Hva livet har lært meg

Det er livet selv som er min viktigste læremester. Hvordan jeg forholder meg til det som skjer i livet er avgjørende for om jeg lærer noe. Livet har lært meg at jeg ikke kan rømme unna de følelsene som oppstår i meg i forhold til det som skjer i livet mitt. Hvis jeg forsøker å rømme unna, så får jeg det jeg vil betegne som strafferunder.

At jeg i en alder av 59 år måtte gjennomleve et psykisk smertehelvete kom som en overraskelse. Hendelser i livet det ikke er mulig å forutse eller å forberede seg på, har de aller fleste erfaring med. Detaljer i det som skjedde med meg skal jeg ikke komme nærmere inn på her, men det førte til at jeg måtte takke for meg i arbeidslivet.

Alt jeg hadde opparbeidet av kompetanse føltes bortkastet. Det er først nå, 2 ½ år etterpå, at jeg kjenner at jeg har fått mot nok til igjen å ta i bruk deler av den kompetansen og kunnskapen jeg har. Riktignok ikke i lønnet arbeid, men gjennom frivillig arbeid der jeg kan bruke den kompetansen jeg har.

Hendelser høsten 2014 førte til at det ble en lang sorgprosess jeg bare måtte gå igjennom. Heldigvis har jeg hatt noen få, men veldig gode venner, som har kjent til det som skjedde. De har støttet meg så mye de har hatt muligheter for å støtte meg i prosessen. Men med denne prosessen, som med andre prosesser der livssmerten har vært fremtredende, så er det mye av sorgprosessen bare jeg selv kan ta. Jeg har ikke rømt unna smertehelvetet. Det er det viktigste for meg.

Hva har jeg gjort for å komme meg igjennom sorgprosessen? I tillegg til hjelp fra psykolog hos Rask psykisk helsehjelp, og en traumeterapeut som har utdanning var IOPT – Institutt for traumearbeid, så har jeg brukt prinsipper fra selvorganisert selvhjelp. For meg ble det en god kombinasjon.

Det jeg for noen år siden lærte gjennom selvorganisert selvhjelp er at det er viktig å våge å kjenne på og å sette ord på livssmerten. Jeg later ikke som at jeg glad og lykkelig, når sannheten er at jeg er dypt ulykkelig. I den lange sorgprosessen har det selvfølgelig også vært spontan glede og latter, men det er først nå at jeg våger meg ut i verden igjen med å tilby min kompetanse. Ikke i form av lønnet arbeid, men gjennom frivillighet.

En person svarte konkret på mitt «blindkast» ut i verden gjennom Facebook om det går an å bidra med «seniorkompetanse». Vi to arbeider med en plan for sammen å arbeide med et frivillighetsprosjekt. Vi har allerede fått et oppdrag på en landskonferanse. Mer om det kommer senere.

At jeg kaller det jeg har erfart fra høsten 2014 for en sorgprosess har å gjøre med at jeg når ser den tiden i revy, så ser jeg forskjellige stadier, som beskrives i forbindelse med sorgprosesser:

I følge Oslo-psykologene er de fem stadiene:

1. Benektelse – ”Dette kan ikke skje med meg”.

2. Sinne – ”Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?”

3. Forhandling – ”Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…”

4. Depresjon – ”Jeg er for trist til å gjøre noe som helst”

5. Aksept – ”Jeg har forsonet meg med det som har skjedd”

Om alt kom i den rekkefølgen som beskrives over? Nei, men jeg har nok vært innom stadiene som beskrives, dog litt frem og tilbake. Noe som har vært fremtredende hos meg har vært at jeg har måttet ta tak i mitt eget selvbilde. Selvtilliten bygger på hva slags selvbilde jeg har. Identiteten min måtte reforhandles. Identitetsbryting kaller jeg det. Det er smertefullt, men nødvendig når det som er helt grunnleggende i livet rokkes ved. Når det jeg hadde gitt mitt liv til ble tatt i fra meg på en brutal måte, så var det nødvendig med reorganisering. Først og fremst har jeg forhandlet med meg selv. Endelig har jeg tatt tilbake en plass i samfunnet der jeg kan bruke min kompetanse. Den kompetansen, som ikke bare har kostet rent økonomisk, men den har også kostet meg mange tårer. Den kunne jeg ikke bare kaste på havet. Noen har spurt meg underveis om å bidra i ulike sammenhenger og noen har sagt, men du kommer vel tilbake. Stort sett har jeg svart nei til alle forslag. Jeg trengte den tiden det har tatt på reorientering.

Det viktigste var den endelige aksepten. Før jeg kunne akseptere fullt ut det som hadde skjedd, så visste jeg at jeg måtte godta at det gjør vondt. Det gjorde noe så inn i hampen vondt at jeg av og stilte meg spørsmålet om livet var verdt å leve. At det aldri var noen fare for at jeg skulle forlate dette livet, har å gjøre med at jeg tross alt har noen få gode og nære venner, og jeg har også slektninger som støtter meg. Det har antagelig vært viktigst av alt. At noen innimellom ble lei av meg har jeg stor forståelse for. Andres livssmerte kan være vanskeligere å forholde seg til enn ens egen.

Læringen fra denne lange perioden er blant annet at jeg håper at jeg greier å være en god venn selv, at kan greie å lytte til andres livssmerte uten å komme med «gode råd», hvis jeg ikke spesifikt blir bedt om det. Det at jeg tross alt har «stått han av», har styrket min integritet. Nå føler jeg at den integriteten jeg har skal det mye til for å rokke ved. At jeg hadde integritet når det «forferdelige skjedde» er en av årsakene til at det skjedde.

Jeg har følt at jeg har blitt brukt i et skittent spill, men jeg kan gå med rak rygg og jeg kan se hvem som helst inn i øynene. Det som skjedde er ikke min skam. Det er andres skam. Dessverre er det mange skamløse mennesker i denne verden. De som skulle vært bærere av skammen, bærer den ikke. Ondskap finnes. Skamløse mennesker finnes. Jeg har forhåpentligvis fått en bedre luktesans for å greie å skille på de skamløse og de som blir påført skam. Hvorfor de skamløse blir som de blir er en annen historie. Alt har sin grunn.

Nå ser jeg fram til igjen å bidra med min kompetanse som jeg vil gi det psykiske helsefeltet i form av frivillighet. Noe har jeg bidratt med ved å bruke min kompetanse det siste året, men jeg har ikke villet ha mitt navn nevnt i det offentlige rom. Kompetansen min består av en kombinasjon av egenerfaring og kunnskap om fag & forskning. Endelig føler jeg meg sterk nok igjen til å gi av meg selv. Det å kunne gi av meg selv gir meg en god følelse. Det å være den som bare tar i mot fra andre er ganske vondt. 

Siv Helen Rydheim  

22.01.2017

Endringer?

2016 

Det mest betydningsfulle året med hensyn til mulige endringer?

Naturens sykluser er gode å følge. En dag blir isflakene til vann. 

En dag blir det nødvendige endringer, også i psykisk helsevern.  

Det har vært jobbet i mange år. Både enkeltpersoner og organisasjoner har jobbet med å belyse tvangsproblematikken, manglende rettssikkerhet og arbeid for å få på plass menneskerettigheter for pasienter i psykisk helsevern. 

Likestillings- og diskrimineringsombudet leverte i 2015 en rapport som dokumenterer at "personer med nedsatt funksjonsevne i Norge ikke får sine menneskerettigheter oppfylt. Rapporten gir en beskrivelse av dagens situasjon, ombudets bekymringer og anbefalinger til hva FNs CRPD-komité bør be den norske stat om å gjøre for å få lovgivning og politikk til å bli i samsvar med konvensjonen."

I 2014 ble Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse etablert som en ny avdeling hos Sivilombudsmannen.

"Sivilombudsmannens forebyggingsenhet gjennomfører besøk over hele Norge til steder der personer er, eller kan være, fratatt sin frihet. Dette omfatter blant annet fengsler, politiarrester, utlendingsinternat, psykiatriske institusjoner og lukkede barnevernsinstitusjoner. Forebyggingsenheten har adgang til alle slike steder, inkludert institusjoner drevet av private etter tillatelse fra det offentlige. Besøkene kan gjennomføres både med og uten forhåndsvarsel."

2016-rapport: "Forebyggingsenheten besøkte akuttpsykiatrisk seksjon og sikkerhetspsykiatrisk seksjon, og følgende enheter ble besøkt: akuttpost Nord, akuttpost Sør, akuttpost Tromsø, psykose- og rusenheten og sikkerhetspsykiatrisk døgnenhet."

 "De fleste tilgjengelige tvangsinnlagte pasientene fikk tilbud om en privat samtale med forebyggingsenheten. Det ble videre gjennomført samtaler med ansatte og kontrollkommisjonen." 

 "Enkelte trekk og holdninger ved en institusjonskultur vil representere en klar risiko for umenneskelig behandling. Det kan særskilt nevnes interne kulturer hvor ansatte har mistet individet av syne, ‘oss og-dem’-holdninger, kultur for vold og maktbruk og kultur for straffefrihet. Det ble på akuttpost Nord erfart flere slike uheldige trekk og holdninger i personalgruppen. Ledelsen har ansvar for at den sosiale identiteten og kulturen som utvikler seg blant ansatte er i tråd med menneskerettighetene og med grunnleggende rettigheter som pasientsikkerhet og alle menneskers iboende verdighet. Når ledelsens holdninger og verdier ikke er tydelige eller ikke blir respektert, øker risikoen for at kulturer som tillater krenkelser utvikler seg. Det kom frem en tydelig manglende tillit til ledelsen fra flere ansatte under besøket. Det ble også påpekt fra flere ansatte at personalet i liten grad ble ivaretatt eller fikk oppfølging dersom det oppstod alvorlige hendelser på jobb."  

VG-avsløringene i 2016
Med VG-avsløringene går det an å håpe på lovendringer. Fremstående jurister, Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti krevde granskning av tvangsbruken i psykiatrien, men foreløpig ser det ikke ut for at flere partier slutter seg til det kravet. Full granskning av tvangspsykiatrien er høyst betimelig. Helse- og omsorgsminister Bent Høie har selv uttalt at psykiatrien har fått leve sitt eget liv. Flere har tidligere krevd et eget dokumentasjonssenter for klager og krenkelser påført av psykiatrien. Er det en mulighet for at granskning og opprettelse av dokumentasjonssenteret skjer samtidig? 

Det er en gyllen anledning for myndighetene. På den måten kan behovet for å blir hørt ivaretas. Holdningsendringer kan forhåpentligvis skje. Endringene må skje fra øverste hold, som er fra Storting og Regjering. Det som ble avdekket av VG og Sivilombudsmannen i 2016 er etter min oppfatning kun toppen av isfjellet. Det arbeidet VG-journalistene har gjort er beundringsverdig. Å få media på banen på den grundige måten har aldri skjedd før.   

Medikamentfrie enheter

Det beste med året 2016 har vært at Helse- og omsorgsministeren påla de regionale helseforetakene å opprette medikamentfrie enheter i 2016. Det har vært en treg start, og foreløpig ser det ut for at det kun er i Tromsø at det blir en egen enhet. Enheten i Tromsø åpnes første uka i januar 2017. Det er den eneste for hele Helse Nords opptaksområde, og kan ta i mot seks pasienter. Andre steder i landet har de valgt å løse dette på andre måter. På Fellesaksjonens nettside finnes det informasjon om dette. 

For noen år siden fikk jeg diktet "Privat huskeregel" av Kolbein Falkeid

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk

opp på veggene i tankene

og forgylle dem med lengselen din.

Du skal kjøre spettet

hardt innunder arrete hverdager

og vippe dem opp.

En etter en.

Det er derfor livet har deg på mannskapslista.

Det er fortsatt ingen grunn til å klistre fine øyeblikk opp på veggene… Det er bare fortsette å brette opp ermene for å kjempe videre. For det er faktisk en kamp mange kjemper på forskjellige måter. 

Jeg har blitt værende å kjempe for en folkeopplysning om tvangspsykiatrien fordi jeg har egne erfaringer som pasient på tvang i 1992-1994-1996. Mitt engasjement skriver seg fra mange år tilbake, og engasjementet er som et tveegget sverd. 

For belysning av tvangsproblematikk i 2016 har både Sivilombudsmannens besøksrapporter og VG-avsløringene vært svært betydningsfulle. 

Et annet viktig problemområde i psykiatrien jeg ikke kan unngå å nevne er såkalt tvang uten døgn (TUD), som er også et svært alvorlig inngrep i mange menneskers liv, noe som framkommer fra en "Bruker-spør-bruker"-undersøkelse foretatt i 2016. Rapporten fra KBT Midt-Norges evaluering av TUD i Tromsø Jeg er redd jeg aldri skal komme meg ut av det, anbefales.

Ønsker alle lesere et godt nytt år! 

Siv Helen Rydheim, 31. desember 2016

Relaterte saker

LDOs rapport: http://www.ldo.no/nyheiter-og-fag/brosjyrar-og-publikasjonar/rapporter/crpd-rapport-2015/

Medikamentfrie enheter, fra Regjeringen:

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/medikamentfri-behandling-for-psykisk-syke-i-alle-helseregioner/id2464240/

Medisinfri.no er en nettside jeg anbefaler. Den drives på frivillig basis. http://medisinfri.no/

Sivilombudsmannens besøksrapport fra UNN: 

https://www.sivilombudsmannen.no/getfile.php/Rapporter/160829%20Bes%C3%B8ksrapport%20UNN%20web.pdf

Tvang uten døgn (TUD)-rapport fra KBT Midt-Norge http://kbtmidt.no/nb/59-nyheter/473-jeg-er-redd-jeg-aldri-skal-komme-meg-ut-av-dette-evaluering-av-tud

VG-avsløringene: 

http://www.vg.no/spesial/2016/tvangsprotokollene/slik-har-vi-jobbet/

Fra WSO-bloggen:

«Overgrepene i psykiatrien kan oppleves like sterkt som en voldtekt. Det blir også et dobbelt overgrep fordi systemet støtter overgriperen.» Olav Gunnar Ballo

«Det er for enkelt i ettertid å beklage at man «ikke visste bedre på det tidspunktet» da overgrepene skjedde.» Mette Ellingsdalen

Euforiske tilstander med håp om endringer

Med daglige oppslag siste uka i VG om tvangspsykiatrien i Norge er det mange tanker som går igjennom hodet det mitt, og det kjennes på kroppen. For å rydde i tankene må jeg skrive. Forrige uke fikk jeg nesten 400 visninger på bloggen psykose.erfaringer, hvor jeg publiserte fire saker med tilknytning til VG-avsløringene.

Mange med meg har snakket og skrevet om uholdbare forhold for pasienter som utsettes for tvang i psykisk helsevern. Forholdene er uholdbare også for personalet som utfører tvangen. Vi har tatt opp beltelegging, tvangsmedisinering og andre former for tvang som så altfor mange utsettes for. Vi har kjempet for at det skal opprettes medikamentfrie behandlingstilbud. Det har vi fått gjennomslag for, men i svært liten målestokk. Vi er langt unna å komme i mål.

Å skrive for egen del og for at andre skal få innblikk i hvordan tvangspsykiatrien fungerer, har vært og er fortsatt en nødvendig egenterapi. Min egenerfaring med tvang ligger langt tilbake på 90-tallet, men erfaringene har ikke sluppet taket i meg. En overlevelsesstrategi har vært å forsøke å bidra til å belyse forholdene i håp om lovendringer, og i håp om pålegg fra de øverste myndighetene om å endre forholdene. Noe har skjedd, men det viktigste gjenstår.

At Leonard Cohen nylig døde har de fleste fått med seg, og hans ”There is a crack in everything” kan stå som symbol på håpet.

Det har ikke vært enkelt å holde fast i håpet i alle disse årene. Når pessimismen råder grunnen i meg er det ikke godt å være til.

De smertefulle erfaringene har jeg på mange måter dog vært takknemlig for fordi jeg har fått innblikk i en verden som tidligere ikke var synlig for meg. Jeg har de siste årene brukt mye av mine krefter på å forsøke å bidra til opplysning om sammenhengene mellom komplekse traumer og senere rus- og/eller psykiske helseproblemer. 

Det finnes mye forskning på området. Det gjenstår likevel ennå mye for å få den kunnskapsutviklingen som har foregått inn i praksisfeltet. At tvangserfaringer kan komme på toppen andre traumatiske erfaringer har det etter hvert også blitt en viss forståelse for.

Traumebevisst omsorg har det blitt noe forståelse for, og jeg håper at den kunnskapsutviklingen, som foregår ved RVTS-ene og til dels ved andre regionale og nasjonale sentre, kommer de som utsettes for tvang til gode. 

Et eksempel er en fengende fagfilm publisert på RVTS Sør sin nettside. Om den står det:

– Det er usikkert hvor mye av det vi forskere skriver og publiserer som blir lest og kommer tjenestene direkte til nytte. Derfor må vi gå nye veier og våge å forenkle, sier forsker Dag Nordanger som sammen med Anne Kristine Bergem har laget en fengende, Morsom og dypt seriøs video om aktivering og samregulering.

Det er barn- og ungdom som omtales i filmen, men behovet for samme forståelse mener jeg også gjelder voksne med komplekse traumer.

På min egen blogg om Traumeinformasjon har jeg skrevet om traumebevisst omsorg. Det er langt fra utfyllende, men kan være til inspirasjon og kanskje skape en positiv nysgjerrighet? Der er også lenker til mange artikler og bøker angående traumer. Jeg driver også ei åpen Facebookgruppe med tema Komplekse traumer - forskning.

Et spørsmål jeg stiller meg selv er hva er det viktigste jeg kan bidra med? Jeg får litt ulike svar fra gang til gang, og derfor er også mitt engasjement spredt ut over. Den kompetansen jeg har opparbeidet meg, særlig de 10 siste årene, går langt ut over mine egne tvangserfaringer og har god oversikt over rus- og psykisk helsefeltet.

Tanker om håpløshet og liten tro på at det skal skje nødvendig endringer i framtida er der, men etter dager med pessimisme blir jeg ofte innhentet for å tenke på ”Tårnet” av Dora Schmidt Stendal. 

Om sitt maleri ”Det alkymiske tårn”, sier hun følgende:
"– Tårnet er det tårn vi alle ønsker å komme opp i, der har vi utsyn, bevissthet og overblikk. På siden av tårnet forsøker en person å komme opp ved å klatre rett opp. Han kommer sannsynligvis til å falle ned. Til høyre står en vis mann og peker på grunnen tårnet står på. Han forteller at det er haugen av erfaringer, opplevelser og «dritt» vi har med oss. Han sier at hvis vi bearbeider haugen av dritt kan vi bruke det til å bygge en trapp og komme oss trygt opp i tårnet, som han der går på trappen rundt tårnet. Jeg synes at det geniale er at jo større haug med dritt vi har med oss, jo høyere trapp kan vi bygge, ved å bearbeide det. På den måte tenker jeg at gullet ligger i våre erfaringer, men dritten må bearbeides for å hente ut gullet. Sånn forstår jeg alkymien kort fortalt, og det bilde har hatt stor betydning for meg og min forståelse av meg selv og andre."

Det gjelder å ikke gi seg, men fortsett å bygge på trappa. Det finnes folk ansatt i psykiatrien som har mange gode egenskaper, gode holdninger og god kompetanse på å hjelpe på en god måte. Disse folka må det satses på for å få til endringer! De kan spre sin kompetanse blant de som ikke har samme kompetanse og forståelse per i dag. 

Hvis jeg skulle ønske meg noe fra VG, så er det at de fortsetter å holde trykket oppe med saker som belyser tvangspsykiatrien, mangel på rettsikkerhet og brudd på menneskerettighetene. Jeg kan ikke takke nok for det grundige arbeidet som har blitt gjort! 

Fra myndighetene ønsker jeg meg nå at det igangsettes full granskning avtvangspsykiatrien, endring av lovverket, og mange flere medikamentfrie enheter. 

Hva med en vurdering hvilken nytte praksisfeltet har av de nasjonale og regionale faglige sentrene som er opprettet innen rus- og psykisk helsefeltet. Har de som ansatt i tjenestene tid og anledning til å sette seg inn den nye kunnskapen? 

Sammenlign gjerne med de regionale brukerstyrte sentrene og Nasjonalt senter for erfaringskompetanse. 

Hvordan ser de totale bevilgningene ut til ”fag” sammenlignet med ”erfaring”? Kommer den såkalte kunnskapsbaserte modellen til uttrykk i alle ledd av kunnskapsutvikling, eller er den bare noe det er kjekt å vise fram? Hvor mange ansatte er det med fagkompetanse sammenlignet med de som har egenerfaring. Etter hvert er det en del med begge deler, og det bra!

I hvilken grad ansettes medforskere og erfaringskonsulenter i de nasjonale og regionale sentrene? Har erfaringene noen som helst tyngde sammenlignet med fag?

Oversikten under er på ingen måten fullstendig, men det kan gi et lite bilde av hva som finnes i tillegg til alle Universiteter og høgskoler.

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse http://www.erfaringskompetanse.no/

Regionale brukerstyrte sentre

NAPHA https://www.napha.no/

Nasjonal ROP-tjeneste http://rop.no/

Senter for omsorgsforskning http://omsorgsforskning.no/

Nasjonal kompetansetjeneste for Aldring og helse http://aldringoghelse.no/om-oss

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress https://www.nkvts.no/om-oss/

De regionale RVTS’ene RVTS Sør, RVTS Vest, RVTS Øst, RVTS Midt, RVTS Nord

Kunnskapssenteret http://www.kunnskapssenteret.no/

Kompetansesenter for kriminalitetsforebygging http://kriminalitetsforebygging.no/om-kompetansesenteret-kfk/

NevSom – Nasjonalt kompetansesenter for nevroutviklingsforstyrrelser og hypersomnier – ADHD, autisme, Tourettes syndrom og hypersomnier http://www.nevsom.no/

Statlig spesialpedagogisk tjeneste STATPED http://www.statped.no/tjenester/

Norsk sykehus og helsetjenesteforening http://www.nsh.no/

Nasjonal kompetansetjenste - Tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser TSB https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-tverrfaglig-spesialisert-behandling-av-ruslidelser-tsb

KORUS-sentre finnes flere steder i Norge, men jeg finner ikke en "nasjonal overbygning". Noen som vet? F eks KORUS Nord http://www.korusnord.no/

Nasjonalt kompetansesenter for personlighetspsykiatri http://helseadresser.no/2/adresse/784682/oslo-universitetssykehus-hf-nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/

Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet http://mhfa.no/om-senteret/

Ønsker alle en god dag videre! Kommentarer mottas med takk.

Relatert til denne saken er:

Lenker som ligger i artikkelen.

Egen blogg, hvor jeg har skrevet om mine tanker rundt VG-avsløringene: https://sivryd.wordpress.com/

Alle VG-sakene om tvang: http://www.vg.no/spesial/2016/tvangsprotokollene/

Å komme på banen igjen

Det å komme på banen igjen etter å ha vært satt ut er ikke bare enkelt, men nå er jeg på vei tilbake. Det er to år siden jeg måtte tre til side. Trappa på bildet kan symbolisere veien tilbake. Det går an å hvile på hvert trappetrinn... og det går an å gå ned igjen når det blir for tungt.
Å bli "satt ut" har ikke bydd på gode sider. Noe har manglet når jeg ikke har vært til stede i samfunnet på den måten jeg var tidligere. Nå er jeg på vei tilbake igjen, men ikke helt på samme måte som før. Noen gir uttrykk for at de ønsker å høre og se meg. Det er godt å vite. Hvorfor jeg ble satt ut skal jeg ikke komme nærmere inn på nå. Det forrige blogginnlegget  En øde øy sier noe om det. Det absolutt gjenkjennelige i det å bli satt ut har sammenheng med erfaringer fra barndommen, og den sårbarheten jeg bærer med meg på grunn av de traumene jeg lever med, traumer som har kommet mer og mer fram i lyset. Noe av problematikken jeg har levd med er avvisning, og det gir seg ulike utslag. Et av utslagene er tilbaketrekking.

Er det mulig å finne en styrke i det å bli satt ut? Kanskje. Jeg har ikke funnet den ennå. Jeg synes heller ikke uttrykket, "Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere", er et særlig godt uttrykk, og hvorfor er det så viktig å være "sterk"? Kan hende er det å omfavne den sårbarheten som ligger i meg viktigere enn å dele inn livserfaringer i om disse gjør meg "sterkere" eller "svakere". Jeg googlet uttrykket "Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere"og fant en interessant bokanmeldelse, som avslutter med: "Tilbake til tittelen på anmeldelsen: Den er en løgn. Det som nesten dreper oss, gjør oss ikke sterke. Tvert imot kan det gjøre oss veldig, veldig syke, ute av stand til å jobbe og være sosiale, kanskje til og med ute av stand til å leve. Og til tross for psykologifagets mange nyanser, kontroverser og polariseringer er dette et faktum vi er nødt til å ta på alvor." Hele anmeldelsen kan du lese i psykologtidsskriftet her.

Temamessig kommer jeg til å fortsette omtrent der jeg slapp i 2014, og det er å jobbe med følgende saker:

1) Komplekse traumer og hva det fører til
Jeg driver ei gruppe på facebook om komplekse traumer - forskning. Der deles det fag- og forskningssaker. Det skal jeg fortsette med. I tillegg har jeg laget en egen blogg om traumeinformasjon. Den må enten omformes/oppdateres eller legges ned.

2) Tvang i psykisk helsevern
Min egenerfaring på tvang skriver seg fra 90-tallet, men den er fortsatt like "levende" i meg. Jeg har forsøkt "unngåelsesstrategien", men den fungerer dårlig. Det fungerer ikke for meg å snu meg bort fra alle de som daglig er utsatt for tvang. Jeg kjenner det så altfor godt igjen. Deler i den forbindelsen en sak jeg skrev på bloggen psykose.erfaringer. Gjenbruk på blogginnlegg er også mulig. Dette innlegget skrev jeg etter at Paulsrudutvalget torpederte fjerning av lov om psykisk helsevern.

3) Psykose
Med min egenerfaring samt annen type kompetanse kan jeg ennå bidra i ulike sammenhenger. Mine erfaringer fra å være i "aktiv psykose" var tilbake på 90-tallet, men ettervirkningene må jeg alltid leve med. Det aller viktigste for meg har blitt å se sammenhengene mellom traumer og utvikling av psykose. Hvordan få til gode mestringstrategier? Hva slags hjelp er det mulig å få? Hvorfor er det ikke større forståelse og kunnskap om at sammenhengene i livet eller mangel på sammenheng er så viktig som den er. Hvorfor ikke spørre "Hva har skjedd, hva kan jeg hjelpe deg med" og ikke bare se etter "symptomer" som kan underbygge en diagnose og så videre tvangsbehandling med medikamenter? Jeg etterlyser en genuin nysgjerrighet på enkeltmenneskers historie og sammenheng. Jeg etterlyser i tillegg at enkeltmennesket blir sett i sammenheng med det samfunnet vi lever i. Kan det være noe i samfunnet som trigger flukten? (Forenklet, så ser jeg på psykose bl a som en flukt fra virkeligheten fordi virkeligheten kan bli for komplisert å forholde seg til.)

4) Medikamentfri behandling
En av de sakene jeg har jobbet for å få til via organisasjoner og som enkeltperson. Endelig har alle helseforetak blitt pålagt å starte opp egne enheter med tilbud om medikamentfri behandling. Det er nødvendig å følge opp hvordan helseforetakene velger å svare på Helse- og omsorgsministerens bestilling. Jeg vil særlig følge med på det som skjer i Helse Nord. Det er mulig å følge denne nettsiden http://medisinfri.no/ som drives på frivillig basis, og hvor det legges ut informasjon om medikamentfri behandling.

5) Språkbruk
Hvilke ord bruker vi når vi snakker om institusjoner, systemer, om oss selv og om andre? Jeg er f eks takknemlig for psykologspesialist og forsker Dag Ø. Nordangers kronikk om begrepet "atferd". (Atferdsbegrepet i barnevernet er utdatert, se heller bak det! Ærlig talt,ville vi sagt at en kollega har atferdsproblemer? Det er ikke en likeverdigmåte å omtale andre på.)


6) Selvorganisert selvhjelp 
Selvhjelp i den formen jeg har lært, som blant annet vil si å våge å kjenne på den livssmerten jeg bærer på, inngår i alt som er nevnt over. -Våge å være sårbar og det innebærer å våge å være ærlig i sær med meg selv.

26-27 oktober 2016 som er datoene for den 5. nasjonale konferansen for omsorgsforskning, bidrar jeg en av dagene med et innlegg. Her er et videointervju som ble laget i den forbindelsen. Program for konferansen finner du her.

Avslutningsvis kan jeg fortelle at noe av det som gir meg mye er dikt, og det er mange dikt som faktisk betyr mye for meg, og i dag mottok jeg et av Inger Hagerups dikt. Det igjen førte til at jeg fant dette:

VÆR UTÅLMODIG MENNESKE!

Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,
og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil.

Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men dette vet vi, at vi er med på å skape
det evige livet, skape det ondt eller godt.
Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi en gang har fått.

Mange var veiene. Det bar galt avsted.
Styrken ble makt og makten vold. Og mennesker
trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet.

Langsomt blir allting til.
Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva er det vi vil?
Drømmer og utopier sier de kloke menn,
de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!
Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,
alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.
Det haster, det haster i dag!

Vær utålmodig, menneske!
Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige korte liv.
Det gjelder vår jord.

- Inger Hagerup -

Dan-Elias Brevig på YouTube med Vær utålmodig menneske!

Flere dikt av Inger Hagerup

Diktet, Forleden dag, som jeg fikk i dag, vil jeg også dele videre med deg som leser denne bloggen.

Forleden dag - Inger Hagerup

Skrevet 02.10.2016 av Siv Helen Rydheim

Mine øvrige blogger, som jeg sporadisk skriver på er:

Kjærligheten spør ikke, den bare er

Psykose.erfaringer

Traumeinformasjon

Writing to understand trauma

En øde øy

Det er mange former for ensomhet, og det har vært nødvendig for meg å være som en øde øy en stund for å se meg rundt på nytt. Kanskje finner jeg meg til rette i en annen øygruppe?

Det er mange gode råd jeg kan lese om, noen er det mulig å omsette til mitt eget liv. Å fokusere på det positive for en hver pris er ikke et av de rådene jeg følger. Min erfaring er at det som roter til livet mitt må bearbeides før jeg kan velge å fokusere på det positive. Det er blant annet fordi jeg ønsker å lære noe av de feilvalgene jeg har gjort. Hvordan håndterer jeg problemet? Hvilken rolle har jeg i problemet? Har jeg hovedrollen? Er jeg en del av et større problem? Er problemet egentlig mitt? Er det et felles problem? Er det et problem jeg skal være med på løse fordi jeg har blitt en del av det? Kan det løses, eller må det bare bli liggende?

En av mine måter å håndtere problemer på er å skrive. Hva annet gjør jeg? Jeg leter bakover i kunnskap jeg har tilegnet meg, og jeg ser om igjen på det som dukker opp. Jeg snakker med noen få mennesker. Hva lar jeg problemet gjøre med meg? Jeg greier ikke å legge det i fra meg. Situasjonen gjør at jeg isolerer meg, og jeg usikker på om det er en god strategi. Telefonen ringer, men jeg tar den stort sett ikke. Jeg vil ikke utsette meg selv for å si noe jeg etterpå kjenner kan bli vanskelig, og jeg ønsker heller ikke å lytte til flere meningsløse forslag. Derfor består min kontakt kun med de få nære jeg kan fortelle om hvordan jeg faktisk har det. De jeg fra før bare kjenner litt er det vanskelig å forholde meg til. Jeg kan ikke røpe problemet fordi det må hemmeligholdes. Derfor isolerer jeg meg.

Problemene jeg har kan jeg ikke fortelle om uten å røpe hemmeligheten. Jeg kan sammenligne det jeg opplever med noe som er skamfullt og som skal holdes innenfor slekta. Kanskje jeg kan bruke eksempelet overgrep?  Hvis et overgrep er begått av en slektning, er det mye vanskeligere å melde den enn om den ble begått av en helt ukjent person. Jeg har tidligere delt mye av det jeg har opplevd i møte med tvang i psykisk helsevern. Da er det et system jeg kritiserer offentlig. Dette er noe annet. Jeg har selv automatisk hemmeligstemplet det. Hvem skal beskyttes? For meg er det som å sitte her og ha vært utsatt for et overgrep av en nær slektning, og det er så skamfullt at jeg ikke kan fortelle det, og langt i fra anmelde det. Jeg vil jo helst fremstille ”slektningene mine” på en positiv måte. Når jeg ikke kan det, hva gjør jeg da? Jo, jeg holder på hemmeligheten, isolerer meg og holder meg borte fra de som har begått overgrepet.

Jeg bærer på kunnskap om at denne type problemer kan løses. Ingen er som en ensom øy, alle er en del av noe større som virker inn på måten vi møter hverandre på. Hemmeligheter kan gjøre sitt til at kommunikasjon ikke flyter fritt. Noen blir bundet opp i fortielse uten selv å forstå at de er viklet inn i en hemmelighet. De trenger ikke selv å kjenne til hemmeligheten, men kan allikevel utøve en form for undertrykkelse som har sin bakgrunn i hemmeligheten. Dette kan dessverre føre til at det ser ut for at kommunikasjonsproblemer bare oppstår av seg selv og av andre grunner enn det som har med hemmeligheten å gjøre.

Dette er det mulig å jobbe med gjennom systemisk arbeid. Jeg vet det, og en større systemisk forståelse kan føre meg ut av isolasjonen. Systemisk forståelse og håndtering av konflikter kan løse opp i hemmeligheter som alle til slutt kan bli viklet inn i. 

Jeg trenger ikke lenger å være en øde øy langt ut i havet, men jeg må vende meg bort fra de som er involvert i hemmeligheten for å finne andre fellesskap. Når en dør lukkes, åpnes det en annen… og i kveld er det noen rosa nyanser på himmelen. 

Skrevet av: Siv Helen Rydheim, 07.05.2015

Å gjøre det jeg elsker...

eller å drømme om å gjøre det jeg elsker? Kan drømmen bli viktigere enn det å faktisk gjøre det? Kanskje er det nettopp drømmen om "det" som gir meg glede? Drømmen om å gjøre det jeg elsker en forutsetning for å komme i gang...

I ganske mange år har jeg skjøvet bort litt for mye av den delen i meg som har behov for å uttrykke meg på ulike kreative måter. Det er viktig for meg å være i skapende modus. Det å være i prosess det aller viktigste fordi jeg da er tilstede "her og nå". Skriving er for meg en måte å komme i "her og nå"-modus, og det er en av de aktivitetene jeg kan si jeg elsker å gjøre. Hunden min, Båti, er en som får meg i "her og nå"-modus. Han er en kjempegod turkompis.

Båti med på tur i Talvik i soppsesongen

Det slår meg ofte at det er enkelt å tro at det som passer for meg passer for andre, og at det er lettere å skrive i "vi-form". Fortsatt er det noen ganger slik også for meg, men det at jeg har deltatt i selvorganiserte selvhjelpsgrupper gjør at jeg greier å stoppe og kjenne etter: Hvem snakker jeg egentlig om? Kan jeg være så freidig at jeg inkluderer andre enn meg selv? Et av selvhjelpsprinsippene er å la være å snakke om "man", "en", "vi" og "du", hvis det faktisk gjelder meg selv. Det har blitt viktig å kjenne etter hvordan jeg uttrykker meg, og å skrive på vegne av meg selv. Kanskje kjenner noen seg igjen i noe av det jeg skriver om, kanskje ikke.

Når jeg er ute i naturen er jeg i "her og nå"-modus, og en av aktivitetene jeg ser fram til å gjøre igjen er å vandre langs strender nordpå. I fjor høst startet jeg en Facebookside: Sjøglass & strandrydding, og det er mange rundt omkring i verden som har den samme interessen. Det er noe av det som er fint med Facebook. Det finnes sider og grupper for omtrent alt. Jeg har stort sett, inntil i fjor, nesten bare brukt Facebook for mitt engasjement innen rus- og psykisk helsefeltet. Noen av de gruppene er jeg fortsatt innom, men i mye mindre grad.

Foto fra Koppangen i Lyngenfjorden

Endringer, som denne bloggen heter, er for meg blant annet å flytte fokus. Det er ikke enkelt, men jeg jobber med saken... Å gå over fra delvis å arbeide med gradert uføretrygd til full uføretrygd blir en overgang, men jeg kan velge mellom ulike aktiviteter og frivillig arbeid, så jeg tror ikke jeg direkte skal kjede meg. Kanskje er jeg privilegert på mange måter fordi jeg har mange interesser jeg kan utforske. Jeg ser fram til å bosette meg i Lyngen kommune, hvor det finnes nok av natur å utforske sammen med min lille turkompis.

LINK Lyngen - senter for selvhjelp og mestring, som jeg kjenner fra min tid som prosjektleder for Finnmarksnettverket, psykisk helse og rus, gir muligheter for å delta i selvorganisert selvhjelpsgruppe igjen. Det er noe jeg vurderer fordi jeg vet at det å mestre endringer ikke nødvendigvis er bare plankekjøring. Det er flott å flytte til en kommune der det finnes et senter for selvhjelp og mestring!







Relaterte saker, selvorganisert selvhjelp:

Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?

Selvhjelp - en innføring. Et hefte om selvorganisert selvhjelp og selvhjelpsgrupper

Smerten ble en veiviser

Videoklipp om selvorganisert selvhjelp - Selvhjelp Norge

Youtube-video LINK Lyngen/Finnmarksnettverket om selvorganisert selvhjelp 

Mitt nordvente hjerte

Ørnes i Lyngen, 10. desember 2014

For noen uker siden skrev jeg på min Facebookvegg at jeg lengter nordover, selv i mørketida... Det var en type personlig innlegg jeg fikk noen kommentarer på. Blant annet denne: "Kom heim Siv, hjertet ditt er Nordvendt (Kari Bremnes)" Først silte tårene, og så leita jeg litt rundt og fant diverse angående det Kari Bremnes har sagt om å være nordvendt. Og, ja, jeg kjenner meg igjen.

