Se oftere mot nord

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammehimmel,

sommernattens solmirakel.

Gå mot vinden. Klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er langt dette landet.

Det meste er nord.

Av Rolf Jakobsen

Antidepressiva, farvel... hilser året 2012 velkommen!

Blomsterglede en soldag i september.

Rett før jul tok jeg min siste antidepressiva, og jeg har brukt disse medisinene fra 1998. Etter å ha lest om hvor liten effekt medisinene har det siste året, har jeg blitt helt overbevist om at veien mot å bli kvitt Cipramil og Tolvon var helt riktig.
Mitt blogginnlegg "Antidepressiva - en melkeku for legemiddelindustrien" Sitat: "Psykiater Trond F. Aarre har i sin nye bok ”Manifest for psykisk helsevern” tatt for seg forskning på bruk av antidepressiva. Hans konklusjon er at 1 av 10 som bruker denne type medisin vil oppleve at den virker. Ti pasienter må behandles med medisinen for at en pasient skal bli frisk. Han problematiserer ikke at alle ti sannsynligligvis får stort ubehag den dagen de ønsker å slutte med medisinene."

Cipramilpillene var desidert verst å slutte med på grunn av kroppslig ubehag. For ca en uke siden sluttet jeg med Tolvon, og jeg har ikke merket noe særlig ubehag etter det. Det er et problem at legemiddelindustrien ikke produserer mindre enn 10 mg's piller, men jeg løste det problemet med å knuse tablettene og løse dem opp i vann, så drakk jeg 2/3 av vannet en periode og gikk til slutt ned til 1/3 og mindre enn det før jeg sluttet helt. Dette var en ide jeg fikk fra en som hørte på et foredrag jeg holdt under Amaliedagene 2011. Det var en god ide! Jeg sluttet helt med Cipramil i slutten av september i år, og hadde flere uker etterpå kroppslig ubehag. Men i og med at jeg har snakket med flere andre som har opplevd samme type ubehag, så visste jeg hva jeg gikk til. Det er en av fordelene med erfaringsutveksling! Det gjaldt for meg at jeg stålsatte meg, og jeg er i havn å kvitte meg med medisinene. Alt i alt har jeg brukt 1 1/2 år på nedtrappingen.

En litt rar "bivirkning" av å slutte med Cipramil oppdaget jeg er at jeg blir lettere berørt, så en effekt av å bruke antidepressiva er antagelig at jeg ble mer "likegyldig og kald"! Er det noe jeg ønsker å være? Nei, fri og bevare meg. Jeg vil være et levende menneske!!! Kunne vært interessant å høre om andres erfaringer i forhold til dette?

Nå gjenstår nedtrapping av Tegretol, som jeg også har brukt fra 1998. Det er en type medisin som virker stabiliserende på mani og depresjon. Først skal jeg nå la kroppen venne seg til å være uten antidepressiva i noen måneder.

Legemiddelfrie behandlingstilbud er ikke på plass, men har blitt etterlyst gjennom en aksjon som er undertegnet av We shall overcome (WSO), Hvite Ørn, Mental Helse, Aurora og Landsforeningen for pårørende (LPP). Dette er sendt til: Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen med kopi til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

Et annet blogginnlegg jeg skrev for Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang" kan være verdt å lese for deg som er opptatt av å få etablert alternativer til tvang.

Jeg har tre blogger:
psykose.erfaringer med over 10289 treff (i drift fra juli 2010)
sivhelenrydheim.blogspot.com med over 5903 treff (i drift fra desember 2008)
endringer.blogspot.com med 3170 (i drift fra 31. desember 2010)

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for å skrive i 2011, og er takknemlig for det. For 2012 kan folk igjen søke om skrivestipend fra SEPREP. Anbefales!

Ønsker alle lesere et rikt og godt nytt år! Jeg prøver å ha med meg inn i det nye året: Uansett hva jeg opplever, så har jeg noe å lære av alle situasjoner og opplevelser! Kanskje er det mest strevsomme det jeg lærer aller mest av og som er utviklende? Endringsarbeid tar tid. Det er min erfaring så langt i livet, selv om det kan ha tatt meg år å se akkurat det... fra erfaring til integrering...

Bildet er tatt i Talvik i slutten av november. Da gikk vi fortsatt inn i mørkere tid. Nå går vi mot lysere tid igjen, og mørketida skal være over rundt 20. januar 2012. Mye fint lys er å se før den dagen kommer! Mørketidslyset er spennende! Det å greie å se at det faktisk er mørketidslys midt i mørketida gir en god mestringsfølelse. Mørketida er noe å mestre det også.

Gir dere helt til slutt Trosbekjennelsen av Hans Børli, som nettopp sto i Klassekampen:

Trosbekjennelsen

Jeg trur på den nakne legende

om mennesket Jesus Kristus.

Jeg trur på ham slik han var

før menneskene formet hans bilde

på perlebesatte krusifikser,

før sjølbehagelige prester

lespet hans navn over silkedukede altere

i katedraler reist til hans ære,

før de velsignet blodige krigsvåpen

og sang hans navn over slagmarkene,

før de kamuflerte falskhet og råttenskap

med hans hellige stråleglorie.

Jeg trur på tømmermannens sønn -

den fattigste av de fattige.

Han som ikke eide en stein

å kvile sitt trøtte hode mot.

Han som prediket

kjærlighetens og brorskapens evangelium

for pøbelen på byenes torg.

Han som hjalp der sjukdom og nød herjet,

og gråt bittert

over sitt folks bunnløse elendighet.

Han som gikk uanfektet omkring

mellom skjøger og lassiser

med spissborgernes hånende øyne rettet mot seg.

Han som dreiv høkerne ut av templet

med hvinende piskeslag.

Ham trur jeg på.

Denne Jesus

- det evige sanne menneske -

måtte dø mellom røverne på Golgata,

dømt som en fare for samfunnet.

Slavenes og piskesvingernes

gjennområtne samfunn.

Men hans Via Dolorosa

går som en skinnende vei

gjennom alle århundrer.

Det store og gode menneskes vei

- mot lengselens morgenland.

HANS BØRLI

Fra diktsamlingen «Villfugl» (1947).

Skriving som terapi?

Skrivesperra kom etter 22.07.2011, og den løsnet for noen uker siden. Blogginnlegget "Virker - virker ikke" handler om noe av det som har virket for meg i min tilfriskningsprosess. Skriving har, som jeg nevner der, vært en av mine veier. Jeg tør ikke å tenke på hvor jeg hadde vært om jeg ikke hadde funnet fram til den åren for å leite fram til ord for å beskrive mine opplevelser. Boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som ble et resultat av mine opplevelser med psykose og tvang er nå solgt i noen hundre eksemplarer.

Takket være boka har jeg kommet i kontakt med en del mennesker som sitter med lignende opplevelser, og jeg setter veldig stor pris på alle som har kontaktet meg etter at de hadde lest boka. Det igjen har resultert i et bokprosjekt som nå snart er halvveis. Gunn Helen Kristiansen er prosjektleder og jeg er erfaringskonsulent. Som veileder i skriveprosessen har vi med oss en ergoterapeut, Else Merete Thyness, med journalistutdanning og arbeidserfaring fra psykiatrien. Hun jobber nå som redaktør i et fagblad.

Jeg var på Distriktspsykiatrisk senter Vest-Finnmark, avd. Talvik (Jansnes), for to dager siden, og der fortalte jeg om ulike nettverk, hva disse nettverkene har betydd for meg og jeg delte også fra min egen historie. De var opptatt av nedleggelsesspøkelset som har truet den nevnte avdelingen i mange år. Nå virker det så definitivt, og hvordan kan de som har hatt stor nytte av å kunne bruke dette behandlingsstedet kjempe for å beholde det? Og vil det få noen innvirkning om de kjemper? Jeg foreslo at de skriver noe om hva det har betydd for dem å ha Jansnes som behandlingssted, og skulle ønske at de kunne få drahjelp fra Kjersti Wold i form av et skrivekurs.

I november deltok jeg på et skrivekurs hvor Kjersti Wold inspirerte og jeg kjente at skrivesperra slapp taket. Jeg tenker at denne typen kurs med fordel kunne vært et tilbud for folk som har vært igjennom en psykoseopplevelse for å bli inspirert til å beskrive psykosen, og hva som skjedde i forkant av at den ble utløst. For en psykose kommer ikke bare dettende ned i hodet på oss.

Jeg skulle gjerne vært med på å videreutvikle denne typen kurs. Jeg vet at Kjersti Wold også har hatt skrivekurs ved Distriktspsykiatriske sentre andre steder i Norge, så hvorfor ikke også i Finnmark? Det kunne blitt gitt som en mulighet for folk som har vært igjennom en psykose og som et ledd i en rehabiliteringsfase.

Bildet er fra Talvik og selv i mørketida er det lys. Det bare gjelder å fange det den korte tida på dagen det er lys. Sollyset må vi vente på til ca 20. januar 2012.

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for å skrive i 2011, og er takknemlig for det.

Besøk i indre landskap

Reiser forbindes vanligvis med noe positivt, i hvert fall i planleggingsfasen. Det forbindes også mest med å bevege seg fysisk. Jeg er mest opptatt av indre reiser til de ulike indre landskapene du og jeg har, og av som hva preger våre landskap. En slags egenterapi?
Les blogginnlegget på Erfaringskompetanse.no

I dag la jeg ut foto av et maleri på Facebook med spørsmålet: Noen som kan gi feed-back. Fant dette maleriet som jeg malte våren 2010 - etter at jeg hadde blitt med i en selvorganisert selvhjelpsgruppe... Ble litt nysgjerrig på meg selv... Når jeg gjør noe "kreativt", så handler det ofte om mitt eget indre landskap, og kanskje lenge etterpå kan jeg sette ord på hvorfor jeg malte akkurat det jeg gjorde. Med keramikk har det vært enklere å sette ord på følelsene "bak" produktet. I dag tenkte jeg at motivet kanskje ble valgt fordi det handlet om å få plass til det lille barnet i meg i min voksne kropp - voksne sinn??? Hva sier maleriet dere? (Kanskje ingenting...) Har også lagt dette ut på Erfaringsnettverket - https://www.facebook.com/groups/erfaringsnettverket/
Her er maleriet:

Dette er også et uttrykk for hva som finnes i mitt indre landskap. Et av spørsmålene jeg fikk på Facebook: "Er den store figuren både betryggende og truende på samme tid Siv?" Og jeg svarte: "Den lille kan jo risikere å bli avvist... Det lille sårbare, men også lekne barnet i oss... Det får vel ikke alltid plass i oss når vi er voksne, men det er så prisgitt den voksne." Og jeg tenker videre at min jobbing med grensesetting har vært nødvendig, og den egentlige årsaken til at jeg har hatt problemer med å sette grenser skriver seg antagelig fra opplevelser i barn- og ungdomstid. Nå er det om å gjøre å få inn det barnet/ungdommen som en del av et hele...

Den første kommentaren jeg fikk var: "Jeg får assosiasjoner til styrke og smerte, og pågangsmot ( med fare for å blande inn det jeg ellers ser av deg ;) )Jeg går for tiden i en bildeterapi gruppe, og liker det veldig godt. Interessant å se og tolke bilder av seg selv og andre :)"

-Og da ble mitt svar: "Takk for tilbakemelding... Jeg skulle også gjerne vært med i en bildeterapigruppe.... Det er smertefullt å jobbe med egne følelser, så det er vel ganske sannsynlig at det er smerten som også har fått uttrykk, og det skal jammen styrke og pågangsmot til for å greie å jobbe med den indre smerten. ♥"

De indre landskap... hvor mye er skjult. En måte å få tak i det som er skjult er å bruke forskjellige kreative uttrykk. Jeg tror jeg må finne fram malesaker igjen... og kanskje leire også ♥ Etter 22. juli har jeg mer eller mindre hatt skrivesperre, og det er i ferd med å løsne. Det å skrive er befriende, men når utesesongen er over da blir det kanskje både maling og arbeid med leire?

Med ♥ - hilsen fra Talvik

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for å skrive i 2011, og er takknemlig for det.

Positiv nysgjerrighet

kan føre til kunnskap om noe du kanskje ikke hadde tenkt over. Som f eks at folk, og særlig fagfolk da, kan bli positivt nysgjerrig på hva de som opplever psykose tenker, hører, ser etc. Jeg må si meg meget fornøyd med at Arnhild Lauveng er sitert i en nettartikkel hos Regionalt Kompetansesenter for dobbeltdiagnose rus og psykiatri.

Arnhild Lauveng sier: "– La psykosepasienten snakke om bildene han ser". Og noe lignende har jeg også sagt i noen år. Sammen med Gunn Helen Kristiansen og Inger Emilie Nitter har jeg skrevet artikler om psykose: "Psykose kan være positivt" og "En lyttende tilnærming til psykosen" i tillegg til at jeg har skrevet en hel del om psykose på en blogg jeg opprettet sommeren 2010. På denne bloggen finner du utdrag fra boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er". Og det er en bok som blant annet har en inngående beskrivelse av en psykoseopplevelse.

Kanskje kan det at nettopp Arnhild Lauveng blir sitert på denne måten, føre til at det blir mer positiv nysgjerrighet i forhold til hva folk opplever i psykose? Jeg håper det! Når jeg sier positiv nysgjerrighet, så gjør jeg det fordi nysgjerrigheten på psykosen som oftest har vært utelukkende for å gi en "passende diagnose", enten det har vært diagnosene manisk-depressiv (bipolar 1), schizofreni eller reaktiv psykose.

Det er nye toner "der ute", og jeg opplever positive holdningsendringer. Alle kan bidra til større aksept og åpenhet om psykisk helse, også innenfor psykoseverden. Å se på psykosen som en drøm i våken tilstand, er det mulig? Ja, mener jeg. Det kommer fram opplevelser i psykosen som ellers er fortrengt. Opplevelsene kan være fordreid og vi trenger derfor hjelp til å tolke det som kommer fram. Jeg tror kanskje at det i en symbolverden kan være noen felles symboler som kommer fram i psykoser hos ulike persone, men vi må være forsiktig med å generalisere. Hver enkelts forhistorie og nåtidssituasjon er nok viktig. Jeg for eksempel brukte psykosen for å rømme fra den nåtidssituasjonen jeg levde i, og som jeg har vært inne på tidligere i denne bloggen har det med hvilke mestringsstrategier jeg hadde tilgjengelig.

Har jeg utstyr og verktøy nok så jeg kan nå ut til båten, hvis det er det jeg trenger, eller er jeg avhengig av andres hjelp for å bli med i en båt? Har jeg riktig utstyr så jeg kan klatre i fjellet, hvis jeg ønsker det? Det er om å gjøre å finne ut hva det er som gir meg mest her i livet og ut i fra det skaffe meg det utstyret og de mulighetene som gjør at jeg få de opplevelsene som gir meg gode opplevelser. Sånn er det for oss alle: Vi har ikke de samme behovene, og derfor er det viktig at nettopp du finner ut hva som gir deg størst glede. Ikke sant?

Siden jeg er veldig glad i å skrive, så har det med formidling, både skriftlig og muntlig blitt en stor del av det jeg gjør. Og jeg ønsker at det skal bli en enda større del av det totalt sett jobber med. Og jeg tør å håpe på at det kan skje.

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for å skrive i 2011, og er takknemlig for det.

Våg å ha drømmer

Ja, våg å ha drømmer. Alt nytt starter med en drøm... Min erfaring er at drømmer kan bli virkelig. I min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som ble utgitt i 2008, skrev jeg:
"Er det noen som tror de kan bruke meg i utviklingsarbeid innen psykisk helse, så er jeg veldig åpen for det."
Siden 2009 har jeg jobbet med utvikling av Finnmarksnettverket (2009-2012), som avdelingsleder i Finnmark for Bikuben og fra 2011 som erfaringskonsulent i et skrive-prosjekt og nå jobber jeg med en prosjektsøknad til Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering gjennom We Shall Overcome (WSO). Svar på den søknaden kommer i slutten av november 2011. Jeg våger å drømme om at Extrastiftelsen finner søknaden såpass interessant at de gir tilskudd. Det er Extrastiftelsen (gjennom Mental Helse) som innvilget midler til Finnmarksnettverket i tillegg til at NAV Finnmark og Helsedirektoratet har bevilget midler til prosjektet. Skrive-prosjektet er fullfinansiert av Extrastiftelsen, og søkerorganisasjonen er Mental Helse. Jeg var også med på å utvikle søknad for Kultursenteret Sisa (gjennom Rådet for psykisk helse) som fikk innvilget midler til prosjekt (2009-2010).

Nå er sosialt entreprenørskap i vinden, og "Dugnad for frihet" er et prosjekt som vil ha gode muligheter for å koble seg på sosialt entreprenørskap.

Det er mye spennende som skjer, og det skjer fordi noen tør å ha drømmer om å bidra til endringer på ulike områder i samfunnet. Innenfor rus- og psykiskhelsearbeid er det stort behov for nytenkning, og brukerstyrte tiltak har fått altfor lite oppmerksomhet. Kanskje går det an å håpe på at dette skal snu? Brukerstyring er etter min mening helt nødvendig i empowermentsammenheng. Empowerment: "Å definere sine egne problemer og finner sine egne løsninger i fellesskap med andre." Empowerment eller egenkraftmobilisering: Å eie eget problem og å eie muligheten til å få til en endring. Fra avmakt til makt i forhold til eget liv. Gjennom egenkraftmobilisering tar vi makta tilbake i eget liv, og når vi gjør det tar vi også ansvar for nødvendige endringer i eget liv. Ikke minst: Vi tør å begynne å drømme igjen! Kanskje blir ikke alle drømme oppfylt, men noen blir det. Det er min erfaring.

Kanskje på tide at Storting og regjering bevilger mer penger til brukerstyrte sentre? Her er en bloggartikkel der jeg skriver om det.

Når jeg så at SEPREP lyste ut stipend, så våget jeg å drømme om å få stipend. Ja, jeg var heldig og jeg fikk skrive-stipend! Jeg elsker å skrive, så jeg drømmer å få mer tid til å skrive... og noen drømmer går i oppfyllelse :)

Kjærligheten spør ikke, den bare er

var min første bok.

Her får du en smakebit fra begynnelsen av boka:

DET ER VANSKELIG Å FORSTÅ SEG RETT PÅ MENNESKER, HVEM SOM ER GAL OG HVEM SOM ER KLOK. GUD HJELPE OSS ALLE FOR Å BLI GJENNOMSKUET.
Knut Hamsun


Forord
Ved å fortelle min historie håper jeg å gi en stemme og et bidrag til større åpenhet når det gjelder manisk-depressiv lidelse spesielt og psykiske lidelser generelt. Jeg har selv en manisk-depressiv lidelse også kalt bipolar lidelse, og da jeg begynte å lete etter litteratur skrevet av mennesker med samme diagnose fant jeg svært lite. Selv har jeg blant annet opplevd den nedbrytende skamfølelsen, som særlig var knyttet til psykoser eller ting jeg har gjort eller sagt i manisk tilstand, men ikke bare i forhold til det. Ubearbeidede opplevelser i forbindelse med tvangsbruk gjorde også sitt til at skamfølelsen ble langvarig. Men etter hvert har jeg også opplevd at det er frigjørende å se det komiske i situasjoner jeg har vært oppe i. For meg ble galgenhumoren eller selvironien noe av det jeg har lært å bruke, for å akseptere meg selv slik jeg er.
For meg er det også nærliggende å henvende meg til mennesker som søker eller har søkt innenfor New-Age-spekteret. Dette fordi jeg selv brukte mye tid og penger på dette, uten at det førte til at jeg opplevde å få sjelefred.

Det er ganske selvklart, men jeg vil allikevel understreke at det jeg forteller om meg selv bare er et lite innblikk i deler av hva mitt liv har bestått av. Det er ikke noe poeng for meg å fortelle hele livshistorien min. Dessuten er det også slik at jeg ikke helt kjenner meg selv. Vi mennesker består av så mange lag; vi er så sammensatt. Vi har mange blinde flekker i forhold til hendelser i våre liv. Og vi har skygger i oss selv vi ikke klarer å se uten hjelp fra andre mennesker, og det er vanskelig nok da. Det å bli bevisst alt hva vi har lagret i underbevisstheten, er nok ganske umulig og sikkert heller ikke meningen, men jo flere blinde flekker vi klarer å få øye på jo større er muligheten for at vi kan ta tak i det som er mulig å endre i oss selv. Dess flere skygger vi får hjelp til å avdekke, jo større er muligheten for å bli et helt menneske. Det er først når vi blir bevisst våre skyggesider at vi kan velge om vi vil gjøre noe med dem. Eller for å si det med andre ord; det er først når det som ligger i det underbevisste kommer opp til bevisstheten, at vi kan ta tak i det. Med denne boka håper jeg å gi et innblikk i hvordan det kan oppleves å ha en manisk-depressiv lidelse til de som har interesse i denne retningen utover det faglitteraturen kan gi.

DET ER MEGET LETTERE Å SE TIL HØYRE OG VENSTRE ENN Å SE INN I SEG SELV. Søren Kierkegaard (1813-1855)

Innledning
I juni i 1992, mot slutten av et healingkurs jeg deltok på, kom disse ordene til meg: ”Kjærligheten spør ikke, den bare er.”
Jeg skrev ordene ned, og de ordene ble så virkelige at den virkelige verden ble uvirkelig for meg. Jeg gikk inn i en annen verden. En surrealistisk verden, der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Jeg tenkte, sa og gjorde mye som ikke var forståelig for de menneskene som var rundt meg. Jeg fikk det også helt klart for meg at det var umulig å dele tankene mine med andre mennesker. Jeg forsto at de tankene ikke var forståelige for andre enn meg.

Kjærligheten spør ikke, den bare er. Nå kan jeg undre meg over hvor ordene kom fra.
Over en lengre periode hadde jeg vært manisk og levd i det jeg kaller for en blanding av en virkelig og en surrealistisk verden, og jeg vil si det sånn at jeg stupte inn i en psykose der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Det forunderlige med det hele er at jeg fortsatt husker mange av opplevelsene jeg hadde meget godt, faktisk mye bedre enn det meste av det som ellers har skjedd meg i livet. Mange av opplevelsene har brent seg fast i hukommelsen. En del hendelser er omskrevet eller utelatt av hensyn til andre personer, men bortsett fra det, så er det jeg kaller reisebeskrivelsen ganske nøyaktig slik det foregikk. Særlig har jeg en bestemt person i tankene, en person jeg alltid vil bære med meg i tankene. Kanskje vil den personen forstå at selv om vedkommende ikke er omtalt i boka, så vil jeg aldri glemme personen. Når jeg sier reisebeskrivelse, så er det i dobbelt forstand. Det var en reise der jeg beveget meg rent fysisk, men i enda større grad en reise i forhold til hva jeg opplevde i min psykiske sfære.

Boka starter med reisebeskrivelsen, og fortsetter med opplevelser blant annet fra tvangsinnleggelse ved Åsgård Psykiatriske Sykehus i 1992. I boka beskriver jeg hvordan det var å komme hjem igjen etter tvangsinnleggelsen, påfølgende depresjon med en nesten uutholdelig dødslengsel. Jeg gir også kortere tilbakeblikk fra to andre innleggelser jeg har opplevd, deler tanker rundt healing og New-age, og hva det har betydd for meg å bli kristen. Videre gir jeg et innblikk i min forståelse av den manisk depressive lidelsen både ut i fra egne erfaringer og dels ut i fra teori om lidelsen, jeg berører tabuer knyttet til psykiske lidelser, hva det har betydd for meg å få kontakt med min egen kreativitet, identitetsbryting og veien videre. For å underbygge mine egne erfaringer, og for å gi en videre forståelse enn det jeg selv kan gi, har jeg fått tillatelse fra forskjellige forlag til å ha med sitater fra flere andre bøker.
Da kan jeg bare si: Bli med på reise i mine opplevelser der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket, og ta gjerne del i mine refleksjoner etter at reisen ble avsluttet.


KAPITTEL 1 (side 9-17)


HEV ANKERET I SJELEN DIN OG SEIL AV GÅRDE TIL DE STORE SJØER. Shirley Jacobsen

Reisebeskrivelsen
Barbent tok jeg farvel med Havlandet. Det var vakkert da jeg kjørte av gårde. Bølgene slo inn mot stranda og sola sto høyt på himmelen. Tromsø var målet for reisen. Steinene jeg hadde funnet ved ”Tabernaklet” skulle jeg levere til Bernt, som hadde vært kursleder på healingkurset. Han skulle være kursleder for et healingkurs i Tromsø etter oppholdet i Finnmark. Jeg tenkte at han kunne få med seg steinene, slik at han kunne videreføre oppgaven med å rense Nidarosdomen i Trondheim. I en drøm en tid tilbake hadde jeg sammen med flere andre vasket gulvet i Nidarosdomen i forkant av at Gro Harlem Brundtland skulle komme dit på besøk. I drømmen hadde hun spurt meg om jeg virkelig skulle gå så langt, og jeg svarte at det skulle jeg. Jeg var sikker på at steinene jeg hadde funnet tidlig samme morgen hadde en ”hellig energi”, og den energien skulle brukes til å rense Nidarosdomen.
Første stopp på turen var museet i Varangerbotn. Gammen og lavvoen innbød til drømmer om å leve i pakt med naturen, slik samene hadde gjort i tidligere tider. Jeg ville også leve i pakt med naturen. Jeg ville ”melde meg ut av samfunnet”. Butikken med salg av samisk husflid var jeg også innom. Der kjøpte jeg et nydelig skinn jeg hadde sett der tidligere. Skinnet kunne være begynnelsen på en tromme til Bernt, slik at han også kunne begynne med trommereiser på linje med samiske sjamaner. I tillegg kjøpte jeg CD’en ”Sangen vi glemte” av Frode Fjellheim og en stor samekniv. Jeg hadde med meg to store syltetøyglass som var fulle av mynter, så betalingen var i orden. Godt fornøyd med handelen kjørte jeg videre mot Tromsø. Før jeg kom til Karasjok stoppet jeg for å plukke myrull og blomster. Et par bitte små bjørketrær tok jeg også med meg. Alt der var så utrolig vakkert. Og det luktet så herlig. I de to små bjørketrærne var det potensial for kjempestore trær, forutsatt at de fikk vokse i et godt miljø. Myrulla la jeg over hanskerommet i bilen, slik at jeg kunne se de store fine hvite ”ulldottene”. Jeg hadde skrevet ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” på et A4-ark, som jeg plasserte god synlig i frontvinduet. Tegne- og maleutstyr hadde jeg tatt med meg på turen.

På vei mellom Karasjok og Alta kom jeg over en flokk med nydelige reinsdyr, og jeg stoppet for å fotografere flokken og enkeltdyr, men kameraet sviktet. Det fikk meg til å tenke på den merkelige vanen vi har med å fotografere for å forevige visse øyeblikk vi synes det er verdt å ta vare på. Da var det vel ikke meningen at jeg skulle fotografere på min reise mellom Havlandet og Tromsø, tenkte jeg. På fjellet stoppet jeg ved sameteltene for å se hva de hadde til salgs der. Jeg fant en liten naturtro modell av en lavvo, som kunne brukes til modell for å bygge en stor lavvo til eget bruk. Tørka reinkjøtt kjøpte jeg også, og det smakte helt himmelsk. Jeg sparte på det for at det skulle vare lenge.

Det var fantastisk vakkert da jeg kom over Kvænangsfjellet. Sola kom mot meg gjennom tåkedis. Her åpenbares Guds ånd, tenkte jeg. Det var en opplevelse som det ikke ville vært mulig å forevige ved hjelp av et fotografiapparat. Et slikt syn oppleves ”her og nå”, og kan best taes vare på i ens eget minne. Hvor mange ganger hadde jeg ikke vært mer opptatt med å fotografere, og egentlig mistet selve opplevelsen. Med det vakre synet på netthinnen kjørte jeg videre. På veien mellom Nordreisa og Tromsø var jeg veldig varm, og jeg stoppet et par ganger ved vannfall for å kjøle meg ned med Vår Herres forfriskende ”dusj”. Det var herlig å bli våt og avkjølt. Flate steiner, som jeg hadde tatt med meg fra Kvænangsfjellet, la jeg ved siden av pedalene for å kjøle ned føttene. Jeg trodde at steinene hadde sin spesielle energi som jeg trengte.

Ishavskatedralen ble det første stoppestedet i Tromsø. Vakkert var det også der, med blomster utenfor som omkranset det vakre bygget. Jeg gikk rundt katedralen flere ganger, og jeg ba til Gud om at han måtte gripe inn for å stanse det jeg tenkte på som prestenes maktarroganse, og om at kirkene måtte bli et sted der kjærligheten rår. Det inntrykket jeg hadde av de fleste av kirkens menn var at de var fordømmende, mest opptatt av synd osv. Jeg hadde ikke fått øye på nåden i Den norske kirke.

En knall gul russisk båt lå ved havn på den andre siden av Tromsøbrua. Det slo meg at det kanskje var håp for oss materialistiske nordmenn allikevel; at russerne kunne vise oss hva kjærlighet er, som en motvekt til vår materialisme. Videre kjørte jeg ut til Kvaløya der jeg stoppet ved et lite bygg med utsikt over til flyplassen. Etter å ha sittet og meditert der en stund fikk jeg det for meg at det er mulig for oss mennesker ”å gå inn i en måkekropp”, og vips så kan vi fly fritt av gårde hvor enn vi vil. FANTASTISK! Dette må jeg fortelle Bernt, tenkte jeg. Jeg visste at han skulle være i Tromsø til over helga, men jeg visste ikke hvor han var. Men finne han, det var jeg sikker på at jeg skulle klare. En bil, som hadde stått foran det lille bygget, kjørte av gårde. Jeg fulgte etter den fordi jeg tenkte at det kanskje var en måte å finne healeren på. Da jeg så et skilt til Mortensnes, svingte jeg inn der. Bernt hadde hatt et kurs på Mortensnes i Finnmark, så jeg tenkte det måtte ha en forbindelse. Etter å ha kjørt rundt i området uten å finne ”forbindelsen”, snudde jeg og kjørte tilbake til Kvaløya og videre utover til jeg kom til brua som går over til Håkøya. Sola skinte og det var en varm og god dag. Det var et knall gult hus ved brua, og jeg fant ut at Bernt sikkert måtte være der. Jeg brettet ut skinnet fra Varangerbotn utenfor gjerdet ved det gule huset. Der lå jeg lenge, og jeg ble mer og mer overbevist om at det gule huset måtte være Bernt sitt. Til slutt gikk jeg inn porten og banket på døra. Ut kom en dame, men på mitt spørsmål om Bernt var der, svarte hun at ingen ved det navnet var der. Det kunne jeg ikke tro, så da jeg gikk derfra tenkte jeg at hun ikke fortalte meg sannheten. Utenfor gjerdet ved porten plantet jeg et av de bittesmå bjørketrærne jeg hadde tatt med meg fra Finnmark. Akkurat der skulle det stå. Det skulle vokse seg stort og spre energi fra Finnmark. Jeg gikk deretter helt ned til sjøkanten, og la meg der og drømte om at Bernt skulle komme syklende dit. Etter å ha sovet litt, kjørte jeg inn til sentrum av Tromsø.

Med ”Profeten” av Kahlil Gibran under armen gikk jeg inn på en kafé, og det var bare så vidt jeg ikke begynte å lese høyt fra boka da jeg satt der. Tenk hva folk som ikke får del i Kahlil Gibrans bøker går glipp av, tenkte jeg. Ute på gata igjen så jeg en blind mann som spilte trekkspill og sang. Jesus vil snart komme tilbake til jorda for å gjøre alle blinde seende, tenkte jeg. Penger begynte det å bli lite av, så jeg ga mannen en stein jeg hadde malt på. ”Det er mange seende som allikevel ikke ser”, sa jeg til den blinde mannen. Og jeg så for meg hvordan det hadde vært når Jesus gjorde den blinde seende.
Det begynte å bekymre meg litt at jeg hadde så lite penger igjen på syltetøyglassene, og jeg syslet med tanken på å ta med et av mine bilder inn i en butikk og si: ”Dette er et bilde malt av en kommende kunstner, og det kommer til å bli mye verdt”. I håp om å få solgt bildet ville jeg si det, for å skaffe meg mer penger, men jeg gjorde det ikke. Det var ”noe” som holdt meg igjen fra å gjøre det.

Tanken på å finne Bernt ble fjern, og jeg kjørte derfor i retning Nordreisa. Ved fergeleiet ble jeg igjen minnet på at jeg nesten ikke hadde penger igjen. I Caravellen hadde jeg pakket med meg litt av hvert; bl.a. noen nydelige blå kopper og en vase samt noen smykker jeg hadde kjøpt av to russiske damer. Jeg samlet det sammen og gikk ut. Bak meg i køen ved fergeleiet sto det en Mercedes. Jeg gikk bort til den og fortalte at jeg ikke hadde penger til ferga, og spurte om de ville kjøpe noe av det jeg hadde. Etter en kort diskusjon kjøpte de koppene og vasen. For det fikk jeg etthundreogfemti kroner. Ved hjelp av de pengene kom jeg meg over med ferga.

”Nå er du bak vår Herres rygg”, svarte en mann på mitt spørsmål om hvor jeg var kommet etter å ha kjørt et stykke igjen. Det var ved enden av en vei helt ned i sjøkanten. Jeg vasset ut i sjøen i de vakre omgivelsene. I strandkanten fant jeg en liten bit fra et blått glass; det blinket så utrolig vakkert i sola. I Havlandet hadde jeg også funnet en lignende glassbit på stranda, og dermed ble den ekstra verdifull. Etter en stund ”bak vår Herres rygg” kjørte jeg mot et sted der jeg hadde sett det var kunstutstilling. Lokale kunstneres malerier og fotografier var utstilt. Jeg fant meg selv i et bilde av en kvinne som sto ved en stamp og dro opp traser (filler). Slik er det for meg, andres gamle skit; det er det jeg plages med, men nå er det også slutt! Heretter bestemmer jeg over mitt eget liv, tenkte jeg. Mine assosiasjoner gikk tilbake til Havlandet. Barbent gikk jeg rundt i lokalet, og jeg følte at jeg hadde funnet ”min familie” – kunstnersjeler som jeg hadde lengtet etter. En mann jeg snakket med på utstillingen fortalte at ca. 40 personer var gått sammen til fjells. Straks så jeg for meg at noen av dem hadde trommer med seg, og at de sikkert skulle ha trommereiser på fjellet. Jeg var på nippet til å gå etter, men kjørte isteden derifra.

Ved en elv stoppet jeg for å vaske meg. Der var det en intens dur fra noen kraftledninger, og aldri tidligere hadde jeg hørt en så intens dur fra kraftledninger. Jeg tenkte jeg var blitt overfølsom for lyder. Etter å ha vasket både meg selv og fronten på bilen kjørte jeg videre gjennom en lang tunnel. Jeg tok det som et symbol: Tunnelen ble et forbindelsesledd til ”mitt nye liv”. Istedenfor å kjøre til Nordreisa ble det til at jeg kjørte tilbake til Tromsø. På vei dit trodde jeg at jeg hadde kjørt på en liten fugl. Jeg stanset bilen og gikk gråtende ut for å finne fuglen. Siden jeg ikke klarte å finne spor etter fuglen roet jeg meg ned og kjørte videre. Jeg hadde bilradioen på, og det var som om programlederen snakket direkte til meg, og jeg tenkte: Dette er som å drømme i våken tilstand.

(Bildene er lagt til etter at boka ble utgitt)

(Dette var "Bak Vårherres rygg", hvor jeg mange år etterpå var tilbake med fotoapparat.)


Jeg bestemte meg for at jeg ville tilbake til det gule huset ved brua over til Håkøya, men ved flyplassen stanset motoren. Jeg tok skinnet mitt og la meg på det utenfor bilen. Det var blomster i veikanten, og jeg plukket blomster uten en eneste bekymring for hvordan jeg skulle få motoren i gang igjen. Tankene kretset rundt Bernt igjen, og jeg så for meg at jeg skulle massere føttene hans. Jeg tenkte på det han hadde sagt om at han hadde en svakhet i den høyre ankelen, i likhet med at også jeg hadde hatt problemer i samme fot. Massasjeolje hadde jeg også tatt med meg, så jeg hadde alt klart; det var bare å finne ham. Etter en stund stoppet det en politibil bak min bil. De ga meg beskjed om at det var ulovlig å parkere der jeg sto. Da jeg forklarte at motoren hadde stoppet, hjalp de meg i gang. Motoren bar ikke lenger enn til nærmeste busslomme ved Kvaløybrua, men etter kort tid kom det en redningsbil, og jeg ble tauet over brua og videre til en Shell-stasjon. Det tok mange timer før bilen var ferdig reparert. Til min store glede fant jeg ut at jeg hadde med meg en postsparebankbok, så jeg fikk tatt ut penger for å betale bilreparasjonen. Før jeg fant ut det forsøkte jeg, uten hell, å selge noen steiner jeg hadde med meg med påskrevne sitater. ”En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet” – Antonie de Saint-Exupery, ”For å komme til kilden må man svømme mot strømmen.” – Stanislaw Jerzy Lec, og ”Ikke alt vi erkjenner kan endres. Men ingenting kan endres før vi har erkjent det.” – James Baldwin. For meg var sitatene ”store”, og jeg syntes det var leit at ingen ville kjøpe steinene.

Mens jeg gikk barbent rundt på området ved bensinstasjonen, gikk det mange tanker gjennom hodet mitt i hurtig tempo. For eksempel at det i fjellene rundt Tromsø satt gamle indianske høvdinger, og at de passet på oss. Jeg kunne ”se” hodene i fjellformasjonene. I den fargerike bilvaskeautomaten kunne jeg også ”se” at indianere hadde tatt plass for å passe på oss. Etter at jeg hadde tatt ut penger på et postkontor, gikk jeg innom en garnbutikk. Der kjøpte jeg en vakker håndstrikket bomullsgenser samt silkebånd og gull- og sølvtråd. Jeg ville skape noe vakkert med trådene og silkebåndene. Genseren var som et vakkert og hellig kunstverk. Det var noe av det vakreste jeg hadde sett! Hvit bunn med en rad av fiolette blomster nederst på genseren. Utenfor butikken sto to unge gutter som bl.a. solgte gulrøtter. Gulrøttene var også vakre; oransje – blanke – med flott friskt gulrotgress på. Jeg tenkte at guttene måtte være utsendt av Jesus. Jeg kjøpte gulrøtter, men de var så vakre at jeg ikke kunne spise av dem. Et av Guds mange undre! Tilbake på bensinstasjonen fant jeg ut at de som jobbet der også måtte være utsendt av Jesus. Og det var kanskje jeg også! Utenfor bensinstasjonen med håndflatene åpne ba jeg til Gud om å få bli brukt. ”Kjære Gud, la meg gjøre noe for ulykkelige mennesker, uansett hva slags oppgave jeg får, vil jeg gjøre det jeg blir bedt om å gjøre. Bruk meg, kjære Gud, gi meg et tegn på hva jeg skal gjøre.” Da bilen omsider var ferdig reparert dro jeg rett ut til det gule huset. Det sto der så innbydende, og jeg våget meg inn porten for å banke på døra. Ingen svarte. Jeg utforsket en annen bygning på eiendommen, som viste seg å være et slags verksted. Der var det heller ikke noen å se. Verktøy og andre ting var plassert i et ryddig og oversiktlig system. Det var fullt av syreplanter på eiendommen, noe som forsterket min tro på at huset tilhørte Bernt. Han hadde fortalt meg at han ble hensatt til barndommen når han så syreplanter. Jeg smakte på dem. Det smakte forfriskende deilig. Fire måker sirklet over hodet på meg, og jeg lurte på hvem de var. For de var sikkert egentlig mennesker som hadde gått inn i måkekropper. Lenge sto jeg der og jeg tenkte at disse fuglene var mine avdøde slektninger; min fosterfar, mine besteforeldre og min biologiske far, og de passet på meg. De hadde nok forvandlet seg til måker for å hjelpe meg og andre mennesker som var gjenlevende på jorda. Over brua så jeg kyr og kalver som beitet, og jeg kom til at de dyrene nok tilhørte de menneskene Jesus hadde utvalgt. Endelig skulle det bli slik at det gode skulle vinne over det onde. Jesus var gjennom mennesker og dyr tilbake på jorda for å hjelpe oss. Jeg tenkte meg at hans sjel gjennom reinkarnasjon var fordelt på mange mennesker.

Etter en stund fant jeg ut at jeg ville forsøke å få tak i Solrunn, så jeg kjørte til Utsikten. Hun var ikke hjemme, så hun kunne heller ikke hjelpe meg å finne Bernt. Jeg gikk en tur i området der, fortsatt barbent, og kom opp til et lite vann der det var mange mennesker, voksne og barn, som badet.
Etter nok et forsøk på å finne Solrunn hjemme uten å lykkes, kjørte jeg ned til havna. Der lå det et stort turistskip ved kaia. Skipet koplet jeg til en drøm jeg hadde hatt for noen år siden mens jeg ennå bodde i Trondheim. I drømmen hadde jeg vært om bord i et stort skip som var frosset fast i is. Endelig – nå så jeg det – skipet hadde kommet løs fra isen! Tenk, nå er skipet her i Tromsø, og jeg ser det i våken tilstand. Det var vakkert vær og skipet var ikke lenger fastfrosset i is. Om bord i skipet var sikkert Jesus’ sine mennesker. Lenger ut så jeg en plattform på slep. Bernt hadde fortalt meg at han hadde hatt en drøm om at han hadde en plattform i Tromsø. Ja vel, der var plattformen, men hvor var Bernt? Nå ble det enda viktigere å finne han. Jeg hadde så mye å fortelle.

Jeg satte meg inn i bilen igjen, og en bil med CE-skilter ble til: SE – FØLG MEG! Etter å ha fulgt etter en bil med CE-skilt en stund, bestemte jeg meg brått for å svinge av en vei til venstre. Det første jeg oppdaget var en søppeldynge. Da fikk jeg det for meg at jeg måtte kvitte meg med alt jeg hadde i bilen for å få bli med i Jesus sin krets. Jeg hadde bestemt meg for å ”finne lyset”.

