Totalt antall sidevisninger

torsdag 16. mai 2013

Boka DRØM I VÅKEN TILSTAND lanseres 12. juni 2013

Tekst følger under bildet


På sin Facebook-side skriver Abstrakt forlag:

Den 12. juni kl 18:00 lanserer vi med stolthet "Drøm i våken tilstand" på Litteraturhuset.

De psykiatriske fagmiljøene forstår i stor utstrekning psykose som en arvelig defekt i hjernen. Hallusinasjoner og vrangforestillinger oppfattes som sykelige utslag som må behandles medikamentelt. Behandlingen skjer vanligvis uten særlig interesse for innholdet i det de psykoserammede selv formidler.

Drøm i våken tilstand presenterer viktige tekster fra sju psykoseerfarere om sine unike og personlige opplevelser med bipolar diagnose og psykose. Ved å kartlegge og tolke sine psykoseopplevelser, oppdaget de sammenhenger mellom tidligere traumer, psykososialt stress og psykoseutbrudd. Psykosene ble da ikke bare en virkelighetsflukt, men også egenmobilisering og forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser. Ved å forstå psykose som en mestringsstrategi vil psykoseutsatte selv og hjelperne deres lettere kunne avdekke bedringspotensialet hos den som rammes. Gjennom systematisk å ta i bruk og videreforedle sine psykoseerfaringer, opplevde alle bidragsyterne en stor grad av tilfriskning og mestring.

Det har enge vært kjent at bipolar lidelse ofte rammer folk med evner for kunstnerisk utfoldelse og abstrakt tenking. Ved å betrakte lidelsen som sensitivitet og talent, ønsker bidragsyterne å utfordre det psykisk helsefeltet til å tenke mer kreativt og løsningsorientert i samhandling med de som erfarer psykose. 

All kontakt angående lanseringen og boka til Abstrakt forlag: http://www.abstrakt.no/

søndag 12. mai 2013

Kan smertefulle erfaringer omdannes til gull?


Hvordan kan det eventuelt gjøres?

Det jeg ønsker neste gang jeg blir kontaktet av media er at de også gir plass det aller viktigste: Tiltak som ikke krenker slik som tvang og beltelegging gjør.  
Det finnes tilstrekkelig med forskning som har konstatert sammenhengen mellom det å ha vært utsatt for det som går under betegnelsen komplekse traumer og senere rus- og psykiske helseproblemer. Det kan gi seg utslag i ulike problemer, symptomer eller uttrykk, som igjen dessverre altfor lett blir til diagnoser, og diagnosene utløser som oftest medikamenter. Spørsmålet er om det er hensiktsmessig å fortsette med samme løsning når den så lenge har vist seg å fungere så dårlig for så mange. Stillheten etterpå er et blogginnlegg jeg skrev etter saken som sto i Nordlys som hadde overskriften "Tvang gjorde meg mer syk", hvor jeg fortalte om egen erfaring med tvangsinnleggelse og reiming.


Underskriftskampanje
I forbindelse med alle sakene det har stått om overgrep i form av tvang og reiming har jeg startet en underskriftskampanje for at det skal bevilges midler til pilotprosjekter.. Jeg vil be deg som leser dette om å slutte deg til underskriftskampanjen for at det skal bli reduksjon av tvang i psykisk helsevern NÅ: http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?kampanje=4640&side=1


Gi rom for pilotprosjekter

Hvis de som mener de kan tilby metoder som ikke innebærer tvang skal få muligheter til å vise at det er mulig, så må det også penger på bordet til det. Myndighetens vilje vil vise seg i form av penger som bevilges til pilotprosjekter som har til hensikt å redusere tvangen. Det er ikke nok at det står i oppdragsdokumentene at tvangen skal reduseres med fem prosent. Det må også midler på bordet som kan stimulere til gode tiltak. Det må komme midler til pilotprosjekter både til enheter i psykisk helsevern og prosjekter som startes utenfor psykisk helsevern. Følgeforskning må til på alt.

Det er dessuten svært merkelig at det sies en generell reduksjon av tvang i alle helseforetak når vi vet at det er store forskjeller på bruk av tvang fra sted til sted. 

Stor klasseforskjell i Norge
Fattige legges inn på tvang i mye større grad enn mennesker med god økonomi. Aftenposten skrev om dette, og da uttalte helsedirektøren at han var overrasket og bekymret. Dette er noe som det ikke skjer noe mer med. Det blir ingen pressgruppe ut av de som utsettes for tvang. Den kampen må faktisk andre ta. Jeg kan være med fordi jeg har egenerfaring med tvang som har skapt det engasjementet jeg har, og fordi jeg ikke lenger står i fare for å bli innlagt på tvang.

Recovery (bedringsprosesser)

Vi må i framtida få mye større fokus på hva som faktisk fører fram til bedringsprosesser, og det finnes mange veier fram til det. Hvorfor ikke vri fokus over på hva som faktisk virker slik at vi kan slutte med det som forverrer folks helse? Et paradigmeskifte er underveis, og i forbindelse med det er det også mange brytninger som skjer. Maktkampen har vært i gang lenge, og til slutt vil det nye bli helt åpenbart mer riktig. Ny praksis i henhold til ny kunnskap komme på plass. Den egenerfaringen vi sitter med kan ikke lenger neglisjeres og bortforklares som enkelthistorier. Les "Den gale ble hjelperen". Jeg etterlyste i et blogginnlegg "Erfaringskonsulenter på akutten" i januar 2011, og jeg etterlyser det fortsatt. Det gjelder å lytte til hva vi opplever å ha utbytte av.


Det er nok forskning som sier at det er relasjonen mellom terapeut og klient som er viktigst, og ikke nødvendigvis type terapi. Jeg har mye god erfaring med ulike former for egenterapi vekselvis med møte med mennesker med egenerfaring med psykose. Selv har jeg ikke hørt stemmer, slik andre kan gjøre i forbindelse med psykose eller som en del av en mestringsstrategi uavhengig av psykose. Det var svært lærerikt å lytte til Olga Runciman - Hearing Voices Network Denmark -  En video på YouTube om det å høre stemmer.

Lytt og lær. Her kommer det tydelig fram at det som oftest er en sammenheng mellom traumatiske opplevelser og senere psykisk krise. Det arbeidet som gjøres utenfor psykiatrien, som f eks gjennom Hearing Voices, er svært viktig. Det må gi grunnlag for endringer innenfor psykiatrien. Som det framkommer i hennes innlegg fører bruk antipsykotisk medisinering til at det blir vanskelig å jobbe med seg selv. Om den eksisterende psykiatrien er åpen for å lære av de erfaringene som blir gjort av de som er med i denne type selvhjelpsgrupper, må endringer skje. Det må stimuleres til å få igang selvhjelpsgrupper.
  

Det enkle 

Mange etterlyser et sted å komme til når livsflokene blir trøblete. En seng å sove i og et miljø hvor det er aksept for annerledeshet med muligheter for å ha noen å snakke med om det som det er for slitsomt å være alene om. 

Dugnad for frihet etterlyser: Muligheten for å etablere et døgnåpent helse- og mestringssenter for mennesker som møter livskriser og psykiske problemer. Dette skal være et helhetlig psykisk helsetilbud med fokus på individuelle behov, valgfrihet og et positivt menneskesyn. Et senter kombinert med en modell hvor man får hjelp der man bor, enten i egen familie eller i vertsfamilier, inspirert av Familievårdstiftelsen i Gøteborg.

Se for øvrig her hvor du finner linker til informasjon og inspirasjon på nettsiden til Dugnad for frihet.

