Totalt antall sidevisninger

lørdag 22. desember 2012

Vintersolverv - en sinnsstemning?


Tja, det tenker jeg er et bilde som passer for meg akkurat i år. Etter en lang høst i 2012 passer det fordi jeg har hatt noen en indre rystelser, var sliten og hadde mange tanker i forhold til om det ble en vei videre for meg i arbeidslivet. Jeg har vært delvis sykemeldt fra august til begynnelsen av desember.

Jeg fikk påminnelser fra flere kanter på hva som kunne bidra til at jeg kunne komme videre. Jeg har ikke hatt overskudd til å skrive noe særlig om opplevelsene, men nå er det naturlig med en oppsummering.

LIP-helga 19-21 oktober (Life integration process) hos Hellinger ga meg noe å tygge på underveis i prosessen.  Å se det som har vært uten "medynk" men rett og slett anerkjenne det...

Det er ingen tvil om at jeg har brukt den fornuftsbaserte intellektuelle delen i meg i for stor grad (overlevelsesmekanismene er mange...) og en god anbefaling var å begynne å danse magedans. Et eksempel jeg ble tipset om på youtube er fra en av Saâdia Souyah sine opptredener.

Før det opplevde jeg å se magedans i Porsgrunn i september, og jeg ble veldig dratt mot det. Der var jeg sammen med Gunn Helen Kristiansen, for å fortelle om vårt felles bokprosjekt. Tittelen på foredraget var "Vi drømte stort" -bokprosjekt om psykose. I den sammenhengen ser vi at "Symptomet som ressurs" og "Den nye tilbakereisen" av Eva Dalsgaard Axelsen/Sissel Bakke er viktige fagbøker. Likedan vil jeg trekke fram familiekonstellasjoner som en mulig vei å se i forhold til å få tak i det flergenerasjonelle feltet. Det har vært en av mine viktige tilskudd til all egenterapi jeg har hatt gjennom årene. Vi håper selvsagt at også vår bok "Drøm i våken tilstand", som skal ut på Abstrakt Forlag neste år blir en fagbok.

Porsgrunnkonferansen var et nydelig eksempel på å mikse kunst, kultur og rus- og psykisk helseinnlegg. Er du interessert i kunst- og uttrykksterapi, så ta en titt på filmen "Mitt hjerte banker for" som ble presentert der. Tipser samtidig om en artikkel om kunst- og uttrykksterapeut Dora Schmidt Stendal - "Faglig fyrlykt".

I artikkelen fikk jeg anledning å bruke fortellingen om tårnet, og foto av Dora sitt eget bilde av tårnet.


Om sitt maleri ”Det alkymiske tårn”, sier Dora følgende: 
 - Tårnet er det tårn vi alle ønsker å komme opp i, der har vi utsyn, bevissthet og overblikk. På siden av tårnet forsøker en person å komme opp ved å klatre rett opp. Han kommer sannsynligvis til å falle ned. Til høyre står en vis mann og peker på grunnen tårnet står på. Han forteller at det er haugen av erfaringer, opplevelser og "dritt" vi har med oss. Han sier at hvis vi bearbeider haugen av dritt kan vi bruke det til å bygge en trapp og komme oss trygt opp i tårnet, som han der går på trappen rundt tårnet. Jeg synes at det geniale er at jo større haug med dritt vi har med oss, jo høyere trapp kan vi bygge, ved å bearbeide det. På den måte tenker jeg at gullet ligger i våre erfaringer, men dritten må bearbeides for å hente ut gullet. Sånn forstår jeg alkymien kort fortalt, og det bilde har hatt stor betydning for meg og min forståelse av meg selv og andre.

Teksten og bildet fikk jeg fordi jeg ved en anledning la ut et spørsmål om alkymi i Facebookgruppa Erfaringsnettverket, og for meg er det et kjempegodt bilde på hvordan man kan forstå alkymi. Igjen en stor takk til Dora :)

For å ta vare på meg selv i høst deltok jeg også på et femdagers kurs i november, og det var det siste for å fullføre grunnutdanningen ved Hellinger Instituttet i Norge. Da har jeg i løpet av de to siste årene hatt mer enn 25 dager til sammen innen flergenerasjonell psykotraumatologi/Familiekonstellasjoner. For meg har det vært en spennende reise å være med på, som først og fremst er for selvutvikling. For å bli sertifisert konstellatør krever det mye mer og videre utdanning, noe jeg ikke tenker å ta nå. Kanskje senere. I tillegg har jeg valgt systemiske konstellasjoner, noe jeg også fant svært nyttig. Hågen Haugrønningen er av de sertifiserte konstellatørene som tilbyr det. Gjennom det fikk jeg også større klarhet i hvordan jeg skulle legge opp veien videre.

Det som har fungert for meg i høst er: Konstellasjoner og Kunst- og uttrykksterapi. Ikke noe av dette ligger som en mulighet eller tilbud fra det offentlige med unntak av få steder det tilbys gruppebehandling med kunst- og uttrykksterapi. Før det har jeg lært meg å bruke noen viktige selvhjelpsprinsipper. Selvorganiserte selvhjelpsgrupper drives flere og flere steder i landet, og det er gratis å delta og gis som en mulighet. Gjennom det fikk jeg tak i noe i meg selv som var viktig for å komme videre, for å finne fram til og å be om akkurat den type hjelp som var nødvendig for meg.

Når det gjelder Familiekonstellasjoner og kunst- og uttrykksterapi er det mulig å søke NAV om støtte, og jeg vil anbefale det, hvis du som leser tenker at dette kanskje kan være noe for deg. Oversikt over sertifiserte konstellatører finner du i Konstellatørforeningen.

Kunst- og uttrykksterapi er noe jeg fikk muligheten til å jobbe med i Spania på en tur jeg hadde dit i november. Her vil jeg dele noen bilder og forsøksvis sette ord på noen av opplevelsene rundt det.


Det første jeg gjorde var å begynne "å leke med farger". Ut av det ble hjertene (over) resultatet. Av og til kan det være godt å bare la det flyte, og det kommer alltids noe ut av det. Dette "noe" er for meg som oftest noe jeg tenker at underbevisstheten forteller meg. Det jeg ser i bildet etter at jeg kommer hjem er det lille gule hjertet som ikke er helt midtstilt... kanskje er det mitt lille barnehjerte som krever sin plass i midten? Jeg vet ikke, men det er nærliggende å tenke den tanken.

Min reisevenninne, som også er kunst- og uttrykksterapeut, var åpen for å jobbe også i ferien. Det er ikke annet å si om det enn at det ga meg mer å få hennes veiledning enn om jeg selv bare skulle jobbet på egenhånd. Hjertelig takk!


Det neste jeg gjorde var å ta tak i "Hva var det som gjorde det så vanskelig å være innlagt på tvang?" (1992)
Resultatet ligger i bildet over og i prosessen videre som kan sees videre nedover.
Jeg klipte bort de firkantede og fastlåste situasjonene. "Reimseng, stengt dør, og firkanten utenfor gjerdet var fra min opplevelse på glattcelle."






