Totalt antall sidevisninger

lørdag 31. august 2013

Valg 2013

Endringer gjennom valg?
Ingen tvil akkurat når jeg forhåndsstemte? Jo, litt før og litt etter. Nå får det stå til...
Jeg følger valgkampen litt fra sidelinja og registrer at den er omtrent som forventet.
Regjeringen forsvarer angrep med å vise til alt de har lyktes med, og bagatelliserer det som blir påpekt ikke å være godt nok. Hva kan de ellers gjøre?
Godt nok? Ja, det er mye i Norge som er mer enn godt nok etter mitt syn, men det finnes noen områder der de "rød-grønne" har vært svake. Jeg har vært opptatt av fattigdomsproblematikk og rus- og psykisk helsefeltet, to problemområder som ofte går hånd i hånd.
Hvor mange stilte opp på baklengsmarsj i Oslo i forrige uke? Eksakt antall personer vites ikke, men noen har anslått 100 personer. Hvorfor det ikke kommer flere kan man bare undre seg over. Hvorfor kommer ingen fra pressa for å dekke det? Nei, det kommer svært sjeldent noen om det er arrangementer innenfor rus- og psykisk helsefeltet også. Lokalt i Alta skal det være baklengsmarsj neste uke. Tro hvor mange som stiller i Alta? Takket være Kultursenteret Sisa stiller i hvert fall en lokalavis opp, og det er Altaposten.

Spørsmålet er om en blå-blå-grønnregjering vil håndtere akkurat de problemområdene jeg er opptatt av på en bedre måte. Jeg har mine tvil når jeg ser hva som presenteres som hjertesaker. Og jeg har mine tvil når jeg ser hva som har blitt gjort i forhold til det som ble lovet av de blå-blå-grønne etter overtakelse av makta i kommunene. Jeg kan ikke se noen forskjell som kan tale til fordel for de blå-blå-grønne. På to år har de heller vist at det var tomt snakk og lovnader de ikke har holdt.

Hvem jeg har stemt på? Det er hemmelig valg i landet vårt :) og det var ikke en enkel oppgave dette året å finne det partiet jeg tenker kan bidra til å utgjøre en liten forskjell i det politiske landskapet, men jeg nekter å blir sofavelger. Godt valg!


onsdag 28. august 2013

Rus- og psykisk helsenerd?

Med nerdete mener jeg at jeg er opptatt av et snevert område, og at jeg dermed også har lært meg ganske mye om det ene snevre område. 
Nesten hele mitt liv har de siste 20 årene dreid seg om rus- og psykisk helsefeltet. Det er nærmest uinteressant å snakke om noe annet... Huff... ja, da fikk jeg sagt det. Og, ja, jeg ser faresignalene. Jeg kan bli totalt ensporet. Spesialområdet innenfor dette igjen er tvang. Høres det spennende ut? Dessverre har jeg ikke valgt det fordi jeg i utgangspunktet syntes det hørtes spennende ut med tvangsproblematikk, men fordi jeg selv erfarte det på kropp og sjel i 1993, 1994 og 1996, så har det blitt en så stor del av livet mitt at jeg så langt ikke har greid å gi slipp, men jeg jobber med saken... altså for å gi slipp. Jeg har de siste årene snakket og hatt kontakt med mange andre som også har lignende erfaringer. Om 3-5 år ser jeg for meg at jeg skal finne meg et annet område å bruke kreftene mine på. Jeg skimter nemlig en annen tilnærmingsmåte til mennesker som har sine problematiske livsknuter de trenger hjelp til å finne ut av, og det kommer flere og flere på banen som har sine erfaringer de deler i det offentlige rom. 

Jeg bestemte meg i 1999 at jeg skulle styre unna depressive boktitler og depressiv kunst. Det greide jeg i noen år. Poetene og skulptørene som har erfaringer med tvang har greid å innhente meg igjen. Og en av grunnene til at jeg har blitt innhentet tror jeg er at jeg greide å slutte med antidepressiva. Medikamentene gjorde meg ikke mindre deprimert, men heller litt mer likegyldig, og kanskje mer følelseskald enn jeg hadde vært før. Jeg gråt lite de årene jeg bruke antidepressiva (1997-2012). Heldigvis lyttet jeg ikke til skolemedisineres råd om IKKE å slutte med medikamentene. Jeg lyttet til slutt til min egen indre stemme langt der inne... som spurte om jeg virkelig skulle bruke disse medikamentene resten av livet... Svaret var et helt klart "nei", og i løpet av ca 1 1/2 år trappet jeg ned og sluttet.

Hva har det gjort med meg? Jeg lever (heldigvis) mer enn jeg gjorde de årene jeg brukte antidepressiva. Dessverre er mitt inntrykk at altfor mange ansatte i psykiatrien har misforstått en del om selve livet. Kan hende er de gode på fagteori? De gir inntrykk av at man skal være så jevn man bare kan være, ikke gråte, ikke le for høyt, ikke skrike... Nei, og heller ikke la oss berøre... men være jevne og greie. Ha det kjekt og greit. Om jeg blir litt sløv av å knaske medikamenter er helt ok, bare jeg ikke gråter eller roper.

Nå vil jeg rope ut fordi jeg gråter oftere og oftere, og det er ikke farlig å gråte... Jeg vil rope ut om at:

Det trengs ikke mer forskning. Det trengs politisk handling for å endre hele systemet. Det trengs mange flere fagpersoner som protesterer og hever stemmen mot den massive medisineringen og feilbehandlingen som pågår. Det finnes mange fagpersoner som vet at det de driver med ikke gjør mennesker friske, men tvert i mot blir de problemene mennesker har til livsknuter de ikke greier å få åpnet og helet... Vi legger lokk på det, skyver det under teppet... Er det virkelig mest bekvemt for "den psykiatriske praksis" å bruke kjemiske stoffer?

Det finnes mange flotte fagpersoner, men mange, mange flere må gå i bresjen sammen med oss som har de stygge erfaringene vi dessverre må bære med oss resten av livet. Dere må rope ut sammen med oss... Nok er nok... Takk til de få av dere som åpner munnen offentlig og tør å protestere!


Only our rivers run free - Jimmy Kelly

Er du i tvil, så se på denne videoen på YouTube av 
Robert Whitaker - Mad i America: 
(Publisert 4. feb. 2013)

Som så mange andre trodde jeg det finnes et flertall av gode psykiatere og psykologer og annet fagpersonell i psykisk helsefeltet. Jeg har mine tvil nå... Hvis jeg ikke hadde lyttet til de mange erfaringene mennesker deler om bivirkninger, og som jeg har kjent på kroppen selv, så hadde i dag fortsatt vært medisinert med antipsykotiske medikamenter og antidepressiva. Jeg hadde blitt en av de mange såkalte kronikerne uten håp om å bli frisk. Jeg har ikke blitt kroniker takket være min egen iboende motvilje mot medikamenter og takk til alle de som har tatt sjansen på å slutte og å fortelle andre om det... på tross av ingen eller minimal støtte fra fagmiljøer.

Mandag denne uka var Robert Whitaker i Oslo, invitert av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse (Erfaringskompetanse) og We Shall Overcome (WSO), og han delte sine funn etter å ha gjennomgått forskningsresultater. Takk til Erfaringskompetanse og WSO for at de arrangerte dette møtet, og takk til fagmiljøet i Tromsø, som i dag får samme informasjon fra Robert Whitaker. 

Når dette vil sige inn hos det store flertallet av Norges befolkning inkludert våre politikere er mer usikkert, men det er en enorm støtte til hva mange erfarere har sagt i mange år. Medikamenter er ikke en god løsning for mennesker som gjennomgår psykiske kriser! Nedtrappingsveileder finner du her. Det er ikke smart å slutte brått... 

Lytt til Robert Whitaker! Det kan være en fordel å bli betraktet som "Å ha liten innsikt"... Det viser seg at de som ikke blindt tror på de negative beskrivelsene som blir gitt om oss, har større muligheter for å bli friske.

Se også Trailer for "Open dialogue" fra Finland (Jaakko Seikkula), som også Robert Whitaker viser til i sitt innlegg.

Om folk som gjennomlever psykiske kriser får muligheten til å fortelle om sine kriser, er utsiktene for å bli friske større enn ellers. Dette gjelder også for psykoseerfarere! 

Jeg slutter meg til Mette Ellingsdalen i WSO som sier hun venter på medisinfrie behandlingstilbud. Og se gjerne nærmere på "Aksjonen for medisinfrie behandlingstilbud."

