Boka ga meg en positiv vinkling det er viktig for meg å ha med meg videre i det endringsarbeidet jeg har behov for i eget liv. Her er informasjon om boka.
Videre siterer jeg fra boka (s 118):
"I Tilbakereisen blir Sissel Bakkes smerte (angst) forstått som en beskjed om at noe er galt, og som ”endringsdrivkraft”:
Jeg sier til henne at jeg ser smerten som en venn og ikke som en fiende. Jeg ønsker også at hun skal få mindre smerte, men hun trenger den akkurat nå. Smerten er et signal om at noe er galt, den er en beskjed fra henne til henne om at hun må gjøre noe for seg selv. Den gjør at hun blir nødt til å ta seg selv og det hun strever med alvorlig. Uten smerten ville hun ikke begynt i terapi. Smerten vil være drivkraften i hennes endringsprosess. På grunn av smerten vil hun lete etter nye løsninger. Hvis hun ikke hadde smerten ville hun ikke orke å gjøre det (s. 46).
Symptomene peker på det som er galt for personen – i måten å behandle seg selv på eller i det livet han eller hun har levd før eller lever nå. De kan være tegn på at vedkommende har presset seg selv for mye eller gått på akkord med seg selv. Symptomene tydeliggjør på denne måten utviklingsmuligheter og hva personen trenger for å leve et bedre liv. Det å bruke sine symptomer i en utviklingsprosess betinger imidlertid at en ikke er redd dem og ikke tolker dem som tegn på en defekt. Symptomene ”utfører noe” som en ikke har bestemt seg for på en rasjonell måte. En har ikke hatt noe bevisst valg eller andre alternativer.”
Dette er spennende! Å se på symptomet som en ressurs. Denne ressursen kan gi en utviklingsprosess, om bare jeg får dra slutningen for egen del. Ja, det måtte igjen bli så smertefullt at jeg ser at jeg må gjøre noe for å få til endringer.
Mine ryggmargsreflekser er ikke gode. Ryggmargsrefleksen er flukt og sinne. Og hva gjør jeg med det da? Da må jeg gå inn i mitt eget rom, men jeg gjør det med andre forutsetninger nå enn jeg f eks gjorde i 1990, når jeg skrev dette diktet:
”Kan du møte øyne
- som ser det som er bortenfor
- som fanger det usynlige
- som beveger seg inn i det ubevisste
- som gir åpning for et indre landskap
I ubalanse med påtatt høflighet forsøker min fornuftsside å komme alle i møte med dagligdagse bemerkninger, mens sjela mi vil stenge alle ute. Jeg vil inn i mitt eget mørke rom, se om jeg finner noe i meg selv, som kan gi meg svar på hvor jeg er og hva jeg skal gjøre for å få utløp for mitt behov for nærhet og samhandling.”
Min mestringsstrategi den gangen var også å skrive, men da greide jeg ikke å gjøre noe særlig annet enn å forsøke å komme alle i møte… og det var svært lite jeg skrev. Det var dette diktet og ikke stort mer. Året etter endte jeg på psykiatrisk sykehus på tvang etter å ha gått inn i en manisk psykose. Nå derimot har jeg flyt i tankene og om det jeg skriver kan komme litt hulter til bulter, så hjelper det meg videre. Jeg tror IKKE jeg har så stort behov for å flykte nå at jeg må til den nest ytterste konsekvens: Å bli psykotisk... En psykose er kanskje den nest ytterste konsekvens, mens går du "forbi den ytterste grind", "velger" du å avslutte det hele... og da er det i hvert fall ikke mulig å gjøre noe mer.
Kanskje hadde det vært bedre for meg om jeg hadde blitt sint høsten 1990? Jeg var temmelig lei og irritert av å bli påpakket ”noens” meninger og holdninger, men jeg greide ikke å stenge vedkommende ute verbalt. Og selv om jeg er sikker på at kroppsspråket var tydelig nok i den forstand at jeg signaliserte at jeg ikke var interessert, så var ikke det nok. Når jeg ser tilbake på de ukene den høsten det var snakk om, så fornemmer jeg ennå den følelsen av maktesløshet. Depresjonen var et faktum. Men kanskje hadde jeg ikke blitt deprimert om jeg hadde greid å være tydelig på at jeg faktisk ikke var enig eller faktisk ikke var interessert i dette menneskes intrikate verdensbilde.
Fordi jeg ikke har taklet hverdagen min og visst hvordan jeg skulle sette grenser for meg selv sammen med andre, har jeg flere ganger vært ”Ved den ytterste grind” og der har jeg stanset før jeg gikk over på ”den andre siden”. Hvorfor? Det har vært mange grunner til det, og det skal jeg ikke komme inn på akkurat nå. Men jeg tenker at det er viktig at hver enkelt, så langt vi greier, tar ansvar for å si i fra når vi føler at noen prøver å kjøre over oss. De gjør det slett ikke bevisst. Ja, noen gjør kanskje det, men jeg tror det er de færreste som overkjører oss bevisst. Hvem sitt ansvar er det da å si stopp? Ansvaret er mitt. Jeg kan velge nå når jeg forstår det, men det har jammen tatt mange år å forstå det.
Målfrid J. Frahm Jensen har skrevet flere bøker, og i boka ”Når vi forstår” er et dikt jeg vil dele:
”Små dolker
Små dolker
ble satt i hjertet
i form av harde ord
sår blør!
Forsto ikke den som satte dolken der at sår blør? Nei, jeg velger å tro at vedkommende ikke forsto det. Om den som satte dolken der virkelig forsto hva det innebar? I så fall er det ondskap. Men jeg kan ikke svare for andre enn meg selv. Og jeg kan bare si at jeg kjente dolken og at såret fortsatt blør.
Endringer og mestringsstrategier.
Tenk at vi kan være like skjøre og like sterke som disse blåklokkene. De tåler jammen en storm eller fem...
Jeg ser for ei framtid der jeg blir mindre avhengig av mine ryggmargsreflekser og mer kan fokusere på positive mestringsstrategier. Men jeg trenger helt klart hjelp for å få det til… Det er ingen fare for at jeg verken skal gå inn i en manisk psykose eller en dyp depresjon. Den totale flukten jeg ”valgte” den gang ved å gå inn i psykose, den greier jeg meg uten. Psykoseopplevelsene var lyse og positive, men det var mildt sagt en stor nedtur å bli innlagt på tvang og utsatt for et tvangsregime. Dette har jeg skrevet om i boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”.
Legen spurte meg i dag hvordan jeg sover, og da svarte jeg som sant er at jeg sover bra! Men jeg trenger fortsatt hjelp til å komme videre, og den hjelpen får jeg blant annet hos en psykolog. Jo, jeg fikk henvisning. Det er på en måte lenge til jeg skal dit, men det er under en uke. Jeg må også huske på at jeg har vært fantastisk heldig som slipper å stå i kø i månedsvis for å få time hos en psykolog der "kjemien attpåtil kanskje ikke stemmer"... For det vet vi hender både titt og ofte.
Jeg fant at ”kjemien stemte” med psykologen den første timen. Jeg har stor tro på at også han, enten i utgangspunktet ser på symptomet som ressurs - eller at han i det minste vil være villig til å følge meg i en sånn tankegang. Det er helt klart et tema jeg ønsker å snakke om i fremtidige timer ut i fra forskjellige erfaringer jeg har gjort meg i livet. Til slutt i dag tar jeg med litt mer fra boka "Symptomet som ressurs" fra side 40:
"Alan Watts sier at studenten har bygget sin adferd på gale antagelser. Jeg mener imidlertid at en person med psykiske problemer har utviklet sine symptomer ut fra indre premisser som er strengt logiske i forhold til personens identitet og hans eller hennes erfaringer i livet. De indre logiske premissene er ikke gale, men annerledes enn de ytre premissene som andre oppfatter som de riktige." Ingen fordømmelse å spore der...
GOD HELG!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar