt ikke å være stolt i det hele tatt, og det kan bli galt å være for stolt. Ta for eksempel det å være sta. Jeg kan være temmelig sta, og jeg ser på det som å være en egenskap som ofte har vært bra for meg, men jeg ser også at det i mange tilfeller kan være en egenskap som ikke er bra hvis jeg ikke greier å gi slipp og se at nok er nok...

Alle er vi sammensatt i større eller mindre grad. Hvordan blir vi kjent med oss sjøl? Og hvor store må livsproblemene være før hver enkelt kjenner at nok er nok. Selvhjelp var ingen enkel løsning, men det ga meg en mulighet til å bli mer bevisst på hvilke andre problemområder som blir berørt av det å ha grensesetting som problemområde. Det er jammen ganske mange andre problemområder jeg kjenner på i tillegg til grensesetting.

Foto fra Øst-Finnmark - Åpent landskap med MYE himmel og hav :) Bildet ble tatt våren 2010.


Mestringsstrategier: Først og fremst er det viktig å bli bevisst hvilke mestringsstrategier jeg bruker i mitt eget liv. De som "sitter i ryggmargen" er de mest hårdnakkede, er min erfaring. Og de det er vanskeligst å få tak i. Det som var nødvendig å ha som mestringsstrategi når jeg var fem år er ikke nødvendig å ha i dag, men kanskje bruker jeg noen av de samme strategiene ennå? Ja, jeg tror det! Ryggmargsrefleksene sitter der. Hvordan utvikles ryggmargsrefleksene og hvordan få de negative over til noe positivt?
Og så spør jeg meg om skal dvele så mye ved barndomsopplevelser... Kanskje ikke? Kanskje er det tilstrekkelig å øve på "å være tilstede her og nå". Greie å reagere og uttrykke hva jeg mener akkurat når det skjer? Ikke lenger lagre på hendelser? Ryggsekken er nok så full fra før at den er for tung å bære som den er. Jeg må heller få lastet ut noe fra ryggsekken... Eller kan jeg for framtida velge å bytte ut de negative med positive opplevelser i ryggsekken? Ja, jeg tror det er mulig til en viss grad, men det må gjøres en jobb for å få det til, og jeg er beredt på jobben, og målbevisst er jeg :)))

I dag har jeg vært hos psykolog og snakket om mine gamle og dårlige mestringsstrategier,

og samtidig fortalte jeg at jeg har en god mestringsstrategi, nemlig å skrive. Ulempen med den mestringsstrategien er selvsagt at jeg ikke får noen dialog med andre gjennom det jeg skriver. Da må jeg si jeg føler at jeg har vunnet i lotto i forhold til å være så heldig at jeg fikk time så raskt hos en psykolog. Det er luksus, ikke bare i det fylket jeg bor, men det tror jeg jammen er sjelden de fleste steder i landet. Samtidig har jeg meldt meg på en work-shop i Oslo i Familiekonstellasjoner, og det står det følgende på Hellingers nettside:

"Systemiske konstellasjoner som selvutvikling

Enten du ønsker utvikling og veiledning personlig eller i jobbsammenheng, vil konstellasjoner være en effektiv metode. Konstellasjoner viser deg mulighetene og fjerner hindre til vekst slik at du kan finne styrke, energi og ditt virkelige potensiale.

Familiekonstellasjoner for selvutvikling

Ønsker du selvinnsikt og personlig utvikling vil familiekonstellasjoner være en effektiv og dyptvirkende metode. Enten du bare er nysgjerrig og søkende eller i en dyp livskrise vil konstellasjoner hjelpe deg i å finne styrke, energi og indre ro.

Kanskje strever du med en av disse problemstillingene:

* Følelse av å sitte fast – ikke komme videre i livet.
* Indre uro, konsentrasjonsproblemer.
* Går rundt i en tåke.
* Samme type problem dukker opp på nytt og på nytt.
* Utbrenthet, symptomer, sykdom.

Disse og mange andre temaer er gjengangere i våre kurs, workshops og åpne kvelder. Der kan du få en smakebit av hva familiekonstellasjoner er i tillegg til å jobbe med egen konstellasjon. Dersom du vil gå dypt inn i metoden kan du ta Hellinger Instituttets Grunnutdannelse som gir en grundig innsikt i systemisk tenkning til bruk i terapi og til personlig utvikling.

Her kan du lese mer om hvordan en familiekonstellasjon foregår.

Om Hellinger og konstellasjoner har jeg blant annet fått informasjon gjennom Hågen Haugrønningen. Les artikkelen "Ni diagnoser forsvant" her.

Jepp... da er jeg klar for å gjøre endringer i g j e n i livet mitt... Det er ingen lett vei, men for meg er det nødvendig. Det er smertefullt, men jeg kjenner at jeg lever. Og jeg tror noe av det som har gjort at jeg tar dette skrittet nå er at jeg har vært deltaker i en selvorganisert selvhjelpsgruppe,og der har jeg jobbet med grensesetting. Fordi jeg har jobbet med det, tror jeg selv at jeg blir tydeligere og tydeligere. Det å bli tydelig er ikke nødvendigvis godt verken for den som er det eller for de som opplever at andre er det. Ikke alle har helt sansen for tydelighet. Gjennom å jobbe med grensesetting har jeg opplevd noen litt mindre "morsomme" og faktisk ganske smertefulle episoder, men jeg kjenner at det gjør meg selv godt å gå opp grenser og bli tydeligere.
Kanskje det blir et liv det her... Jeg er nå 55 år, og har planer om å leve lenge... men jeg greier ikke å være i de smertefulle prosessene så lenge av gangen, og jeg kan kanskje rømme fra noen eller fra situasjoner, men jeg faktisk ikke rømme fra meg sjøl. "Nissen følger alltid med på lasset": Jeg har alltid følt meg truffet av det ordtaket...
Jeg er forberedt på at det ikke er gjort på en week-end "å få et liv", bare så det er sagt. Jeg er interessert i å prøve siden det er så godt vitnesbyrd fra Hågen om at familiekonstellasjoner er virksomt. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan lese meg til å forstå hva det egentlig dreier seg om. Det må faktisk gjøres i praksis for å kjenne om det fungerer. Sånn kan det også være med selvhjelpsarbeid. Jeg kjenner at det virker, men kan egentlig ikke forklare hvorfor. Helt uten sammenligning forøvrig. En stor forskjell er at det koster ganske mye å delta på en work-shop i regi av Hellinger, mens selvorganisert selvhjelp er gratis, og en mulighet som gis der folk bor. Det er helt sikkert andre store forskjeller også, og det vil jeg finne ut etter hvert. Når jeg sier: "Kanskje det blir et liv det her"... da vet jeg ikke helt hva det skal være, bare så det er sagt... men jeg kjenner at noe er i bevegelse inni meg. Godt jeg har skriving som en av mine mestringsstrategier, og om noen leser dette, ja, så kanskje har du ramlet av lasset for lenge siden. Ha en fin kveld, om du ikke har ramlet av...

Mestringsstrategier

er noe jeg har grunnet på disse dagene, og hvordan det har seg at jeg går inn i de samme mestringsstrategiene som jeg begynte på bruke tidlig i ungdommen. Jeg vil prøve å finne ut av det sammen med en psykolog, har jeg bestemt meg for. Tro det eller ei: Jeg fikk time allerede i morgen hos den eneste privatpraktiserende psykologspesialisten i Finnmark med avtalehjemmel med Helse Nord.

Mestringsstragegier er ikke nødvendigvis positive, selv om "mestringsstrategi" kan høres sånn ut. En psykose regnes også for å være en mestringsstrategi. Mestringsstragi: "Terapeutisk arbeid med underliggende problemer
Gjennom psykodynamisk teori ser vi lidelsen som en mangel på utvikling og modning. Følgene er at pasienten ikke har utviklet nyttige verktøy og selvfølelse nok til å møte og uttrykke sine følelser og behov."

Dette er introduksjonen i en artikkel fra Nordlandssykehusets avd for psykisk helse og rus.
Interessant? Kanskje... Jeg går videre, og finner at dette gjelder problemet "spiseforstyrrelser som mestringsstrategi", men jeg tror det kan overføres til andre problemstillinger og når mer eller mindre uheldige mestringsstategier tas i bruk i forbindelse med at problemer i livet ikke håndteres på en hensiktsmessig måte. En hensiktsmessig mestringsstrategi, kan man snakke om det?

I Dagbladets Magasin-utgave, "Sin egen fiende" - fant jeg en reportasje der begrepet mestringsstrategi brukes i forbindelse med selv-skading.

Min mestringsstrategi "Flukt og sinne" er håndterlig, men jeg har blitt psykotisk tidligere når jeg har møtt på problemer som får meg til å gå tilbake til tidligere mestringsstrategier. En psykose er så desidert en flukt, ikke bare i fysisk forstand, men også en mental flukt. Da blir mestringsstategien så påfallende at "alle" kan merke det. Psykosen og flukten skriver jeg om i min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er" og på bloggen psykose.erfaringer


Det å skrive vet jeg er en god og hensiktsmessig mestringsstrategi for meg, og jeg har lenge vært åpen i forhold til det jeg har opplevd i psykose, med tvangsinnleggelser og hvordan det har vært for meg å finne veien videre.
Derfor tenker jeg at jeg også nå skal blogge om hvordan jeg evt. greier å finne en mestringsstrategi som gjør at jeg finner ut av problemene jeg møter på en for meg håndterlig måte. Dette skal jeg blogge videre om i denne bloggen "Endringer". Det er heller ikke her meningen å bli for privat, men å gi et personlig bidrag.