Å gjøre det jeg elsker...

eller å drømme om å gjøre det jeg elsker? Kan drømmen bli viktigere enn det å faktisk gjøre det? Kanskje er det nettopp drømmen om "det" som gir meg glede? Drømmen om å gjøre det jeg elsker en forutsetning for å komme i gang...

I ganske mange år har jeg skjøvet bort litt for mye av den delen i meg som har behov for å uttrykke meg på ulike kreative måter. Det er viktig for meg å være i skapende modus. Det å være i prosess det aller viktigste fordi jeg da er tilstede "her og nå". Skriving er for meg en måte å komme i "her og nå"-modus, og det er en av de aktivitetene jeg kan si jeg elsker å gjøre. Hunden min, Båti, er en som får meg i "her og nå"-modus. Han er en kjempegod turkompis.

Båti med på tur i Talvik i soppsesongen

Det slår meg ofte at det er enkelt å tro at det som passer for meg passer for andre, og at det er lettere å skrive i "vi-form". Fortsatt er det noen ganger slik også for meg, men det at jeg har deltatt i selvorganiserte selvhjelpsgrupper gjør at jeg greier å stoppe og kjenne etter: Hvem snakker jeg egentlig om? Kan jeg være så freidig at jeg inkluderer andre enn meg selv? Et av selvhjelpsprinsippene er å la være å snakke om "man", "en", "vi" og "du", hvis det faktisk gjelder meg selv. Det har blitt viktig å kjenne etter hvordan jeg uttrykker meg, og å skrive på vegne av meg selv. Kanskje kjenner noen seg igjen i noe av det jeg skriver om, kanskje ikke.

Når jeg er ute i naturen er jeg i "her og nå"-modus, og en av aktivitetene jeg ser fram til å gjøre igjen er å vandre langs strender nordpå. I fjor høst startet jeg en Facebookside: Sjøglass & strandrydding, og det er mange rundt omkring i verden som har den samme interessen. Det er noe av det som er fint med Facebook. Det finnes sider og grupper for omtrent alt. Jeg har stort sett, inntil i fjor, nesten bare brukt Facebook for mitt engasjement innen rus- og psykisk helsefeltet. Noen av de gruppene er jeg fortsatt innom, men i mye mindre grad.

Foto fra Koppangen i Lyngenfjorden

Endringer, som denne bloggen heter, er for meg blant annet å flytte fokus. Det er ikke enkelt, men jeg jobber med saken... Å gå over fra delvis å arbeide med gradert uføretrygd til full uføretrygd blir en overgang, men jeg kan velge mellom ulike aktiviteter og frivillig arbeid, så jeg tror ikke jeg direkte skal kjede meg. Kanskje er jeg privilegert på mange måter fordi jeg har mange interesser jeg kan utforske. Jeg ser fram til å bosette meg i Lyngen kommune, hvor det finnes nok av natur å utforske sammen med min lille turkompis.

LINK Lyngen - senter for selvhjelp og mestring, som jeg kjenner fra min tid som prosjektleder for Finnmarksnettverket, psykisk helse og rus, gir muligheter for å delta i selvorganisert selvhjelpsgruppe igjen. Det er noe jeg vurderer fordi jeg vet at det å mestre endringer ikke nødvendigvis er bare plankekjøring. Det er flott å flytte til en kommune der det finnes et senter for selvhjelp og mestring!







Relaterte saker, selvorganisert selvhjelp:

Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?

Selvhjelp - en innføring. Et hefte om selvorganisert selvhjelp og selvhjelpsgrupper

Smerten ble en veiviser

Videoklipp om selvorganisert selvhjelp - Selvhjelp Norge

Youtube-video LINK Lyngen/Finnmarksnettverket om selvorganisert selvhjelp 

Hurra?

Ikke alle har en god fellesskapsfølelse i forhold til 17. maifeiring. Jeg har ikke det, og i går ble jeg så berørt av noen personlige betraktninger fra en person. En av de som heller ikke føler for å delta i det store fellesskapet på 17. mai. Enkelte ganger har jeg deltatt litt halvhjertet, men jeg er mest bekvem med å holde meg inne denne dagen. Det vil si, ikke bare inne... Jeg skal på tur med Båti-vennen min... men vi "menger oss ikke" med 17. maifeirende folk. 

Jeg er glad i landet mitt, i naturen og i mennesker jeg har kontakt med. Jeg kjenner flere som også kjenner på sårhet i forhold til vår nasjonaldag. Å si det er som banne i kjerka. Jeg vet det, men jeg gjør det allikevel.

I går tok jeg i bruk et selvhjelsprinsipp når jeg kjente klumpen i halsen. Jeg ringte til en person jeg kjenner og som jeg er trygg på. Det er ikke ofte jeg gråter, men i går gråt jeg når jeg snakket med vedkommende på telefon. Hvorfor gråt jeg? Jeg kom i kontakt med det lille barnet i meg som ikke var en del av fellesskapet på 17. mai. Jeg husker jeg gikk i 17. maitog og det jeg følte mest på var utenforskap. Jeg var 12 år, og følte meg ikke "hjemme" blant de andre skoleelevene på en skole jeg hadde kommet til etter en flytting. Min eldre søster, som gikk i en klasse over meg, hadde allerede fått venner, men det hadde ikke jeg. 

Det ligger antagelig ennå mer bak dette traumet enn akkurat det at den dagen dukker opp som vanskelig. Det kommer nok fram hva det dreier seg om, slik at jeg får bearbeidet det bedre.


Nedtrapping av medisiner
Jeg har tidligere på denne bloggen fortalt jeg er i en nedtrappingsfase i forhold til medisiner, og har startet på ny nedtrappingsrunde i vår. Nå er det de "stemningsstabiliserende" medisinene jeg trapper ned på. 

Jeg bruker lang tid på nedtrapping og følger en skadereduserende veileder som er utgitt av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Det jeg merket når jeg trappet ned og sluttet på antidepressiva var ikke at jeg ble deprimert, men jeg blir derimot lettere berørt, og klumpen i halsen blir veldig påtagelig. Jeg må lære meg å håndtere det å gråte... er det jeg tenker. Kontrollfreaken i meg skal "lære meg å håndtere det å gråte"... Jeg ser hvor feil det kan bli... Jeg må heller lære meg at kontrollfreaken skal ha mindre plass i livet, og det lille barnet skal få større plass.

Familiekonstellasjoner er en god måte å jobbe med dette på, noe jeg også gjør i tillegg til at jeg har en psykolog jeg snakker med, og det er ved å ta i bruk prinsippene for selvorganisert selvhjelp som har gjort at jeg fikk øynene opp for hvilke behov jeg har. 

Renselsesprosess
Det å gråte vet jeg er en renselsesprosess... og for en som meg som lærte meg å bli "kontrollfreak" veldig tidlig i livet, er det som å gå inn i en ny lærefase hvor jeg skal ha med meg det lille barnet i meg. Det er det lille barnet som krever sin plass. Hvorfor kunne ikke ansattte i psykiatrien forstå det den gangen i 1992, når jeg ble innlagt på tvang og pumpet med medisiner? Det som egentlig var en gavepakke for å bli bedre kjent med meg selv, ble av "fagekspertisen" forkastet som en alvorlig sinnslidelse som det var om å gjøre å medisinere bort så snart som mulig. Medisinene gjorde meg nesten til en søvngjenger.

Jeg fikk et dagferskt eksempel fra en person som er innlagt. Hun fikk høre fra personalet at hun, av hensyn til de andre pasientene, må ta seg sammen og late som hun er glad... Den legen og den primærkontakten tenker jeg snarest må finne seg et annet sted å jobbe... Hun som fikk høre dette fra legen og primærkontakten skriver: "Jeg sa til overlegen og primærkontakten min at deres utsagn hadde jeg lyst til å melde inn til kontrollkommisjonen som ett overtramp mot meg som ett menneske som er veldig deprimert og nedstemt pga mine traumatiske hendelser i oppveksten. De mente jeg overdrev det hele og måtte ikke ta det sånn til meg, de mente at det var til det beste for miljøet for avdelingen at jeg spilte skuespill." 

Det er klart dette er noe å ta videre til kontrollkommisjonen, men jeg er samtidig redd for at det vil renne ut i sand, og bare være en ekstra belastning for vedkommende som opplevde dette. Det finnes tusenvis av eksempler på krenkelser som blir gjort at fagpersoner som er satt til å arbeide med mennesker som er i psykisk krise. 

Jeg selv trodde etter hvert på psykiaterne som mente at medisiner var helt nødvendig. Jeg har erfart at medisiner konserverer problemene. Medisiner løser ingen problemer, annet enn at de demper de "ytre" symptomene og det legger lokk over det innvendige smertetrykket. Men jeg vil bli et helt menneske. Jeg er klar for å ta den smerten jeg gjennom min indre kontrollfreak greide å undertrykke i mange, mange år. Om "psykiatrien" hadde gitt meg en mulighet i 1992 til å dykke ned i traumene, så tror jeg at livet hadde blitt bedre å leve. Det har gått 20 år, og jeg velger å se optimistisk på framtida. Resten av livet mitt... Jeg har tatt makta tilbake i eget liv, og den makta gir jeg ikke i fra meg igjen.

Ja, i dag kan jeg si at jeg er glad i landet mitt, og jeg er glad i fylket jeg bor i, og jeg er glad for at en person jeg har på min venneliste på Facebook skrev: "Gratulerer med dagen alle sammen! Ønsker alle en flott dag i dag - og så må vi alle, i morgen og alle andre dager, fortsette å arbeide for fortsatt demokrati, ytringsfrihet og rettigheter for alle!"

Gjenåpning av stengte rom
Det er mange som kjemper for at de psykiatriske metodene skal endres. Det er mange som har opplevd at tvang ikke er løsningen på psykisk smerte. Det er mange som ser på psykisk smerte som en mulighet for å åpne opp i stengte rom. Slik jeg også etter hvert har lært å se på det. Før eller siden er det antagelig nødvendig å gjenåpne stengte rom, som det var nødvendig å stenge fordi det var for smertefullt i øyeblikket å være i de rommene.

Gjennom at demningen brister, får jeg en mulighet til å gå inn i de rommene jeg en gang stenge. Jeg kan ta tilbake opplevelsene og følelsene som gjorde at jeg en gang måtte stenge fordi jeg ikke hadde ord for følelsene. Følelsene som forbindes med opplevelsene kan jeg ta fram i nuet og jeg setter ord på, følelsene som en gang førte til kaos og til behov for å stenge av. Ved å bruke selvhjelpsprinsipper kan jeg åpne rommene igjen. Prinsipper jeg har tatt i bruk etter å ha vært deltaker i selvorganisert selvhjelpsgruppe. Gruppa var et mentalttreningsstudio, og det aller viktigste er at jeg har greid å ta i bruk prinsippene utenfor gruppa. Jeg bodde i Øst-Finnmark når jeg kom i gang med selvorganisert selvhjelp, og det første møtet jeg var med på i gruppa var i mars 2010. Vel to år siden. 

Bildet er fra Varangerfjorden

Hvordan måler våre politikere suksess?
En politiker fra Finnmark skrev for en tid tilbake: "Om noen skulle være i tvil, vår flertallsregjering er en suksess, og våre løsninger har preget utviklingen av samfunnet vi lever i. Vi søker alltid nye løsninger for framtidas utfordringer. Vi er stolt av det vi har gjort, men ikke fornøyd - men vi er aldri i mål."

Søker alltid nye løsninger for framtida utfordringer? Tja... det har jeg ikke inntrykk av. Mitt inntrykk er at AP tviholder på "gamle løsninger" i mange sammenhenger. Lov om psykisk helsevern er et eksempel. Den har blitt endret noen ganger, men bare med bittesmå endringer som i praksis har hatt lite si for de som utsettes for tvang. Asylpolitikken imponerer ikke akkurat... det "nye" som har kommet inn er ikke et gode for de barna som blir sendt ut fra det landet de har vokst opp i. Kaldt, kaldt, kaldt... AP -Det er ingen varme i dette!

Ja, jeg kan forstå at AP sier at de har noe de kan være stolte av, men jeg synes det overskygges at mye av det jeg tenker at Arbeiderpartiet ikke kan være stolte av. Det er særlig det som gjelder asylpolitikken og i forhold til rus- og psykiskhelsefeltet, herunder i forhold til psykiatri som er et svart hull for AP.  Menneskerettigheter? Nei, AP er ikke opptatt av menneskerettigheter i eget land. De er gode på å overvåke menneskerettighetene i andre land, men ikke i eget! 

Samme politiker jeg referer til har tydeligvis ikke det feltet rus og psykisk helse som interesseområde. Så mye har jeg forstått. Ikke har jeg registrert at noen av de andre AP-representantene fra Finnmark har interesse for feltet heller. 

Den eneste stortingsrepresentanten fra Finnmark som har svart når jeg har sendt henvendelse til Finnmarksbenken er høyres representant Frank Bakke-Jensen. Kanskje er forklaringen så enkel som at det er de som er i opposisjon til regjeringsmakta som svarer? Jeg vet ikke, og Høyre er heller ikke "mitt" parti. 

Asylpolitikken
AP alene har ikke ansvaret for asylpolitikken i landet, men de har et meget stort ansvar. 

Et arrangement via Facebook, som jeg ble invitert til er som følger: 

"Vi bærer grønn sløyfe for å vise motstand mot asylpolitikken som føres i dag der over 400 norske barn skal sendes ut av landet. 

Alle som bærer den grønne sløyfen vil fremme et felles budskap: Stopp den uverdige behandlingen av barn som nå sendes ut av landet de er vokst opp i! Vi vil kjempe for barna og mot systemet som ikke har plass til dem lengre. Vi tar avstand fra en politikk som hindrer barn fra å leve en trygg og forutsigbar barndom. Vi vil markere en klar motstand mot en politikk som underkjenner internasjonale forpliktelser gjennom barnekonvensjonen.

I dagens lovverk fremgår det nemlig klart at barnas tilknytning skal tillegges vekt, mens innvandringspolitiske hensyn kan tillegges vekt –men i praksis så ser vi dessverre at flere politikere forsvarer en praksis som først og fremt ivaretar innvandringspolitiske hensyn fremfor barnets tilknytning. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke viser noe vilje til å endre denne praksisen.

VIS DIN MOTSTAND: BÆR GRØNN SLØYFE!

Grønn: Spirer, liv, nytt håp, fremtid 

Du finner et grønt silkebånd i nærmeste hobby/syforretning. Fest det på frakken, kåpen, dressen, flagget, på treet i hagen..:)

PS: Det starter 16.mai pga Nathan skal sendes ut da, men bør kjøres videre som et symbol for barns rettigheter. Den grønne sløyfen skal bli et kjent symbol."

Jeg drømmer om et Norge som hvor vi alle kan være stolte av landet vårt også i forhold til asylpolitikk og i forhold til helsetjenestene innenfor rus- og psykisk helse. Siden jeg kan lene meg til Jesus, også i dag, så tror jeg på at endringer er mulig. Vi kan ikke i et så rikt land som Norge, la de "minste" blant oss ikke få sin plass i vårt samfunn.


