er noe jeg har reagert negativt på. Hvorfor? Fordi det som oftest har vært "de andre" som har snakket om "oss" med behov for å mestre. Når jeg fikk det klart for meg at mestringsbegrepet ikke nødvendigvis handler om at mestringsstrategier er positive strategier, så ble det "spiselig" for meg også. Jeg har en del mindre heldige mestringsstrategier, og disse skriver seg fra at jeg har en del ryggmargsreflekser som leder fram til disse mindre heldige mestringsstrategiene...
Det er forskjell på å prøve å endre egne mestringsstrategier og å bidra til systemendring. Jeg prøver på begge deler...
Indre landskap... Ja, hvilke indre landskap har jeg som gjør at jeg mestrer livsproblemer på gode eller mindre gode måter? Kan jeg by andre på blomster i hverdagen? Jeg vet ikke... men jeg prøver av og til å gjøre det.
Tidligere i år skrev jeg om "Mestringsstrategier ja, hvor stor bevissthet har jeg i forhold til hvilke mestringsstrategier jeg bruker?" 4. januar skrev jeg om gamle og dårlige mestringsstrategier.
"Dugnad for frihet" er et prosjekt jeg har skrevet om i flere forskjellige sammenhenger fordi jeg tror på prosjektet, og jeg har selv behov for et sted som ivaretar det som "Dugnad for frihet" har planer om å tilby. For eksempel er de positive til "Familiekonstellasjoner", noe jeg også har skrevet om tidligere, og her du finner artikkelen "Styrt av ryggmargsreflekser".
Jeg skiller mellom det jeg jobber med med meg selv og mine egne endringsprosesser og det jeg jobber med på systemnivå, og denne bloggen var tenkt mest som en beskrivelse av egne endringsprosesser eller endringsforsøk, men så blir det nok litt av begge deler. Mitt siste blogginnlegg var om "Høringsuttalelse til Paulsrud-utvalget angående tvang i psykisk helsevern"
Jeg har et indre bilde som ikke er så ulikt dette fotografiet fra i fjor sommer. Det er fortsatt en lang vei å vandre for meg selv med mine endringsprosesser, og det er langt igjen til at psykiske helsetjenester ser sånn ut som jeg ønsker at de skal være, men ingen av delene er helt uoverkommelige.
Sola skinner i dag i det ytre landskapet, og det kjennes ikke så aller verst ut i mitt indre landskap heller... og hilser dere med dette: Er du i ditt rette element kan en time føles som fem minutter og hvis fem minutter kjennes som en time er du definitivt ikke ditt rette element... Tiden forsvinner når du gjør noe som ditt hjerte banker i takt med...
Jeg er definitivt i mitt rette element når jeg er på fotofangst i fjæra i himmel- og havlandet :) Viktig å finne ut hvordan det kjennes å være i sitt rette element og på hvilken måte det er mulig å komme i dit... Hvilke hindringer er det for at jeg ikke kommer dit, og hva kan jeg gjøre for å kommer over eller forbi "det" som hindrer meg.
"Livserfaringsloven: Akkurat da jeg hadde lært alle livets svar, forandret de alle spørsmålene."(Fra “Hvorfor galt går galt” v/Gudmund Hernes)
Totalt antall sidevisninger
Viser innlegg med etiketten ryggmargsreflekser. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten ryggmargsreflekser. Vis alle innlegg
mandag 14. mars 2011
torsdag 13. januar 2011
Mestringsstrategier ja, hvor stor bevissthet har jeg i forhold til hvilke mestringsstrategier jeg bruker?
Når for eksempel ei venninne har sagt til meg at jeg er superkontrollert... Da må jeg bare si at hun har rett, men hvorfor være sint på meg for at jeg har det? Jeg har også sagt at det har vært min måte å overleve på. Det er vært helt nødvendig for meg å ha superkontroll. Men er det sunt? Nei, jeg tror ikke det. Om det er sunt for meg altså? Og hvordan har jeg jobbet med denne superkontrollen min. På en forholdsvis kontrollert måte... Etter at jeg valgte å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe hvor jeg gikk inn med problemet "grensesetting", har jeg fått meg en del aha-opplevelser. Det å være deltaker i en selvhjelpsgruppe betyr for meg at jeg jobber like mye med selvhjelp når vi ikke har gruppemøter. Jeg har vært en såkalt naturlig selvhjelper i mange år, men kjenner det er godt å være i en gruppe.
