Kan smertefulle erfaringer omdannes til gull?

Hvordan kan det eventuelt gjøres?

Det jeg ønsker neste gang jeg blir kontaktet av media er at de også gir plass det aller viktigste: Tiltak som ikke krenker slik som tvang og beltelegging gjør.  

Det finnes tilstrekkelig med forskning som har konstatert sammenhengen mellom det å ha vært utsatt for det som går under betegnelsen komplekse traumer og senere rus- og psykiske helseproblemer. Det kan gi seg utslag i ulike problemer, symptomer eller uttrykk, som igjen dessverre altfor lett blir til diagnoser, og diagnosene utløser som oftest medikamenter. Spørsmålet er om det er hensiktsmessig å fortsette med samme løsning når den så lenge har vist seg å fungere så dårlig for så mange. Stillheten etterpå er et blogginnlegg jeg skrev etter saken som sto i Nordlys som hadde overskriften "Tvang gjorde meg mer syk", hvor jeg fortalte om egen erfaring med tvangsinnleggelse og reiming.

Underskriftskampanje

I forbindelse med alle sakene det har stått om overgrep i form av tvang og reiming har jeg startet en underskriftskampanje for at det skal bevilges midler til pilotprosjekter.. Jeg vil be deg som leser dette om å slutte deg til underskriftskampanjen for at det skal bli reduksjon av tvang i psykisk helsevern NÅ: http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?kampanje=4640&side=1

Gi rom for pilotprosjekter

Hvis de som mener de kan tilby metoder som ikke innebærer tvang skal få muligheter til å vise at det er mulig, så må det også penger på bordet til det. Myndighetens vilje vil vise seg i form av penger som bevilges til pilotprosjekter som har til hensikt å redusere tvangen. Det er ikke nok at det står i oppdragsdokumentene at tvangen skal reduseres med fem prosent. Det må også midler på bordet som kan stimulere til gode tiltak. Det må komme midler til pilotprosjekter både til enheter i psykisk helsevern og prosjekter som startes utenfor psykisk helsevern. Følgeforskning må til på alt.

Det er dessuten svært merkelig at det sies en generell reduksjon av tvang i alle helseforetak når vi vet at det er store forskjeller på bruk av tvang fra sted til sted. 

Stor klasseforskjell i Norge

Fattige legges inn på tvang i mye større grad enn mennesker med god økonomi. Aftenposten skrev om dette, og da uttalte helsedirektøren at han var overrasket og bekymret. Dette er noe som det ikke skjer noe mer med. Det blir ingen pressgruppe ut av de som utsettes for tvang. Den kampen må faktisk andre ta. Jeg kan være med fordi jeg har egenerfaring med tvang som har skapt det engasjementet jeg har, og fordi jeg ikke lenger står i fare for å bli innlagt på tvang.

Recovery (bedringsprosesser)

Vi må i framtida få mye større fokus på hva som faktisk fører fram til bedringsprosesser, og det finnes mange veier fram til det. Hvorfor ikke vri fokus over på hva som faktisk virker slik at vi kan slutte med det som forverrer folks helse? Et paradigmeskifte er underveis, og i forbindelse med det er det også mange brytninger som skjer. Maktkampen har vært i gang lenge, og til slutt vil det nye bli helt åpenbart mer riktig. Ny praksis i henhold til ny kunnskap komme på plass. Den egenerfaringen vi sitter med kan ikke lenger neglisjeres og bortforklares som enkelthistorier. Les "Den gale ble hjelperen". Jeg etterlyste i et blogginnlegg "Erfaringskonsulenter på akutten" i januar 2011, og jeg etterlyser det fortsatt. Det gjelder å lytte til hva vi opplever å ha utbytte av.

Det er nok forskning som sier at det er relasjonen mellom terapeut og klient som er viktigst, og ikke nødvendigvis type terapi. Jeg har mye god erfaring med ulike former for egenterapi vekselvis med møte med mennesker med egenerfaring med psykose. Selv har jeg ikke hørt stemmer, slik andre kan gjøre i forbindelse med psykose eller som en del av en mestringsstrategi uavhengig av psykose. Det var svært lærerikt å lytte til Olga Runciman - Hearing Voices Network Denmark -  En video på YouTube om det å høre stemmer.

Lytt og lær. Her kommer det tydelig fram at det som oftest er en sammenheng mellom traumatiske opplevelser og senere psykisk krise. Det arbeidet som gjøres utenfor psykiatrien, som f eks gjennom Hearing Voices, er svært viktig. Det må gi grunnlag for endringer innenfor psykiatrien. Som det framkommer i hennes innlegg fører bruk antipsykotisk medisinering til at det blir vanskelig å jobbe med seg selv. Om den eksisterende psykiatrien er åpen for å lære av de erfaringene som blir gjort av de som er med i denne type selvhjelpsgrupper, må endringer skje. Det må stimuleres til å få igang selvhjelpsgrupper.

  

Det enkle 

Mange etterlyser et sted å komme til når livsflokene blir trøblete. En seng å sove i og et miljø hvor det er aksept for annerledeshet med muligheter for å ha noen å snakke med om det som det er for slitsomt å være alene om. 

Dugnad for frihet etterlyser: Muligheten for å etablere et døgnåpent helse- og mestringssenter for mennesker som møter livskriser og psykiske problemer. Dette skal være et helhetlig psykisk helsetilbud med fokus på individuelle behov, valgfrihet og et positivt menneskesyn. Et senter kombinert med en modell hvor man får hjelp der man bor, enten i egen familie eller i vertsfamilier, inspirert av Familievårdstiftelsen i Gøteborg.

http://www.familjevardsstiftelsen.se/

Se for øvrig her hvor du finner linker til informasjon og inspirasjon på nettsiden til Dugnad for frihet.

Som Dugnad for frihet skriver på nettsiden: Noen vil trenge langvarig oppfølging, for eksempel ved nedtrapping av psykofarmaka. Det finnes en veileder for nedtrapping, og den finner du her. Selv hadde jeg brukt samme blanding av medikamenter i over ti år. Hver gang jeg tok det opp med lege at jeg ønsker å trappe ned, fikk jeg svaret at det ikke var å anbefale. For ca tre år siden begynte jeg på nedtrapping av antidepressiva (to ulike medikamenter). Jeg brukte ca 1 1/2 år på nedtrappingen og har nå snart vært uten disse medikamentene like lenge. Rask nedtrapping er ikke å anbefale. I fjor stanset jeg nedtrappingen på de stemningsstabiliserende medikamentene når jeg var på 6/8 av opprinnelig dose, og har ikke kommet videre med nedtrapping. Livet mitt må være helt i vater for at jeg skal fortsette nedtrappingen. Jeg vil si at det jeg har merket stor forskjell på er følsomhet. Jeg ler mer, gråter lettere og ikke minst har jeg kommet inn i en bedre rytme i forhold til søvn. Mer og mer forskning viser at antidepressiva ikke har den virkningen man trodde, og ingen skal fortelle at man ikke blir avhengig av medikamentene. Min erfaring er at det var en tøff prosess å trappe ned og slutte med antidepressiva, og mange andre bekrefter det. 

Når livskrisene er der

Ideellt sett burde alt forebygges, og jo mer man kan forebygge jo bedre er det. Når livskrisene oppstår kan det være meningsfullt er å sjekke ut er hvilke psykososiale forhold mennesker lever under, og prøve å få et større bilde av det som skaper problemer. Likedan kan det for noen være hensiktsmessig å få sjekket ut om det f eks kan ligge mye i den hjelpetrengendes bagasje i form av tidlig omsorgssvikt og traumer. Det er noe som kan gi seg utslag i psykiske helseproblemer senere i livet.

Håpsbærere

Det er mange håpsbærere som kan bidra i ulike sammenhenger. Mange har greid seg på tross av mange tøffe tak. Og folk kan fortelle om ulike former for hjelp som har ført fram. Jeg skulle ønske at håpsbærerne får større plass på ulike konferanser fordi jeg tror mange har nytte av å høre på mennesker som har reist seg på tross av svært dårlige odds. Kanskje er det like viktig som oppsummert forskning av historier om oss som er fortolket av andre. La oss i det minste få en kombinasjon!

Psykose som potensial for utvikling

Man kan tenke på psykose som et potensial for utvikling på lik linje med at det er mulig å nærme seg egen angst med nysgjerrighet og spørre: Hva er det i meg og/eller rundt meg som gjør meg urolig? Fortsatt blir de aller fleste sykeliggjort, diagnostisert og medisinert når de opplever psykose. Angst kan også bli til en diagnose og utløse antidepressiv medikasjon, men angsten kan også sees på som en ressurs. Alt er avhengig av hvordan vi blir møtt og hva vi lærer om å ta i bruk ulike gode mestringsstrategier. Selvsagt er det smertefullt å oppleve angst. Selvsagt er det komplisert å erfare en psykose. Selvsagt er vondt å blir møtt med å bli sykeliggjort og fratatt muligheten for å bestemme om jeg vil ta medisiner eller ikke. Det å bli møtt med respekt og ydmykhet for hva som skjer, hjelp til å finne ut hvordan det er mulig å få gode strategier for å leve med eller vikle seg ut av de livsflokene som har ført til problemene, er det som skal til. Det finnes ulike måter å lære seg å håndtere det på en god måte.

Ingen forherligelse av psykose

Jeg vil på ingen måte forherlige psykose, men jeg mener helt bestemt at jeg ville kommet mye raskere inn i gode bedringsprosesser, hvis noen også kunne fortalt meg at jeg selv har noen svar i forhold til hva jeg opplever, og hvordan jeg evt. kunne fått hjelp til å se på hvilke sammenhenger som førte meg inn i psykose. Siden jeg selv har hatt stort utbytte av å få innblikk i den betydningen den flergenerasjonelle sammenhengen har, er det noe jeg tenker at en del andre også kan ha utbytte av.  Det viktigste er å understreke at vi alle er unike mennesker og det finnes ikke en oppskrift som passer for alle, og alle må få ta dette i eget tempo. Det jeg er helt overbevist om er at alle kan oppleve å komme inn i bedringsprosesser uansett hvor vanskelig det kan se ut. For noen tar det lang tid, for andre går det forholdsmessig fort å komme seg. For meg tok det uforholdsmessig lang tid å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg var fra 1994 til 2009 100 % ufør. Fra juni 2009 kom jeg over i en delt ordning med gradert uførepensjon og arbeidsinntekt. Aktivitet og/eller arbeid er i seg selv godt for helsa. 

Hvordan omskape smertefulle erfaringer til gull?

Hvis jeg skal trekke fram noe av det som har viktigst for meg så er det antagelig skriving som egenterapi, ulike kunstuttrykk, selvorganisert selvhjelp og så fikk jeg delta på grunnutdanning i  Flergenerasjonelt traumearbeid og konstellasjoner. Det var det siste som virkelig gjorde at jeg fikk et kjempeløft. Jeg er derfor svært takknemlig for det arbeidet Marta Thorsheim har gjort i Norge på dette området. Jeg er også spent på hvordan det kan utvikle seg videre. I helga har jeg deltatt på Nordisk kongress, og jeg føler meg som en av de virkelig heldige som fikk muligheten til det. Det var flott å lytte til Odd Einar Dørum som hadde åpningsinnlegg på lørdag, og svært fint å høre Marta Thorsheims oppsummering av arbeid innenfor dette feltet fra det startet for en del tiår siden, og hvordan og hvorfor hun startet arbeidet med dette i Norge. Interessen for denne måten å møte mennesker på blir større og større, og det er fordi vi er mange som kan fortelle om at vi har stort utbytte av det. 

Psykiater Ingeborg Snilsberg hadde en work-shop på lørdag, og hun har valgt å starte privatpraksis fordi hun reagerer på at det innenfor i psykisk helsevern er nesten helt ensidig fokusert på rask diagnostisering og medisinering. Godt det finnes modige psykiatere som bryter ut, og som kan si hvilke tanker de gjør seg om dagens system. 

Å kunne publisere en sak på Erfaringskompetanse.no etter et intervju med Dora Schmidt Stendal om kunst- og uttrykksterapi, var også noe jeg gledet meg over. Jeg har stor tro på kunst- og uttrykksterapi, og jeg håper det kan bli tilgjengelig i hele landet. For meg fungerte det med kreativ egenterapi, men jeg er overbevist om jeg ville komme raskere fram om jeg hadde hatt muligheten til å delta i en kunst- og uttrykksterpigruppe. Kjærlig veiledning fra en kunst- og uttrykksterapeut er et gode. Likedan her jeg tro på at Nettverksmøter og relasjonskompetanse er noe som kan fungere godt. Det er fortsatt slik at det nettverket vi har i form av familie og venner i liten grad trekkes inn og ønskes velkommen inn sammen med oss når vi har behov for hjelp. Sammenvevde liv, en master av Bente M. Weimand, om å være pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse, viser at det er mye å gå på. Jeg kan nevne flere tiltak jeg vet har virket for andre. Det viktigste er å bli møtt som et unikt menneske og med en tanke om at alle kan komme inn i bedringsprosesser. 

Kneblingen av ansatte

Mange ansatte reagerer mot det bestående system, men blir kneblet. I årene som kommer håper jeg ledere og ansatte i psykisk helsevern får større rom for å møte oss som enkeltmennesker med ulike behov. Jeg håper at den medisinske modellen taper terreng, og at psykososiale forhold blir mer vektlagt. Vi er ikke mennesker med hjernesykdommer som skal kureres med medikamenter. Det kan være hensiktsmessig med medikamenter i noen sammenhenger, men vi som ikke ønsker å bruke medikamenter må få muligheten til å velge det bort. 

Se gjerne WSOs leder Mette Ellingsdalen hvor hun forteller hva det legges i medisinfrie alternativer. Det skal være en valgmulighet, og hvordan kan vi få det til?

Relaterte saker:

Aksjon for medisinfrie tilbud

Antidepressive legemidler – klinisk praksis må endres

Antidepressiverskaber afhængighed

BAT-studie v/Reidun Norvoll

Beathes livsglede

Bruker spør bruker

Dør du på innsiden av sykehusveggene, er det som om ingen bryr seg

sivhelenrydheim.blogspot.com

Erfaringskonsulenter på akutten 

Etterlyser mer forpliktende satsing på samarbeidsbasert forskning

Facebookgruppa Erfaringsnettverket

Fattige legges inn med tvang

Fikk aldri beskjed om at broren døde fastbundet med reimer 

Finnmarksnettverket.no 

Flergenerasjonelt traumearbeid og konstellasjoner 

Har du en helårsparole? Jeg har skrevet om min. 

Helsetilsynet ser ingen grunn til å granske 

Håpsbærere

Komplekse traumer - sammenheng med psykisk helse- og rusproblematikk?

Kraften i egen sårbarhet

Menneskerettigheter i psykisk helsevern

Motiverende intervju

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse

Nettverksmøter og relasjonskompetanse

Nordisk kongress

Omsorgssvikt like skadelig som overgrep

Psykose som potensial for utvikling

Psykose.erfaringer

Sammenvevde liv

Silje Benedikte-stiftelsen

Stillheten etterpå

Terapeuter bør gå i seg selv

The trauma of loss

Tvang gjorde meg mer syk

Tvangsinnleggelser som praksis kan ikke fortsette

Tvangsmedisinering som permanent unntakstilstand 

– Erfaringer fra feltarbeid 

Toril Borch Terkelsen og Inger Beate Larsen

Underskriftskampanjen

UNN reimet pasienter 108 ganger i fjor

Veileder for nedtrapping av psykofarmaka

Viktige stemmer

WSO i FNs torturkomite

WSOs høringssvar til Paulsrudutvalget

Et balansert selvbilde?

Jeg leste nettopp Selvfølelsens evangelium i Morgenbladet, og fikk tanker rundt hva som er hva og hvordan henger selvbildet sammen med selvfølelse, selvtillit og selvrespekt og selvforakt. I tillegg bekrefter artikkelen at det er fullt mulig å skape teorier uten at den henger sammen med det praktiske liv. 

Detaljfoto av keramikkarbeid fra serien 

"Mørketidslys". 

Eget arbeid (rakubrent keramikk) fra min tid som student på 

Kunst- og håndverk på Høgskolen i Finnmark.

Ulike kreative uttrykk har vært min form for egenterapi. 

Uten å ha utløp for følelser gjennom kreativitet er jeg høyst usikker 

på hvor jeg hadde befunnet meg i dag.

En lang periode var det like viktig som å puste.

Se Faglig fyrlykt i nord og andre saker om 

kunst- og uttrykksterpi på Erfaringskompetanse.no

Selvorganisert selvhjelp: Praktiseringen av selvorganisert selvhjelp har ledet til en teori. I Norge bygger teorien fra selvorganisert selvhjelp på tiår med praktisk prøving og feiling. Å få tak i prinsippene i selvorganisert selvhjelp er ikke nødvendigvis enkelt. 

Jeg må fortsatt trene på å bruke ulike selvhjelpsprinsipper, men jeg kan kjenne at det utgjør en forskjell når jeg greier det. Enkelt er det ikke, men jeg opplever at jeg setter grenser på en annen måte enn jeg gjorde før. Det er for eksempel forskjell på å si "Jeg opplever at jeg blir avvist" eller om jeg hadde sagt "Du avviser meg". Min opplevelse har jeg lært meg å ta på alvor fordi den er smertefull, men det trenger slett ikke å være meningen fra "den andres side" å avvise meg. Og om avvisningen er et faktum, så kan det ligge noe annet bak den igjen som egentlig ikke har med meg å gjøre. For at jeg skulle ta tak i egne livsproblemer var det å ta i bruk selvhjelpsprinsipper en av mine utveier til mestring og empowerment. Et endringsarbeid jeg begynte på i 2010, og endringsarbeidet er et livslangt prosjekt. 

Familiekonstellasjoner - flergenerasjonell psykotraumatologi
Etter å ha tatt i bruk selvhjelpsprinsipper har jeg også greid å nyttegjøre meg terapi hos psykolog og jeg har gjennom grunnutdanningen i Familiekonstellasjoner hos Hellinger fått tak i dypereliggende årsaker til mine livsproblemer. Familiekonstellasjoner, som er flergenerasjonell psykotraumatologi, har for meg betydd at jeg har fått større respekt og forståelse for den livssmerten mine foreldre og andre forfedre har opplevd. Samtidig som det har løst opp uheldige bindinger har det også ført til en sunnere måte å kommunisere på.