Dagen etter tok jeg med meg de bitene jeg hadde klipt ut, og fant en plass på stranda hvor jeg kunne brenne det opp. Der hadde jeg ikke planlagt å lage et kors, men det ble til et kors underveis, og mine tanker rundt det ble: Jeg la det vondeste ved det å oppleve tvang i Jesus sitt hjerte og der blir det tatt vare på. Mine tanker ble til takknemlighet for at jeg i dag kan bidra med min egenerfaring om tvang i ulike sammenhenger, og at jeg kan være en av de røstene som taler i mot dagens tvangspraksis.




Etter å ha tatt prosessen med brenning og tankene som oppsto rundt det gikk jeg videre bortover stranda. Der kom det fram den ene steinen etter den andre. Jeg plukket med meg det jeg så, og når jeg kom tilbake til leiligheten sorterte jeg og fotograferte. Der var hele chakrasystemets farger, så symbolikken rundt det ble tydelig... Alt jeg trenger ligger åpent for meg. Jeg skal ikke streve mer for å få ut budskapet om at tvangsbehandling er hjerteskjærende vondt og at det er svært uklokt av myndighetene å la psykiatrien fortsette på samme måte... Det jobbes fra mange hold for å få snudd behandlingsfilosofien og behandlingspraksisen som har rådet så altfor lenge, og en dag vil vi seire! Det er mange gode krefter som jobber for å endre systemene som holder fast både personalet og oss som er/har vært avhengig av det rådende.






Ja, da var det er bare å løfte blikket og se ut over igjen... 


Noe av det som fantes i mitt bilde var det godt å ta tak for å jobbe videre med... Noe som ikke var fastlåst, men som representerte friheten utenfor den stengte døra. Nedenfor er det som opprinnelig var inne i bildet.


Og neste bilde er det som kom ut av det, hvor fargene flyter sammen... og blir til et livskraftig tre (?), hvor konturene ikke er like tydelige. 




Bildet nedenfor er fra en nydelig solnedgang. Livet er vekslende, og skulle jeg få muligheten til å oppleve flere nyanser, så tror jeg det var nødvendig å dukke ned i det gamle smerten igjen, få den omdannet, og så gå videre... Veien blir til mens vi går, men vi må faktisk gå... Av og til blir jeg stående uten å greie å gå.




Det er til tider tøft "å stå i tvangsfeltet" - å være med, lytte til andre som har ulike tvangserfaringer, kjenne på egne gamle erfaringer hvor fastlåstheten var total... Det er en form for retraumatisering å pirke borti erfaringene, men jeg tror jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg skal fortsette å stå i feltet en stund til. Det gjør jeg fordi jeg tror mine erfaringer er viktige. Ikke fordi de er så spesielle, men fordi jeg har greid å bearbeide erfaringene på en sånn måte at jeg kan presentere dem. Erfaringene blir aldri helt borte, men det finnes metoder jeg har presentert her som har fungert for meg. Andre finner kanskje andre måter å bearbeide sine traumer på. Det er viktig å få bearbeidet det som har skjedd, og som holder tilbake selve livet.

Først og fremst er det viktig at flere og flere forstår at tvangsbehandlingen i Norge er uverdig og helt meningsløs. Den er retraumatiserende og i Norge ligger vi også på topp i verden i forhold til reinnleggelser. 


Bildet er hentet fra NAPHAs rapport Suksesshistorier om samhandling. Dessverre skal det mer til enn å presentere suksesshistoriene. For å få de som ikke har suksess å vise til, til å gjøre endringer til det positive, skal det som oftest mer til. Men det kan være en begynnelse til en snuoperasjon. Det er også et viktig bidrag i rapporten nettopp å belyse manglende samhandling, som jeg leser som en viktig årsak ut av statistikken over, som dreier seg om antall reinnleggelser. Norge ligger på en ubehagelig side av statistikken. Helt på topp!

Jeg vil påstå at svært mange mangler gode rehabiliteringstilbud etter en tvangsinnleggelse. Forebygging er også et område som er svært mangelfullt mange steder. Min erfaring fra å ha vært psykose- og tvangsutsatt ligger tilbake i tid, men dessverre har det ikke skjedd veldig store endringer. Hvorfor ikke lytte mer til oss som har egenerfaring med tvang og med bedringsprosesser? Hvor mye forskning på akkurat det skal presenteres før vi som har egenerfaringen i Norge virkelig blir tatt på alvor? Det er på grensen til det komiske av og til å lese hva som blir holdt fram som "gyldig kunnskap" når vi vet at vår egenerfaring ofte blir nedvurdert som enkelthistorier. Men, det går framover, ganske enkelt fordi det kan ikke fortsette på samme måte. 

Det er noe "alle" vet! Hvordan kan Regjering og Storting være seg bekjent at det er slik? Det har jeg problemer med å forstå! Og hvorfor avsettes ikke flere midler til prosjekter og til forskning på tvangsfeltet? Det er ubegripelig siden det er den mest inngripende "behandling" som foregår. Det er også helt ubegripelig at forskning fortsatt foregår uten at det er medforskere med egenerfaring med i ulike forskningsprosjekter. Det tvinger seg fram, og derfor tror jeg på endringer! 

Et eksempel hvor medforsker(e) er tiltenkt en plass er prosjektet "Skal forske på hva som hjelper". Min påstand for de mange som har vært utsatt for tvang er at det blant annet hjelper å møte andre som har lignende erfaringer, og at det er mulig å snakke med de som har blitt håpsbærere fordi de kan fortelle en del om hva som ikke fungerer og hva som faktisk fungerer. Hadde jeg møtt en håpsbærer tidlig i min rehabiliteringsfase, ville jeg helt sikkert kommet tilbake til livet og til arbeidslivet på et tidligere tidspunkt. Jeg var under rehabilitering i 17 år. Kanskje kunne den tiden blitt redusert til 1/4? Hva det betyr for det enkelte menneske kan ikke måles i kroner og øre, men for stat og kommune kan dette, om ønskelig, måles i kroner og øre. Det er svært lønnsomt å sette inn tiltak som fører til tilfriskning! 

Så må jeg allikevel si at det jeg først og fremst kjenner på i denne sammenhengen er takknemlighet for at jeg har fått muligheten til å bidra inn i prosjektet "Alternativer til tvang" gjennom Erfaringskompetanse.no, som er et prosjekt finansiert av Helsedirektoratet. 

For egen regning vil jeg si: For å få reinnleggelsene og tvangstallene ned må det en lengre periode bevilges mer penger til prosjekter som får prøve ut ulike måter å jobbe på med medisifrie tilbud/alternativer til tvang i praksis. Flere prosjekter, som per i dag ledes fra Erfaringskompetanse.no, samt mer midler til prosjekter som kan sluses gjennom Tvangsforskningsnettverket

Jeg ser for meg et ennå sterkere Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse og et styrket Tvangsforskningsnettverk, som begge kan bidra til å få de faktiske forhold opp i lyset og til å peke på hvordan endringer kan skje. 

Det er en god ide å presentere suksesshistorier, men det er ikke nok. I verste fall vil jeg sammenligne det med strutsen som stikker hodet i sanda, selv om jeg ser at også suksesshistoriene skal fram. Balanse mellom å få fram det som ikke skal skje, men som allikevel skjer og suksesshistoriene? Det er faktisk helt nødvendig. Det er nødvendig at fagfeltet ser i hvitøyet hva de ikke bør fortsette med og så gå over til måter å jobbe på som faktisk fungerer. Mange ser det, og ønsker å gjøre noe for å endre systemet, men systemene i seg selv er fortsatt altfor konserverende. Rus- og psykisk helsefeltet er fortsatt utsatt for stemoderlig tankegang fra både myndigheter og ulike aktører innen helsesektoren, og hva kan du og jeg gjøre for at det ikke skal forbli slik? Kanskje et upassende spørsmål dagen før lille juleaften? Da skal vi nemlig lade opp til "Å være glad i hverandre og alle sammen skal kose seg..."




GOD JUL OG GODT NYTT ÅR 

- I særdeleshet til alle dere som kjemper på ulike fronter, enten det er en kamp dere har i deres eget indre, eller det er en utadrettet kamp for rettferdighet! 

Til alle dere som IKKE er likegyldige når andre utsettes for umenneskelig behandling, enten det skjer i vårt eget land eller andre steder i verden. 

Jeg har forståelse for at noen har nok med å holde det som skjer innenfor eget hode og/eller familie/vennekrets i sjakk. 

Til dere som har kapasitet til å bry dere ut over deres eget univers, vil jeg si: 
-La ikke likegyldigheten ta makta i ditt liv. Gjør noe. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Finn ut hva ditt hjerte banker mest for, og gjør noe med det! Du vil få mye energi tilbake... fordi det blir en god sirkulasjon :)

Arnulf Øverland - 1937

Et utdrag av diktet 


-Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

I tillegg vil jeg gi dere et annet dikt av Andre Bjerke, som betyr mye for meg. 

Du skal være tro av Andre Bjerke

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske

som i gold grådighet

henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal

som svulmer i store bokstaver

uten å røre ved ditt hjerte.


Ikke mot noe bud

som gjør deg til en utlending

i ditt eget legeme.


Ikke mot noen drøm

du ikke selv har drømt … 

Når var du tro?

Var du tro

når du knelte i skyggen

av andres avgudsbilder?

Var du tro

når din handling overdøvet

lyden av ditt eget hjerteslag?

Var du tro

når du ikke bedrog

den du ikke elsket?

Var du tro

når din feighet forkledde seg

og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg

gav tone.

Når din egen puls

gav rytme til handling.

Når du var ett med det

som sitret i deg

da var du tro!



Her er foto fra gårsdagen, 21.12.2012 - og vi kan skimte at sola befinner seg under horisonten. Nå går det "rette veien" mot lysere dager. 


Jeg har jobbet som prosjektleder for Finnmarksnettverket, psykisk helse og rus (2009-2012) og det vil bli videreført gjennom mitt eget firma Psykogsunn AS.
Fra 1. januar 2013 har jeg fått et engasjement i 50 % stilling, foreløpig med varighet ut juni 2013, i Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Jeg ser fram til å være en del av teamet i Erfaringskompetanse.no, som jeg har vært fra høsten 2011, men nå i større stillingsandel og med litt andre oppgaver enn tidligere. I tillegg har jeg kommet inn på videreutdanning i samarbeidsbasert forskning i psykisk helsearbeid, noe jeg også ser fram til. Utgangspunktet for 2013 er dermed veldig bra!

Takk til alle samarbeidspartnere i året som har gått, og en spesiell takk til de jeg har jobbet sammen med i ulike sammenhenger i:
Selvhjelp Norge,
LINK Lyngen,
Bikuben,
Erfaringskompetanse.no,
NAPHA,
Veiledningssenteret for pårørende i Nord-Norge,
Kultursenteret Sisa,
Kafé Blå,
Mental Helse Sør-Varanger,
SANKS,
NAV Finnmark,
Fylkesmannen i Finnmark

og mange flere kunne jeg nevnt...

Via Finnmarksnettverkets nettside finnes mange saker, og noe av det fineste jeg var med på i siste halvår i år i Finnmark var å være i Kautokeino på Selvhjelpsseminar 28. august 2012 , Lakselv på Nettverksseminaret 4. desember og på Erfaringsseminaret HÅPSBÆRERNE 5. desember 2012, så takk til alle som bidro til å få det til!





lørdag 6. oktober 2012

Et balansert selvbilde?

Jeg leste nettopp Selvfølelsens evangelium i Morgenbladet, og fikk tanker rundt hva som er hva og hvordan henger selvbildet sammen med selvfølelse, selvtillit og selvrespekt og selvforakt. I tillegg bekrefter artikkelen at det er fullt mulig å skape teorier uten at den henger sammen med det praktiske liv. 

Detaljfoto av keramikkarbeid fra serien 
"Mørketidslys". 
Eget arbeid (rakubrent keramikk) fra min tid som student på 
Kunst- og håndverk på Høgskolen i Finnmark.

Ulike kreative uttrykk har vært min form for egenterapi. 
Uten å ha utløp for følelser gjennom kreativitet er jeg høyst usikker 
på hvor jeg hadde befunnet meg i dag.
En lang periode var det like viktig som å puste.
Se Faglig fyrlykt i nord og andre saker om 
kunst- og uttrykksterpi på Erfaringskompetanse.no



Selvorganisert selvhjelp: Praktiseringen av selvorganisert selvhjelp har ledet til en teori. I Norge bygger teorien fra selvorganisert selvhjelp på tiår med praktisk prøving og feiling. Å få tak i prinsippene i selvorganisert selvhjelp er ikke nødvendigvis enkelt. 
Jeg må fortsatt trene på å bruke ulike selvhjelpsprinsipper, men jeg kan kjenne at det utgjør en forskjell når jeg greier det. Enkelt er det ikke, men jeg opplever at jeg setter grenser på en annen måte enn jeg gjorde før. Det er for eksempel forskjell på å si "Jeg opplever at jeg blir avvist" eller om jeg hadde sagt "Du avviser meg". Min opplevelse har jeg lært meg å ta på alvor fordi den er smertefull, men det trenger slett ikke å være meningen fra "den andres side" å avvise meg. Og om avvisningen er et faktum, så kan det ligge noe annet bak den igjen som egentlig ikke har med meg å gjøre. For at jeg skulle ta tak i egne livsproblemer var det å ta i bruk selvhjelpsprinsipper en av mine utveier til mestring og empowerment. Et endringsarbeid jeg begynte på i 2010, og endringsarbeidet er et livslangt prosjekt. 

Familiekonstellasjoner - flergenerasjonell psykotraumatologi
Etter å ha tatt i bruk selvhjelpsprinsipper har jeg også greid å nyttegjøre meg terapi hos psykolog og jeg har gjennom grunnutdanningen i Familiekonstellasjoner hos Hellinger fått tak i dypereliggende årsaker til mine livsproblemer. Familiekonstellasjoner, som er flergenerasjonell psykotraumatologi, har for meg betydd at jeg har fått større respekt og forståelse for den livssmerten mine foreldre og andre forfedre har opplevd. Samtidig som det har løst opp uheldige bindinger har det også ført til en sunnere måte å kommunisere på.

Kommunikasjon er ikke enkelt, men for meg er det litt enklere når jeg bruker enkle selvhjelpsprinsipper i livet mitt. At andre igjen, som ikke kommuniserer ut i fra de samme prinsippene, kanskje opplever meg som et uromoment i enkelte sammenhenger merker jeg godt. Det gjør jeg fordi effekten eller utfallet av min tydelighet kan variere sterkt. Det aller viktigste for meg er at jeg tar ansvar for mine egne følelser, prøver å sette et lite søkelys på hvordan og hvorfor akkurat "den" følelsen oppsto i gitt sammenheng. Jeg kan ikke få alle svarene alene i etterkant fordi jeg ikke er en ensom øy når jeg prøver å samhandle med andre mennesker, men jeg kan få klarhet i hva det var som traff smertepunktene mine og kanskje kan jeg få tak i noe av det som ligger i smertepunktene. Hvorfor utløses smerten? Hva skjer i det smerten utløses? Fortsatt er det sånn at jeg noen ganger roter jeg meg helt bort i grublerier mens jeg andre ganger greier å få et større overblikk. Og kanskje kan nettopp er periode med grublerier føre til innsikt og overblikk.

Selvbilde 
Mitt selvbilde tenker jeg er noe jeg selv først og fremst må jobbe med, men det er viktig at jeg samtidig vet hvem jeg omgir meg med. Noen ganger får jeg behov for å beskytte meg mot omverden, og da vet jeg at noe av det jeg har i min erfaringsryggsekk har blitt berørt på en smertefull måte. Å beskytte meg mot omverden kan være helt nødvendig i perioder, men så må jeg også gjøre noen valg etter smertefulle opplevelser. Mestring har jeg skrevet om på denne bloggen tidligere. Kanskje er det mitt valg av ulike mestringsstrategier i ulike situasjoner som sier noe om hvem jeg er, og om min selvtillit er bygd på et balansert selvbilde? Selvfølelsen trenger ikke nødvendigvis å være god etter at jeg har tydeliggjort mine grenser, men samtidig har jeg kommet dithen at om jeg IKKE hadde gjort det, så blir det skralt med selvrespekten. Å la være å tydeliggjøre mine grenser fører til tap av selvrespekt, og enda verre kan det også føre til selvforakt. Det er først og fremst snakk om at jeg greier å akseptere meg selv med de feil og mangler jeg har, men gjøre det beste ut av hvem jeg er og hvordan jeg samhandler med andre. Ingen enkel sak... men livet blir i sum enklere når jeg ikke lar de smertestikkene påminnelsene bare flyte forbi i alle situasjoner. I en del sammenhenger er det helt nødvendig å la det passere uten å si noe høyt, men jeg kan likevel ta tak i mitt indre uten at det uttrykkes overfor andre.

Etter at jeg sluttet med antidepressiva har det på noen områder helt klart blitt mer smertefullt å leve. Men jeg fikk en viktig påminnelse her om dagen i form av et sitat jeg selv oppdaget for mange år siden, og det er som følger:  
“Feilen med å iføre seg et panser, er at det ikke bare tar av for smerter, men også for gleder.” (Celeste Holm)

Filmtips: En svensk dokumentarserie om medikamenter. Hvem bryr seg i Sverige? Saken er sakset fra WSO-bloggen.

Det var dagens tanker om selvbilde, selvfølelse, selvtillit, selvrespekt, selvforakt, og hvordan jeg selv kan ta tak for å få en balanse, og hvert enkelt menneske må finne sin vei. Det er mange ulike veier som fører fram... og mange ulike kombinasjoner er det også mulig å få til. Mitt indre landskap er i stor grad avhengig av hvilke redskaper jeg har tilgjengelig.

Mer om selvorganisert selvhjelp: Selvhjelp Norge.
Familiekonstellasjoner: Hellingerinstituttet i Norge.

Artikkeltips fra Aftenposten: Håp for dårlig selvbilde. Skrevet av 
Jofrid Bjørkvik Psykologspesialist Helse Fonna, Doktorgradsstipendiat, Universitetet I Bergen Et utvalge sitater: 

"-Ulike begreper.
I dagligtale og fagspråk blir det brukt en rekke ulike begreper for å sette ord på menneskers oppfattelse av seg selv. Selvtillit, selvfølelse, selvaktelse og selvbilde er noen av dem. Verdien av å skille dem fra hverandre er etter min mening avhengig av hvilken sammenheng man bruker dem i. Poenget er at man har en formening om hva man legger i begrepet, hva man snakker om. I denne teksten er målet å fokusere på personens evaluering av sin egen verdi som menneske, eller i hvor stor grad han eller hun opplever seg selv som "god nok". Jeg vil understreke at "god selvaktelse", ut fra en slik definisjon, ikke legger opp til et mål om å føle seg perfekt eller feilfri, men snarere en aksepterende holdning til seg selv med sterke og svake sider. (...)


-Endring av selvbilde handler om å våge å være en liten stund i den sårbarheten som oppstår når man setter spørsmålstegn ved den gamle, vante verdensforståelsen. Det er kanskje ikke sikkert at det er slik likevel?"

Et annet eksemplar fra serien "Mørketidslys" - Rakubrent keramikk

God helg til deg som stakk innom bloggen min!
Fra YouTube (Alf Prøysen): Du skal få en dag i mårå



mandag 10. september 2012

Kunst- og uttrykksterapi

Jeg har gjort et intervju med Dora Schmidt Stendal, og det handler blant annet om kunst- og uttrykksterapi. Dora Schmidt Stendal har jeg utropt som faglig fyrlykt. Du finner intervjuet på Erfaringskompetanse.no og i forbindelse med Porsgrunnkonferansen 2012 hadde Erfaringskompetanse.no permiere på filmen "Mitt hjerte banker for...", og det er egen sak på nettsiden, som du finner her.

Kunst- og uttrykksterapi er for meg en helt innlysende måte det går an jobbe med sitt indre på, og det skulle gjerne være muligheter for det i hele landet. I Finnmark finnes ikke den muligheten, så vidt meg bekjent. Kommenter gjerne dette innlegget, hvis jeg tar feil. Jeg kan håpe at jeg tar feil :) -Men etter å ha undersøkt nylig for egen del i Alta finnes det verken innenfor offentlige helsetjenester eller kunstterapeuter som har privatpraksis. Jeg ønsker meg kunst- og uttrykksterapi som et mulig alternativ til tvang, gjerne via brukerstyrte aktivitetssentre. Totalt sett tror jeg både staten og kommunene ville spart penger fordi folk får anledning til å jobbe med sitt indre og de får samtidig brutt eventuell isolasjon.

Indre liv generer ytre liv. Om "Levende bilder, levende liv" fra Porsgrunnskonferansen 2010. Intervjuet av erfaringskompetanse.no. -Alt er frø. Under jordoverflaten finnes alltid spiren til nytt liv - mennesker kan alltid finne en ny begynnelse...

Porsgrunnkonferansen 2012 var jeg med å legge fram "Vi drømte stort: Bokprosjekt om psykose."

Det er ikke til å legge skjul på at endringsprosesser og fødselsprosessene kan være smertefulle.
I dag har jeg gått tur med min lille hund i marka her jeg bor, og her er det mange turmuligheter. Jeg går for tida gjerne på steder der jeg finner kantareller. Turen i dag bød på mange fotomotiv og ga meg mange assosiasjoner, så kanskje blir det et eget blogginnlegg av det. Her deler jeg noen av de 77 bildene jeg tok i dag:

Først ut er lille Båti-vennen min, som alltid er i nuet og som alltid vil gå på :) eller snuse på noe som er akkurat her og nå... God turvenn!


Bilde nr 2 - assosiasjoner om å være lik et tørrlagt uoversiktelig bekkeleie... noe jeg til tider føler meg som nå...


og bilde nr 3 illustrerer veiene jeg må ta stilling til om jeg skal gå på eller ikke... om jeg skal greie å overvinne hindre eller ikke... det er hele tiden valg jeg må ta stilling til... men jeg kan ikke la være for da blir jeg sittende fast... 




Forhåpentligvis greier jeg igjen å finne mine kilder hvor jeg kan hente krefter og mot til å komme i mål... for denne gangen. 


Karin Boyes dikt "I rørelse"

I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd -
men det är vägen, som är mödan värd.

Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.

På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.



--------------

Og jeg vet at uansett hva jeg gjør eller ikke gjør så er jeg i Herrens hender, og det er jeg ubeskrivelig takknemlig for. 







søndag 1. juli 2012

Et drøyt halvår uten antidepressiva

og det er merkbare endringer:
1) Jeg har ikke lenger det søtsuget jeg hadde
2) Jeg er ikke lenger kjempesulten etter kl 22 om kvelden
3) Jeg har mer kontakt med mine egne følelser
4) Døgnrytmen har blitt bedre, d.v.s. at jeg ikke er veldig trøtt om morgenen

Er disse fire faktorene tilfeldig? Ikke godt å si, men det er i hvert fall min erfaring. Det kunne vært interessant å høre om andres erfaringer.

Jeg hadde brukt to ulike typer antidepressiva fra 1998 sammen med *stemningsstabiliserende medisiner, så det ble mange år. Fra ca 1. april har jeg startet nedtrapping på stemningsstabiliserende medisiner, og i dag har jeg redusert til 5/8 av opprinnelig mengde.
*Stemingsstabiliserende medisiner for mitt vedkommende er antiepileptika.

Jeg tar nedtrappingen S A K T E, slik det anbefales i:


Skadereduserende veileder for å slutte med eller bruke mindre psykofarmaka 

som er utgitt av:

Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse innen psykisk helse

Jeg brukte en måned på 7/8, to måneder på 6/8 og i dag startet meg med 5/8 dose. Foreløpig merker jeg ikke noe som helst, men jeg vet at jeg går på nye veier, og at det jeg opplever underveis er det viktig å kjenne på, kjenner etter, være til stede her og nå... noe jeg har blitt bedre på. Tidligere har jeg fortalt at jeg tror årsaken til psykoser kan være traumer, og i og med at jeg har fått hjelp til å jobbe med noen av traumene, så tenker jeg at dette går i riktig retning, men det blir sikkert en del uoversiktlige svinger underveis...

Foto: Siv Helen Rydheim


Alle leger jeg har snakket opp igjennom årene har vært svært skeptiske til nedtrapping av medisiner, og i særdeleshet de stemingsstabiliserende. Flere har sagt "Never change a winning team". Jeg er heldig for jeg nå har et team bestående av levende mennesker. Fastlegen, som riktignok er skeptisk, men ikke uvillig til at jeg prøver, psykolog som har tro på at det skal gå, og som er åpen for at jeg kan kontakte han når jeg har behov. I tillegg har jeg familie og gode venner som støtter meg i nedtrappingsfasen. 

Det har vært en lang vei for meg å tørre å tro selv på tross av det leger har sagt, at det er mulig å leve et liv uten medisiner, og det gjenstår også å se om jeg greier å trappe helt ned på de medisinene jeg fortsatt bruker. Min store skrekk, ut i fra de erfaringene jeg har, er å bli innlagt på tvang og bli tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner. Hittil er det ikke opprettet medisinfrie behandlingstilbud, noe vi er veldig mange som venter på.

Det kommer fram i flere og flere sammenhenger at det er stort overforbruk av medisiner. Det stilles spørsmål ved om de virker ut i fra hensikten. På meg kan jeg si at jeg ble ikke mindre deprimert, men jeg ble avflatet eller mindre fininnstilt følelsesmessig. Kanskje kan det for enkelte være bra å få en ekstra vegg i forhold til å ta innover seg all verdens sorger, og sist men ikke minst å bli vippet av pinnen på grunn av personlige sorger? Jeg synes det er på tide med mye større grad av restriktiv utdeling av antidepressiva og la kroppen og sjela lege seg selv rett og slett fordi det å slutte med medisinene er vanskelig. Det er et kupp fra legemiddelindustrien at troen på at det virker og at det ikke er vanskelig å slutte igjen. Ja, det virker, men på hvilken måte virker medisinene? Tro om flere har hatt det som meg, at de ikke har blitt mindre deprimert, men fått andre virkninger? 

Relaterte saker:


torsdag 17. mai 2012

Hurra?

Ikke alle har en god fellesskapsfølelse i forhold til 17. maifeiring. Jeg har ikke det, og i går ble jeg så berørt av noen personlige betraktninger fra en person. En av de som heller ikke føler for å delta i det store fellesskapet på 17. mai. Enkelte ganger har jeg deltatt litt halvhjertet, men jeg er mest bekvem med å holde meg inne denne dagen. Det vil si, ikke bare inne... Jeg skal på tur med Båti-vennen min... men vi "menger oss ikke" med 17. maifeirende folk. 



Jeg er glad i landet mitt, i naturen og i mennesker jeg har kontakt med. Jeg kjenner flere som også kjenner på sårhet i forhold til vår nasjonaldag. Å si det er som banne i kjerka. Jeg vet det, men jeg gjør det allikevel.

I går tok jeg i bruk et selvhjelsprinsipp når jeg kjente klumpen i halsen. Jeg ringte til en person jeg kjenner og som jeg er trygg på. Det er ikke ofte jeg gråter, men i går gråt jeg når jeg snakket med vedkommende på telefon. Hvorfor gråt jeg? Jeg kom i kontakt med det lille barnet i meg som ikke var en del av fellesskapet på 17. mai. Jeg husker jeg gikk i 17. maitog og det jeg følte mest på var utenforskap. Jeg var 12 år, og følte meg ikke "hjemme" blant de andre skoleelevene på en skole jeg hadde kommet til etter en flytting. Min eldre søster, som gikk i en klasse over meg, hadde allerede fått venner, men det hadde ikke jeg. 

Det ligger antagelig ennå mer bak dette traumet enn akkurat det at den dagen dukker opp som vanskelig. Det kommer nok fram hva det dreier seg om, slik at jeg får bearbeidet det bedre.


Nedtrapping av medisiner
Jeg har tidligere på denne bloggen fortalt jeg er i en nedtrappingsfase i forhold til medisiner, og har startet på ny nedtrappingsrunde i vår. Nå er det de "stemningsstabiliserende" medisinene jeg trapper ned på. 

Jeg bruker lang tid på nedtrapping og følger en skadereduserende veileder som er utgitt av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Det jeg merket når jeg trappet ned og sluttet på antidepressiva var ikke at jeg ble deprimert, men jeg blir derimot lettere berørt, og klumpen i halsen blir veldig påtagelig. Jeg må lære meg å håndtere det å gråte... er det jeg tenker. Kontrollfreaken i meg skal "lære meg å håndtere det å gråte"... Jeg ser hvor feil det kan bli... Jeg må heller lære meg at kontrollfreaken skal ha mindre plass i livet, og det lille barnet skal få større plass.

Familiekonstellasjoner er en god måte å jobbe med dette på, noe jeg også gjør i tillegg til at jeg har en psykolog jeg snakker med, og det er ved å ta i bruk prinsippene for selvorganisert selvhjelp som har gjort at jeg fikk øynene opp for hvilke behov jeg har. 

Renselsesprosess
Det å gråte vet jeg er en renselsesprosess... og for en som meg som lærte meg å bli "kontrollfreak" veldig tidlig i livet, er det som å gå inn i en ny lærefase hvor jeg skal ha med meg det lille barnet i meg. Det er det lille barnet som krever sin plass. Hvorfor kunne ikke ansattte i psykiatrien forstå det den gangen i 1992, når jeg ble innlagt på tvang og pumpet med medisiner? Det som egentlig var en gavepakke for å bli bedre kjent med meg selv, ble av "fagekspertisen" forkastet som en alvorlig sinnslidelse som det var om å gjøre å medisinere bort så snart som mulig. Medisinene gjorde meg nesten til en søvngjenger.

Jeg fikk et dagferskt eksempel fra en person som er innlagt. Hun fikk høre fra personalet at hun, av hensyn til de andre pasientene, må ta seg sammen og late som hun er glad... Den legen og den primærkontakten tenker jeg snarest må finne seg et annet sted å jobbe... Hun som fikk høre dette fra legen og primærkontakten skriver: "Jeg sa til overlegen og primærkontakten min at deres utsagn hadde jeg lyst til å melde inn til kontrollkommisjonen som ett overtramp mot meg som ett menneske som er veldig deprimert og nedstemt pga mine traumatiske hendelser i oppveksten. De mente jeg overdrev det hele og måtte ikke ta det sånn til meg, de mente at det var til det beste for miljøet for avdelingen at jeg spilte skuespill." 

Det er klart dette er noe å ta videre til kontrollkommisjonen, men jeg er samtidig redd for at det vil renne ut i sand, og bare være en ekstra belastning for vedkommende som opplevde dette. Det finnes tusenvis av eksempler på krenkelser som blir gjort at fagpersoner som er satt til å arbeide med mennesker som er i psykisk krise. 

Jeg selv trodde etter hvert på psykiaterne som mente at medisiner var helt nødvendig. Jeg har erfart at medisiner konserverer problemene. Medisiner løser ingen problemer, annet enn at de demper de "ytre" symptomene og det legger lokk over det innvendige smertetrykket. Men jeg vil bli et helt menneske. Jeg er klar for å ta den smerten jeg gjennom min indre kontrollfreak greide å undertrykke i mange, mange år. Om "psykiatrien" hadde gitt meg en mulighet i 1992 til å dykke ned i traumene, så tror jeg at livet hadde blitt bedre å leve. Det har gått 20 år, og jeg velger å se optimistisk på framtida. Resten av livet mitt... Jeg har tatt makta tilbake i eget liv, og den makta gir jeg ikke i fra meg igjen.

Ja, i dag kan jeg si at jeg er glad i landet mitt, og jeg er glad i fylket jeg bor i, og jeg er glad for at en person jeg har på min venneliste på Facebook skrev: "Gratulerer med dagen alle sammen! Ønsker alle en flott dag i dag - og så må vi alle, i morgen og alle andre dager, fortsette å arbeide for fortsatt demokrati, ytringsfrihet og rettigheter for alle!"

Gjenåpning av stengte rom
Det er mange som kjemper for at de psykiatriske metodene skal endres. Det er mange som har opplevd at tvang ikke er løsningen på psykisk smerte. Det er mange som ser på psykisk smerte som en mulighet for å åpne opp i stengte rom. Slik jeg også etter hvert har lært å se på det. Før eller siden er det antagelig nødvendig å gjenåpne stengte rom, som det var nødvendig å stenge fordi det var for smertefullt i øyeblikket å være i de rommene.

Gjennom at demningen brister, får jeg en mulighet til å gå inn i de rommene jeg en gang stenge. Jeg kan ta tilbake opplevelsene og følelsene som gjorde at jeg en gang måtte stenge fordi jeg ikke hadde ord for følelsene. Følelsene som forbindes med opplevelsene kan jeg ta fram i nuet og jeg setter ord på, følelsene som en gang førte til kaos og til behov for å stenge av. Ved å bruke selvhjelpsprinsipper kan jeg åpne rommene igjen. Prinsipper jeg har tatt i bruk etter å ha vært deltaker i selvorganisert selvhjelpsgruppe. Gruppa var et mentalttreningsstudio, og det aller viktigste er at jeg har greid å ta i bruk prinsippene utenfor gruppa. Jeg bodde i Øst-Finnmark når jeg kom i gang med selvorganisert selvhjelp, og det første møtet jeg var med på i gruppa var i mars 2010. Vel to år siden. 

Bildet er fra Varangerfjorden


Hvordan måler våre politikere suksess?
En politiker fra Finnmark skrev for en tid tilbake: "Om noen skulle være i tvil, vår flertallsregjering er en suksess, og våre løsninger har preget utviklingen av samfunnet vi lever i. Vi søker alltid nye løsninger for framtidas utfordringer. Vi er stolt av det vi har gjort, men ikke fornøyd - men vi er aldri i mål."

Søker alltid nye løsninger for framtida utfordringer? Tja... det har jeg ikke inntrykk av. Mitt inntrykk er at AP tviholder på "gamle løsninger" i mange sammenhenger. Lov om psykisk helsevern er et eksempel. Den har blitt endret noen ganger, men bare med bittesmå endringer som i praksis har hatt lite si for de som utsettes for tvang. Asylpolitikken imponerer ikke akkurat... det "nye" som har kommet inn er ikke et gode for de barna som blir sendt ut fra det landet de har vokst opp i. Kaldt, kaldt, kaldt... AP -Det er ingen varme i dette!

Ja, jeg kan forstå at AP sier at de har noe de kan være stolte av, men jeg synes det overskygges at mye av det jeg tenker at Arbeiderpartiet ikke kan være stolte av. Det er særlig det som gjelder asylpolitikken og i forhold til rus- og psykiskhelsefeltet, herunder i forhold til psykiatri som er et svart hull for AP.  Menneskerettigheter? Nei, AP er ikke opptatt av menneskerettigheter i eget land. De er gode på å overvåke menneskerettighetene i andre land, men ikke i eget! 

Samme politiker jeg referer til har tydeligvis ikke det feltet rus og psykisk helse som interesseområde. Så mye har jeg forstått. Ikke har jeg registrert at noen av de andre AP-representantene fra Finnmark har interesse for feltet heller. 

Den eneste stortingsrepresentanten fra Finnmark som har svart når jeg har sendt henvendelse til Finnmarksbenken er høyres representant Frank Bakke-Jensen. Kanskje er forklaringen så enkel som at det er de som er i opposisjon til regjeringsmakta som svarer? Jeg vet ikke, og Høyre er heller ikke "mitt" parti. 

Asylpolitikken
AP alene har ikke ansvaret for asylpolitikken i landet, men de har et meget stort ansvar. 

Et arrangement via Facebook, som jeg ble invitert til er som følger: 
"Vi bærer grønn sløyfe for å vise motstand mot asylpolitikken som føres i dag der over 400 norske barn skal sendes ut av landet. 

Alle som bærer den grønne sløyfen vil fremme et felles budskap: Stopp den uverdige behandlingen av barn som nå sendes ut av landet de er vokst opp i! Vi vil kjempe for barna og mot systemet som ikke har plass til dem lengre. Vi tar avstand fra en politikk som hindrer barn fra å leve en trygg og forutsigbar barndom. Vi vil markere en klar motstand mot en politikk som underkjenner internasjonale forpliktelser gjennom barnekonvensjonen.

I dagens lovverk fremgår det nemlig klart at barnas tilknytning skal tillegges vekt, mens innvandringspolitiske hensyn kan tillegges vekt –men i praksis så ser vi dessverre at flere politikere forsvarer en praksis som først og fremt ivaretar innvandringspolitiske hensyn fremfor barnets tilknytning. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke viser noe vilje til å endre denne praksisen.

VIS DIN MOTSTAND: BÆR GRØNN SLØYFE!

Grønn: Spirer, liv, nytt håp, fremtid 

Du finner et grønt silkebånd i nærmeste hobby/syforretning. Fest det på frakken, kåpen, dressen, flagget, på treet i hagen..:)

PS: Det starter 16.mai pga Nathan skal sendes ut da, men bør kjøres videre som et symbol for barns rettigheter. Den grønne sløyfen skal bli et kjent symbol."

Jeg drømmer om et Norge som hvor vi alle kan være stolte av landet vårt også i forhold til asylpolitikk og i forhold til helsetjenestene innenfor rus- og psykisk helse. Siden jeg kan lene meg til Jesus, også i dag, så tror jeg på at endringer er mulig. Vi kan ikke i et så rikt land som Norge, la de "minste" blant oss ikke få sin plass i vårt samfunn.


Avslag på asylsøknadene - til hvem?
En historie om Mohamed Ganam, som er publisert på Dagsavisens "Nye meninger". Det gjelder en asylsøker som har fått avslag. Et lite utdrag: "Mohamed har blitt arrestert flere ganger på grunn av sin politiske aktivitet. Hver gang har han blitt behandlet dårlig, men den siste arrestasjonen var den verste. I 22 dager hang han i kjettinger fra taket i en mørk celle, mens han ble torturert døgnet rundt. Han fikk elektriske støt i fingre og tær, han ble slått med jernrør til ribbena brakk, han ble slått i ansiktet slik at tenner falt ut og han ble vekt hver gang han holdt på å sovne. Torturistene lyste ham i øynene med et sterkt lys slik at han ikke så hvor slagene kom fra. En av vennene hans som også var fengslet fikk benet sitt sagd over mens Mohamed måtte se på. Da Mohamed til slutt ble sluppet ut av fengslet bestemte han seg for å forlate Gaza."


Greier ikke helt å si HURRA...

Gud signe vårt dyre fedreland 
med Kine Hellebust  

Video om selvorganisert selvhjelp:
http://www.youtube.com/watch?v=xMfzpjYq7a8
http://www.youtube.com/watch?v=CvAZ55vzRz4&feature=channel&list=UL

Video med meg fra et foredrag på Amaliedagene i 2011
http://www.youtube.com/watch?v=h071UzgEtyM



tirsdag 3. april 2012

Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?

Jeg vil starte med å svare på hva som er lykke for meg. Det kan være noe helt annet for deg! For meg er det lykke å kunne håndtere min livssmerte på en grei måte uten å måtte stikke av gårde rent fysisk eller ved hjelp av tankeflukt. Derfor er jeg ikke helt enig i følgende utsagn: ”Man blir ikke lykkelig av å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe”. Nei, kanskje ikke det alene og kanskje ikke med en gang, men for min del har det å være deltaker i en selvorganisert selvhjelpsgruppe ført meg et stykke videre på min livsvei. Det har skjedd ved å delta i gruppa hvor prosessen gjorde meg smertelig klar over at jeg faktisk hadde behov for hjelp fra fagfolk for å ta tak i bakenforliggende traumer.

Traumene har gjort at jeg reagerer gjennom det jeg gjerne kaller mine ryggmargsreflekser. Med det mener jeg at jeg har traumatiske opplevelser fra barne- og ungdomstid, opplevelser som har gjort at jeg på enkelte områder har hatt en lite utviklet verktøykasse for å håndtere problemer når de har dukket opp. Det har vært ”hakk i plata”, for å si det sånn. Jeg har i liten grad greid å endre mitt reaksjonsmønster i nære relasjoner. Jeg gikk inn som deltaker i selvhjelpsgruppa fordi jeg har hatt problemer med grensesetting i særdeleshet i nære relasjoner.