Som Dugnad for frihet skriver på nettsiden: Noen vil trenge langvarig oppfølging, for eksempel ved nedtrapping av psykofarmaka. Det finnes en veileder for nedtrapping, og den finner du her. Selv hadde jeg brukt samme blanding av medikamenter i over ti år. Hver gang jeg tok det opp med lege at jeg ønsker å trappe ned, fikk jeg svaret at det ikke var å anbefale. For ca tre år siden begynte jeg på nedtrapping av antidepressiva (to ulike medikamenter). Jeg brukte ca 1 1/2 år på nedtrappingen og har nå snart vært uten disse medikamentene like lenge. Rask nedtrapping er ikke å anbefale. I fjor stanset jeg nedtrappingen på de stemningsstabiliserende medikamentene når jeg var på 6/8 av opprinnelig dose, og har ikke kommet videre med nedtrapping. Livet mitt må være helt i vater for at jeg skal fortsette nedtrappingen. Jeg vil si at det jeg har merket stor forskjell på er følsomhet. Jeg ler mer, gråter lettere og ikke minst har jeg kommet inn i en bedre rytme i forhold til søvn. Mer og mer forskning viser at antidepressiva ikke har den virkningen man trodde, og ingen skal fortelle at man ikke blir avhengig av medikamentene. Min erfaring er at det var en tøff prosess å trappe ned og slutte med antidepressiva, og mange andre bekrefter det. 

Når livskrisene er der
Ideellt sett burde alt forebygges, og jo mer man kan forebygge jo bedre er det. Når livskrisene oppstår kan det være meningsfullt er å sjekke ut er hvilke psykososiale forhold mennesker lever under, og prøve å få et større bilde av det som skaper problemer. Likedan kan det for noen være hensiktsmessig å få sjekket ut om det f eks kan ligge mye i den hjelpetrengendes bagasje i form av tidlig omsorgssvikt og traumer. Det er noe som kan gi seg utslag i psykiske helseproblemer senere i livet.

Håpsbærere
Det er mange håpsbærere som kan bidra i ulike sammenhenger. Mange har greid seg på tross av mange tøffe tak. Og folk kan fortelle om ulike former for hjelp som har ført fram. Jeg skulle ønske at håpsbærerne får større plass på ulike konferanser fordi jeg tror mange har nytte av å høre på mennesker som har reist seg på tross av svært dårlige odds. Kanskje er det like viktig som oppsummert forskning av historier om oss som er fortolket av andre. La oss i det minste få en kombinasjon!

Man kan tenke på psykose som et potensial for utvikling på lik linje med at det er mulig å nærme seg egen angst med nysgjerrighet og spørre: Hva er det i meg og/eller rundt meg som gjør meg urolig? Fortsatt blir de aller fleste sykeliggjort, diagnostisert og medisinert når de opplever psykose. Angst kan også bli til en diagnose og utløse antidepressiv medikasjon, men angsten kan også sees på som en ressurs. Alt er avhengig av hvordan vi blir møtt og hva vi lærer om å ta i bruk ulike gode mestringsstrategier. Selvsagt er det smertefullt å oppleve angst. Selvsagt er det komplisert å erfare en psykose. Selvsagt er vondt å blir møtt med å bli sykeliggjort og fratatt muligheten for å bestemme om jeg vil ta medisiner eller ikke. Det å bli møtt med respekt og ydmykhet for hva som skjer, hjelp til å finne ut hvordan det er mulig å få gode strategier for å leve med eller vikle seg ut av de livsflokene som har ført til problemene, er det som skal til. Det finnes ulike måter å lære seg å håndtere det på en god måte.

Ingen forherligelse av psykose
Jeg vil på ingen måte forherlige psykose, men jeg mener helt bestemt at jeg ville kommet mye raskere inn i gode bedringsprosesser, hvis noen også kunne fortalt meg at jeg selv har noen svar i forhold til hva jeg opplever, og hvordan jeg evt. kunne fått hjelp til å se på hvilke sammenhenger som førte meg inn i psykose. Siden jeg selv har hatt stort utbytte av å få innblikk i den betydningen den flergenerasjonelle sammenhengen har, er det noe jeg tenker at en del andre også kan ha utbytte av.  Det viktigste er å understreke at vi alle er unike mennesker og det finnes ikke en oppskrift som passer for alle, og alle må få ta dette i eget tempo. Det jeg er helt overbevist om er at alle kan oppleve å komme inn i bedringsprosesser uansett hvor vanskelig det kan se ut. For noen tar det lang tid, for andre går det forholdsmessig fort å komme seg. For meg tok det uforholdsmessig lang tid å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg var fra 1994 til 2009 100 % ufør. Fra juni 2009 kom jeg over i en delt ordning med gradert uførepensjon og arbeidsinntekt. Aktivitet og/eller arbeid er i seg selv godt for helsa. 

Hvordan omskape smertefulle erfaringer til gull?
Hvis jeg skal trekke fram noe av det som har viktigst for meg så er det antagelig skriving som egenterapi, ulike kunstuttrykk, selvorganisert selvhjelp og så fikk jeg delta på grunnutdanning i  Flergenerasjonelt traumearbeid og konstellasjoner. Det var det siste som virkelig gjorde at jeg fikk et kjempeløft. Jeg er derfor svært takknemlig for det arbeidet Marta Thorsheim har gjort i Norge på dette området. Jeg er også spent på hvordan det kan utvikle seg videre. I helga har jeg deltatt på Nordisk kongress, og jeg føler meg som en av de virkelig heldige som fikk muligheten til det. Det var flott å lytte til Odd Einar Dørum som hadde åpningsinnlegg på lørdag, og svært fint å høre Marta Thorsheims oppsummering av arbeid innenfor dette feltet fra det startet for en del tiår siden, og hvordan og hvorfor hun startet arbeidet med dette i Norge. Interessen for denne måten å møte mennesker på blir større og større, og det er fordi vi er mange som kan fortelle om at vi har stort utbytte av det. 
Psykiater Ingeborg Snilsberg hadde en work-shop på lørdag, og hun har valgt å starte privatpraksis fordi hun reagerer på at det innenfor i psykisk helsevern er nesten helt ensidig fokusert på rask diagnostisering og medisinering. Godt det finnes modige psykiatere som bryter ut, og som kan si hvilke tanker de gjør seg om dagens system. 

Å kunne publisere en sak på Erfaringskompetanse.no etter et intervju med Dora Schmidt Stendal om kunst- og uttrykksterapi, var også noe jeg gledet meg over. Jeg har stor tro på kunst- og uttrykksterapi, og jeg håper det kan bli tilgjengelig i hele landet. For meg fungerte det med kreativ egenterapi, men jeg er overbevist om jeg ville komme raskere fram om jeg hadde hatt muligheten til å delta i en kunst- og uttrykksterpigruppe. Kjærlig veiledning fra en kunst- og uttrykksterapeut er et gode. Likedan her jeg tro på at Nettverksmøter og relasjonskompetanse er noe som kan fungere godt. Det er fortsatt slik at det nettverket vi har i form av familie og venner i liten grad trekkes inn og ønskes velkommen inn sammen med oss når vi har behov for hjelp. Sammenvevde liv, en master av Bente M. Weimand, om å være pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse, viser at det er mye å gå på. Jeg kan nevne flere tiltak jeg vet har virket for andre. Det viktigste er å bli møtt som et unikt menneske og med en tanke om at alle kan komme inn i bedringsprosesser. 


Kneblingen av ansatte
Mange ansatte reagerer mot det bestående system, men blir kneblet. I årene som kommer håper jeg ledere og ansatte i psykisk helsevern får større rom for å møte oss som enkeltmennesker med ulike behov. Jeg håper at den medisinske modellen taper terreng, og at psykososiale forhold blir mer vektlagt. Vi er ikke mennesker med hjernesykdommer som skal kureres med medikamenter. Det kan være hensiktsmessig med medikamenter i noen sammenhenger, men vi som ikke ønsker å bruke medikamenter må få muligheten til å velge det bort. 

Se gjerne WSOs leder Mette Ellingsdalen hvor hun forteller hva det legges i medisinfrie alternativer. Det skal være en valgmulighet, og hvordan kan vi få det til?


Relaterte saker:











































Psykose som potensial for utvikling













– Erfaringer fra feltarbeid 

Toril Borch Terkelsen og Inger Beate Larsen