Jeg stilte følgende spørsmål til en lege: "Er det slik at hvis jeg slutter med medisiner, så er det som å bruke en russisk rulett? Svaret jeg fikk var at det var enda verre. Det var helt sikkert at kula ville treffe. Flere har brukt uttrykket "Never change a winning team". Og det omtalte "teamet" besto av tre forskjellige typer medisiner. To av de var antidepressiva, og disse greide jeg å slutte med før jul i 2011, og det var etter en meget langsom nedtrapping.
Det neste blir å trappe langsomt ned på den stemningsstabiliserende medisinen jeg tar, og så forhåpentligvis kan jeg slutte helt. Det er ingen enkel sak å slutte med medisiner etter å ha brukt de samme over så mange år, men jeg har ikke lenger bare pillemiksen som "team". Nå har jeg også en psykolog, og jeg tror fastlegen også vil være med på den videre nedtrappingen. Hun var mer skeptisk til å ta den siste enn de to antidepressivaene. Det er en fordel at jeg har et team bestående av mennesker og ikke bare piller. Jeg trenger de menneskemøtene jeg kan få... ikke bare noen kalde piller. Jeg har i tillegg til psykologen og legen flere gode venner og jeg har familie som støtter meg. Noe som gjør at jeg starter en nedtrapping i vår, og kanskje bruker jeg 1-2 år på nedtrappingen, slik at det alt i alt faktisk blir flere år med nedtrapping av medisiner.
Med bakgrunn i en YouTube-video ble jeg tidligere i dag inspirert til å skrive et blogginnlegg: "Depresjon nødvendig for å få en dypere forståelse?"
Ja, jeg tror faktisk det er en sannhet.
Nylig har jeg vært med på å redigere og publisere tre videoer fra Finnmarksnettverket, hvorav jeg her vil trekke fram en av disse, som du finner her.
Gunn Anita Vang, som er "den selvorganiserte selvhjelpens mor" i hele Nord-Norge, bidrar i den videoen med sine personlige erfaringer med å ta i bruk selvorganisert selvhjelp. Hun forteller om angsten som veiviser, angsten som ressurs. Se gjerne alle tre videoene, så får du en god sammenheng.
Det er på tide at vi greier å snu på betydningen av forskjellige sykdomsbegreper. Kanskje er det slik at vi, gjennom andre måter å tenke på om det som kalles for psykisk sykdom, kan få en snuoperasjon. Kanskje kan forståelsen av f eks både angst, depresjon og psykose bli mer positiv?
Ja, det har vært smertefullt når jeg har stått midt i det, men når jeg lærte å håndtere smerten og å bruke smerten som veiviser, så ble jeg styrket og jeg har fått et rikere liv. Det er et evighetsperspektiv i den forstand at jeg tror ikke det er mulig å bli "utlært" med tanke på å håndtere smerten jeg bærer i livet mitt, men jeg kommer styrket ut av det når jeg faktisk greier å håndtere det jeg møter av smerte i livet.
Jeg har et foredrag på Amaliedagene 2011 med tittelen "Kan psykose være drøm i våken tilstand?" som ble filmet og redigert av Hvite Ørns leder Jan-Magne Sørensen, og lagt ut på youtube.
I 2005 laget jeg en serie keramiske bilder jeg kalte "Mørketidslys", og dette er et detaljfoto fra et av disse. Jeg har en formening om at det lyset vi opplever her nordpå i mørketida, som er så fantastisk vakkert, at det er nesten verdt å ha mørketid i to måneder.
Noen ganger er det tungt, men kanskje er det meningen av vi også skal kjenne litt på nettopp det at det er tungt?
I overført betydning, nemlig når jeg har befunnet meg i et sjelelig mørke, så har det vært langt i mellom lysglimtene, men kanskje var det nødvendig å være i en slags dvale? Det har ikke jeg svar på, men jeg vet at jeg neppe ville hatt samme forståelse for folk som har det tøft psykisk om jeg ikke selv hadde opplevd å være i ulike tilstander som betegnes som sykt. Kanskje kan det være like friskt som sykt, om vi bare får øye på måter å håndtere den indre mørketida på som kan gi en god mestringsfølelse?
Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?
Erfaringer fra selvorganisert selvhjelp, video nr 2 av Gunn Anita Vang på YouTube
Du finner to andre videoer om selvorganisert selvhjelp på Finnmarksnettverkets kanal på YouTube. En omtale av alle tre videoer finner du her.
