Totalt antall sidevisninger

søndag 1. juli 2012

Et drøyt halvår uten antidepressiva

og det er merkbare endringer:
1) Jeg har ikke lenger det søtsuget jeg hadde
2) Jeg er ikke lenger kjempesulten etter kl 22 om kvelden
3) Jeg har mer kontakt med mine egne følelser
4) Døgnrytmen har blitt bedre, d.v.s. at jeg ikke er veldig trøtt om morgenen

Er disse fire faktorene tilfeldig? Ikke godt å si, men det er i hvert fall min erfaring. Det kunne vært interessant å høre om andres erfaringer.

Jeg hadde brukt to ulike typer antidepressiva fra 1998 sammen med *stemningsstabiliserende medisiner, så det ble mange år. Fra ca 1. april har jeg startet nedtrapping på stemningsstabiliserende medisiner, og i dag har jeg redusert til 5/8 av opprinnelig mengde.
*Stemingsstabiliserende medisiner for mitt vedkommende er antiepileptika.

Jeg tar nedtrappingen S A K T E, slik det anbefales i:


Skadereduserende veileder for å slutte med eller bruke mindre psykofarmaka 

som er utgitt av:

Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse innen psykisk helse

Jeg brukte en måned på 7/8, to måneder på 6/8 og i dag startet meg med 5/8 dose. Foreløpig merker jeg ikke noe som helst, men jeg vet at jeg går på nye veier, og at det jeg opplever underveis er det viktig å kjenne på, kjenner etter, være til stede her og nå... noe jeg har blitt bedre på. Tidligere har jeg fortalt at jeg tror årsaken til psykoser kan være traumer, og i og med at jeg har fått hjelp til å jobbe med noen av traumene, så tenker jeg at dette går i riktig retning, men det blir sikkert en del uoversiktlige svinger underveis...

Foto: Siv Helen Rydheim


Alle leger jeg har snakket opp igjennom årene har vært svært skeptiske til nedtrapping av medisiner, og i særdeleshet de stemingsstabiliserende. Flere har sagt "Never change a winning team". Jeg er heldig for jeg nå har et team bestående av levende mennesker. Fastlegen, som riktignok er skeptisk, men ikke uvillig til at jeg prøver, psykolog som har tro på at det skal gå, og som er åpen for at jeg kan kontakte han når jeg har behov. I tillegg har jeg familie og gode venner som støtter meg i nedtrappingsfasen. 

Det har vært en lang vei for meg å tørre å tro selv på tross av det leger har sagt, at det er mulig å leve et liv uten medisiner, og det gjenstår også å se om jeg greier å trappe helt ned på de medisinene jeg fortsatt bruker. Min store skrekk, ut i fra de erfaringene jeg har, er å bli innlagt på tvang og bli tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner. Hittil er det ikke opprettet medisinfrie behandlingstilbud, noe vi er veldig mange som venter på.

Det kommer fram i flere og flere sammenhenger at det er stort overforbruk av medisiner. Det stilles spørsmål ved om de virker ut i fra hensikten. På meg kan jeg si at jeg ble ikke mindre deprimert, men jeg ble avflatet eller mindre fininnstilt følelsesmessig. Kanskje kan det for enkelte være bra å få en ekstra vegg i forhold til å ta innover seg all verdens sorger, og sist men ikke minst å bli vippet av pinnen på grunn av personlige sorger? Jeg synes det er på tide med mye større grad av restriktiv utdeling av antidepressiva og la kroppen og sjela lege seg selv rett og slett fordi det å slutte med medisinene er vanskelig. Det er et kupp fra legemiddelindustrien at troen på at det virker og at det ikke er vanskelig å slutte igjen. Ja, det virker, men på hvilken måte virker medisinene? Tro om flere har hatt det som meg, at de ikke har blitt mindre deprimert, men fått andre virkninger? 

Relaterte saker:


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar