Piller mot depresjon? Tror ikke det...

Min erfaring er at pillene stenger følelser ute. Det er en fare for å bli avstumpet. Jeg mener selv at jeg var avstumpet når jeg brukte antidepressiva, og jeg brukte antidepressiva sammenhengende fra 1998 til 2011. Jeg hadde samtaler med flere psykiatere og fastleger om det å trappe ned, og standardsvar var at de ikke ville anbefale det. Begrunnelsen var at jeg fungerte så godt på den blandingen av medisiner jeg tok.
Jeg stilte følgende spørsmål til en lege: "Er det slik at hvis jeg slutter med medisiner, så er det som å bruke en russisk rulett? Svaret jeg fikk var at det var enda verre. Det var helt sikkert at kula ville treffe. Flere har brukt uttrykket "Never change a winning team". Og det omtalte "teamet" besto av tre forskjellige typer medisiner. To av de var antidepressiva, og disse greide jeg å slutte med før jul i 2011, og det var etter en meget langsom nedtrapping.

Det neste blir å trappe langsomt ned på den stemningsstabiliserende medisinen jeg tar, og så forhåpentligvis kan jeg slutte helt. Det er ingen enkel sak å slutte med medisiner etter å ha brukt de samme over så mange år, men jeg har ikke lenger bare pillemiksen som "team". Nå har jeg også en psykolog, og jeg tror fastlegen også vil være med på den videre nedtrappingen. Hun var mer skeptisk til å ta den siste enn de to antidepressivaene. Det er en fordel at jeg har et team bestående av mennesker og ikke bare piller. Jeg trenger de menneskemøtene jeg kan få... ikke bare noen kalde piller. Jeg har i tillegg til psykologen og legen flere gode venner og jeg har familie som støtter meg. Noe som gjør at jeg starter en nedtrapping i vår, og kanskje bruker jeg 1-2 år på nedtrappingen, slik at det alt i alt faktisk blir flere år med nedtrapping av medisiner.

Med bakgrunn i en YouTube-video ble jeg tidligere i dag inspirert til å skrive et blogginnlegg: "Depresjon nødvendig for å få en dypere forståelse?"
Ja, jeg tror faktisk det er en sannhet.

Nylig har jeg vært med på å redigere og publisere tre videoer fra Finnmarksnettverket, hvorav jeg her vil trekke fram en av disse, som du finner her.
Gunn Anita Vang, som er "den selvorganiserte selvhjelpens mor" i hele Nord-Norge, bidrar i den videoen med sine personlige erfaringer med å ta i bruk selvorganisert selvhjelp. Hun forteller om angsten som veiviser, angsten som ressurs. Se gjerne alle tre videoene, så får du en god sammenheng.

Det er på tide at vi greier å snu på betydningen av forskjellige sykdomsbegreper. Kanskje er det slik at vi, gjennom andre måter å tenke på om det som kalles for psykisk sykdom, kan få en snuoperasjon. Kanskje kan forståelsen av f eks både angst, depresjon og psykose bli mer positiv?

Ja, det har vært smertefullt når jeg har stått midt i det, men når jeg lærte å håndtere smerten og å bruke smerten som veiviser, så ble jeg styrket og jeg har fått et rikere liv. Det er et evighetsperspektiv i den forstand at jeg tror ikke det er mulig å bli "utlært" med tanke på å håndtere smerten jeg bærer i livet mitt, men jeg kommer styrket ut av det når jeg faktisk greier å håndtere det jeg møter av smerte i livet.

Jeg har et foredrag på Amaliedagene 2011 med tittelen "Kan psykose være drøm i våken tilstand?" som ble filmet og redigert av Hvite Ørns leder Jan-Magne Sørensen, og lagt ut på youtube.

I 2005 laget jeg en serie keramiske bilder jeg kalte "Mørketidslys", og dette er et detaljfoto fra et av disse. Jeg har en formening om at det lyset vi opplever her nordpå i mørketida, som er så fantastisk vakkert, at det er nesten verdt å ha mørketid i to måneder.

Noen ganger er det tungt, men kanskje er det meningen av vi også skal kjenne litt på nettopp det at det er tungt?

I overført betydning, nemlig når jeg har befunnet meg i et sjelelig mørke, så har det vært langt i mellom lysglimtene, men kanskje var det nødvendig å være i en slags dvale? Det har ikke jeg svar på, men jeg vet at jeg neppe ville hatt samme forståelse for folk som har det tøft psykisk om jeg ikke selv hadde opplevd å være i ulike tilstander som betegnes som sykt. Kanskje kan det være like friskt som sykt, om vi bare får øye på måter å håndtere den indre mørketida på som kan gi en god mestringsfølelse?

Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?
Erfaringer fra selvorganisert selvhjelp, video nr 2 av Gunn Anita Vang på YouTube
Du finner to andre videoer om selvorganisert selvhjelp på Finnmarksnettverkets kanal på YouTube. En omtale av alle tre videoer finner du her.

Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!

Blomsterglede en soldag i september.

Rett før jul tok jeg min siste antidepressiva, og jeg har brukt disse medisinene fra 1998. Etter å ha lest om hvor liten effekt medisinene har det siste året, har jeg blitt helt overbevist om at veien mot å bli kvitt Cipramil og Tolvon var helt riktig.
Mitt blogginnlegg "Antidepressiva - en melkeku for legemiddelindustrien" Sitat: "Psykiater Trond F. Aarre har i sin nye bok ”Manifest for psykisk helsevern” tatt for seg forskning på bruk av antidepressiva. Hans konklusjon er at 1 av 10 som bruker denne type medisin vil oppleve at den virker. Ti pasienter må behandles med medisinen for at en pasient skal bli frisk. Han problematiserer ikke at alle ti sannsynligligvis får stort ubehag den dagen de ønsker å slutte med medisinene."

Cipramilpillene var desidert verst å slutte med på grunn av kroppslig ubehag. For ca en uke siden sluttet jeg med Tolvon, og jeg har ikke merket noe særlig ubehag etter det. Det er et problem at legemiddelindustrien ikke produserer mindre enn 10 mg's piller, men jeg løste det problemet med å knuse tablettene og løse dem opp i vann, så drakk jeg 2/3 av vannet en periode og gikk til slutt ned til 1/3 og mindre enn det før jeg sluttet helt. Dette var en ide jeg fikk fra en som hørte på et foredrag jeg holdt under Amaliedagene 2011. Det var en god ide! Jeg sluttet helt med Cipramil i slutten av september i år, og hadde flere uker etterpå kroppslig ubehag. Men i og med at jeg har snakket med flere andre som har opplevd samme type ubehag, så visste jeg hva jeg gikk til. Det er en av fordelene med erfaringsutveksling! Det gjaldt for meg at jeg stålsatte meg, og jeg er i havn å kvitte meg med medisinene. Alt i alt har jeg brukt 1 1/2 år på nedtrappingen.

En litt rar "bivirkning" av å slutte med Cipramil oppdaget jeg er at jeg blir lettere berørt, så en effekt av å bruke antidepressiva er antagelig at jeg ble mer "likegyldig og kald"! Er det noe jeg ønsker å være? Nei, fri og bevare meg. Jeg vil være et levende menneske!!! Kunne vært interessant å høre om andres erfaringer i forhold til dette?

Nå gjenstår nedtrapping av Tegretol, som jeg også har brukt fra 1998. Det er en type medisin som virker stabiliserende på mani og depresjon. Først skal jeg nå la kroppen venne seg til å være uten antidepressiva i noen måneder.

Legemiddelfrie behandlingstilbud er ikke på plass, men har blitt etterlyst gjennom en aksjon som er undertegnet av We shall overcome (WSO), Hvite Ørn, Mental Helse, Aurora og Landsforeningen for pårørende (LPP). Dette er sendt til: Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen med kopi til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

Et annet blogginnlegg jeg skrev for Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang" kan være verdt å lese for deg som er opptatt av å få etablert alternativer til tvang.

Jeg har tre blogger:
psykose.erfaringer med over 10289 treff (i drift fra juli 2010)
sivhelenrydheim.blogspot.com med over 5903 treff (i drift fra desember 2008)
endringer.blogspot.com med 3170 (i drift fra 31. desember 2010)

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for å skrive i 2011, og er takknemlig for det. For 2012 kan folk igjen søke om skrivestipend fra SEPREP. Anbefales!

Ønsker alle lesere et rikt og godt nytt år! Jeg prøver å ha med meg inn i det nye året: Uansett hva jeg opplever, så har jeg noe å lære av alle situasjoner og opplevelser! Kanskje er det mest strevsomme det jeg lærer aller mest av og som er utviklende? Endringsarbeid tar tid. Det er min erfaring så langt i livet, selv om det kan ha tatt meg år å se akkurat det... fra erfaring til integrering...

Bildet er tatt i Talvik i slutten av november. Da gikk vi fortsatt inn i mørkere tid. Nå går vi mot lysere tid igjen, og mørketida skal være over rundt 20. januar 2012. Mye fint lys er å se før den dagen kommer! Mørketidslyset er spennende! Det å greie å se at det faktisk er mørketidslys midt i mørketida gir en god mestringsfølelse. Mørketida er noe å mestre det også.

Gir dere helt til slutt Trosbekjennelsen av Hans Børli, som nettopp sto i Klassekampen:

Trosbekjennelsen

Jeg trur på den nakne legende

om mennesket Jesus Kristus.

Jeg trur på ham slik han var

før menneskene formet hans bilde

på perlebesatte krusifikser,

før sjølbehagelige prester

lespet hans navn over silkedukede altere

i katedraler reist til hans ære,

før de velsignet blodige krigsvåpen

og sang hans navn over slagmarkene,

før de kamuflerte falskhet og råttenskap

med hans hellige stråleglorie.

Jeg trur på tømmermannens sønn -

den fattigste av de fattige.

Han som ikke eide en stein

å kvile sitt trøtte hode mot.

Han som prediket

kjærlighetens og brorskapens evangelium

for pøbelen på byenes torg.

Han som hjalp der sjukdom og nød herjet,

og gråt bittert

over sitt folks bunnløse elendighet.

Han som gikk uanfektet omkring

mellom skjøger og lassiser

med spissborgernes hånende øyne rettet mot seg.

Han som dreiv høkerne ut av templet

med hvinende piskeslag.

Ham trur jeg på.

Denne Jesus

- det evige sanne menneske -

måtte dø mellom røverne på Golgata,

dømt som en fare for samfunnet.

Slavenes og piskesvingernes

gjennområtne samfunn.

Men hans Via Dolorosa

går som en skinnende vei

gjennom alle århundrer.

Det store og gode menneskes vei

- mot lengselens morgenland.

HANS BØRLI

Fra diktsamlingen «Villfugl» (1947).

Mestringsfølelsen kom i går

når jeg kjørte inn til Alta med bil og henger. Det ble omtrent 100 mil t/r Alta-Golnes/Vadsø. Og jeg ble oppmerksom på at jeg kunne dvele ved mestringsfølelsen. Å kjøre alene har jeg ofte gjort, men jeg har likt det mindre og mindre på vinterføre. Og underveis på denne turen har jeg tenkt tanken at det var en dumdristig ide som jeg satte ut i livet. Det var "mye vær" de dagene det sto på med tømming av hus og kjøring, men utrolig godt når jeg var vel fremme. Og det har også vært veldig godt å vite at det har vært noen med på turen med tanker og i bønn for at det skulle gå bra. Det var styrkende å tenke på Jesus underveis.
Som jeg har skrevet tidligere har jeg ikke vært noe glad i mestringsbegrepet, men det begynner å komme seg. Jeg har blitt mer venner med begrepet... men jeg har brukt lang tid på bli venner med det. Mange år har jeg brukt på det. Antagelig fordi jeg mestret svært lite i en del år, og da ble det så "puslete" å bli sett på som en som skulle lære å mestre... men jeg er også fullstendig klar over at selv om mitt liv nå er slik jeg ønsker det skal være, så kan det komme tider igjen der jeg blir "puslete", men kanskje kan jeg tillate meg selv å være det på en annen måte enn jeg har gjort før. Først når svakheten tas i betraktning er jeg virkelig sterk.

Litt slakt nedover kan det godt gå, og det er ikke nødvendig å ha helt oversikten hele tiden. Det ville antagelig bli for kjedelig å ha den fulle oversikten. Nyter livet og tar litt fri fra jobbingen med ryggmargsrefleksene mens jeg jobber mest praktisk med flytteprosessen. Helga 2-3 april blir det Familiekonstellasjoner hos Hellinger igjen. Det ser jeg fram til.

Lørdags ettermiddag, og jeg er neste klar for å spise ute i lag med bror og hans familie.

De har kjørt 40 mil for å være i Alta i helga, og kjører 40 mil tilbake i morgen. Det er avstander i dette fylket... Og det er akkurat nå vinterføre med en problematikk med kolonnekjøring og stengte veier, men vi må ikke tro det verste... Jeg synes det er sprekt å kjøre 80 mil t/r midt på vinteren i Finnmark :) Nå er det godt og vel et halvt år siden jeg møtte dem, så jeg gleder meg til å treffe dem i dag!

Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010. Det går fram mot vår 2011, men først må sola komme tilbake igjen og det skjer neste helg :)

Når det gjelder å holde kontakt med familie og venner, så er det noe jeg ikke er særlig god på... Det er ikke vanskelig å innrømme. Hadde det ikke vært for at de ikke gir opp meg, så tror jeg det er mange jeg ville mistet kontakten med. Jeg er ikke glad i å ringe... og min familie bor ikke akkurat i gangavstand. Bror min f eks er det faktisk 40 mil å kjøre til... De jeg kan skrive med går det greit for når det gjelder skriving har jeg ingen problemer, og heldigvis er noen av de som er i familie med meg og noen av mine venner også bekvemme med å skrive.

Facebook fascinerer meg på den måten at der popper det opp kjente og mindre kjente ansikter, og selv om det er en overfladisk måte å holde kontakt på, så er det bedre enn ingen kontakt. Det aller beste med Facebook, må jeg innrømme, er delingen av artikler o.l. innenfor det feltet jeg har min hovedinteresse: Psykisk helse- og rusfeltet. Og der dukker det også opp YouTube-koblinger til musikk jeg ikke har hørt på evigheter, og som gjør at noen minner popper opp. F eks denne av Eva Dahlgren, Engelen i rummet. Vakker!

En artikkel denne uka var for eksempel denne fra Erfaringskompetanse.no: Del erfaringer om psykisk helse. Dette tenker jeg er et viktig arbeid som Erfaringskompetanse.no nå har startet på. Og jeg håper mange som har erfaringer å dele vil gjøre det!

Bildet er tatt i Øst-Finnmark våren 2010.

Det er ennå en god stund igjen til de bare flekkene kommer fram, og veien fra A til B blir synlig. Kanskje er det sånn for meg også at jeg ikke helt kjenner veien fra A til B ennå, men jeg vet at den vil bli synlig for meg...

God lørdagskveld med denne av Peter Jöback og Sissel Kyrkebø: Gå inte forbi.