Les gjerne: Vi må tenke om igjen. Erfaringskompetanse.no, hvor du også finner videoopptak fra Litteraturhuset.

Relaterte saker:
Hvorfor så lydige? Professor Bengt Karlsson ved Høgskolen i Buskerud

Saker fra Erfaringskompetanse.no

Abstrakt forlag har flere bøker som kan være av interesse, og blant annet "Drøm i våken tilstand" (2013) kan være interessant om du ønsker å vite mer om sju forfatteres erfaring med psykose, hvorav jeg er en av de sju.





tirsdag 30. juli 2013

Empower Nakuru - Garasje/loppeslag Talvik lørdag 03.08.2013

Mange fine lopper selges fra Handelstranda 37
i Talvik lørdag 3. august 2013 kl 11 - 16.

Mobilnr til Siv, hvis du har spørsmål: 95866865

Nedenfor er foto av et utvalg av det som skal selges. De som handler blir med på en trekning. Se under foto.

Velkommen til stort garasjesalg! Noe ubrukt, noe brukt og noen eldre godbiter.
Kopper og kar, tallerkner, bestikk, potteskjulere, glass, krus, pidestaller, kommoder, TV-bord, hagemøbler, hyller, fine hekladuker, fiskeutstyr, blåser, hageutstyr, stoler, bord, bilder, CD'er, DVD'er og diverse duppeditter.

Det er ferietid, og jeg bruker deler av min ferie på å forberede flytting, og har satt av en hel del som blir solgt på lørdag. Dette har jeg aldri gjort før, så da får jeg det sikkert til... (Pippi). Årsaken til at jeg gjør dette er at gjerne samler inn penger til:

Hjelp til selvhjelpsprosjektet EMPOWER NAKURU

Arrangementsside på FB, hvor det legges ut bilder av ting som skal selges.
https://www.facebook.com/events/535663569814372/535953503118712/?notif_t=like

som jeg har skrevet om på følgende blogginnlegg:

http://endringer.blogspot.no/2013/06/empower-nakuru-hjelp-til-selvhjelp.html og som du kan lese om på facebooksiden: https://www.facebook.com/EmpowerNakuru?fref=ts hvor det blant annet står følgende:  
Empower Nakuru skal bidra til å gjøre enkeltpersoner i Nakuru, Kenya, økonomisk selvstendige, gjennom å yte sosial bistand, tilby utdanning og bistå i bedriftsetablering.

Vi har igangsatt arbeidet med ett stort og langsiktig prosjekt, "Landsbyprosjektet", og flere mindre prosjekter som lar seg gjennomføre og gir resultater også på kort sikt.
















Blant de som kjøper lopper på lørdag, så trekkes en vinner av ei bok: "Drøm i våken tilstand" (2013)
Om boka kan du lese her.

Boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" (2008) selges for kr 50 denne dagen.




Om den, kan du lese her.

Hilsen fra Siv Helen Rydheim, som ønsker velkommen til garasjesalget.

onsdag 26. juni 2013

Empower Nakuru - hjelp til selvhjelp

Det er godt få inspirasjon til å heve blikket bort fra meg selv og det jeg jobber for. For ikke lenge siden fikk jeg vite om et prosjekt i Kenya, nærmere bestemt i Nakuru. Det er det jeg vil fortelle litt om i dag. Det har i mange år vært arbeidet for empowerment (å styrke det enkelte menneske) i Nakuru, blant annet via en menighet JIAM (Jesus is able ministries).

En nordmann, Rune Riktor, var på besøk der og dro i gang et eget selvhjelpsprosjekt for å støtte det lokale arbeidet på ulike måter.
 Hellen Opieli og Jackline Ajayo fra JIAM-menigheten. 
De er rådgivere for de som tar seg av foreldreløse barn.




JIAM-menigheten støtter foreldreløse barn. Dette er en av dem.

Pastor Rex Okute fra JIAM-menigheten med foreldreløse barn.