Det finnes gamle steingjerder, også inni oss... Steingjerdene trenger vi kanskje, men det er mulig å flytte litt på steinene inni gjerdet. Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010.
Vi har alle våre overlevelsesstrategier og mestringsstrategier. I selvhjelpsarbeidet er "å være tilstede her og nå" det viktigste, men jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor det kan være vanskelig "å være tilstede her og nå" for min egen del. Da må jeg slippe opp på superkontrollen, og jeg mener selv at jeg har blitt bedre på å gi slipp i noen av relasjonene jeg står i privat.
Kanskje er det et mål at jeg skal tillate meg å være sint? Det er er nettopp det er det som skjer: Jeg blir sint! Det betyr at den superkontrollen jeg har hatt ikke lenger er like viktig. Jeg foretrekker forresten sjøl å kalle det "stålkontroll". Å ha stålkontroll har for meg også innebåret at jeg har vært perfeksjonistisk på mange områder, og det er slitsomt. Når jeg søkte på synonymer til perfeksjonistisk på nettet nå, så kom for eksempel dette:
"perfeksjonistisk
1.
ambisiøs, fremadstrebende, herskesyk, maktglad, maktsyk, målbevisst, stolt, streberaktig, ærekjær, æresjuk, æresyk, ærgjerrig"
Ikke akkurat noe å trakte etter å være, med andre ord. Jeg har ikke ansett meg sjøl for f eks å være ambisiøs og eller ærgjerrig. Heller ikke herskesyk, maktglad, maktsyk, æresyk eller streberaktig. Men på den andre siden: Jeg har hatt ulike lederverv, og en leder må antagelig også til en viss grad være glad i ha makt? Æsj... det smaker ikke godt... Jeg har i hvert fall kjent på "stålkontrollen" når jeg har vært leder... At "alt skulle være perfekt"... Ja, jeg overdriver selvsagt, men det er egentlig bare for å ta brodden av det hele... Målbevisst, stolt og ærekjær - det er noe jeg er familiær med...
For meg har det for eksempel vært en treningssak å gi slipp på kontroll når jeg skriver i blogger. Hvorfor? Jo, rett og slett fordi da prøver jeg å gi slipp på å kontrollere det jeg skriver, sjekke flere ganger om det kan formuleres bedre, om det kan være stavefeil etc. Det er noe jeg bruker som trening for å gi slipp på den type kontroll. Det kan nemlig være slitsomt å sjekke flere ganger om det blir fritt for stavefeil, det jeg skriver. Og ikke minst, så tar det lang tid å skulle kontrollere alt jeg skriver. Helt klart må jeg se i hvilke sammenhenger jeg skriver, men på bloggene mine greier jeg bedre å gi slipp på stålkontrollen.
Stolt: Ja, jeg er veldig stolt, og det er ikke bare å pirke borti den stoltheten... verken for den som prøver å gjøre det eller for meg selv. Jeg mener at også stoltheten har vært en overlevelsesstrategi, men at jeg med fordel også kan gi slipp på stoltheten for selv å få et bedre liv.
Målbevisst: Ja, jeg er målbevisst, og jeg tror selv at jeg ikke hadde vært der jeg i dag hvis jeg ikke hadde vært målbevisst. Kjenner egentlig ikke at jeg trenger å slipe så mye på den egenskapen:)
Alle egenskaper kan snus begge veier, tenker jeg: Det kan bli veldig galt ikke å være stolt i det hele tatt, og det kan bli galt å være for stolt. Ta for eksempel det å være sta. Jeg kan være temmelig sta, og jeg ser på det som å være en egenskap som ofte har vært bra for meg, men jeg ser også at det i mange tilfeller kan være en egenskap som ikke er bra hvis jeg ikke greier å gi slipp og se at nok er nok...