E du nord?  Kari Bremnes på Youtube.


E DU NORD

T: Ola Bremnes/Kari Bremnes
M: Ola Bremnes

Det e ikkje alltid det går
sånn som du hadde tenkt
Det e ikkje alltid du når
den ferga du kunne ha trengt
Du ser bare lysan derute
på vei tel et anna sted
og du som va fire minutter ifra
en ny begynnelse

E du nord i landet da
har du meir enn ei ferge å miste
du e ikkje den første som ho går ifra
og du blir ikkje heller den siste
e du nord i landet da

Ser ikkje sol i desember
sola har bedre vett
Natta spis av dagen din
og blir vesst aldri mett
Himmelen har ikkje nordlys
stjernen har bynt for sæ sjøl
sæll sæ i alle butikkan
du ser ingen stjerne å føll

E du nord i landet da
ska du bare la mørket råde
Førr en kveld, en kveld
trekkes teppet fra
og det kommer et lys av guds nåde
e du nord i landet da

Det e ikkje alltid du når
landet før vinden har snudd
Det e ikkje alltid det går
sånn som du hadde trudd
Men der e du ikkje aleina
der e vi mange som ror
og krysse kverandre i mørket
over en åpen fjord

E du nord i landet da
e du gjennom den svartaste tia
Våren har sett dæ og skjøven ifra
du e snart på den andre sia
E du nord i landet da
Teksten hentet fra: http://www.karibremnes.no/lyrics.html


Nord i landet... Jeg har nettopp vært ei ukes tid nord i landet. I Lyngen og i Tromsø. Steder hvor jeg føler at jeg kan puste fritt, og som jeg har venner jeg kan snakke med om det som faktisk opptar meg! 

Sola snudde i går. Det går nok en gang mot lysere tider, også nord i landet. Etter å ha bodd sørpå fra oktober 2013 har jeg bestemt meg for å gjøre som Line kommenterte på FB for noen uker siden: Dra heim igjen. 

Heim for meg, hvor er det? Etter over 10 år i Troms og Finnmark, er heim for meg i nord. Det jeg har kjent godt etter er at jeg vil bo i Nord-Troms, ikke den i kommunen jeg ble født, men i Lyngen kommune. Da er jeg midt mellom Nordreisa og Tromsø. Det viktigste er å komme i en sammenheng hvor jeg har venner jeg vet jeg kan stole på, og å jeg får muligheten til å bo et sted med nærhet til sjøen. Noe av det som virkelig gir meg glede i livet er å ha muligheten til å vandre på strender der jeg nesten alltid finner noe smått eller stort å ta bilde av eller å ta med meg hjem. Jeg samler på sjøglass, steiner og rekved, og har nettopp startet en FB-side om det, pluss det å fjerne strandsøppel. Over hele verden er folk opptatt av nettopp dette. Det har vært en god mestringsstrategi for meg denne høsten å finne fram til hva jeg har gjort tidligere som har gledet meg mye. Blant annet er det å se etter sånt som dette:

Sjøglass og stein fra Talvik i Finnmark

Når livsbetingelsene blir for vanskelig
Sør i landet gikk det ikke helt slik jeg hadde tenkt. De livsbetingelsene jeg hadde sett for meg, ble ikke i nærheten av det jeg hadde jeg tenkt. I 2013 etter at jeg hadde bestemt meg for å flytte sørover hadde jeg noen øyeblikk av panikk, og det som gjorde at jeg holdt fast ved tanken på å flytte var at jeg greide å tenke: Det er ikke lengre å flytte nordover igjen enn det er å flytte sørover. Heldigvis er jeg fortsatt sterk nok til å gjøre vendereis. I løpet av første halvdel av 2015 er jeg nordaførr igjen. I mellomtida kan jeg høre på Halvdan Sivertsens vårvise Nordaførr

Et detaljfoto fra et av keramikkarbeidene i rakuteknikk: 

Mørketidslys (2005/2006)

Til alle som elsker å feire jul, og som gjør det av ulike grunner: GOD JUL! Jeg har kuttet ut mesteparten av alt det kapitalismen nesten har lyktes å gjøre jula til i vår vestlige verden, og jeg er takknemlig for at jeg får mye av f eks å lytte til Sissel Kyrkebø sin PIE JESU. 

For noen er det tungt å gå inn i juledagene, og til dere vil jeg si: 
Det er ingen skam å kjenne på at det er tungt å gå inn i jula. Det finnes noen du kan snakke med om nettopp det. Noen som får mange henvendelser nettopp i jula fordi det er en ekstra tung tid for mange. Mental Helses hjelpetelefon, har nett-tjenesten sidetmedord. Noen ganger er det lettere å snakke om det som er sårt med noen som du ikke har en relasjon til.  
En nettsak på NRKs nettside: "Mange unge vil chatte med fremmede om personlige problemer" med lenker til flere som kan kontaktes når livet er problematisk.  

Er du på Facebook kan kanskje gruppa Erfaringsnettverket være noe for deg. 

Jeg blogget litt for et par dager siden, der jeg bl.a. skrev litt om forholdene innenfor psykisk helsefeltet nordpå: Øvelse gjør mester. 

22. desember 2014, Siv Helen Rydheim