Mine traumer hadde ingen plass i selvhjelpsgruppa. Der forholder vi oss fortrinnsvis til her og nå og framover. Jeg fikk samtaleterapi hos psykolog og traumeterapi gjennom Familiekonstellasjoner. Det å bli oppmerksom på at jeg ikke helt greide å være til stede her og nå, fordi mine ryggmargsreflekser dro meg tilbake til gamle reaksjonsmønstre, er det ikke sikkert jeg hadde blitt like bevisst på hvis jeg ikke hadde deltatt i den selvorganiserte selvhjelpsgruppa. I livet mitt har det til sammen vært mange veikryss å stoppe opp i, og noen ganger har jeg blitt stående svært lenge før jeg har greid å velge den videre veien jeg skulle vandre. Andre ganger har jeg gått så fort igjennom veikryssene at jeg ikke har oppdaget at jeg har stått overfor valg.

(Maleriet er akryl på plate -uten tittel-
malt av meg selv en stund etter at jeg hadde blitt deltaker i selvhjelpsgruppe)


Lykke? Ja, hva er egentlig lykke for meg? Lykke for meg kan være så mangt, men det å greie å være til stede her og nå med hele meg er faktisk lykke for meg, selv om det innebærer å kjenne på smertelige forhold i meg sjøl eller i mellomrommet mellom meg og ”den eller de andre”. Jeg skal ikke driste meg til å si at jeg kjenner på andres smerte, fordi jeg tror når jeg gjør det, så er det bare en delvis sannhet. Jeg kan egentlig bare kjenne på deler av andres smerte og da kanskje helst når jeg kjenner noe smertefullt igjen i meg selv.

Det er mye snakk om ”å være i flyt” for tida. Jeg tror kanskje det kan sammenlignes med ”å være til stede her og nå”, men jeg har en liten mistanke om at mange som snakker om ”å være i flyt” samtidig så gjerne vil være det med positivt fortegn alene. Kanskje tar jeg feil, og jeg skal ikke påstå at jeg har satt meg så veldig mye inn i hva det vil si ”å være i flyt”, men mitt hovedinntrykk er at det innebærer et nesten utelukkende positivt driv. Nesten litt på linje med ”Tenk positivt, så går alt så meget bedre”. Men for all del jeg kan ta helt feil.

Befriende med selvorganisert selvhjelp
Det var ganske befriende med selvhjelp når jeg forsto at det er lov å være menneske på godt og vondt. Det er faktisk helt greit å gjøre såkalte feil valg. Det er faktisk bedre å ta noen valg som kanskje ikke ser riktig ut enn å stå på stedet hvil. Kanskje lærer jeg aller mest når jeg har valgt en feil vei? Eller kanskje finnes det egentlig ingen veier som er feil? For meg blir summen av alle veiene faktisk helt riktig.

Det første møtet jeg deltok i den selvorganiserte selvhjelpsgruppa spurte igangsetter ”Hva føler du her og nå”? Jeg kjente en uro i magen med en gang, og måtte bare ærlig svare at jeg ble rastløs og fikk spørsmålet ”rett i magen”. I sosiale sammenhenger er jeg ikke ukjent med å snakke, men da har jeg gjerne snakket om noe allerede har skjedd eller om noe som skal skje. Ikke hvordan jeg føler det akkurat her og nå. Det blir veldig nært, og den type nærhet er skummelt. Hvorfor var det skummelt? Det ble stilt krav til meg om si noe om hva jeg følte der og da.

Det var ikke vanskelig å se i etterkant av hvert møte om vi hadde greid å være til stede her og nå. De møtene da vi ikke helt greide det ble langtekkelige. De møtene når vi greide det gikk tida veldig fort. I forbindelse med avslutningen måtte jeg si at det egentlig hadde vært veldig fint å være med i en gruppe hvor vi faktisk hadde delt et stykke liv. Vi brukte f eks gruppa til å leite oss fram til å sette ord på følelser og å trene på å være til stede her og nå. Jeg måtte også ta i bruk grensesetting i gruppa, og det var ikke enkelt for meg. Det var ikke særlig enklere i gruppa enn i mitt daglige liv, men i gruppa fikk jeg trent på det.

Siden mesteparten av livet foregår utenfor gruppa begynte jeg ganske snart å forsøke å ta i bruk selvhjelpsprinsipper i mitt daglige liv. Et eksempel er at jeg bestemte meg for å si til familien min at jeg ikke ønsket at de alle skulle komme samtidig på besøk. Jeg ønsket at de skulle komme hver for seg fordi det passet best for meg. Når jeg skulle ha ferie, så var det viktig for meg å kjenne etter hvordan jeg ville ha det. Det ble ingen store reaksjoner på det, men det var veldig greit for meg å kunne si tydelig i fra hvordan jeg vil ha det i mine ferier og i mitt hjem.

Det var flere nære personer jeg sa tydeligere i fra om hvordan jeg vil ha det på andre områder i livet. Noen fikk jeg forståelse fra, mens andre sa at de faktisk ikke forsto at det kunne være et problem for meg. Ytre sett har jeg kanskje ikke hatt problemer med grensesetting, og derfor ble det noe som ikke stemte for de jeg ikke møtte forståelse hos. Jeg måtte bestemme meg for at det ikke var mitt problem at de ikke forsto. Å finne fram til årsaker for hvorfor jeg har hatt problemer med grensesetting var heller ikke et tema i selvhjelpsgruppa siden vi ikke skal grave i fortida. Jeg funderte en del over det på egenhånd. Før jeg begynte i selvhjelpsgruppa hadde jeg et ganske greit forhold til hvorfor jeg hadde problemer med det, og selv om det har blitt enklere for meg å sette grenser, så har det ikke blitt helt uproblematisk. Det er måten å håndtere det på som har blitt litt annerledes. Jeg tror jeg vil kjenne det mer eller mindre problematisk å sette grenser resten av livet. Det at jeg nå greier å ta i bruk selvhjelpsprinsipper, tror jeg totalt sett er med på gi mer lykke i livet. Lykke for meg handler om flere områder i livet, men det handler absolutt om å kunne kommunisere på en ærlig måte.

Jeg har vært deltaker i en selvhjelpsgruppe som har møttes på telefon og skype. Det at jeg fikk den muligheten gjorde at det ble et alternativ for meg å være deltaker i en selvhjelpsgruppe. Uten denne muligheten, ville jeg aldri fått anledning til å delta. I alt var jeg deltaker i to grupper, og til sammen i drøyt halvannet år.

Siv Helen Rydheim, 2. april 2012

Her skuer jeg utover en framtid med flere verktøy som gjør at jeg håndterer min hverdag på en bedre måte... Mestringsstrategier i forhold til problemer kan det også kalles.

For mer informasjon om erfaringer med selvorganisert selvhjelp se her. Der finner du lenker til informasjonsmateriell fra Selvhjelp Norge og lenker til tre YouTube-videoer der Gunn Anita Vang bidrar med sine erfaringer i forhold til selvorganisert selvhjelp.

Foto Monica Birkemo Johansen (2010)