Hurra?

Ikke alle har en god fellesskapsfølelse i forhold til 17. maifeiring. Jeg har ikke det, og i går ble jeg så berørt av noen personlige betraktninger fra en person. En av de som heller ikke føler for å delta i det store fellesskapet på 17. mai. Enkelte ganger har jeg deltatt litt halvhjertet, men jeg er mest bekvem med å holde meg inne denne dagen. Det vil si, ikke bare inne... Jeg skal på tur med Båti-vennen min... men vi "menger oss ikke" med 17. maifeirende folk. 

Jeg er glad i landet mitt, i naturen og i mennesker jeg har kontakt med. Jeg kjenner flere som også kjenner på sårhet i forhold til vår nasjonaldag. Å si det er som banne i kjerka. Jeg vet det, men jeg gjør det allikevel.

I går tok jeg i bruk et selvhjelsprinsipp når jeg kjente klumpen i halsen. Jeg ringte til en person jeg kjenner og som jeg er trygg på. Det er ikke ofte jeg gråter, men i går gråt jeg når jeg snakket med vedkommende på telefon. Hvorfor gråt jeg? Jeg kom i kontakt med det lille barnet i meg som ikke var en del av fellesskapet på 17. mai. Jeg husker jeg gikk i 17. maitog og det jeg følte mest på var utenforskap. Jeg var 12 år, og følte meg ikke "hjemme" blant de andre skoleelevene på en skole jeg hadde kommet til etter en flytting. Min eldre søster, som gikk i en klasse over meg, hadde allerede fått venner, men det hadde ikke jeg. 

Det ligger antagelig ennå mer bak dette traumet enn akkurat det at den dagen dukker opp som vanskelig. Det kommer nok fram hva det dreier seg om, slik at jeg får bearbeidet det bedre.


Nedtrapping av medisiner
Jeg har tidligere på denne bloggen fortalt jeg er i en nedtrappingsfase i forhold til medisiner, og har startet på ny nedtrappingsrunde i vår. Nå er det de "stemningsstabiliserende" medisinene jeg trapper ned på. 

Jeg bruker lang tid på nedtrapping og følger en skadereduserende veileder som er utgitt av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Det jeg merket når jeg trappet ned og sluttet på antidepressiva var ikke at jeg ble deprimert, men jeg blir derimot lettere berørt, og klumpen i halsen blir veldig påtagelig. Jeg må lære meg å håndtere det å gråte... er det jeg tenker. Kontrollfreaken i meg skal "lære meg å håndtere det å gråte"... Jeg ser hvor feil det kan bli... Jeg må heller lære meg at kontrollfreaken skal ha mindre plass i livet, og det lille barnet skal få større plass.

Familiekonstellasjoner er en god måte å jobbe med dette på, noe jeg også gjør i tillegg til at jeg har en psykolog jeg snakker med, og det er ved å ta i bruk prinsippene for selvorganisert selvhjelp som har gjort at jeg fikk øynene opp for hvilke behov jeg har. 

Renselsesprosess
Det å gråte vet jeg er en renselsesprosess... og for en som meg som lærte meg å bli "kontrollfreak" veldig tidlig i livet, er det som å gå inn i en ny lærefase hvor jeg skal ha med meg det lille barnet i meg. Det er det lille barnet som krever sin plass. Hvorfor kunne ikke ansattte i psykiatrien forstå det den gangen i 1992, når jeg ble innlagt på tvang og pumpet med medisiner? Det som egentlig var en gavepakke for å bli bedre kjent med meg selv, ble av "fagekspertisen" forkastet som en alvorlig sinnslidelse som det var om å gjøre å medisinere bort så snart som mulig. Medisinene gjorde meg nesten til en søvngjenger.

Jeg fikk et dagferskt eksempel fra en person som er innlagt. Hun fikk høre fra personalet at hun, av hensyn til de andre pasientene, må ta seg sammen og late som hun er glad... Den legen og den primærkontakten tenker jeg snarest må finne seg et annet sted å jobbe... Hun som fikk høre dette fra legen og primærkontakten skriver: "Jeg sa til overlegen og primærkontakten min at deres utsagn hadde jeg lyst til å melde inn til kontrollkommisjonen som ett overtramp mot meg som ett menneske som er veldig deprimert og nedstemt pga mine traumatiske hendelser i oppveksten. De mente jeg overdrev det hele og måtte ikke ta det sånn til meg, de mente at det var til det beste for miljøet for avdelingen at jeg spilte skuespill." 

Det er klart dette er noe å ta videre til kontrollkommisjonen, men jeg er samtidig redd for at det vil renne ut i sand, og bare være en ekstra belastning for vedkommende som opplevde dette. Det finnes tusenvis av eksempler på krenkelser som blir gjort at fagpersoner som er satt til å arbeide med mennesker som er i psykisk krise. 

Jeg selv trodde etter hvert på psykiaterne som mente at medisiner var helt nødvendig. Jeg har erfart at medisiner konserverer problemene. Medisiner løser ingen problemer, annet enn at de demper de "ytre" symptomene og det legger lokk over det innvendige smertetrykket. Men jeg vil bli et helt menneske. Jeg er klar for å ta den smerten jeg gjennom min indre kontrollfreak greide å undertrykke i mange, mange år. Om "psykiatrien" hadde gitt meg en mulighet i 1992 til å dykke ned i traumene, så tror jeg at livet hadde blitt bedre å leve. Det har gått 20 år, og jeg velger å se optimistisk på framtida. Resten av livet mitt... Jeg har tatt makta tilbake i eget liv, og den makta gir jeg ikke i fra meg igjen.

Ja, i dag kan jeg si at jeg er glad i landet mitt, og jeg er glad i fylket jeg bor i, og jeg er glad for at en person jeg har på min venneliste på Facebook skrev: "Gratulerer med dagen alle sammen! Ønsker alle en flott dag i dag - og så må vi alle, i morgen og alle andre dager, fortsette å arbeide for fortsatt demokrati, ytringsfrihet og rettigheter for alle!"

Gjenåpning av stengte rom
Det er mange som kjemper for at de psykiatriske metodene skal endres. Det er mange som har opplevd at tvang ikke er løsningen på psykisk smerte. Det er mange som ser på psykisk smerte som en mulighet for å åpne opp i stengte rom. Slik jeg også etter hvert har lært å se på det. Før eller siden er det antagelig nødvendig å gjenåpne stengte rom, som det var nødvendig å stenge fordi det var for smertefullt i øyeblikket å være i de rommene.

Gjennom at demningen brister, får jeg en mulighet til å gå inn i de rommene jeg en gang stenge. Jeg kan ta tilbake opplevelsene og følelsene som gjorde at jeg en gang måtte stenge fordi jeg ikke hadde ord for følelsene. Følelsene som forbindes med opplevelsene kan jeg ta fram i nuet og jeg setter ord på, følelsene som en gang førte til kaos og til behov for å stenge av. Ved å bruke selvhjelpsprinsipper kan jeg åpne rommene igjen. Prinsipper jeg har tatt i bruk etter å ha vært deltaker i selvorganisert selvhjelpsgruppe. Gruppa var et mentalttreningsstudio, og det aller viktigste er at jeg har greid å ta i bruk prinsippene utenfor gruppa. Jeg bodde i Øst-Finnmark når jeg kom i gang med selvorganisert selvhjelp, og det første møtet jeg var med på i gruppa var i mars 2010. Vel to år siden. 

Bildet er fra Varangerfjorden

Hvordan måler våre politikere suksess?
En politiker fra Finnmark skrev for en tid tilbake: "Om noen skulle være i tvil, vår flertallsregjering er en suksess, og våre løsninger har preget utviklingen av samfunnet vi lever i. Vi søker alltid nye løsninger for framtidas utfordringer. Vi er stolt av det vi har gjort, men ikke fornøyd - men vi er aldri i mål."

Søker alltid nye løsninger for framtida utfordringer? Tja... det har jeg ikke inntrykk av. Mitt inntrykk er at AP tviholder på "gamle løsninger" i mange sammenhenger. Lov om psykisk helsevern er et eksempel. Den har blitt endret noen ganger, men bare med bittesmå endringer som i praksis har hatt lite si for de som utsettes for tvang. Asylpolitikken imponerer ikke akkurat... det "nye" som har kommet inn er ikke et gode for de barna som blir sendt ut fra det landet de har vokst opp i. Kaldt, kaldt, kaldt... AP -Det er ingen varme i dette!

Ja, jeg kan forstå at AP sier at de har noe de kan være stolte av, men jeg synes det overskygges at mye av det jeg tenker at Arbeiderpartiet ikke kan være stolte av. Det er særlig det som gjelder asylpolitikken og i forhold til rus- og psykiskhelsefeltet, herunder i forhold til psykiatri som er et svart hull for AP.  Menneskerettigheter? Nei, AP er ikke opptatt av menneskerettigheter i eget land. De er gode på å overvåke menneskerettighetene i andre land, men ikke i eget! 