Alle er vi sammensatt i større eller mindre grad. Hvordan blir vi kjent med oss sjøl? Og hvor store må livsproblemene være før hver enkelt kjenner at nok er nok. Selvhjelp var ingen enkel løsning, men det ga meg en mulighet til å bli mer bevisst på hvilke andre problemområder som blir berørt av det å ha grensesetting som problemområde. Det er jammen ganske mange andre problemområder jeg kjenner på i tillegg til grensesetting.
Foto fra Øst-Finnmark - Åpent landskap med MYE himmel og hav :) Bildet ble tatt våren 2010.
Mestringsstrategier: Først og fremst er det viktig å bli bevisst hvilke mestringsstrategier jeg bruker i mitt eget liv. De som "sitter i ryggmargen" er de mest hårdnakkede, er min erfaring. Og de det er vanskeligst å få tak i. Det som var nødvendig å ha som mestringsstrategi når jeg var fem år er ikke nødvendig å ha i dag, men kanskje bruker jeg noen av de samme strategiene ennå? Ja, jeg tror det! Ryggmargsrefleksene sitter der. Hvordan utvikles ryggmargsrefleksene og hvordan få de negative over til noe positivt?
Og så spør jeg meg om skal dvele så mye ved barndomsopplevelser... Kanskje ikke? Kanskje er det tilstrekkelig å øve på "å være tilstede her og nå". Greie å reagere og uttrykke hva jeg mener akkurat når det skjer? Ikke lenger lagre på hendelser? Ryggsekken er nok så full fra før at den er for tung å bære som den er. Jeg må heller få lastet ut noe fra ryggsekken... Eller kan jeg for framtida velge å bytte ut de negative med positive opplevelser i ryggsekken? Ja, jeg tror det er mulig til en viss grad, men det må gjøres en jobb for å få det til, og jeg er beredt på jobben, og målbevisst er jeg :)))
Det finnes gamle steingjerder, også inni oss... Steingjerdene trenger vi kanskje, men det er mulig å flytte litt på steinene inni gjerdet. Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010.
Vi har alle våre overlevelsesstrategier og mestringsstrategier. I selvhjelpsarbeidet er "å være tilstede her og nå" det viktigste, men jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor det kan være vanskelig "å være tilstede her og nå" for min egen del. Da må jeg slippe opp på superkontrollen, og jeg mener selv at jeg har blitt bedre på å gi slipp i noen av relasjonene jeg står i privat.
Kanskje er det et mål at jeg skal tillate meg å være sint? Det er er nettopp det er det som skjer: Jeg blir sint! Det betyr at den superkontrollen jeg har hatt ikke lenger er like viktig. Jeg foretrekker forresten sjøl å kalle det "stålkontroll". Å ha stålkontroll har for meg også innebåret at jeg har vært perfeksjonistisk på mange områder, og det er slitsomt. Når jeg søkte på synonymer til perfeksjonistisk på nettet nå, så kom for eksempel dette:
"perfeksjonistisk
1.
ambisiøs, fremadstrebende, herskesyk, maktglad, maktsyk, målbevisst, stolt, streberaktig, ærekjær, æresjuk, æresyk, ærgjerrig"
Ikke akkurat noe å trakte etter å være, med andre ord. Jeg har ikke ansett meg sjøl for f eks å være ambisiøs og eller ærgjerrig. Heller ikke herskesyk, maktglad, maktsyk, æresyk eller streberaktig. Men på den andre siden: Jeg har hatt ulike lederverv, og en leder må antagelig også til en viss grad være glad i ha makt? Æsj... det smaker ikke godt... Jeg har i hvert fall kjent på "stålkontrollen" når jeg har vært leder... At "alt skulle være perfekt"... Ja, jeg overdriver selvsagt, men det er egentlig bare for å ta brodden av det hele... Målbevisst, stolt og ærekjær - det er noe jeg er familiær med...
For meg har det for eksempel vært en treningssak å gi slipp på kontroll når jeg skriver i blogger. Hvorfor? Jo, rett og slett fordi da prøver jeg å gi slipp på å kontrollere det jeg skriver, sjekke flere ganger om det kan formuleres bedre, om det kan være stavefeil etc. Det er noe jeg bruker som trening for å gi slipp på den type kontroll. Det kan nemlig være slitsomt å sjekke flere ganger om det blir fritt for stavefeil, det jeg skriver. Og ikke minst, så tar det lang tid å skulle kontrollere alt jeg skriver. Helt klart må jeg se i hvilke sammenhenger jeg skriver, men på bloggene mine greier jeg bedre å gi slipp på stålkontrollen.
Stolt: Ja, jeg er veldig stolt, og det er ikke bare å pirke borti den stoltheten... verken for den som prøver å gjøre det eller for meg selv. Jeg mener at også stoltheten har vært en overlevelsesstrategi, men at jeg med fordel også kan gi slipp på stoltheten for selv å få et bedre liv.
Målbevisst: Ja, jeg er målbevisst, og jeg tror selv at jeg ikke hadde vært der jeg i dag hvis jeg ikke hadde vært målbevisst. Kjenner egentlig ikke at jeg trenger å slipe så mye på den egenskapen:)
Alle egenskaper kan snus begge veier, tenker jeg: Det kan bli veldig galt ikke å være stolt i det hele tatt, og det kan bli galt å være for stolt. Ta for eksempel det å være sta. Jeg kan være temmelig sta, og jeg ser på det som å være en egenskap som ofte har vært bra for meg, men jeg ser også at det i mange tilfeller kan være en egenskap som ikke er bra hvis jeg ikke greier å gi slipp og se at nok er nok...
Alle er vi sammensatt i større eller mindre grad. Hvordan blir vi kjent med oss sjøl? Og hvor store må livsproblemene være før hver enkelt kjenner at nok er nok. Selvhjelp var ingen enkel løsning, men det ga meg en mulighet til å bli mer bevisst på hvilke andre problemområder som blir berørt av det å ha grensesetting som problemområde. Det er jammen ganske mange andre problemområder jeg kjenner på i tillegg til grensesetting.
Foto fra Øst-Finnmark - Åpent landskap med MYE himmel og hav :) Bildet ble tatt våren 2010.
Mestringsstrategier: Først og fremst er det viktig å bli bevisst hvilke mestringsstrategier jeg bruker i mitt eget liv. De som "sitter i ryggmargen" er de mest hårdnakkede, er min erfaring. Og de det er vanskeligst å få tak i. Det som var nødvendig å ha som mestringsstrategi når jeg var fem år er ikke nødvendig å ha i dag, men kanskje bruker jeg noen av de samme strategiene ennå? Ja, jeg tror det! Ryggmargsrefleksene sitter der. Hvordan utvikles ryggmargsrefleksene og hvordan få de negative over til noe positivt?
Og så spør jeg meg om skal dvele så mye ved barndomsopplevelser... Kanskje ikke? Kanskje er det tilstrekkelig å øve på "å være tilstede her og nå". Greie å reagere og uttrykke hva jeg mener akkurat når det skjer? Ikke lenger lagre på hendelser? Ryggsekken er nok så full fra før at den er for tung å bære som den er. Jeg må heller få lastet ut noe fra ryggsekken... Eller kan jeg for framtida velge å bytte ut de negative med positive opplevelser i ryggsekken? Ja, jeg tror det er mulig til en viss grad, men det må gjøres en jobb for å få det til, og jeg er beredt på jobben, og målbevisst er jeg :)))
fredag 7. januar 2011
”Symptomet som ressurs” er helt klart et positivt utgangspunkt når man ser på psykiske problemer, og det er nettopp det Eva Dalsgaard Axelsen gjør.
Hun tar utgangspunkt i at symptomet er en ressurs. Og hvordan da? Jo, hun har blant annet et kapittel om ”Å skape mening gjennom reformulering”. Fra boka "Symptomet som ressurs" (s 118): ”Symptomer kan forstås som signaler, som en drivkraft til forandring og som ”hjelpere” for dem som har dem, selv om de er smertefulle. En kan si til en dypt deprimert person: ”Du har aldri vært så nær deg selv som nå”, eller: ”Reaksjonene dine er beskjed fra deg selv til deg selv om det som er galt for deg.”
Boka ga meg en positiv vinkling det er viktig for meg å ha med meg videre i det endringsarbeidet jeg har behov for i eget liv. Her er informasjon om boka.
Videre siterer jeg fra boka (s 118):
"I Tilbakereisen blir Sissel Bakkes smerte (angst) forstått som en beskjed om at noe er galt, og som ”endringsdrivkraft”:
Jeg sier til henne at jeg ser smerten som en venn og ikke som en fiende. Jeg ønsker også at hun skal få mindre smerte, men hun trenger den akkurat nå. Smerten er et signal om at noe er galt, den er en beskjed fra henne til henne om at hun må gjøre noe for seg selv. Den gjør at hun blir nødt til å ta seg selv og det hun strever med alvorlig. Uten smerten ville hun ikke begynt i terapi. Smerten vil være drivkraften i hennes endringsprosess. På grunn av smerten vil hun lete etter nye løsninger. Hvis hun ikke hadde smerten ville hun ikke orke å gjøre det (s. 46).
Symptomene peker på det som er galt for personen – i måten å behandle seg selv på eller i det livet han eller hun har levd før eller lever nå. De kan være tegn på at vedkommende har presset seg selv for mye eller gått på akkord med seg selv. Symptomene tydeliggjør på denne måten utviklingsmuligheter og hva personen trenger for å leve et bedre liv. Det å bruke sine symptomer i en utviklingsprosess betinger imidlertid at en ikke er redd dem og ikke tolker dem som tegn på en defekt. Symptomene ”utfører noe” som en ikke har bestemt seg for på en rasjonell måte. En har ikke hatt noe bevisst valg eller andre alternativer.”
Dette er spennende! Å se på symptomet som en ressurs. Denne ressursen kan gi en utviklingsprosess, om bare jeg får dra slutningen for egen del. Ja, det måtte igjen bli så smertefullt at jeg ser at jeg må gjøre noe for å få til endringer.
Mine ryggmargsreflekser er ikke gode. Ryggmargsrefleksen er flukt og sinne. Og hva gjør jeg med det da? Da må jeg gå inn i mitt eget rom, men jeg gjør det med andre forutsetninger nå enn jeg f eks gjorde i 1990, når jeg skrev dette diktet:
”Kan du møte øyne
- som ser det som er bortenfor
- som fanger det usynlige
- som beveger seg inn i det ubevisste
- som gir åpning for et indre landskap
I ubalanse med påtatt høflighet forsøker min fornuftsside å komme alle i møte med dagligdagse bemerkninger, mens sjela mi vil stenge alle ute. Jeg vil inn i mitt eget mørke rom, se om jeg finner noe i meg selv, som kan gi meg svar på hvor jeg er og hva jeg skal gjøre for å få utløp for mitt behov for nærhet og samhandling.”
Min mestringsstrategi den gangen var også å skrive, men da greide jeg ikke å gjøre noe særlig annet enn å forsøke å komme alle i møte… og det var svært lite jeg skrev. Det var dette diktet og ikke stort mer. Året etter endte jeg på psykiatrisk sykehus på tvang etter å ha gått inn i en manisk psykose. Nå derimot har jeg flyt i tankene og om det jeg skriver kan komme litt hulter til bulter, så hjelper det meg videre. Jeg tror IKKE jeg har så stort behov for å flykte nå at jeg må til den nest ytterste konsekvens: Å bli psykotisk... En psykose er kanskje den nest ytterste konsekvens, mens går du "forbi den ytterste grind", "velger" du å avslutte det hele... og da er det i hvert fall ikke mulig å gjøre noe mer.
Kanskje hadde det vært bedre for meg om jeg hadde blitt sint høsten 1990? Jeg var temmelig lei og irritert av å bli påpakket ”noens” meninger og holdninger, men jeg greide ikke å stenge vedkommende ute verbalt. Og selv om jeg er sikker på at kroppsspråket var tydelig nok i den forstand at jeg signaliserte at jeg ikke var interessert, så var ikke det nok. Når jeg ser tilbake på de ukene den høsten det var snakk om, så fornemmer jeg ennå den følelsen av maktesløshet. Depresjonen var et faktum. Men kanskje hadde jeg ikke blitt deprimert om jeg hadde greid å være tydelig på at jeg faktisk ikke var enig eller faktisk ikke var interessert i dette menneskes intrikate verdensbilde.
Fordi jeg ikke har taklet hverdagen min og visst hvordan jeg skulle sette grenser for meg selv sammen med andre, har jeg flere ganger vært ”Ved den ytterste grind” og der har jeg stanset før jeg gikk over på ”den andre siden”. Hvorfor? Det har vært mange grunner til det, og det skal jeg ikke komme inn på akkurat nå. Men jeg tenker at det er viktig at hver enkelt, så langt vi greier, tar ansvar for å si i fra når vi føler at noen prøver å kjøre over oss. De gjør det slett ikke bevisst. Ja, noen gjør kanskje det, men jeg tror det er de færreste som overkjører oss bevisst. Hvem sitt ansvar er det da å si stopp? Ansvaret er mitt. Jeg kan velge nå når jeg forstår det, men det har jammen tatt mange år å forstå det.
Målfrid J. Frahm Jensen har skrevet flere bøker, og i boka ”Når vi forstår” er et dikt jeg vil dele:
”Små dolker
Små dolker
ble satt i hjertet
i form av harde ord
sår blør!
Forsto ikke den som satte dolken der at sår blør? Nei, jeg velger å tro at vedkommende ikke forsto det. Om den som satte dolken der virkelig forsto hva det innebar? I så fall er det ondskap. Men jeg kan ikke svare for andre enn meg selv. Og jeg kan bare si at jeg kjente dolken og at såret fortsatt blør.
Endringer og mestringsstrategier.
Tenk at vi kan være like skjøre og like sterke som disse blåklokkene. De tåler jammen en storm eller fem...
Jeg ser for ei framtid der jeg blir mindre avhengig av mine ryggmargsreflekser og mer kan fokusere på positive mestringsstrategier. Men jeg trenger helt klart hjelp for å få det til… Det er ingen fare for at jeg verken skal gå inn i en manisk psykose eller en dyp depresjon. Den totale flukten jeg ”valgte” den gang ved å gå inn i psykose, den greier jeg meg uten. Psykoseopplevelsene var lyse og positive, men det var mildt sagt en stor nedtur å bli innlagt på tvang og utsatt for et tvangsregime. Dette har jeg skrevet om i boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”.
Legen spurte meg i dag hvordan jeg sover, og da svarte jeg som sant er at jeg sover bra! Men jeg trenger fortsatt hjelp til å komme videre, og den hjelpen får jeg blant annet hos en psykolog. Jo, jeg fikk henvisning. Det er på en måte lenge til jeg skal dit, men det er under en uke. Jeg må også huske på at jeg har vært fantastisk heldig som slipper å stå i kø i månedsvis for å få time hos en psykolog der "kjemien attpåtil kanskje ikke stemmer"... For det vet vi hender både titt og ofte.
Jeg fant at ”kjemien stemte” med psykologen den første timen. Jeg har stor tro på at også han, enten i utgangspunktet ser på symptomet som ressurs - eller at han i det minste vil være villig til å følge meg i en sånn tankegang. Det er helt klart et tema jeg ønsker å snakke om i fremtidige timer ut i fra forskjellige erfaringer jeg har gjort meg i livet. Til slutt i dag tar jeg med litt mer fra boka "Symptomet som ressurs" fra side 40:
"Alan Watts sier at studenten har bygget sin adferd på gale antagelser. Jeg mener imidlertid at en person med psykiske problemer har utviklet sine symptomer ut fra indre premisser som er strengt logiske i forhold til personens identitet og hans eller hennes erfaringer i livet. De indre logiske premissene er ikke gale, men annerledes enn de ytre premissene som andre oppfatter som de riktige." Ingen fordømmelse å spore der...
GOD HELG!!!
Boka ga meg en positiv vinkling det er viktig for meg å ha med meg videre i det endringsarbeidet jeg har behov for i eget liv. Her er informasjon om boka.
Videre siterer jeg fra boka (s 118):
"I Tilbakereisen blir Sissel Bakkes smerte (angst) forstått som en beskjed om at noe er galt, og som ”endringsdrivkraft”:
Jeg sier til henne at jeg ser smerten som en venn og ikke som en fiende. Jeg ønsker også at hun skal få mindre smerte, men hun trenger den akkurat nå. Smerten er et signal om at noe er galt, den er en beskjed fra henne til henne om at hun må gjøre noe for seg selv. Den gjør at hun blir nødt til å ta seg selv og det hun strever med alvorlig. Uten smerten ville hun ikke begynt i terapi. Smerten vil være drivkraften i hennes endringsprosess. På grunn av smerten vil hun lete etter nye løsninger. Hvis hun ikke hadde smerten ville hun ikke orke å gjøre det (s. 46).
Symptomene peker på det som er galt for personen – i måten å behandle seg selv på eller i det livet han eller hun har levd før eller lever nå. De kan være tegn på at vedkommende har presset seg selv for mye eller gått på akkord med seg selv. Symptomene tydeliggjør på denne måten utviklingsmuligheter og hva personen trenger for å leve et bedre liv. Det å bruke sine symptomer i en utviklingsprosess betinger imidlertid at en ikke er redd dem og ikke tolker dem som tegn på en defekt. Symptomene ”utfører noe” som en ikke har bestemt seg for på en rasjonell måte. En har ikke hatt noe bevisst valg eller andre alternativer.”
Dette er spennende! Å se på symptomet som en ressurs. Denne ressursen kan gi en utviklingsprosess, om bare jeg får dra slutningen for egen del. Ja, det måtte igjen bli så smertefullt at jeg ser at jeg må gjøre noe for å få til endringer.
Mine ryggmargsreflekser er ikke gode. Ryggmargsrefleksen er flukt og sinne. Og hva gjør jeg med det da? Da må jeg gå inn i mitt eget rom, men jeg gjør det med andre forutsetninger nå enn jeg f eks gjorde i 1990, når jeg skrev dette diktet:
”Kan du møte øyne
- som ser det som er bortenfor
- som fanger det usynlige
- som beveger seg inn i det ubevisste
- som gir åpning for et indre landskap
I ubalanse med påtatt høflighet forsøker min fornuftsside å komme alle i møte med dagligdagse bemerkninger, mens sjela mi vil stenge alle ute. Jeg vil inn i mitt eget mørke rom, se om jeg finner noe i meg selv, som kan gi meg svar på hvor jeg er og hva jeg skal gjøre for å få utløp for mitt behov for nærhet og samhandling.”
Min mestringsstrategi den gangen var også å skrive, men da greide jeg ikke å gjøre noe særlig annet enn å forsøke å komme alle i møte… og det var svært lite jeg skrev. Det var dette diktet og ikke stort mer. Året etter endte jeg på psykiatrisk sykehus på tvang etter å ha gått inn i en manisk psykose. Nå derimot har jeg flyt i tankene og om det jeg skriver kan komme litt hulter til bulter, så hjelper det meg videre. Jeg tror IKKE jeg har så stort behov for å flykte nå at jeg må til den nest ytterste konsekvens: Å bli psykotisk... En psykose er kanskje den nest ytterste konsekvens, mens går du "forbi den ytterste grind", "velger" du å avslutte det hele... og da er det i hvert fall ikke mulig å gjøre noe mer.
Kanskje hadde det vært bedre for meg om jeg hadde blitt sint høsten 1990? Jeg var temmelig lei og irritert av å bli påpakket ”noens” meninger og holdninger, men jeg greide ikke å stenge vedkommende ute verbalt. Og selv om jeg er sikker på at kroppsspråket var tydelig nok i den forstand at jeg signaliserte at jeg ikke var interessert, så var ikke det nok. Når jeg ser tilbake på de ukene den høsten det var snakk om, så fornemmer jeg ennå den følelsen av maktesløshet. Depresjonen var et faktum. Men kanskje hadde jeg ikke blitt deprimert om jeg hadde greid å være tydelig på at jeg faktisk ikke var enig eller faktisk ikke var interessert i dette menneskes intrikate verdensbilde.
Fordi jeg ikke har taklet hverdagen min og visst hvordan jeg skulle sette grenser for meg selv sammen med andre, har jeg flere ganger vært ”Ved den ytterste grind” og der har jeg stanset før jeg gikk over på ”den andre siden”. Hvorfor? Det har vært mange grunner til det, og det skal jeg ikke komme inn på akkurat nå. Men jeg tenker at det er viktig at hver enkelt, så langt vi greier, tar ansvar for å si i fra når vi føler at noen prøver å kjøre over oss. De gjør det slett ikke bevisst. Ja, noen gjør kanskje det, men jeg tror det er de færreste som overkjører oss bevisst. Hvem sitt ansvar er det da å si stopp? Ansvaret er mitt. Jeg kan velge nå når jeg forstår det, men det har jammen tatt mange år å forstå det.
Målfrid J. Frahm Jensen har skrevet flere bøker, og i boka ”Når vi forstår” er et dikt jeg vil dele:
”Små dolker
Små dolker
ble satt i hjertet
i form av harde ord
sår blør!
Forsto ikke den som satte dolken der at sår blør? Nei, jeg velger å tro at vedkommende ikke forsto det. Om den som satte dolken der virkelig forsto hva det innebar? I så fall er det ondskap. Men jeg kan ikke svare for andre enn meg selv. Og jeg kan bare si at jeg kjente dolken og at såret fortsatt blør.
Endringer og mestringsstrategier.
Tenk at vi kan være like skjøre og like sterke som disse blåklokkene. De tåler jammen en storm eller fem...
Jeg ser for ei framtid der jeg blir mindre avhengig av mine ryggmargsreflekser og mer kan fokusere på positive mestringsstrategier. Men jeg trenger helt klart hjelp for å få det til… Det er ingen fare for at jeg verken skal gå inn i en manisk psykose eller en dyp depresjon. Den totale flukten jeg ”valgte” den gang ved å gå inn i psykose, den greier jeg meg uten. Psykoseopplevelsene var lyse og positive, men det var mildt sagt en stor nedtur å bli innlagt på tvang og utsatt for et tvangsregime. Dette har jeg skrevet om i boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”.
Legen spurte meg i dag hvordan jeg sover, og da svarte jeg som sant er at jeg sover bra! Men jeg trenger fortsatt hjelp til å komme videre, og den hjelpen får jeg blant annet hos en psykolog. Jo, jeg fikk henvisning. Det er på en måte lenge til jeg skal dit, men det er under en uke. Jeg må også huske på at jeg har vært fantastisk heldig som slipper å stå i kø i månedsvis for å få time hos en psykolog der "kjemien attpåtil kanskje ikke stemmer"... For det vet vi hender både titt og ofte.
Jeg fant at ”kjemien stemte” med psykologen den første timen. Jeg har stor tro på at også han, enten i utgangspunktet ser på symptomet som ressurs - eller at han i det minste vil være villig til å følge meg i en sånn tankegang. Det er helt klart et tema jeg ønsker å snakke om i fremtidige timer ut i fra forskjellige erfaringer jeg har gjort meg i livet. Til slutt i dag tar jeg med litt mer fra boka "Symptomet som ressurs" fra side 40:
"Alan Watts sier at studenten har bygget sin adferd på gale antagelser. Jeg mener imidlertid at en person med psykiske problemer har utviklet sine symptomer ut fra indre premisser som er strengt logiske i forhold til personens identitet og hans eller hennes erfaringer i livet. De indre logiske premissene er ikke gale, men annerledes enn de ytre premissene som andre oppfatter som de riktige." Ingen fordømmelse å spore der...
GOD HELG!!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)