Kommunikasjon er ikke enkelt, men for meg er det litt enklere når jeg bruker enkle selvhjelpsprinsipper i livet mitt. At andre igjen, som ikke kommuniserer ut i fra de samme prinsippene, kanskje opplever meg som et uromoment i enkelte sammenhenger merker jeg godt. Det gjør jeg fordi effekten eller utfallet av min tydelighet kan variere sterkt. Det aller viktigste for meg er at jeg tar ansvar for mine egne følelser, prøver å sette et lite søkelys på hvordan og hvorfor akkurat "den" følelsen oppsto i gitt sammenheng. Jeg kan ikke få alle svarene alene i etterkant fordi jeg ikke er en ensom øy når jeg prøver å samhandle med andre mennesker, men jeg kan få klarhet i hva det var som traff smertepunktene mine og kanskje kan jeg få tak i noe av det som ligger i smertepunktene. Hvorfor utløses smerten? Hva skjer i det smerten utløses? Fortsatt er det sånn at jeg noen ganger roter jeg meg helt bort i grublerier mens jeg andre ganger greier å få et større overblikk. Og kanskje kan nettopp er periode med grublerier føre til innsikt og overblikk.

Selvbilde 
Mitt selvbilde tenker jeg er noe jeg selv først og fremst må jobbe med, men det er viktig at jeg samtidig vet hvem jeg omgir meg med. Noen ganger får jeg behov for å beskytte meg mot omverden, og da vet jeg at noe av det jeg har i min erfaringsryggsekk har blitt berørt på en smertefull måte. Å beskytte meg mot omverden kan være helt nødvendig i perioder, men så må jeg også gjøre noen valg etter smertefulle opplevelser. Mestring har jeg skrevet om på denne bloggen tidligere. Kanskje er det mitt valg av ulike mestringsstrategier i ulike situasjoner som sier noe om hvem jeg er, og om min selvtillit er bygd på et balansert selvbilde? Selvfølelsen trenger ikke nødvendigvis å være god etter at jeg har tydeliggjort mine grenser, men samtidig har jeg kommet dithen at om jeg IKKE hadde gjort det, så blir det skralt med selvrespekten. Å la være å tydeliggjøre mine grenser fører til tap av selvrespekt, og enda verre kan det også føre til selvforakt. Det er først og fremst snakk om at jeg greier å akseptere meg selv med de feil og mangler jeg har, men gjøre det beste ut av hvem jeg er og hvordan jeg samhandler med andre. Ingen enkel sak... men livet blir i sum enklere når jeg ikke lar de smertestikkene påminnelsene bare flyte forbi i alle situasjoner. I en del sammenhenger er det helt nødvendig å la det passere uten å si noe høyt, men jeg kan likevel ta tak i mitt indre uten at det uttrykkes overfor andre.

Etter at jeg sluttet med antidepressiva har det på noen områder helt klart blitt mer smertefullt å leve. Men jeg fikk en viktig påminnelse her om dagen i form av et sitat jeg selv oppdaget for mange år siden, og det er som følger:  

“Feilen med å iføre seg et panser, er at det ikke bare tar av for smerter, men også for gleder.” (Celeste Holm)

Filmtips: En svensk dokumentarserie om medikamenter. Hvem bryr seg i Sverige? Saken er sakset fra WSO-bloggen.

Det var dagens tanker om selvbilde, selvfølelse, selvtillit, selvrespekt, selvforakt, og hvordan jeg selv kan ta tak for å få en balanse, og hvert enkelt menneske må finne sin vei. Det er mange ulike veier som fører fram... og mange ulike kombinasjoner er det også mulig å få til. Mitt indre landskap er i stor grad avhengig av hvilke redskaper jeg har tilgjengelig.

Mer om selvorganisert selvhjelp: Selvhjelp Norge.

Familiekonstellasjoner: Hellingerinstituttet i Norge.

Artikkeltips fra Aftenposten: Håp for dårlig selvbilde. Skrevet av Jofrid Bjørkvik Psykologspesialist Helse Fonna, Doktorgradsstipendiat, Universitetet I Bergen Et utvalge sitater: 

"-Ulike begreper.

I dagligtale og fagspråk blir det brukt en rekke ulike begreper for å sette ord på menneskers oppfattelse av seg selv. Selvtillit, selvfølelse, selvaktelse og selvbilde er noen av dem. Verdien av å skille dem fra hverandre er etter min mening avhengig av hvilken sammenheng man bruker dem i. Poenget er at man har en formening om hva man legger i begrepet, hva man snakker om. I denne teksten er målet å fokusere på personens evaluering av sin egen verdi som menneske, eller i hvor stor grad han eller hun opplever seg selv som "god nok". Jeg vil understreke at "god selvaktelse", ut fra en slik definisjon, ikke legger opp til et mål om å føle seg perfekt eller feilfri, men snarere en aksepterende holdning til seg selv med sterke og svake sider. (...)

-Endring av selvbilde handler om å våge å være en liten stund i den sårbarheten som oppstår når man setter spørsmålstegn ved den gamle, vante verdensforståelsen. Det er kanskje ikke sikkert at det er slik likevel?"

Et annet eksemplar fra serien "Mørketidslys" - Rakubrent keramikk

God helg til deg som stakk innom bloggen min!

Fra YouTube (Alf Prøysen): Du skal få en dag i mårå

Mestringsbegrepet

er noe jeg har reagert negativt på. Hvorfor? Fordi det som oftest har vært "de andre" som har snakket om "oss" med behov for å mestre. Når jeg fikk det klart for meg at mestringsbegrepet ikke nødvendigvis handler om at mestringsstrategier er positive strategier, så ble det "spiselig" for meg også. Jeg har en del mindre heldige mestringsstrategier, og disse skriver seg fra at jeg har en del ryggmargsreflekser som leder fram til disse mindre heldige mestringsstrategiene...

Det er forskjell på å prøve å endre egne mestringsstrategier og å bidra til systemendring. Jeg prøver på begge deler...

Indre landskap... Ja, hvilke indre landskap har jeg som gjør at jeg mestrer livsproblemer på gode eller mindre gode måter? Kan jeg by andre på blomster i hverdagen? Jeg vet ikke... men jeg prøver av og til å gjøre det.


Tidligere i år skrev jeg om "Mestringsstrategier ja, hvor stor bevissthet har jeg i forhold til hvilke mestringsstrategier jeg bruker?" 4. januar skrev jeg om gamle og dårlige mestringsstrategier.

"Dugnad for frihet" er et prosjekt jeg har skrevet om i flere forskjellige sammenhenger fordi jeg tror på prosjektet, og jeg har selv behov for et sted som ivaretar det som "Dugnad for frihet" har planer om å tilby. For eksempel er de positive til "Familiekonstellasjoner", noe jeg også har skrevet om tidligere, og her du finner artikkelen "Styrt av ryggmargsreflekser".

Jeg skiller mellom det jeg jobber med med meg selv og mine egne endringsprosesser og det jeg jobber med på systemnivå, og denne bloggen var tenkt mest som en beskrivelse av egne endringsprosesser eller endringsforsøk, men så blir det nok litt av begge deler. Mitt siste blogginnlegg var om "Høringsuttalelse til Paulsrud-utvalget angående tvang i psykisk helsevern"

Jeg har et indre bilde som ikke er så ulikt dette fotografiet fra i fjor sommer. Det er fortsatt en lang vei å vandre for meg selv med mine endringsprosesser, og det er langt igjen til at psykiske helsetjenester ser sånn ut som jeg ønsker at de skal være, men ingen av delene er helt uoverkommelige.

Sola skinner i dag i det ytre landskapet, og det kjennes ikke så aller verst ut i mitt indre landskap heller... og hilser dere med dette: Er du i ditt rette element kan en time føles som fem minutter og hvis fem minutter kjennes som en time er du definitivt ikke ditt rette element... Tiden forsvinner når du gjør noe som ditt hjerte banker i takt med...

Jeg er definitivt i mitt rette element når jeg er på fotofangst i fjæra i himmel- og havlandet :) Viktig å finne ut hvordan det kjennes å være i sitt rette element og på hvilken måte det er mulig å komme i dit... Hvilke hindringer er det for at jeg ikke kommer dit, og hva kan jeg gjøre for å kommer over eller forbi "det" som hindrer meg.