Samme politiker jeg referer til har tydeligvis ikke det feltet rus og psykisk helse som interesseområde. Så mye har jeg forstått. Ikke har jeg registrert at noen av de andre AP-representantene fra Finnmark har interesse for feltet heller. 

Den eneste stortingsrepresentanten fra Finnmark som har svart når jeg har sendt henvendelse til Finnmarksbenken er høyres representant Frank Bakke-Jensen. Kanskje er forklaringen så enkel som at det er de som er i opposisjon til regjeringsmakta som svarer? Jeg vet ikke, og Høyre er heller ikke "mitt" parti. 

Asylpolitikken
AP alene har ikke ansvaret for asylpolitikken i landet, men de har et meget stort ansvar. 

Et arrangement via Facebook, som jeg ble invitert til er som følger: 

"Vi bærer grønn sløyfe for å vise motstand mot asylpolitikken som føres i dag der over 400 norske barn skal sendes ut av landet. 

Alle som bærer den grønne sløyfen vil fremme et felles budskap: Stopp den uverdige behandlingen av barn som nå sendes ut av landet de er vokst opp i! Vi vil kjempe for barna og mot systemet som ikke har plass til dem lengre. Vi tar avstand fra en politikk som hindrer barn fra å leve en trygg og forutsigbar barndom. Vi vil markere en klar motstand mot en politikk som underkjenner internasjonale forpliktelser gjennom barnekonvensjonen.

I dagens lovverk fremgår det nemlig klart at barnas tilknytning skal tillegges vekt, mens innvandringspolitiske hensyn kan tillegges vekt –men i praksis så ser vi dessverre at flere politikere forsvarer en praksis som først og fremt ivaretar innvandringspolitiske hensyn fremfor barnets tilknytning. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke viser noe vilje til å endre denne praksisen.

VIS DIN MOTSTAND: BÆR GRØNN SLØYFE!

Grønn: Spirer, liv, nytt håp, fremtid 

Du finner et grønt silkebånd i nærmeste hobby/syforretning. Fest det på frakken, kåpen, dressen, flagget, på treet i hagen..:)

PS: Det starter 16.mai pga Nathan skal sendes ut da, men bør kjøres videre som et symbol for barns rettigheter. Den grønne sløyfen skal bli et kjent symbol."

Jeg drømmer om et Norge som hvor vi alle kan være stolte av landet vårt også i forhold til asylpolitikk og i forhold til helsetjenestene innenfor rus- og psykisk helse. Siden jeg kan lene meg til Jesus, også i dag, så tror jeg på at endringer er mulig. Vi kan ikke i et så rikt land som Norge, la de "minste" blant oss ikke få sin plass i vårt samfunn.


Avslag på asylsøknadene - til hvem?
En historie om Mohamed Ganam, som er publisert på Dagsavisens "Nye meninger". Det gjelder en asylsøker som har fått avslag. Et lite utdrag: "Mohamed har blitt arrestert flere ganger på grunn av sin politiske aktivitet. Hver gang har han blitt behandlet dårlig, men den siste arrestasjonen var den verste. I 22 dager hang han i kjettinger fra taket i en mørk celle, mens han ble torturert døgnet rundt. Han fikk elektriske støt i fingre og tær, han ble slått med jernrør til ribbena brakk, han ble slått i ansiktet slik at tenner falt ut og han ble vekt hver gang han holdt på å sovne. Torturistene lyste ham i øynene med et sterkt lys slik at han ikke så hvor slagene kom fra. En av vennene hans som også var fengslet fikk benet sitt sagd over mens Mohamed måtte se på. Da Mohamed til slutt ble sluppet ut av fengslet bestemte han seg for å forlate Gaza."


Greier ikke helt å si HURRA...

Gud signe vårt dyre fedreland 

http://www.youtube.com/watch?v=DhxVrqNU7Ag 

med Kine Hellebust  

Video om selvorganisert selvhjelp:
http://www.youtube.com/watch?v=xMfzpjYq7a8
http://www.youtube.com/watch?v=CvAZ55vzRz4&feature=channel&list=UL

Video med meg fra et foredrag på Amaliedagene i 2011
http://www.youtube.com/watch?v=h071UzgEtyM