Dette arbeidet vil jeg gjerne støtte og opplyse om i Norge. Jeg beveger meg tilbake til et engasjement jeg hadde på 1980-tallet med å se langt ut over Norges grenser. De siste 20 årene har jeg brukt veldig mye av min tid på arbeid for å rette fokus på mangelfulle helsetjenester innenfor psykisk helsefelt i Norge, og blant annet hatt fokus på mangel på forståelse fra myndighetene for de forholdene som råder for mennesker som utsettes for tvang og tvangsmedisinering i Norge. Bakgrunnen for det engasjementet var det jeg selv fikk føle på kroppen i forbindelse med tvang og tvangsmedisinering.
Ved å få boka "Drøm i våken tilstand" utgitt føler jeg at sirkelen sluttet, og jeg kan igjen se langt ut over mitt eget land. Sakte men sikkert har jeg de siste 1-2 årene tenkt at jeg vil over fra å en av de stemmene som bærer fram de smertefulle erfaringene til å bli en av stemmene som kan vise til de gode alternativene. Og om 3-5 år er det tid for å gi slipp på koblingen mellom egne erfaringer og det arbeidet jeg har lagt ned sammen med andre i dette feltet.

Jeg begynner med å se til Afrika og nærmere bestemt Kenya, noe jeg kjenner stor glede ved. I 2014 har jeg planer om selv å reise til Nakuru for å se med egne øyne det jeg i dag leser om. Det er noe jeg ønsker fordi jeg tror på vennskap over landegrenser og kontinenter som en viktig kilde til fred og forståelse mellom folk. Aller mest er dette noe jeg involverer meg i fordi det har berørt mitt hjerte på en god måte, og jeg har mye å lære. Det er noen år siden jeg ble mett av ting og ble mer opptatt mennesker, og jeg jobber fortsatt med å frigjøre meg fra at tingene jeg har skal eie meg.

EMPOWER NAKURU

Empower Nakuru er et hjelp til selvhjelpsprosjekt. Egen nettside finner du her. Prosjektet støttes av kristne fra Norge gjennom organisasjonen  og i Kenya/Nakuru. Det å bli nysgjerrig på "noe" i Afrika er tilfredsstillende for meg også på et intellektuelt plan. Jeg har plutselig fått mye annet å sette meg inn i enn det jeg til daglig prøver å få oversikt over. Noe jeg kjenner er sunt for meg. Litt om prosjektet og det jeg har lært vil jeg dele med deg som til vanlig leser min blogg, og fortsatt henger på dette innlegget.

Fra Facebooksiden:
"Empower Nakuru skal bidra til å gjøre enkeltpersoner i Nakuru, Kenya, økonomisk selvstendige, gjennom å yte sosial bistand, tilby utdanning og bistå i bedriftsetablering.

Vi har igangsatt arbeidet med ett stort og langsiktig prosjekt, "Landsbyprosjektet", og flere mindre prosjekter som lar seg gjennomføre og gir resultater også på kort sikt.

I tillegg kan vi gjennom at vi har kontaktnett i Nakuru også bistå helt direkte til de som allerede holder på med sosialt arbeid som vi ønsker å stimulere. Dette finner dere mange eksempler på her på siden. Dette er ikke vårt primære fokus, men ettersom vi ser at det er stor nytte i selv små bidrag fra Norge, har vi åpnet opp denne "kanalen" også. Vi jobber med å få etablert et kontor lokalt i Nakuru som kan organisere vårt arbeid lokalt.

Bli med og utgjøre en forskjell!!!"

Om du kjenner i ditt hjerte at du vil bidra inn i dette prosjektet, kan du velge å øremerke midler til det store og spennende Landsbyprosjektet eller du kan velge å gi til viktige enkeltprosjekter i Nakuru.

Gjennomsnittslønn i Kenya ligger på 12-15.000 Kenyanske shilling. Snaut 1.000 kroner. Brukbart betalte får over 20.000 Kenyanske shilling
(KES). (Nærmere  1.500 kroner). Det betyr at det ikke skal så store beløp sett med norske øyne til for å bli med å utgjøre en forskjell.

Facebookside

På twitter

Nettside med informasjon om arbeidet som drives fra Norge og i Nakuru


En av initiativtakerne i Norge, Rune Riktor, er her sammen med barn i Mombasa fra et svært vellykket prosjekt der. Det er bygd en skole til rundt 130 barn, hvorav drøyt 40 er foreldreløse.

Alt nytt begynner med å våge å drømme om endringer, og det er nettopp det disse tre i styret gjør ved sitt engasjement. De er endringsagenter som jobber sammen med lokalbefolkning! Det ser jeg på som helt nødvendig for å få til varige endringer. Det er nettopp det jeg i selvhjelpsammenheng har vært opptatt av de siste årene. Erfaringen er at ikke blir noe særlig resultat der lokalbefolkningen ikke selv har tatt en initiativ mens der de lokalbefolkningen selv har vært involvert er det gode resultater. (Det gjaldt arbeid med selvorganiserte selvhjelpsgrupper som jeg har arbeidet i forhold til gjennom Finnmarksnettverket.) I Norge har jeg blitt inspirert til sosialt entreprenørskap gjennom Bitten Schei og hennes Mother Courage, og ble også via henne nysgjerrig på hva som kan gjøres i Afrika. Jeg skal ikke selv starte opp prosjekter der, men velger å støtte det som allerede er i gang gjennom:

EMPOWER NAKURU -Opplysninger fra Brønnøysundregistret:

Org. nr. 911 686 694

"Styret består for 2013 av:
- Wambui Wamwere
- John Ngwenyi Kariuki
- Rune Riktor

Disse er grunnleggerne av Empower Nakuru.

Kontakt oss: info@empowernakuru.org

Konto i DNB er 1503.34.70808

Formålet er å bidra til å gjøre enkeltpersoner i Nakuru, Kenya, økonomisk selvstendige, gjennom å yte sosial bistand og bistå i bedriftsetablering."


torsdag 16. mai 2013

Boka DRØM I VÅKEN TILSTAND lanseres 12. juni 2013

Tekst følger under bildet


På sin Facebook-side skriver Abstrakt forlag:

Den 12. juni kl 18:00 lanserer vi med stolthet "Drøm i våken tilstand" på Litteraturhuset.

De psykiatriske fagmiljøene forstår i stor utstrekning psykose som en arvelig defekt i hjernen. Hallusinasjoner og vrangforestillinger oppfattes som sykelige utslag som må behandles medikamentelt. Behandlingen skjer vanligvis uten særlig interesse for innholdet i det de psykoserammede selv formidler.

Drøm i våken tilstand presenterer viktige tekster fra sju psykoseerfarere om sine unike og personlige opplevelser med bipolar diagnose og psykose. Ved å kartlegge og tolke sine psykoseopplevelser, oppdaget de sammenhenger mellom tidligere traumer, psykososialt stress og psykoseutbrudd. Psykosene ble da ikke bare en virkelighetsflukt, men også egenmobilisering og forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser. Ved å forstå psykose som en mestringsstrategi vil psykoseutsatte selv og hjelperne deres lettere kunne avdekke bedringspotensialet hos den som rammes. Gjennom systematisk å ta i bruk og videreforedle sine psykoseerfaringer, opplevde alle bidragsyterne en stor grad av tilfriskning og mestring.

Det har enge vært kjent at bipolar lidelse ofte rammer folk med evner for kunstnerisk utfoldelse og abstrakt tenking. Ved å betrakte lidelsen som sensitivitet og talent, ønsker bidragsyterne å utfordre det psykisk helsefeltet til å tenke mer kreativt og løsningsorientert i samhandling med de som erfarer psykose. 

All kontakt angående lanseringen og boka til Abstrakt forlag: http://www.abstrakt.no/

søndag 12. mai 2013

Kan smertefulle erfaringer omdannes til gull?


Hvordan kan det eventuelt gjøres?

Det jeg ønsker neste gang jeg blir kontaktet av media er at de også gir plass det aller viktigste: Tiltak som ikke krenker slik som tvang og beltelegging gjør.  
Det finnes tilstrekkelig med forskning som har konstatert sammenhengen mellom det å ha vært utsatt for det som går under betegnelsen komplekse traumer og senere rus- og psykiske helseproblemer. Det kan gi seg utslag i ulike problemer, symptomer eller uttrykk, som igjen dessverre altfor lett blir til diagnoser, og diagnosene utløser som oftest medikamenter. Spørsmålet er om det er hensiktsmessig å fortsette med samme løsning når den så lenge har vist seg å fungere så dårlig for så mange. Stillheten etterpå er et blogginnlegg jeg skrev etter saken som sto i Nordlys som hadde overskriften "Tvang gjorde meg mer syk", hvor jeg fortalte om egen erfaring med tvangsinnleggelse og reiming.