Allt är så vackert
jag är rädd
att åter vakna upp
till den grymma världen

Fra Vidderna innom mig av Nils-Aslak Valkeapää



KAPITTEL 2 (side 18-28)



VENNLIGHET ER ET SPRÅK SOM DE DØVE KAN HØRE OG DE BLINDE KAN SE. Mark Twain


Den store hvite høvding
Idet jeg kastet forskjellige ting ut av bilen, kom en eldre mann gående mot meg. ”Hva driver du med?,” spurte han. ”Jeg vil finne lyset!” svarte jeg. ”Hvilken organisasjon tilhører du?”, spurte han. ”Ingen,” svarte jeg. Den eldre mannen ba meg med inn, og jeg husker ikke noe før jeg våknet av at jeg hørte tromming. Og jeg lurte på om mannen egentlig var Bernt, at den eldre mannen bare var en av skikkelsene han hadde når han ikke kunne være i sin egen kropp. Jeg fikk vite at mannen het Victor, og jeg forsto at trommingen hadde vært lyder fra et kraftig regnvær. Han ordnet med mat og te til meg. Jeg hadde våknet i en sovealkove, og da jeg sto opp kom jeg inn i en koselig liten stue. Vegg i vegg med stua var det et bad. Victor fortalte meg at det var datteren som hadde disponert den delen av huset mens hun bodde hjemme. Han var en forsiktig og veldig snill mann, og da han sa at hans kone ville mislike at jeg hadde kastet tingene mine på dynga, forsto jeg at jeg måtte legge tingene mine inn i bilen igjen. Victor ble med ut, og han hjalp til med å bære tingene inn i bilen igjen. Det regnet, så det var blitt vått. Noen av tingene tok jeg med meg inn i huset. Jeg fikk meg en varm og god dusj og Victor lånte meg en ullstillongs og en varm genser. Jeg pusset tennene i Nyco. Det bruste veldig, og jeg syntes det var herlig forfriskende, og jeg tenkte at det var noe stort tull å bruke tannkrem så lenge det gikk an å bruke Nyco eller salt.

Inne i huset var det en koselig liten stue med peis. Der satt vi og pratet mens radioen sto på. Plutselig kom det en etterlysning – og den de etterlyste var meg. Jeg ville ikke ringe politiet for å fortelle hvor jeg var. Victor forsøkte å overtale meg til å gjøre det, men jeg var ikke mottagelig for det. Jeg oppfattet at det var lørdag, og det betydde at jeg hadde vært ”bortreist” i tre dager. Noe av det jeg kan huske Victor snakket om var opplevelser han hadde hatt under krigen. Han hadde sittet i konsentrasjonsleir, men hadde tydeligvis hatt en veldig evne til ”å overleve”. Han fortalte også at han var meget glad i sin kone. Hun var ikke hjemme, men det var som om hun var der allikevel. Inne i finstua kommenterte jeg de flotte bildene som hang der, og Victor fortalte at det var hans kone som hadde valgt dem ut. Han hadde to koselige gamle hunder. Atmosfæren i huset der minnet meg om barndomshjemmet til min beste venninne. I datterens stue hang det et bilde av henne, som minnet meg om min venninnes datter. Jeg fikk ”disponere” den delen av huset som opprinnelig hadde tilhørt datteren. Det sto en telefon der og Victor oppfordret meg til å ringe min mann, Stein. Det var helt fjernt. Jeg var ferdig med han! Min beste venninne derimot var ”nær”, og jeg trodde hun kunne komme når som helst. Astrid, en annen kvinne, som hadde lånt meg bøker om ”Østens Vise Menn”, ventet jeg skulle komme når som helst. Hun hadde helt sikkert evnen til å forflytte seg uten å bruke bil, båt eller fly, slik ”Østens” vise menn hadde. Om våren anbefalte hun meg å ta et flytende jerntilskudd. På mystisk vis sa hun at jeg trengte det fordi jeg sto foran en ”stor oppgave”. Astrid hadde også lånt meg en ”sjustjerne” for at jeg skulle ha den under den høyre foten. Hun sa at den skulle hjelpe meg, slik at den høyre foten skulle bli sterkere, og dermed ville min maskuline kraft komme tydeligere fram. Jeg hadde gått med ”sjustjernen” i støvelen hjemme på gården. Nå, da jeg følte at jeg var i ferd med å få tildelt oppgaver fra Gud, tenkte jeg mye på Astrid, og det hun hadde sagt om at jeg sto foran en stor oppgave.

I huset hos Victor så jeg for meg at det skulle bli en gledesfest bl.a. med Astrid, for jeg trodde at hun sikkert var en av de ”innvidde”. Jeg hadde med meg en flaske med flytende jerntilskudd, og jeg tenkte på Astrids ord mens jeg drakk tilskuddet for å styrke meg. Inn i huset hadde jeg også tatt med meg krem og eteriske oljer. Jeg blandet krem med bl.a. myrra, som jeg hadde tenkt å massere Bernts føtter med. Jeg lurte på om Victor egentlig var Bernt. Kanskje han ”lånte” Victors skikkelse for å få utført oppgaver han hadde fått tildelt? Jeg snakket ikke med Victor om det. Av og til dristet jeg meg til å ta gardina tilside for å se ut for å se om det kanskje kom noen. Rommet jeg ”lånte” hadde vinduer ut mot oppkjørselen og veien til inngangsdøra. Det var tryggest å ha gardinene for vinduene.

Jeg sov nok litt innimellom på sofaen, men alt i alt ble det minimalt med søvn. Mens jeg hørte på radioen var jeg ikke i tvil: De snakket til meg, og de spilte musikk spesielt for meg. At de snakket direkte til meg syntes jeg var fantastisk, akkurat som å drømme i våken tilstand.
Victor serverte frokost, og jeg fikk smake kjempegod sursild. Den hadde han laget selv. Lukten og smaken minnet meg om min bekymringløse barndom i Enebakk. Jeg ble hensatt til barndommens dager. Ved frokostbordet ga jeg hundene mat, men da ble Victor streng i stemmen. Det var ikke lov å mate hundene fra bordet! Jeg hadde en barnslig trang til å mate hundene på den måten. Victor gikk for å slappe av etter frokosten. Ytterdøra var låst, men jeg fant ut at jeg kunne gå ut kjøkkenvinduet. Barbent vandret jeg ut i Guds frie natur. Det var midtsommer og det var grønt og frodig; ubeskrivelig vakkert med regndråper som hang som blinkene krystaller, og det luktet friskt og godt. Etter en stund kom jeg til en hytte som var under ombygging, og jeg spurte meg selv om det kanskje var der jeg skulle bo. Jeg tenkte at hytta skulle gjøres ferdig før jeg fikk flytte inn. Det var fin utsikt over sjøen. På tur tilbake til Victors hus fant jeg ”hellige steiner”, som jeg tok med meg. Steinene var sikkert lagt der for at jeg skulle finne dem. Det var nok en del av min oppgave, så det var veldig viktig at jeg tok med meg akkurat de som var ment for meg. Ved huset oppdaget jeg flere dynger, og jeg tenkte at Astrid snart ville komme med sine ting for å kaste dem på en av dyngene. Det var tydelig at det var oppsamlingsplass for alle som ville bli en del av Guds sirkel. I den sirkelen hadde ingen behov for egne ting lenger. Vi ville få tildelt akkurat det vi trengte etter hvert, og det var viktig at vi ikke var bundet til ”våre” materielle ting.

Da jeg kom tilbake til huset kom Victor i døra, og han sa han hadde vært redd for meg fordi jeg hadde vært borte så lenge. Inne i den lille stua ga Victor meg kopi av et brev fra 1856. Brevet fra Høvding Seathl til ”Den store hvite høvding” i Washington. Brevet var som følger:
”Hvem eier luftens renhet og glitteret i vannet?
Den store hvite høvding i Washington har sendt bud om at han ønsker å kjøpe vårt land. Den store høvding forsikrer oss også om sitt vennskap og sin godvilje. Dette er vennlig av han, ettersom vi vet at han ikke trenger vårt vennskap. Men vi vil tenke over ditt tilbud, etter som vi vet at hvis vi ikke gjør det, da vil den hvite mann komme med våpen og ta vårt land. Den store høvding i Washington kan stole på det høvding Seathl sier, like sikkert som våre hvite brødre kan stole på årstidenes vekslinger. Mine ord er som stjernene – de blekner ikke.
Hvordan kan du kjøpe eller selge himmelen – varmen fra jorden? Tanken er fremmed for oss. Vi eier ikke luftens renhet eller glitteret i vannet. Hvordan kan du da kjøpe oss? Vi bestemmer bare i vår tid. Hele denne jord er hellig for mitt folk. Hver eneste skinnende barnål, alle sandstrendene, hvert slør av dis i de mørke skogene, hver eneste lysning og alle de summende insektene er hellige i mitt folks tradisjoner og bevissthet.
Vi vet at den hvite mann ikke forstår vår levemåte. Det ene landområdet er for likt det andre. For han er en fremmed som kommer om natten og røver fra landet alt han trenger. Jorden er ikke hans bror, men hans fiende, og når han har pint den ut, drar han videre. Han etterlater sin fars grav uten dårlig samvittighet. Han røver jorden fra sine barn. Han tar ikke hensyn. Fedrenes graver og barnas rett blir glemt. Hans grådighet vil utarme jorden og legge ørkener bak seg. Synet av dine byer er en pine for den røde manns øyne. Men kanskje det er fordi den røde mann er en villmann som ikke forstår.
Det er ingen fred å finne i den hvite manns byer. Ikke noe sted der man kan høre løvet sprette om våren eller raslingen i insektvinger. Men kanskje fordi jeg er en villmann som ikke forstår – er larmen i byene for meg en hån mot øret. Og hva er det for slags liv hvis mennesket ikke kan høre natteravnens stemme eller froskens samtale ved en dam om natten? Indianeren foretrekker vindens milde hvisking over et vannspeil og selve lukten av vinden, renset av middagsregnet og med en duft av furu. Luften er dyrebar for den røde mann. For alt levende ånder i den samme luften – dyrene, trærne, mennesket. Det ser ikke ut til at den hvite mann bryr seg om den luften han puster i. Lik en døende mann er han ufølsom for stanken.
Hvis jeg bestemmer meg for å akseptere, vil jeg stille en betingelse. Den hvite mann må behandle dyrene som om de var hans brødre. Jeg er en villmann og forstår ikke at noe annet kan være riktig. Jeg har sett tusenvis av bison ligge råtnende på prærien etterlatt av den hvite mann som skjøt dem fra toget. Jeg er en villmann og forstår ikke hvordan den rykende jernhesten kan være mer verdifull en bisonen, som vi indianere bare dreper for å opprettholde vårt eget liv. Hva er mennesket uten dyrene? Hvis alle dyr var borte, ville alle mennesker dø av åndelig ensomhet, for alt som skjer med dyr vil også ramme mennesket. Alt henger sammen. Alt som rammer jorden, rammer også jordens sønner.
Våre barn har sett sine forfedre ydmyket i nederlag. Våre krigere er tynget av skammen. Og etter nederlaget fordriver de tiden i lediggang og forgifter sin kropp med søt mat og sterke drikker. Det spiller liten rolle hvor vi tilbringer våre siste dager – de er ikke mange. Noen får timer til, enda noen vintrer, og ingen barn av de store stammene som engang levde på denne jord eller som streifet omkring i små flokker i skogene, vil være tilbake å sørge over gravene etter et folk som engang var så mektig og fullt av håp som vårt.
En ting vet vi som den hvite mann kanskje vil oppdage en gang. Vår Gud er den samme Gud. Du tror kanskje at du kan eie ham på samme måte som du ønsker å eie vårt land. Men det kan du ikke. Han er menneskenes Gud. Og han har like mye hjertelag for den røde mann som for den hvite. Jorden er dyrebar for ham. Og å skade jorden er å vise forakt for skaperen. De hvite vil også forsvinne, kanskje raskere enn andre stammer. Fortsett å forurense din egen seng, og du vil en natt bli kvalt i ditt eget avfall. Når alle bisoner er slaktet og alle villhester temmet, når de hemmelighetsfulle skogene stinker av menneske og når de bugnende bakkene er fulle av skvaldrende kvinner – hvor er da villmarkene? Borte. Hvor er ørnene? Borte. Det som står igjen er å ta farvel med tårnevalen og jakten, slutt på livet og begynnelsen på kampen for å overleve.
Kanskje vi ville forstå hvis vi kjente den hvite manns drømmer, hvis vi visste hvilke håp han bringer videre til sine barn i de lange vinterkveldene, hvilke fremtidsvyer han skjenker deres sinn for at de skal kunne forme sine ønsker for morgendagen. Men vi er villmenn. Den hvite manns drømmer er skjult for oss. Og fordi de er skjult, må vi velge vår egen vei. Hvis vi samtykker, er det for å sikre reservatene du har lovet oss. Der kan vi kanskje leve våre siste dager som vi ønsker. Når den siste røde mann er borte og minnet bare er skyggen av sky som seiler over prærien, vil mitt folks ånd fremdeles leve i disse skogene og strendene, for vi elsker landet som den nyfødte elsker sin mors hjerteslag. Hvis vi selger deg vårt land, elsk det som vi har elsket det. Vern om det som vi har vernet om det. Glem aldri hvordan landet var da du overtok det. Og med all din styrke, all din makt og hele ditt hjerte – bevar det for dine barn, og elsk det som Gud elsker oss alle. En ting vet vi – vår Gud er den samme Gud. Denne jord er dyrebar for ham. Ikke engang den hvite mann kan unngå vår felles skjebne...”
(Se under litteraturhenvisning, * opplysninger angående brevet fra Høvding Seathl til ”Den store hvite høvding” i Washington.)
Jeg forsto at innholdet i dette brevet betydde mye for Victor. Etter å ha lest det fikk jeg det for meg at Victor nå hadde rollen tilsvarende ”den store hvite høvding”. Han skulle være med på å redde menneskene fra ødeleggelsene på jorda. I motsetning til det som skjedde på 1800-tallet, ville Victor nå være en ansvarlig ”hvit høvding”. Det forekom meg at han allerede hadde en stor ring av mennesker rundt seg som arbeidet for å redde jorda, og at de alle arbeidet i Jesu’ ånd. Dette slo ned i meg; og jeg tenkte: Nå får jeg snart mine oppgaver også!

Victor måtte ut for å hjelpe to gutter med å berge en båt. Mens han var ute gikk jeg inn i ”finstua” for å spille ”Sangen vi glemte”. Der flyttet jeg litt på sofaputer og forskjellige ting som sto rundt i stua, og tenkte samtidig på gledesfesten vi skulle ha. Inne på kjøkkenet vasket jeg gulvet, og jeg fant fram glass som passet til festen. En flaske Lambrusco-vin hadde jeg tatt med meg på reisen. LAMBRUSCO – navnet klang så flott. Vinen skulle deles på alle gjestene. Jeg var spent på hvem som skulle komme. Hundene, som lå på kjøkkenet, ga jeg healing og jeg strødde tørket lavendel over dem. Lavendelen hadde jeg også hatt med meg på turen.

Da Victor kom tilbake holdt jeg fortsatt på inne på kjøkkenet. Han var sliten og la seg på en sofa i peisestua for å slappe av. Jeg gikk inn på ”min” avdeling av huset, og der laget jeg symbolske pakker. Jeg pakket forskjellige ting inne i skinnet, og jeg skrev på skinnet: Tør du? Jeg tenkte igjen på at Victor og Bernt var samme person, og på at Bernt ikke kunne møte meg i sin egen person. Den gangen da Bernt kom til Havlandet, så jeg han plutselig som mann, en vakker mann både utenpå og inni. Det betydde at jeg mistet den personen jeg hadde betrodd mine innerste tanker til. Bernt var gift og jeg var gift, og min fornuft bestemte at jeg ikke kunne betro ham at jeg plutselig var blitt tiltrukket av han. Jeg kunne ganske enkelt ikke fortelle hvilke følelser jeg hadde fått for han. Det var helt umulig. Kontakten jeg hadde hatt med han ble forstyrret av disse følelsene. De dagene Bernt hadde vært i Havlandet hadde jeg kjørt ham rundt for å vise han naturen rundt i området, og den forbindelsen var vi bl.a. innom Samisk Husflid i Nesseby. Der var det mange vakre ting å se på. Vi ble bedt på kaffe og smørbrød med spekelaks, og vi snakket med de to brødrene på stedet. Jeg hadde følelsen av å ha opplevd noe religiøst og overnaturlig da vi gikk derfra. De tingene som var blitt skapt der bar preg av en kunstnerisk ånd og stor kjærlighet til det samiske kunsthåndverket. Til Bernt sa jeg: ”Jeg trekkes mer og mer mot den samiske kulturen. De har noe av det opprinnelige som vi har mistet.” Han sa at han også var fascinert av den samiske kulturen, og at han gjerne ville lære mer om den. Brødrene på Samisk Husflid fikk adressen hans og de lovet å sende ham gamle samiske symbolforklaringer, som bl.a. brukes på trommene de bruker i forbindelse med trommereiser. Vi kjørte videre til Varangerbotn der han kjøpte gaver til kona og barna i den samiske kunst- og husflidsbutikken. Etterpå besøkte vi venner av meg, og der fikk han en flott bergkrystall i gave. Bergkrystallen hadde de funnet i Sør-Varanger. Det var helt ubeskrivelig vakkert da vi kjørte tilbake til nordsiden med midnattssol, havbrus og måkeskrik.

Jeg ville tilbake til det opprinnelige, det ekte. Jeg lengtet etter noe ekte jeg forestilte meg at bare den samiske urbefolkningen har nøkkelen til. En av de samiske kunstnerne jeg har møtt i virkeligheten er Synnøve Persen. Da jeg så henne i Trondheim utstrålte hun en spesiell styrke, men også en slags sorg. Hennes dikt har vært med på gi meg en åpning inn i mitt eget indre landskap. Uttrykket indre landskap hørte jeg en gang Synnøve Persen si i et portrettintervju på radioen, og jeg tok uttrykket inn i mitt eget språk fordi jeg syntes det er et veldig dekkende og godt uttrykk. Til festen hos Victor tenkte jeg at Synnøve Persen kanskje ville komme. Mari Boine og Nils-Aslak Valkeapää tenkte jeg også på. I gangen la jeg en bok om urter, som jeg også ville vise fram. Innenfor gangdøra hadde jeg lagt skinnet med forskjellige saker inni. Jeg strøk hendene over skinnet, og det føltes så mykt og godt å ta på. Kanskje jeg kunne sy en vest av det? Nei, det måtte vel bli en tromme til Bernt av det. Han skulle jo få de samiske symbolene.

Morgenen etter forklarte Victor meg at han måtte dra på arbeid. Han ville låse døra. Da han prøvde å få meg med, protesterte jeg. Etter at han var dratt gikk jeg opp i andre etasje. Kanskje var Bernt der? Ville han komme fram da Victor var dratt? En av dørene var låst, og da tenkte jeg at han sikkert var inne i det rommet. Han kom nok snart ut, tenkte jeg. Jeg satte meg på gulvet utenfor rommet og ventet en stund før jeg gikk ned i første etasje hvor jeg igjen fant veien ut gjennom kjøkkenvinduet. Der ute oppdaget jeg noen klessnorer, og gikk i bilen for å hente ting jeg kunne henge på snora. To filleryer, vevet av svigermor, hang jeg opp på snora. Ellers la jeg forskjellige ting rundt omkring i huset for å vise hvor jeg var. I bilen hadde jeg steinene mine og myrulla. Den lille lavvoen satte jeg ut. Inni den la jeg den siste posen med tørka reinkjøtt. I bilen hadde jeg pakket klær og forskjellige ting som jeg forestilte meg representerte energi fra forskjellige mennesker. For eksempel filleryene fra svigermor, en kaninskinnsjakke og en rød ulljakke fra min mor, Mariannes sovepose, en genser fra Mona og skaller fra Sonja. Dette var noe av det jeg hadde med meg for å ha deres ”energi” med meg på turen. ”Stjernetegn”, en bok av Linda Goodman, hadde jeg også med meg. Boka handlet bl.a. om numerologi, noe jeg hadde forsøkt å praktisere på forskjellige måter hele våren. (I korte trekk gikk teorien om det ut på å regne seg fram til ulike energivibrasjoner ut i fra tall, som igjen var utregnet fra bokstaver.) Malekofferten og diverse tegne- og maleutstyr tok jeg med meg inn i huset.

Jeg gikk igjen opp i andre etasje. På badet fant jeg ut at jeg kunne klatre gjennom vinduet for å komme ut på taket. Jeg tenkte det kunne være fint å ha oversikt for å se om det kom noen. Det var praktfullt vær, og jeg fant meg en shorts og T-skjorte som jeg lånte. Med meg ut på taket tok jeg tobakk, askebeger og noen ukeblader. Mens jeg satt på taket og bladde i ukeblader, fikk jeg det for meg at Dronning Sonja og Kong Harald sikkert brukte ”stedfortredere” i forskjellige offentlige oppdrag. Likeledes Gro Harlem Brundtland. Det syntes meg helt klart at de selv ikke kunne ”være alle steder på en gang”. Andre personer gikk inn i deres skikkelser, mens de selv kunne leve uten pressens journalister hengende etter seg hele tiden. Min mor kunne være Gro Harlem Brundtland, Bernt kunne være Kong Harald og jeg kunne være Dronning Sonja. Ja, slik henger det sammen, tenkte jeg. Kropper er bare et skall som folk ser, og inni skallene er det andre mennesker. Jeg tenkte at kroppen er bare et slags hylster som hvilken som helst ånd og sjel kunne være i. Det kunne ikke være mange mennesker som var klar over at det egentlig hang slik sammen. Jeg lurte på når jeg ville få mitt første oppdrag. En sånn hemmelighet kunne selvfølgelig ikke slippes ut, så jeg fant ut at jeg fikk vente i stillhet til jeg fikk beskjed. Jeg kunne være et slags medium, ja, det kunne jeg også være.

Jeg tenkte på LAMBRUSCO-flasken og så kom jeg til å tenke på LATELLA. LAMBRUSCO OG LATELLA, LAMBRUSCO OG LATELLA. Navnene klang så fint sammen, og jeg begynte å synge for full hals. Jeg gjentok LAMBRUSCO OG LATELLA mange ganger.

Nils Kjær skal ha sagt: ”Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv”.


Många är
de gärningar
de ord
som inte behövde
göras
sägas

Märkligt
Med dessa gärningar
dessa ord
har jag fått växa


Fra Vidderna innom mig av Nils-Aslak Valkeapää


"Bak Vårherres rygg" var landskapsmessig kontrastfylt i forhold til hvor jeg kom i fra, nemlig Havlandet.

De resterende kapitlene i boka har du anledning å lese ved:

Informasjon om salg av boka:

Fra april 2013 selger Kultursenteret Sisa i Alta boka og inntekten fra salget går til Sisa.

Forfatters bemerkninger til boka
Heldigvis har mitt liv utviklet seg siden høsten 2008, og det har åpnet seg muligheter med tanke på arbeid og aktivitet jeg ikke kunne drømt i 2008. Jeg vil særlig bemerke at jeg har blitt svært kritisk til medikamentbruk, og om jeg skulle ønske meg noe er det at de som selv ønsker det kan få muligheten til medikamentfritt behandlingstilbud, hvis psykose oppstår. Jeg ser gode eksempler på mennesker som «var dømt til å spise medikamenter resten av livet» greier seg utmerket uten. Selv har jeg vært i en langsom nedtrappingsfase, og det første jeg greide å slutte med var antidepressiva. Per april 2013 er det snart 1 ½ år siden jeg sluttet helt med disse medikamentene, og jeg brukte like lang tid på nedtrapping. Jeg har fått tilbake en større følsomhet og blir dermed mye lettere rørt til tårer når noe treffer hjertet mitt. I tillegg vil jeg trekke fram at naturlig søvn er mye bedre regulert. En langsom nedtrapping på stemningsstabiliserende medikamenter er i gang, og jeg har lest en nedtrappingsveileder som jeg kan anbefale om andre ønsker å forsøke nedtrapping. Etter mange års medikamentbruk er det i hvert fall for meg svært viktig å gjøre dette i langsomt tempo.

Veilederen finnes på http://www.erfaringskompetanse.no/ og kan lastes ned.

Drøm i våken tilstand heter en ny bok jeg har bidratt i. Alle henvendelser om denne boka kan rettes til:
Abstrakt forlag AS
Oscars gate 35A
0258 Oslo
Telefon: 23 31 12 20
abstrakt@abstrakt.no
www.abstrakt.no

Den blir lansert på et fagseminar på Litteraturhuset i Oslo 12. juni 2013. Kontakt Abstrakt forlag for nærmere informasjon. Sju bidragsytere fra hele landet skriver om sine psykoseopplevelser, hva skjedde i forkant og hva har skjedd etterpå. Forordet er av overlege og professor i psykiatri Svein Haugsgjerd og etterordet er av forfatter og cand.philol. med hovedfag i litteraturvitenskap, Merete Morken Andersen.

Kultursenteret Sisa http://www.sisa.no/
Det er flere gode grunner til at de overtar salget og inntekten for boka Kjærligheten spør ikke, den bare er. Min kapasitet til å sende bøker og regninger er begrenset og derfor er det fordelaktig at noen andre gjør det. Kostnadene ved boka er dekket med de bøkene som er solgt så langt. For meg personlig har samarbeidet med Sisa, og de møtene jeg har hatt der i ulike sammenhenger bidratt til en god utvikling. Ikke minst har den jevnlige dialogen med daglig leder John-Tore Martinsen vært en av de faktorene som har ført meg dit jeg er i dag. Så hjertelig takk for all støtte til John-Tore og alle dere andre jeg har samarbeidet med på Sisa siden boka ble utgitt og før det.

Pris for deg som bestiller og får boka tilsendt i posten: Kr. 200
Kan bestilles på e-post til: post@sisa.no
Pris for deg som henter den på Kultursenteret Sisa: Kr. 150
Skal du kjøpe for å videreselge selv, så får du rabatt på kjøpet. Det avtaler du med Sisa. Minimum antall for å få rabatt er fem.

Med beste hilsen
Siv Helen Rydheim

Boka ble utgitt i 2008.

Eller ved å låne den på biblioteket. Den er innkjøpt ved diverse Folkebibliotek, Høgskolebibliotek og på Erfaringskompetanse.no

I rörelse

En av de dikterne jeg finner noe som treffer er Karin Boye, og nå vil jeg dele med dere dette:

I rörelse
Den mätta dagen, den är aldig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd -
men det är vägen, som er mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.
Av Karin Boye
http://www.youtube.com/watch?v=71SStueDar0&feature=related

Mestringsfølelsen kom i går

når jeg kjørte inn til Alta med bil og henger. Det ble omtrent 100 mil t/r Alta-Golnes/Vadsø. Og jeg ble oppmerksom på at jeg kunne dvele ved mestringsfølelsen. Å kjøre alene har jeg ofte gjort, men jeg har likt det mindre og mindre på vinterføre. Og underveis på denne turen har jeg tenkt tanken at det var en dumdristig ide som jeg satte ut i livet. Det var "mye vær" de dagene det sto på med tømming av hus og kjøring, men utrolig godt når jeg var vel fremme. Og det har også vært veldig godt å vite at det har vært noen med på turen med tanker og i bønn for at det skulle gå bra. Det var styrkende å tenke på Jesus underveis.
Som jeg har skrevet tidligere har jeg ikke vært noe glad i mestringsbegrepet, men det begynner å komme seg. Jeg har blitt mer venner med begrepet... men jeg har brukt lang tid på bli venner med det. Mange år har jeg brukt på det. Antagelig fordi jeg mestret svært lite i en del år, og da ble det så "puslete" å bli sett på som en som skulle lære å mestre... men jeg er også fullstendig klar over at selv om mitt liv nå er slik jeg ønsker det skal være, så kan det komme tider igjen der jeg blir "puslete", men kanskje kan jeg tillate meg selv å være det på en annen måte enn jeg har gjort før. Først når svakheten tas i betraktning er jeg virkelig sterk.

Litt slakt nedover kan det godt gå, og det er ikke nødvendig å ha helt oversikten hele tiden. Det ville antagelig bli for kjedelig å ha den fulle oversikten. Nyter livet og tar litt fri fra jobbingen med ryggmargsrefleksene mens jeg jobber mest praktisk med flytteprosessen. Helga 2-3 april blir det Familiekonstellasjoner hos Hellinger igjen. Det ser jeg fram til.

Mestringsbegrepet

er noe jeg har reagert negativt på. Hvorfor? Fordi det som oftest har vært "de andre" som har snakket om "oss" med behov for å mestre. Når jeg fikk det klart for meg at mestringsbegrepet ikke nødvendigvis handler om at mestringsstrategier er positive strategier, så ble det "spiselig" for meg også. Jeg har en del mindre heldige mestringsstrategier, og disse skriver seg fra at jeg har en del ryggmargsreflekser som leder fram til disse mindre heldige mestringsstrategiene...

Det er forskjell på å prøve å endre egne mestringsstrategier og å bidra til systemendring. Jeg prøver på begge deler...

Indre landskap... Ja, hvilke indre landskap har jeg som gjør at jeg mestrer livsproblemer på gode eller mindre gode måter? Kan jeg by andre på blomster i hverdagen? Jeg vet ikke... men jeg prøver av og til å gjøre det.


Tidligere i år skrev jeg om "Mestringsstrategier ja, hvor stor bevissthet har jeg i forhold til hvilke mestringsstrategier jeg bruker?" 4. januar skrev jeg om gamle og dårlige mestringsstrategier.

"Dugnad for frihet" er et prosjekt jeg har skrevet om i flere forskjellige sammenhenger fordi jeg tror på prosjektet, og jeg har selv behov for et sted som ivaretar det som "Dugnad for frihet" har planer om å tilby. For eksempel er de positive til "Familiekonstellasjoner", noe jeg også har skrevet om tidligere, og her du finner artikkelen "Styrt av ryggmargsreflekser".

Jeg skiller mellom det jeg jobber med med meg selv og mine egne endringsprosesser og det jeg jobber med på systemnivå, og denne bloggen var tenkt mest som en beskrivelse av egne endringsprosesser eller endringsforsøk, men så blir det nok litt av begge deler. Mitt siste blogginnlegg var om "Høringsuttalelse til Paulsrud-utvalget angående tvang i psykisk helsevern"

Jeg har et indre bilde som ikke er så ulikt dette fotografiet fra i fjor sommer. Det er fortsatt en lang vei å vandre for meg selv med mine endringsprosesser, og det er langt igjen til at psykiske helsetjenester ser sånn ut som jeg ønsker at de skal være, men ingen av delene er helt uoverkommelige.

Sola skinner i dag i det ytre landskapet, og det kjennes ikke så aller verst ut i mitt indre landskap heller... og hilser dere med dette: Er du i ditt rette element kan en time føles som fem minutter og hvis fem minutter kjennes som en time er du definitivt ikke ditt rette element... Tiden forsvinner når du gjør noe som ditt hjerte banker i takt med...

Jeg er definitivt i mitt rette element når jeg er på fotofangst i fjæra i himmel- og havlandet :) Viktig å finne ut hvordan det kjennes å være i sitt rette element og på hvilken måte det er mulig å komme i dit... Hvilke hindringer er det for at jeg ikke kommer dit, og hva kan jeg gjøre for å kommer over eller forbi "det" som hindrer meg.

De viktigste endringene i livet har skjedd fordi jeg valgte å bli kristen

Det var godt å bli invitert til fellesmøte i Frikirka i Alta i kveld, og en viktig påminnelse til meg om at uten Jesus-nærvær blir livet lett overfladisk.

Dette delte jeg med menigheten i kveld:

Jeg startet med dele noen bibelvers som har vært grunnleggende for meg i min utvikling som menneske fra
Salme 139: 13-17
13 For du har skapt mitt indre,
du har vevd meg i mors liv.
14 Jeg takker deg fordi jeg er skapt
på skremmende, underfull vis.
Underfulle er dine verk,
det vet jeg så vel.
15 Mine ben var ikke skjult for deg
da jeg ble skapt i lønndom
og ble formet i jordens dyp.
16 Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.
17 Gud, hvor høye dine tanker er,
hvor veldig summen av dem!
18 Vil jeg telle dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg.

Disse versene fikk meg til å forstå at selv om jeg kunne kjenne på forkastelse av mennesker, så hadde Gud en plan for meg og hadde faktisk sett meg allerede i mors liv.

Jeg skal si litt om noe annet som har betydd noe for meg i min tilfriskningsprosess fra å ha psykiske helseproblemer til i dag som jeg regner meg for å være frisk.
I 1998 ble jeg kristen, og det er antagelig det som har betydd mest for meg, og dernest har arbeid med leire gitt meg mye indre vekst.

Og når jeg kom flyttende til Alta i 2004 ble jeg koblet opp mot Hanne, som da jobba på psykiatrisk enhet i kommunen. Jeg var så heldig å ha henne som samtalepartner i omtrent to år.
- Det var først og fremst menneskemøter mellom Hanne og meg, og ikke en behandler/pasient-relasjon. Mange ansatte i diverse systemer har vurdert meg ut i fra den diagnosen (manisk-depressiv psykose) jeg fikk i 1994. Det er ikke godt psykisk helsearbeid hele tiden å vurdere folk ut i fra en diagnose. Ser man ikke da etter tegn på symptomer som følger en diagnose, og glemmer å se mennesket som har en diagnose? Jeg er først og fremst et menneske og ikke en diagnose.

Leire har jeg jobbet med fra 2004-2007. Jeg savner å gjøre det nå også, men tiden strekker ikke helt til.
Den siste oppgaven jeg hadde på Høgskolen var å produsere en tredimensjonal gjenstand, og når det begynte å jobbe i meg i forhold til hva jeg skulle lage, så kom ganske raskt Lots hustru fram i tankene mine.

Og jeg undret meg over hvorfor Lots hustru, (som ble stående igjen som en saltstøtte fordi hun ikke greide å la være å se seg tilbake). Etter at jeg hadde kommet fram til hvorfor, så kom flere kvinneskikkelser fram, og før jeg faktisk greide å forme Lots hustru, kom

1) En kvinne som står med øynene lukket
2) En kvinne som har åpne øyne, men ser apatisk ut
3) En kvinne som ser drømmende ut
4) En trassig tenåring
5) En stolt kvinne – rett i ryggen
6) Lots hustru

Hvorfor alle disse? Jo, fordi det var meg selv og hvordan jeg hadde utviklet meg. Jeg hadde vært som leire i pottemakerens hånd.

På åtti og dels på nittitallet beveget jeg meg mye borti diverse alternative metoder, blant annet en form for healing som ikke inkluderte Jesus. Jeg har skrevet om dette i min bok ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” som ble utgitt i 2008.
Alt innenfor det alternative er ikke å forkaste, men jeg tenker at alt alternativt som ikke inkluderer Jesus er det ikke verdt å bruke tid og penger på. Jeg kan si så mye som at jeg tror at den formen for healing jeg drev med før jeg ble psykisk syk var med å utløse en psykose. Når jeg allikevel kan si jeg er takknemlig for alt jeg har opplevd, så er det fordi jeg mener at jeg ved å ha opplevd det jeg har gjort, har jeg fått erfaringer som jeg kan bringe videre.
Boka kan lånes på biblioteket og den kan kjøpes direkte fra meg her eller den er også til salgs på Kultursenteret Sisa.

Jeremia 18:1-6
"Leiren i pottemakerens hånd
18 Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren:
2 «Stå opp og gå ned til pottemakerens hus! Der skal jeg la deg få høre mine ord.»
3 Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven.
4 Når det karet han holdt på med, ble mislykket – slikt hender med leiren i pottemakerens hånd – så gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det.
5 Da kom Herrens ord til meg, og det lød så:
6 Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom denne pottemakeren gjør med leiren? lyder ordet fra Herren. Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels ætt."

Pottemakeren er med i oppoverbakker, nedoverbakker og på høyden. Det er noe alle kan kjenne på i løpet av et liv, og det blir fint å dette med seg i disse dagene under fellesmøtene.

Etter at møtet var ferdig i kveld ble jeg stående å snakke med ei dame om det å være frimodig og fortelle om Jesus. Jeg måtte si at jeg har blitt mindre frimodig med årene fordi jeg synes jeg møter på en del murer. Hun kjente meg igjen fra en Vilje-viser-vei konferanse i Kirkenes for noen år tilbake hvor jeg hadde delt min erfaring med å bli kristen. En fin påminnelse om at jeg skal fortsette å gjøre det selv om jeg kjenner murene... de innvendig murene en del mennesker har...

Detaljer i livet og detaljer i naturen

er det mange ganger for lett å la passere. Jeg blir så begeistret når jeg hører at andre også kan ha samme type opplevelser i naturen som jeg av og til har. Som for eksempel en dag i august i 2010 når jeg gikk med fotoapparatet på jakt etter fotomotiver. Og jeg fant dette:

Det gir en slags rus, tror jeg at jeg kan si, det å finne fram til nye naturfenomener og motiver jeg kan forevige.

I forrige innlegg hadde tittelen "Forskning nytter", og nevnte Arnhild Lauvengs begrepsbruk om å ha forskjellig verktøy til ulike typer jobber. Overført til at alt etter hvilket behov folk har for hjelp, så trengs det finnes ulike tiltak. Dette er selvsagt noe hun har helt rett i, og hvordan få til et mangfold av tiltak/tilbud til folk som har behov for hjelp?

En hammer er ikke egnet når en båt skal trekkes på land...

og et lite lam som har mistet sin mor drikker ikke fra annet enn tåteflaske...

Betydningen av å bli sett og forstått beskriver Lone i sin blogg "Et liv i fugleperspektiv"

Jeg opplever at jeg blir sett av psykologen jeg har vært hos tre ganger, men det er også opp til meg hva jeg tenker at jeg kan bruke han til... Jeg har spurt om han f eks kan være med å følge meg opp hvis og når jeg bestemmer meg for å trappe ned på medisiner. Han har sagt seg villig til det, men ønsker først og fremst at fastlegen skal ha den medisinske oppfølgingen. Enda har det ikke kommet på plass en ny lege etter at fastlegen jeg hadde flyttet fra kommunen, så jeg er spent på hva slags bakgrunn den nye fastlegen har... Eva Svendsen i Erfaringskompetanse hadde en interessant kronikk på Erfaringskompetanse.no sin nettside i januar: Når mange vet best. Hun spør: "Er det på tide å spørre seg kva slags verdi - og kunnskapssyn utviklinga av dei psykisk helsetenestene bygger på?" JA, det er virkelig på høy tid! Les kronikken!

Forskning nytter

var tittelen på konferansen Rådet for psykisk helse og Norges Forskningsråd arrangerte i dag.
Ja, den det var mest interessant å høre på var Arnhild Lauveng og hennes doktorgradsprosjekt "Jakten på hva som virker".

Stikkord fra Arnhild var rett verktøy til rett jobb. En som bare har en hammer vil bare se spikre. Hva som er riktig behandling for en person er ikke like riktig for en annen. Det er et mangfold av mennesker som av og til har psykiske helseproblemer og som menneskene er mangfoldige vil også problematikken være ulik, og folk trenger å få mulighet til å velge mellom ulike typer tjenester.

Jeg får litt vondt i magen når det snakkes om lavterskeltilbud og hvor viktig det er - når jeg vet at i Alta i Finnmarks største by så må folk vente i 3-4 måneder får å få en samtale med en av de ansatte innenfor kommunalt psykisk helsearbeid. Når jeg har det som bakteppe, så greier jeg ikke helt å bli veldig oppløftet på denne typen konferanser. Jeg greier å glemme bakteppe av og til og for eksempel skal jeg undersøke nærmere et prosjekt i Tromsø som er nettbasert hjelp til mennesker med psykiske helseproblemer: BlueMood For en del mennesker kan nettbaserte tjenester være et alternativ.

Naturterapi kan passe for noen.


Jeg har fått "tenning" på Familiekonstellasjoner og satt på konferansen i dag og tenkte på akkurat det. Tru om det kan bli en godkjent "gren" innenfor psykiske helsefeltet? Når det er så åpenbart at så mange ikke får hjelp gjennom tradisjonell terapi, hvorfor ikke da forske på områder som tradisjonelt har ligget utenfor, men som mange har hatt stor nytte av? Se for eksempel Hågen med sine ni diagnoser.

Det som ble presentert om musikkterapi i dag synes jeg også var svært interessant. Det er mange som kan nås gjennom musikk. Andre kan nås gjennom f eks kunstterapi eller kanskje kontakt med dyr. Det er mange veier fram til bedring som trenger et forskerblikk og spredning for å bli anerkjent. Selvorganisert selvhjelp forskes det også på, men det var ikke tema i dag. Kanskje en annen gang?

Endringer utvendig og innvendig.

En ytre endring som nå er klar, er at jeg har fått tilslag på huset i Talvik, og jeg har satt i gang salg på huset i Golnes.

Den indre endringen er at jeg kjenner meg rolig i magen etter å ha deltatt på Hellingers familiekonstellasjon med Marta Thorsheim. Faktisk så kjennes det så bra ut at det er noe jeg ønsker å utforske videre. Og det er noe som må erfares. Det kan ikke forklares. Og det går ikke an å lese seg fram til forståelse. I hvert fall er det sånn for meg.

Det er noe med å stå støtt og vite i hvilken retning jeg vil gå. Nå kjennes det ut for at jeg skal kjenne på å stø støtt, ha en indre dialog, før jeg går videre. Jeg har kommet ut av tåkeheimen og skimter klar himmel og sol der borte et sted.

En prosess jeg har satt i gang i dag er å selge huset mitt i Øst-Finnmark, og det er med litt blandede

følelser. Øst-Finnmark er himmel- og havlandet mitt... og der har jeg hatt mange fine naturopplevelser, noe dette bildet kan vise...

Bildet tok jeg i august 2010 når jeg kom kjørende fra Alta til Golnes.
Det var en fantastisk kveld.

Vel hjemme ved huset mitt måtte jeg kjøre videre for å fotografere den nydelige himmelen.

Trolsk stemning...

Vakker augustkveld :)

I dag har jeg hatt en god dag. Fra jeg sto opp kjente jeg nesten en boblende glede, og jeg fikk heldigvis med meg naboen min for å se på hus i Talvik, og vi ble begeistret begge to. Da er det å håpe at det går greit å selge det jeg har i Golnes, slik at jeg kan finansiere huset i Talvik. Der kan jeg til og med få plass til å ha keramikkverksted. Det er noe jeg har tenkt på disse dagene, at jeg skulle hatt leire å jobbe med for å bearbeide følelser som har sittet litt langt inne. Jeg har skrevet om en innvendig disighet, og jeg kom på at for noen år siden når jeg jobba med leire, så opplevde jeg å få tak i følelser gjennom leira som jeg ikke tenkte så helt bevisst på. Leire er et flott materiale å jobbe med, så nå er det bare å håpe at jeg får huset i Talvik, får solgt det jeg har i Golnes, og kanskje kan begynne å jobbe med leire i rommet jeg helt klart fant utmerket til det :) Uten å drømme og håpe skjer det i hvert fall ikke noe...