Avslag på asylsøknadene - til hvem?
En historie om Mohamed Ganam, som er publisert på Dagsavisens "Nye meninger". Det gjelder en asylsøker som har fått avslag. Et lite utdrag: "Mohamed har blitt arrestert flere ganger på grunn av sin politiske aktivitet. Hver gang har han blitt behandlet dårlig, men den siste arrestasjonen var den verste. I 22 dager hang han i kjettinger fra taket i en mørk celle, mens han ble torturert døgnet rundt. Han fikk elektriske støt i fingre og tær, han ble slått med jernrør til ribbena brakk, han ble slått i ansiktet slik at tenner falt ut og han ble vekt hver gang han holdt på å sovne. Torturistene lyste ham i øynene med et sterkt lys slik at han ikke så hvor slagene kom fra. En av vennene hans som også var fengslet fikk benet sitt sagd over mens Mohamed måtte se på. Da Mohamed til slutt ble sluppet ut av fengslet bestemte han seg for å forlate Gaza."


Greier ikke helt å si HURRA...

Gud signe vårt dyre fedreland 

http://www.youtube.com/watch?v=DhxVrqNU7Ag 

med Kine Hellebust  

Video om selvorganisert selvhjelp:
http://www.youtube.com/watch?v=xMfzpjYq7a8
http://www.youtube.com/watch?v=CvAZ55vzRz4&feature=channel&list=UL

Video med meg fra et foredrag på Amaliedagene i 2011
http://www.youtube.com/watch?v=h071UzgEtyM

Hold fast i drømmen(e) dine!

Om drømmer er det eneste du har i gitte perioder i livet, så er det å holde fast på drømmen desto viktigere. La ingen tråkke på drømmene dine. Som jeg skrev i blogginnlegget "Våg å ha drømmer": "Det er mye spennende som skjer, og det skjer fordi noen tør å ha drømmer om å bidra til endringer på ulike områder i samfunnet."

Jeg ble minnet på nødvendigheten av å holde fast i drømmene ved å lese en artikkel om tango og drømmer i dag. Den fant jeg på Tankesmedens facebookside som hadde lagt ut artikkelen "En drøm realiseres ett skritt av gangen."
Lidenskap uttrykt i sang og dans som savner sidestykke i vårt forsiktige lille land... Det slo meg igjen det nylig avdøde John McCarthy (MAD PRIDE, IRLAND) sa: "Om du elsker det du gjør, kan du ikke tape."

Det er viktig å la ilden få nok påfyll, slik at den ikke slukkes. Og om den skulle slukkes, så er det mulig å få fyr på den igjen. Akkurat nå er jeg i sorteringsmodus. Noe må skjæres bort for gi noe nytt plass. Det er mitt liv i et nøtteskall. Ny næring må til. Derfor må jeg passe på at jeg får det. Jeg bestemte meg i fjor høst at jeg skulle ta grunnutdanningen i Familiekonstellasjoner hos Hellinger, og allerede i februar skal jeg på min første femdagerssamling. Grunnutdanningen er først og fremst egenterapi/selvutvikling, og når den er ferdig vil jeg ta stilling til om jeg skal gå videre for å ta sertifiseringsutdanningen. Men jeg har begynt på første steg. Og jeg legger til rette praktisk for Familiekonstellasjoner i Finnmark, nærmere bestemt Alta. Neste gang er 23-25 mars 2012. Sertifisert konstellatør og veileder Marit Annie Larsen skal ha ansvaret for å gjennomføre week-endkurset i Alta.

Gi aldri, aldri opp drømmene dine... Sorter dem, og finn den absolutt viktigste drømmen. Jeg er, som nevnt, i finsorteringsmodus av mine nå, og det er ikke så lett å sortere så lenge det er flere drømmer som "sloss" litt om plassen. Det i seg sjøl er et luksusproblem. I de siste årene har det kjentes ut for at jeg virkelig går i ferdiglagte gjerninger (Efeserbrevet 2:10) og jeg forsøker å hvile mest mulig i at det er nettopp det jeg gjør når uroa kjennes i kroppen over om det jeg gjør er det jeg helst bør gjøre...

Den frie viljen kan enkelt føre meg på omveier, og da er det viktig å stoppe opp, kjenne etter, be om ledelse fra Gud, be andre om å være med å be for meg, virkelig få igjen vissheten om at den veien jeg nå går er den veien der de ferdiglagte gjerningene også befinner seg. Jeg tror selv at de gangene jeg har gått i andre retninger, har jeg opparbeidet meg nyttige erfaringer. Nils Kjær har sagt "Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv." Dette utsagnet ga gjenklang med en gang jeg hørte det. Jeg har kanskje tråkka feil mange nok ganger til å ha erfaringer som gjør at jeg ikke går like raskt neste gang jeg står ved et veikryss. Jeg stopper litt opp, kjenner godt etter i forhold til hvilken vei som blir rett. Og skulle jeg bli altfor ivrig, gå "i feil retning" -Ja, da er det allikevel alltid mulig å komme på "rett vei" igjen. Jeg kan alltid sette meg ved Jesu føtter og be om veiledning.

Det var veldig godt å lese om en avhandling fra Modum Bad, der tittelen er: "Åpner terapidøren for Gud", og det er psykolog Gry Stålsett som har skrevet avhandlingen. Det er å håpe at vi etter hvert kan ha Gud med inn i alle terapirom, enten det er ved Modum Bad eller andre steder i landet. For meg har det vært en gåte at Gud har vært et "ikke-tema" hos flere av de fagpersonene jeg har møtt, men jeg har også vært heldig å møte fagpersoner som har vært åpne for at jeg kunne snakke om mine Gudsopplevelser, noe jeg forsto ikke var en selvfølge. VITA-modellen på Modum Bad er tydeligvis verdt et studium. Resultatene fra forskningen er meget god.

Rita Aasen er pottemaker, forkynner og forfatter. Hun har bidratt i diverse radioprogrammer, som jeg kan anbefale. Oversikten finner du her. Sjelesorg fra virkeligheten, boka "Han bærer deg" finner du opplysninger om her. Når Herren kaller oss til en oppgave, så vet vi kanskje ikke helt hva det er før vi står ved dørterskelen. Vi må gå i tro... Tro er ikke å vite i menneskelig forstand. Å tro er å ta et skritt bort fra seg selv, og å stole på at Herren gir deg alt du trenger. Den døra du skal gå igjennom er åpen. Du oppdager det når du kommer til dørterskelen. Når du kommer dit får du en visshet om at det er den veien du skal gå. Tro er et vågestykke. Rita Aasen leser dette:

Du er en kobbermur
Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, sier Herren,
og før du kom ut av mors kjød helliget jeg deg.
Jeg satte deg til en profet for folkene, sier Herren.
Si ikke jeg er ung, jeg forstår meg ikke på tale.
Du skal gå til alle dem jeg sender deg til,
og alt det jeg befaler deg skal du tale.
Frykt ikke for dem, for jeg er med deg,
og jeg vil redde deg, sier Herren.
Se jeg gjør deg til en fast borg, til en jernstøtte.
Jeg gjør deg til en kobbermur mot hele landet, sier Herren.
De skal kjempe mot deg, men ikke få overhånd over deg,
for jeg er med deg, sier Herren. Jeg vil redde deg,
og jeg, Herren, skal rekke ut min hånd og røre ved din munn,
og jeg skal legge mine ord i din munn, sier Herren.
Se du som kan se, hør du som kan høre, sier Herren.
Han som våker over og fullbyrder sitt ord.

Husk: Hva enn dine drømmer består av, hva enn andre måtte mene om dem, så lenge de ikke skader deg eller andre, så hold fast på drømmen(ene)!

Våg å ha drømmer

Ja, våg å ha drømmer. Alt nytt starter med en drøm... Min erfaring er at drømmer kan bli virkelig. I min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som ble utgitt i 2008, skrev jeg:
"Er det noen som tror de kan bruke meg i utviklingsarbeid innen psykisk helse, så er jeg veldig åpen for det."
Siden 2009 har jeg jobbet med utvikling av Finnmarksnettverket (2009-2012), som avdelingsleder i Finnmark for Bikuben og fra 2011 som erfaringskonsulent i et skrive-prosjekt og nå jobber jeg med en prosjektsøknad til Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering gjennom We Shall Overcome (WSO). Svar på den søknaden kommer i slutten av november 2011. Jeg våger å drømme om at Extrastiftelsen finner søknaden såpass interessant at de gir tilskudd. Det er Extrastiftelsen (gjennom Mental Helse) som innvilget midler til Finnmarksnettverket i tillegg til at NAV Finnmark og Helsedirektoratet har bevilget midler til prosjektet. Skrive-prosjektet er fullfinansiert av Extrastiftelsen, og søkerorganisasjonen er Mental Helse. Jeg var også med på å utvikle søknad for Kultursenteret Sisa (gjennom Rådet for psykisk helse) som fikk innvilget midler til prosjekt (2009-2010).

Nå er sosialt entreprenørskap i vinden, og "Dugnad for frihet" er et prosjekt som vil ha gode muligheter for å koble seg på sosialt entreprenørskap.

Det er mye spennende som skjer, og det skjer fordi noen tør å ha drømmer om å bidra til endringer på ulike områder i samfunnet. Innenfor rus- og psykiskhelsearbeid er det stort behov for nytenkning, og brukerstyrte tiltak har fått altfor lite oppmerksomhet. Kanskje går det an å håpe på at dette skal snu? Brukerstyring er etter min mening helt nødvendig i empowermentsammenheng. Empowerment: "Å definere sine egne problemer og finner sine egne løsninger i fellesskap med andre." Empowerment eller egenkraftmobilisering: Å eie eget problem og å eie muligheten til å få til en endring. Fra avmakt til makt i forhold til eget liv. Gjennom egenkraftmobilisering tar vi makta tilbake i eget liv, og når vi gjør det tar vi også ansvar for nødvendige endringer i eget liv. Ikke minst: Vi tør å begynne å drømme igjen! Kanskje blir ikke alle drømme oppfylt, men noen blir det. Det er min erfaring.

Kanskje på tide at Storting og regjering bevilger mer penger til brukerstyrte sentre? Her er en bloggartikkel der jeg skriver om det.

Når jeg så at SEPREP lyste ut stipend, så våget jeg å drømme om å få stipend. Ja, jeg var heldig og jeg fikk skrive-stipend! Jeg elsker å skrive, så jeg drømmer å få mer tid til å skrive... og noen drømmer går i oppfyllelse :)

En prosess jeg har satt i gang i dag er å selge huset mitt i Øst-Finnmark, og det er med litt blandede

følelser. Øst-Finnmark er himmel- og havlandet mitt... og der har jeg hatt mange fine naturopplevelser, noe dette bildet kan vise...

Bildet tok jeg i august 2010 når jeg kom kjørende fra Alta til Golnes.
Det var en fantastisk kveld.

Vel hjemme ved huset mitt måtte jeg kjøre videre for å fotografere den nydelige himmelen.

Trolsk stemning...

Vakker augustkveld :)

I dag har jeg hatt en god dag. Fra jeg sto opp kjente jeg nesten en boblende glede, og jeg fikk heldigvis med meg naboen min for å se på hus i Talvik, og vi ble begeistret begge to. Da er det å håpe at det går greit å selge det jeg har i Golnes, slik at jeg kan finansiere huset i Talvik. Der kan jeg til og med få plass til å ha keramikkverksted. Det er noe jeg har tenkt på disse dagene, at jeg skulle hatt leire å jobbe med for å bearbeide følelser som har sittet litt langt inne. Jeg har skrevet om en innvendig disighet, og jeg kom på at for noen år siden når jeg jobba med leire, så opplevde jeg å få tak i følelser gjennom leira som jeg ikke tenkte så helt bevisst på. Leire er et flott materiale å jobbe med, så nå er det bare å håpe at jeg får huset i Talvik, får solgt det jeg har i Golnes, og kanskje kan begynne å jobbe med leire i rommet jeg helt klart fant utmerket til det :) Uten å drømme og håpe skjer det i hvert fall ikke noe...