Underskriftskampanje
I forbindelse med alle sakene det har stått om overgrep i form av tvang og reiming har jeg startet en underskriftskampanje for at det skal bevilges midler til pilotprosjekter.. Jeg vil be deg som leser dette om å slutte deg til underskriftskampanjen for at det skal bli reduksjon av tvang i psykisk helsevern NÅ: http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?kampanje=4640&side=1


Gi rom for pilotprosjekter

Hvis de som mener de kan tilby metoder som ikke innebærer tvang skal få muligheter til å vise at det er mulig, så må det også penger på bordet til det. Myndighetens vilje vil vise seg i form av penger som bevilges til pilotprosjekter som har til hensikt å redusere tvangen. Det er ikke nok at det står i oppdragsdokumentene at tvangen skal reduseres med fem prosent. Det må også midler på bordet som kan stimulere til gode tiltak. Det må komme midler til pilotprosjekter både til enheter i psykisk helsevern og prosjekter som startes utenfor psykisk helsevern. Følgeforskning må til på alt.

Det er dessuten svært merkelig at det sies en generell reduksjon av tvang i alle helseforetak når vi vet at det er store forskjeller på bruk av tvang fra sted til sted. 

Stor klasseforskjell i Norge
Fattige legges inn på tvang i mye større grad enn mennesker med god økonomi. Aftenposten skrev om dette, og da uttalte helsedirektøren at han var overrasket og bekymret. Dette er noe som det ikke skjer noe mer med. Det blir ingen pressgruppe ut av de som utsettes for tvang. Den kampen må faktisk andre ta. Jeg kan være med fordi jeg har egenerfaring med tvang som har skapt det engasjementet jeg har, og fordi jeg ikke lenger står i fare for å bli innlagt på tvang.

Recovery (bedringsprosesser)

Vi må i framtida få mye større fokus på hva som faktisk fører fram til bedringsprosesser, og det finnes mange veier fram til det. Hvorfor ikke vri fokus over på hva som faktisk virker slik at vi kan slutte med det som forverrer folks helse? Et paradigmeskifte er underveis, og i forbindelse med det er det også mange brytninger som skjer. Maktkampen har vært i gang lenge, og til slutt vil det nye bli helt åpenbart mer riktig. Ny praksis i henhold til ny kunnskap komme på plass. Den egenerfaringen vi sitter med kan ikke lenger neglisjeres og bortforklares som enkelthistorier. Les "Den gale ble hjelperen". Jeg etterlyste i et blogginnlegg "Erfaringskonsulenter på akutten" i januar 2011, og jeg etterlyser det fortsatt. Det gjelder å lytte til hva vi opplever å ha utbytte av.


Det er nok forskning som sier at det er relasjonen mellom terapeut og klient som er viktigst, og ikke nødvendigvis type terapi. Jeg har mye god erfaring med ulike former for egenterapi vekselvis med møte med mennesker med egenerfaring med psykose. Selv har jeg ikke hørt stemmer, slik andre kan gjøre i forbindelse med psykose eller som en del av en mestringsstrategi uavhengig av psykose. Det var svært lærerikt å lytte til Olga Runciman - Hearing Voices Network Denmark -  En video på YouTube om det å høre stemmer.

Lytt og lær. Her kommer det tydelig fram at det som oftest er en sammenheng mellom traumatiske opplevelser og senere psykisk krise. Det arbeidet som gjøres utenfor psykiatrien, som f eks gjennom Hearing Voices, er svært viktig. Det må gi grunnlag for endringer innenfor psykiatrien. Som det framkommer i hennes innlegg fører bruk antipsykotisk medisinering til at det blir vanskelig å jobbe med seg selv. Om den eksisterende psykiatrien er åpen for å lære av de erfaringene som blir gjort av de som er med i denne type selvhjelpsgrupper, må endringer skje. Det må stimuleres til å få igang selvhjelpsgrupper.
  

Det enkle 

Mange etterlyser et sted å komme til når livsflokene blir trøblete. En seng å sove i og et miljø hvor det er aksept for annerledeshet med muligheter for å ha noen å snakke med om det som det er for slitsomt å være alene om. 

Dugnad for frihet etterlyser: Muligheten for å etablere et døgnåpent helse- og mestringssenter for mennesker som møter livskriser og psykiske problemer. Dette skal være et helhetlig psykisk helsetilbud med fokus på individuelle behov, valgfrihet og et positivt menneskesyn. Et senter kombinert med en modell hvor man får hjelp der man bor, enten i egen familie eller i vertsfamilier, inspirert av Familievårdstiftelsen i Gøteborg.

Se for øvrig her hvor du finner linker til informasjon og inspirasjon på nettsiden til Dugnad for frihet.

Som Dugnad for frihet skriver på nettsiden: Noen vil trenge langvarig oppfølging, for eksempel ved nedtrapping av psykofarmaka. Det finnes en veileder for nedtrapping, og den finner du her. Selv hadde jeg brukt samme blanding av medikamenter i over ti år. Hver gang jeg tok det opp med lege at jeg ønsker å trappe ned, fikk jeg svaret at det ikke var å anbefale. For ca tre år siden begynte jeg på nedtrapping av antidepressiva (to ulike medikamenter). Jeg brukte ca 1 1/2 år på nedtrappingen og har nå snart vært uten disse medikamentene like lenge. Rask nedtrapping er ikke å anbefale. I fjor stanset jeg nedtrappingen på de stemningsstabiliserende medikamentene når jeg var på 6/8 av opprinnelig dose, og har ikke kommet videre med nedtrapping. Livet mitt må være helt i vater for at jeg skal fortsette nedtrappingen. Jeg vil si at det jeg har merket stor forskjell på er følsomhet. Jeg ler mer, gråter lettere og ikke minst har jeg kommet inn i en bedre rytme i forhold til søvn. Mer og mer forskning viser at antidepressiva ikke har den virkningen man trodde, og ingen skal fortelle at man ikke blir avhengig av medikamentene. Min erfaring er at det var en tøff prosess å trappe ned og slutte med antidepressiva, og mange andre bekrefter det. 

Når livskrisene er der
Ideellt sett burde alt forebygges, og jo mer man kan forebygge jo bedre er det. Når livskrisene oppstår kan det være meningsfullt er å sjekke ut er hvilke psykososiale forhold mennesker lever under, og prøve å få et større bilde av det som skaper problemer. Likedan kan det for noen være hensiktsmessig å få sjekket ut om det f eks kan ligge mye i den hjelpetrengendes bagasje i form av tidlig omsorgssvikt og traumer. Det er noe som kan gi seg utslag i psykiske helseproblemer senere i livet.

Håpsbærere
Det er mange håpsbærere som kan bidra i ulike sammenhenger. Mange har greid seg på tross av mange tøffe tak. Og folk kan fortelle om ulike former for hjelp som har ført fram. Jeg skulle ønske at håpsbærerne får større plass på ulike konferanser fordi jeg tror mange har nytte av å høre på mennesker som har reist seg på tross av svært dårlige odds. Kanskje er det like viktig som oppsummert forskning av historier om oss som er fortolket av andre. La oss i det minste få en kombinasjon!

Man kan tenke på psykose som et potensial for utvikling på lik linje med at det er mulig å nærme seg egen angst med nysgjerrighet og spørre: Hva er det i meg og/eller rundt meg som gjør meg urolig? Fortsatt blir de aller fleste sykeliggjort, diagnostisert og medisinert når de opplever psykose. Angst kan også bli til en diagnose og utløse antidepressiv medikasjon, men angsten kan også sees på som en ressurs. Alt er avhengig av hvordan vi blir møtt og hva vi lærer om å ta i bruk ulike gode mestringsstrategier. Selvsagt er det smertefullt å oppleve angst. Selvsagt er det komplisert å erfare en psykose. Selvsagt er vondt å blir møtt med å bli sykeliggjort og fratatt muligheten for å bestemme om jeg vil ta medisiner eller ikke. Det å bli møtt med respekt og ydmykhet for hva som skjer, hjelp til å finne ut hvordan det er mulig å få gode strategier for å leve med eller vikle seg ut av de livsflokene som har ført til problemene, er det som skal til. Det finnes ulike måter å lære seg å håndtere det på en god måte.

