Endringer utvendig og innvendig.

En ytre endring som nå er klar, er at jeg har fått tilslag på huset i Talvik, og jeg har satt i gang salg på huset i Golnes.

Den indre endringen er at jeg kjenner meg rolig i magen etter å ha deltatt på Hellingers familiekonstellasjon med Marta Thorsheim. Faktisk så kjennes det så bra ut at det er noe jeg ønsker å utforske videre. Og det er noe som må erfares. Det kan ikke forklares. Og det går ikke an å lese seg fram til forståelse. I hvert fall er det sånn for meg.

Det er noe med å stå støtt og vite i hvilken retning jeg vil gå. Nå kjennes det ut for at jeg skal kjenne på å stø støtt, ha en indre dialog, før jeg går videre. Jeg har kommet ut av tåkeheimen og skimter klar himmel og sol der borte et sted.

Hersketeknikker... kan det være noe å se på igjen? Tja... hva med avbrytelser?

"Å avbryte kommunikasjonen.
Få ting er verre enn å bli avbrutt midt i et resonnement. Du kommer ut av fatning, kan glemme hva du skulle si og klarer ikke fullføre en argumentasjonsrekke. Du blir emosjonell, kan bli sint og dermed lett bytte for proff avbryter. Avbrytning er en avledningsmanøver.
Man kan bli avbrutt på mange slags vis. De fleste av oss har blitt avbrutt på møter. Du klarer nok en og to ganger, men er avbrytelsene mange nok, kan du komme til å bli taus. Du orker ikke mer.
Du kan også bli avbrutt på mer indirekte vis, for eksempel ved at din motstander ser ut av vinduet, fingrer med mobiltelefonen eller skribler på et papir. Andre indirekte faktorer kan være at den du snakker med aktivt tar kontakt med den som passerer dere i gangen, snakker og ler. Kanskje er det en kollega som stikker hodet inn på kontoret og fanger din motstanders hele og fulle oppmerksomhet. Det ultimate er likevel at den du har en samtale med, går sin vei.
Uvanlig? Slett ikke. Det er mange par som har opplevd dette. "Nå orker jeg ikke å høre mer på deg! Du får ringe når du har roet deg." Dermed fikk han det siste ordet." Dette var fra boka "Hersketeknikk" av Hilde Sandvik og Jon Risdal (Spartacus 2007)

Kanskje det er derfor jeg foretrekker å skrive? Da kan faktisk ingen avbryte meg... Jeg kan holde på mine resonnementer og bli ferdig med det jeg ønsker å formidle. Men så var det det med dialog da... kan man snakke om det? Det blir ingen dialog med andre av å skrive. En viss indre dialog? Kanskje det... men utvilsomt mest monolog. Ingen motforestillinger i hvert fall fra andre, og det skal vel til det også.

Jeg må faktisk risikere å bli oppfattet som "firkantet" hvis jeg skal bevare meg selv i en relasjon der jeg må tydeliggjøre hva jeg vil og ikke vil. Jeg må våge å være tydelig! Det er utvilsomt en del av det som har med grensesetting å gjøre. Å VÆRE T Y D E L I G... og så kan det være en kunst å være tydelig uten også å bli sint. TRENE... Ja, jeg må trene, eller er det kanskje helt naturlig at jeg også blir sint av og til? Er det lov å være sint da? Noen som kjenner seg igjen? Jeg mister kontrollen når jeg blir sint, og det er skummelt for meg som er mest vant med å ha "stålkontroll". Antagelig må jeg våge å bli sint, å miste kontrollen... Når jeg sier å miste kontrollen, så betyr det f eks at jeg SMELLER i dører, jeg slår IKKE mennesker, men jeg kan slå ting i bordet og jeg ROPER høyt... Å Herrejemini... det er skummelt det, men kanskje mest for meg sjøl... Hmmmm... og hva betyr nå egentlig "Herrejemini"? Det tror jeg var et uttrykk som dukket opp nå - i fra barndommen?
Mentalt treningsstudio er flott, det finner jeg i selvhjelpsgruppa, og spørsmålet er om jeg greier å ta i bruk gruppa...

Søren Kierkegård: "Å våge er å miste fotfeste en liten stund. Ikke å våge er å miste seg selv.