Totalt antall sidevisninger

torsdag 29. desember 2011

Se oftere mot nord

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammehimmel,

sommernattens solmirakel.

Gå mot vinden. Klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er langt dette landet.

Det meste er nord.

Av Rolf Jakobsen

tirsdag 27. desember 2011

Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!


Blomsterglede en soldag i september.

Rett før jul tok jeg min siste antidepressiva, og jeg har brukt disse medisinene fra 1998. Etter å ha lest om hvor liten effekt medisinene har det siste året, har jeg blitt helt overbevist om at veien mot å bli kvitt Cipramil og Tolvon var helt riktig.
Mitt blogginnlegg "Antidepressiva - en melkeku for legemiddelindustrien" Sitat: "Psykiater Trond F. Aarre har i sin nye bok ”Manifest for psykisk helsevern” tatt for seg forskning på bruk av antidepressiva. Hans konklusjon er at 1 av 10 som bruker denne type medisin vil oppleve at den virker. Ti pasienter må behandles med medisinen for at en pasient skal bli frisk. Han problematiserer ikke at alle ti sannsynligligvis får stort ubehag den dagen de ønsker å slutte med medisinene."

Cipramilpillene var desidert verst å slutte med på grunn av kroppslig ubehag. For ca en uke siden sluttet jeg med Tolvon, og jeg har ikke merket noe særlig ubehag etter det. Det er et problem at legemiddelindustrien ikke produserer mindre enn 10 mg's piller, men jeg løste det problemet med å knuse tablettene og løse dem opp i vann, så drakk jeg 2/3 av vannet en periode og gikk til slutt ned til 1/3 og mindre enn det før jeg sluttet helt. Dette var en ide jeg fikk fra en som hørte på et foredrag jeg holdt under Amaliedagene 2011. Det var en god ide! Jeg sluttet helt med Cipramil i slutten av september i år, og hadde flere uker etterpå kroppslig ubehag. Men i og med at jeg har snakket med flere andre som har opplevd samme type ubehag, så visste jeg hva jeg gikk til. Det er en av fordelene med erfaringsutveksling! Det gjaldt for meg at jeg stålsatte meg, og jeg er i havn å kvitte meg med medisinene. Alt i alt har jeg brukt 1 1/2 år på nedtrappingen.

En litt rar "bivirkning" av å slutte med Cipramil oppdaget jeg er at jeg blir lettere berørt, så en effekt av å bruke antidepressiva er antagelig at jeg ble mer "likegyldig og kald"! Er det noe jeg ønsker å være? Nei, fri og bevare meg. Jeg vil være et levende menneske!!! Kunne vært interessant å høre om andres erfaringer i forhold til dette?

Nå gjenstår nedtrapping av Tegretol, som jeg også har brukt fra 1998. Det er en type medisin som virker stabiliserende på mani og depresjon. Først skal jeg nå la kroppen venne seg til å være uten antidepressiva i noen måneder.

Legemiddelfrie behandlingstilbud er ikke på plass, men har blitt etterlyst gjennom en aksjon som er undertegnet av We shall overcome (WSO), Hvite Ørn, Mental Helse, Aurora og Landsforeningen for pårørende (LPP). Dette er sendt til: Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen med kopi til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

Et annet blogginnlegg jeg skrev for Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang" kan være verdt å lese for deg som er opptatt av å få etablert alternativer til tvang.

Jeg har tre blogger:
psykose.erfaringer med over 10289 treff (i drift fra juli 2010)
sivhelenrydheim.blogspot.com med over 5903 treff (i drift fra desember 2008)
endringer.blogspot.com med 3170 (i drift fra 31. desember 2010)

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for å skrive i 2011, og er takknemlig for det. For 2012 kan folk igjen søke om skrivestipend fra SEPREP. Anbefales!

Ønsker alle lesere et rikt og godt nytt år! Jeg prøver å ha med meg inn i det nye året: Uansett hva jeg opplever, så har jeg noe å lære av alle situasjoner og opplevelser! Kanskje er det mest strevsomme det jeg lærer aller mest av og som er utviklende? Endringsarbeid tar tid. Det er min erfaring så langt i livet, selv om det kan ha tatt meg år å se akkurat det... fra erfaring til integrering...


Bildet er tatt i Talvik i slutten av november. Da gikk vi fortsatt inn i mørkere tid. Nå går vi mot lysere tid igjen, og mørketida skal være over rundt 20. januar 2012. Mye fint lys er å se før den dagen kommer! Mørketidslyset er spennende! Det å greie å se at det faktisk er mørketidslys midt i mørketida gir en god mestringsfølelse. Mørketida er noe å mestre det også.

Gir dere helt til slutt Trosbekjennelsen av Hans Børli, som nettopp sto i Klassekampen:

Trosbekjennelsen

Jeg trur på den nakne legende

om mennesket Jesus Kristus.

Jeg trur på ham slik han var

før menneskene formet hans bilde

på perlebesatte krusifikser,

før sjølbehagelige prester

lespet hans navn over silkedukede altere

i katedraler reist til hans ære,

før de velsignet blodige krigsvåpen

og sang hans navn over slagmarkene,

før de kamuflerte falskhet og råttenskap

med hans hellige stråleglorie.

Jeg trur på tømmermannens sønn -

den fattigste av de fattige.

Han som ikke eide en stein

å kvile sitt trøtte hode mot.

Han som prediket

kjærlighetens og brorskapens evangelium

for pøbelen på byenes torg.

Han som hjalp der sjukdom og nød herjet,

og gråt bittert

over sitt folks bunnløse elendighet.

Han som gikk uanfektet omkring

mellom skjøger og lassiser

med spissborgernes hånende øyne rettet mot seg.

Han som dreiv høkerne ut av templet

med hvinende piskeslag.

Ham trur jeg på.

Denne Jesus

- det evige sanne menneske -

måtte dø mellom røverne på Golgata,

dømt som en fare for samfunnet.

Slavenes og piskesvingernes

gjennområtne samfunn.

Men hans Via Dolorosa

går som en skinnende vei

gjennom alle århundrer.

Det store og gode menneskes vei

- mot lengselens morgenland.

HANS BØRLI

Fra diktsamlingen «Villfugl» (1947).

fredag 2. desember 2011

Skriving som terapi?

Skrivesperra kom etter 22.07.2011, og den løsnet for noen uker siden. Blogginnlegget "Virker - virker ikke" handler om noe av det som har virket for meg i min tilfriskningsprosess. Skriving har, som jeg nevner der, vært en av mine veier. Jeg tør ikke å tenke på hvor jeg hadde vært om jeg ikke hadde funnet fram til den åren for å leite fram til ord for å beskrive mine opplevelser. Boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som ble et resultat av mine opplevelser med psykose og tvang er nå solgt i noen hundre eksemplarer.

Takket være boka har jeg kommet i kontakt med en del mennesker som sitter med lignende opplevelser, og jeg setter veldig stor pris på alle som har kontaktet meg etter at de hadde lest boka. Det igjen har resultert i et bokprosjekt som nå snart er halvveis. Gunn Helen Kristiansen er prosjektleder og jeg er erfaringskonsulent. Som veileder i skriveprosessen har vi med oss en ergoterapeut, Else Merete Thyness, med journalistutdanning og arbeidserfaring fra psykiatrien. Hun jobber nå som redaktør i et fagblad.

Jeg var på Distriktspsykiatrisk senter Vest-Finnmark, avd. Talvik (Jansnes), for to dager siden, og der fortalte jeg om ulike nettverk, hva disse nettverkene har betydd for meg og jeg delte også fra min egen historie. De var opptatt av nedleggelsesspøkelset som har truet den nevnte avdelingen i mange år. Nå virker det så definitivt, og hvordan kan de som har hatt stor nytte av å kunne bruke dette behandlingsstedet kjempe for å beholde det? Og vil det få noen innvirkning om de kjemper? Jeg foreslo at de skriver noe om hva det har betydd for dem å ha Jansnes som behandlingssted, og skulle ønske at de kunne få drahjelp fra Kjersti Wold i form av et skrivekurs.

I november deltok jeg på et skrivekurs hvor Kjersti Wold inspirerte og jeg kjente at skrivesperra slapp taket. Jeg tenker at denne typen kurs med fordel kunne vært et tilbud for folk som har vært igjennom en psykoseopplevelse for å bli inspirert til å beskrive psykosen, og hva som skjedde i forkant av at den ble utløst. For en psykose kommer ikke bare dettende ned i hodet på oss.

Jeg skulle gjerne vært med på å videreutvikle denne typen kurs. Jeg vet at Kjersti Wold også har hatt skrivekurs ved Distriktspsykiatriske sentre andre steder i Norge, så hvorfor ikke også i Finnmark? Det kunne blitt gitt som en mulighet for folk som har vært igjennom en psykose og som et ledd i en rehabiliteringsfase.


Bildet er fra Talvik og selv i mørketida er det lys. Det bare gjelder å fange det den korte tida på dagen det er lys. Sollyset må vi vente på til ca 20. januar 2012.

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for å skrive i 2011, og er takknemlig for det.