Ingen forherligelse av psykose
Jeg vil på ingen måte forherlige psykose, men jeg mener helt bestemt at jeg ville kommet mye raskere inn i gode bedringsprosesser, hvis noen også kunne fortalt meg at jeg selv har noen svar i forhold til hva jeg opplever, og hvordan jeg evt. kunne fått hjelp til å se på hvilke sammenhenger som førte meg inn i psykose. Siden jeg selv har hatt stort utbytte av å få innblikk i den betydningen den flergenerasjonelle sammenhengen har, er det noe jeg tenker at en del andre også kan ha utbytte av.  Det viktigste er å understreke at vi alle er unike mennesker og det finnes ikke en oppskrift som passer for alle, og alle må få ta dette i eget tempo. Det jeg er helt overbevist om er at alle kan oppleve å komme inn i bedringsprosesser uansett hvor vanskelig det kan se ut. For noen tar det lang tid, for andre går det forholdsmessig fort å komme seg. For meg tok det uforholdsmessig lang tid å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg var fra 1994 til 2009 100 % ufør. Fra juni 2009 kom jeg over i en delt ordning med gradert uførepensjon og arbeidsinntekt. Aktivitet og/eller arbeid er i seg selv godt for helsa. 

Hvordan omskape smertefulle erfaringer til gull?
Hvis jeg skal trekke fram noe av det som har viktigst for meg så er det antagelig skriving som egenterapi, ulike kunstuttrykk, selvorganisert selvhjelp og så fikk jeg delta på grunnutdanning i  Flergenerasjonelt traumearbeid og konstellasjoner. Det var det siste som virkelig gjorde at jeg fikk et kjempeløft. Jeg er derfor svært takknemlig for det arbeidet Marta Thorsheim har gjort i Norge på dette området. Jeg er også spent på hvordan det kan utvikle seg videre. I helga har jeg deltatt på Nordisk kongress, og jeg føler meg som en av de virkelig heldige som fikk muligheten til det. Det var flott å lytte til Odd Einar Dørum som hadde åpningsinnlegg på lørdag, og svært fint å høre Marta Thorsheims oppsummering av arbeid innenfor dette feltet fra det startet for en del tiår siden, og hvordan og hvorfor hun startet arbeidet med dette i Norge. Interessen for denne måten å møte mennesker på blir større og større, og det er fordi vi er mange som kan fortelle om at vi har stort utbytte av det. 
Psykiater Ingeborg Snilsberg hadde en work-shop på lørdag, og hun har valgt å starte privatpraksis fordi hun reagerer på at det innenfor i psykisk helsevern er nesten helt ensidig fokusert på rask diagnostisering og medisinering. Godt det finnes modige psykiatere som bryter ut, og som kan si hvilke tanker de gjør seg om dagens system. 

Å kunne publisere en sak på Erfaringskompetanse.no etter et intervju med Dora Schmidt Stendal om kunst- og uttrykksterapi, var også noe jeg gledet meg over. Jeg har stor tro på kunst- og uttrykksterapi, og jeg håper det kan bli tilgjengelig i hele landet. For meg fungerte det med kreativ egenterapi, men jeg er overbevist om jeg ville komme raskere fram om jeg hadde hatt muligheten til å delta i en kunst- og uttrykksterpigruppe. Kjærlig veiledning fra en kunst- og uttrykksterapeut er et gode. Likedan her jeg tro på at Nettverksmøter og relasjonskompetanse er noe som kan fungere godt. Det er fortsatt slik at det nettverket vi har i form av familie og venner i liten grad trekkes inn og ønskes velkommen inn sammen med oss når vi har behov for hjelp. Sammenvevde liv, en master av Bente M. Weimand, om å være pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse, viser at det er mye å gå på. Jeg kan nevne flere tiltak jeg vet har virket for andre. Det viktigste er å bli møtt som et unikt menneske og med en tanke om at alle kan komme inn i bedringsprosesser. 


Kneblingen av ansatte
Mange ansatte reagerer mot det bestående system, men blir kneblet. I årene som kommer håper jeg ledere og ansatte i psykisk helsevern får større rom for å møte oss som enkeltmennesker med ulike behov. Jeg håper at den medisinske modellen taper terreng, og at psykososiale forhold blir mer vektlagt. Vi er ikke mennesker med hjernesykdommer som skal kureres med medikamenter. Det kan være hensiktsmessig med medikamenter i noen sammenhenger, men vi som ikke ønsker å bruke medikamenter må få muligheten til å velge det bort. 

Se gjerne WSOs leder Mette Ellingsdalen hvor hun forteller hva det legges i medisinfrie alternativer. Det skal være en valgmulighet, og hvordan kan vi få det til?


Relaterte saker:











































Psykose som potensial for utvikling













– Erfaringer fra feltarbeid 

Toril Borch Terkelsen og Inger Beate Larsen