Nesten hele mitt liv har de siste 20 årene dreid seg om rus- og psykisk helsefeltet. Det er nærmest uinteressant å snakke om noe annet... Huff... ja, da fikk jeg sagt det. Og, ja, jeg ser faresignalene. Jeg kan bli totalt ensporet. Spesialområdet innenfor dette igjen er tvang. Høres det spennende ut? Dessverre har jeg ikke valgt det fordi jeg i utgangspunktet syntes det hørtes spennende ut med tvangsproblematikk, men fordi jeg selv erfarte det på kropp og sjel i 1993, 1994 og 1996, så har det blitt en så stor del av livet mitt at jeg så langt ikke har greid å gi slipp, men jeg jobber med saken... altså for å gi slipp. Jeg har de siste årene snakket og hatt kontakt med mange andre som også har lignende erfaringer. Om 3-5 år ser jeg for meg at jeg skal finne meg et annet område å bruke kreftene mine på. Jeg skimter nemlig en annen tilnærmingsmåte til mennesker som har sine problematiske livsknuter de trenger hjelp til å finne ut av, og det kommer flere og flere på banen som har sine erfaringer de deler i det offentlige rom.
Jeg bestemte meg i 1999 at jeg skulle styre unna depressive boktitler og depressiv kunst. Det greide jeg i noen år. Poetene og skulptørene som har erfaringer med tvang har greid å innhente meg igjen. Og en av grunnene til at jeg har blitt innhentet tror jeg er at jeg greide å slutte med antidepressiva. Medikamentene gjorde meg ikke mindre deprimert, men heller litt mer likegyldig, og kanskje mer følelseskald enn jeg hadde vært før. Jeg gråt lite de årene jeg bruke antidepressiva (1997-2012). Heldigvis lyttet jeg ikke til skolemedisineres råd om IKKE å slutte med medikamentene. Jeg lyttet til slutt til min egen indre stemme langt der inne... som spurte om jeg virkelig skulle bruke disse medikamentene resten av livet... Svaret var et helt klart "nei", og i løpet av ca 1 1/2 år trappet jeg ned og sluttet.
Hva har det gjort med meg? Jeg lever (heldigvis) mer enn jeg gjorde de årene jeg brukte antidepressiva. Dessverre er mitt inntrykk at altfor mange ansatte i psykiatrien har misforstått en del om selve livet. Kan hende er de gode på fagteori? De gir inntrykk av at man skal være så jevn man bare kan være, ikke gråte, ikke le for høyt, ikke skrike... Nei, og heller ikke la oss berøre... men være jevne og greie. Ha det kjekt og greit. Om jeg blir litt sløv av å knaske medikamenter er helt ok, bare jeg ikke gråter eller roper.
Nå vil jeg rope ut fordi jeg gråter oftere og oftere, og det er ikke farlig å gråte... Jeg vil rope ut om at:
Det trengs ikke mer forskning. Det trengs politisk handling for å endre hele systemet. Det trengs mange flere fagpersoner som protesterer og hever stemmen mot den massive medisineringen og feilbehandlingen som pågår. Det finnes mange fagpersoner som vet at det de driver med ikke gjør mennesker friske, men tvert i mot blir de problemene mennesker har til livsknuter de ikke greier å få åpnet og helet... Vi legger lokk på det, skyver det under teppet... Er det virkelig mest bekvemt for "den psykiatriske praksis" å bruke kjemiske stoffer?
Det finnes mange flotte fagpersoner, men mange, mange flere må gå i bresjen sammen med oss som har de stygge erfaringene vi dessverre må bære med oss resten av livet. Dere må rope ut sammen med oss... Nok er nok... Takk til de få av dere som åpner munnen offentlig og tør å protestere!
Only our rivers run free - Jimmy Kelly
Er du i tvil, så se på denne videoen på YouTube av
Robert Whitaker - Mad i America:
(Publisert 4. feb. 2013)
Som så mange andre trodde jeg det finnes et flertall av gode psykiatere og psykologer og annet fagpersonell i psykisk helsefeltet. Jeg har mine tvil nå... Hvis jeg ikke hadde lyttet til de mange erfaringene mennesker deler om bivirkninger, og som jeg har kjent på kroppen selv, så hadde i dag fortsatt vært medisinert med antipsykotiske medikamenter og antidepressiva. Jeg hadde blitt en av de mange såkalte kronikerne uten håp om å bli frisk. Jeg har ikke blitt kroniker takket være min egen iboende motvilje mot medikamenter og takk til alle de som har tatt sjansen på å slutte og å fortelle andre om det... på tross av ingen eller minimal støtte fra fagmiljøer.
Mandag denne uka var Robert Whitaker i Oslo, invitert av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse (Erfaringskompetanse) og We Shall Overcome (WSO), og han delte sine funn etter å ha gjennomgått forskningsresultater. Takk til Erfaringskompetanse og WSO for at de arrangerte dette møtet, og takk til fagmiljøet i Tromsø, som i dag får samme informasjon fra Robert Whitaker.
Når dette vil sige inn hos det store flertallet av Norges befolkning inkludert våre politikere er mer usikkert, men det er en enorm støtte til hva mange erfarere har sagt i mange år. Medikamenter er ikke en god løsning for mennesker som gjennomgår psykiske kriser! Nedtrappingsveileder finner du her. Det er ikke smart å slutte brått...
Lytt til Robert Whitaker! Det kan være en fordel å bli betraktet som "Å ha liten innsikt"... Det viser seg at de som ikke blindt tror på de negative beskrivelsene som blir gitt om oss, har større muligheter for å bli friske.
Se også Trailer for "Open dialogue" fra Finland (Jaakko Seikkula), som også Robert Whitaker viser til i sitt innlegg.
Om folk som gjennomlever psykiske kriser får muligheten til å fortelle om sine kriser, er utsiktene for å bli friske større enn ellers. Dette gjelder også for psykoseerfarere!
Jeg slutter meg til Mette Ellingsdalen i WSO som sier hun venter på medisinfrie behandlingstilbud. Og se gjerne nærmere på "Aksjonen for medisinfrie behandlingstilbud."
Les gjerne: Vi må tenke om igjen. Erfaringskompetanse.no, hvor du også finner videoopptak fra Litteraturhuset.
Relaterte saker:
Hvorfor så lydige? Professor Bengt Karlsson ved Høgskolen i BuskerudSaker fra Erfaringskompetanse.no
Abstrakt forlag har flere bøker som kan være av interesse, og blant annet "Drøm i våken tilstand" (2013) kan være interessant om du ønsker å vite mer om sju forfatteres erfaring med psykose, hvorav jeg er en av de sju.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar