Totalt antall sidevisninger

torsdag 7. mai 2015

En øde øy



Det er mange former for ensomhet, og det har vært nødvendig for meg å være som en øde øy en stund for å se meg rundt på nytt. Kanskje finner jeg meg til rette i en annen øygruppe?

Det er mange gode råd jeg kan lese om, noen er det mulig å omsette til mitt eget liv. Å fokusere på det positive for en hver pris er ikke et av de rådene jeg følger. Min erfaring er at det som roter til livet mitt må bearbeides før jeg kan velge å fokusere på det positive. Det er blant annet fordi jeg ønsker å lære noe av de feilvalgene jeg har gjort. Hvordan håndterer jeg problemet? Hvilken rolle har jeg i problemet? Har jeg hovedrollen? Er jeg en del av et større problem? Er problemet egentlig mitt? Er det et felles problem? Er det et problem jeg skal være med på løse fordi jeg har blitt en del av det? Kan det løses, eller må det bare bli liggende?

En av mine måter å håndtere problemer på er å skrive. Hva annet gjør jeg? Jeg leter bakover i kunnskap jeg har tilegnet meg, og jeg ser om igjen på det som dukker opp. Jeg snakker med noen få mennesker. Hva lar jeg problemet gjøre med meg? Jeg greier ikke å legge det i fra meg. Situasjonen gjør at jeg isolerer meg, og jeg usikker på om det er en god strategi. Telefonen ringer, men jeg tar den stort sett ikke. Jeg vil ikke utsette meg selv for å si noe jeg etterpå kjenner kan bli vanskelig, og jeg ønsker heller ikke å lytte til flere meningsløse forslag. Derfor består min kontakt kun med de få nære jeg kan fortelle om hvordan jeg faktisk har det. De jeg fra før bare kjenner litt er det vanskelig å forholde meg til. Jeg kan ikke røpe problemet fordi det må hemmeligholdes. Derfor isolerer jeg meg.

Problemene jeg har kan jeg ikke fortelle om uten å røpe hemmeligheten. Jeg kan sammenligne det jeg opplever med noe som er skamfullt og som skal holdes innenfor slekta. Kanskje jeg kan bruke eksempelet overgrep?  Hvis et overgrep er begått av en slektning, er det mye vanskeligere å melde den enn om den ble begått av en helt ukjent person. Jeg har tidligere delt mye av det jeg har opplevd i møte med tvang i psykisk helsevern. Da er det et system jeg kritiserer offentlig. Dette er noe annet. Jeg har selv automatisk hemmeligstemplet det. Hvem skal beskyttes? For meg er det som å sitte her og ha vært utsatt for et overgrep av en nær slektning, og det er så skamfullt at jeg ikke kan fortelle det, og langt i fra anmelde det. Jeg vil jo helst fremstille ”slektningene mine” på en positiv måte. Når jeg ikke kan det, hva gjør jeg da? Jo, jeg holder på hemmeligheten, isolerer meg og holder meg borte fra de som har begått overgrepet.

Jeg bærer på kunnskap om at denne type problemer kan løses. Ingen er som en ensom øy, alle er en del av noe større som virker inn på måten vi møter hverandre på. Hemmeligheter kan gjøre sitt til at kommunikasjon ikke flyter fritt. Noen blir bundet opp i fortielse uten selv å forstå at de er viklet inn i en hemmelighet. De trenger ikke selv å kjenne til hemmeligheten, men kan allikevel utøve en form for undertrykkelse som har sin bakgrunn i hemmeligheten. Dette kan dessverre føre til at det ser ut for at kommunikasjonsproblemer bare oppstår av seg selv og av andre grunner enn det som har med hemmeligheten å gjøre.

Dette er det mulig å jobbe med gjennom systemisk arbeid. Jeg vet det, og en større systemisk forståelse kan føre meg ut av isolasjonen. Systemisk forståelse og håndtering av konflikter kan løse opp i hemmeligheter som alle til slutt kan bli viklet inn i. 

Jeg trenger ikke lenger å være en øde øy langt ut i havet, men jeg må vende meg bort fra de som er involvert i hemmeligheten for å finne andre fellesskap. Når en dør lukkes, åpnes det en annen… og i kveld er det noen rosa nyanser på himmelen. 



Skrevet av: Siv Helen Rydheim, 07.05.2015




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar